Om beitskiene på middelalderloft på Su Flatland og kronologiens omskiftlighet

Det hele må betegnes som vor middelalderske træskjærerkunsts dybeste forfald, der saaledes kan betegnes ved tiden kort efter den sorte død omkring 1370¹

Jeg åpner med et sitat fra Norges første professor i kunsthistorie Lorenz Dietrichson, ikke fordi jeg mener det er spesielt beskrivende for de to beitskiene som skal drøftes her, men fordi det er emblematisk for hvordan kunsthistorien har behandla den «gruppa» disse hører til. Sitatet er fra boka De norske stavkirker fra 1892 og handler om Tuddal stavkirkes portal – men er like fullt treffende for en diskusjon disse to beitskiene bør føre med seg. Den videre teksten trekker på samme vis fram en håndfull sitat knytta til de portalene jeg finner det naturlig å sammenlikne disse beitskiene med. De er ment å illustrere det paradigmet² som har preget lesning, vurdering og datering av stavkirkenes treskurd her i landet, og som konsekvens også treskjæring fra norsk middelalder i bredere forstand. 

På gården Su Flatland står ett av landets senest oppdagede middelalderloft. Det ble ‘funnet’³ så sent som i fjor av tømrer Jørn Berget, og først nå i høst var dateringsresultatene klare: andrehøgda er en bygning av tømmer felt i 1175-76⁴. Loftet havner dermed høyt på lista over Norges eldste profane⁵ bygg. Mesteparten av det middelalderske loftet er udekorert, men på beitskiene som flankerer døråpningen er det spennende utskjæringer. Selv om kun veggtømmeret er datert framstår veggene og beitskiene enhetlige, og alderen det impliserer for beitskiene åpner for noen spennende diskusjoner om stilvandring, kronologi og alderen på en håndfull av stavkirkeportalene vi har bevart fra Telemark. Her til gården var jeg også så heldig å bli invitert som deltaker på fagsamling om profane middelalderbygninger i tre, og spurt i den anledning om å mene noen ord rundt disse beitskiene. Dette innlegget er en sum av både det jeg noterte meg på forhånd, det som kom opp underveis på plassen, og refleksjoner gjort i ettertid basert på foto og notater.⁶ Som jeg håper blir klart av den følgende teksten er dog disse beitskienes utskjæringer så spennende at de fortjener enda grundigere studie og dokumentasjon.

Begge beitskiene har utskåren dekor i (svært) grunt relieff, med forsiktig modellering og bakgrunnen senket noen millimeter under ornament-planet. Overflaten på hver beitski framstår flat, men er i virkeligheten svakt konveks, og den høyre beitskien er også distinkt avsmalnende fra topp til bunn. Venstre beitski prydes av en ranke – tilsynelatene halen på en orm eller drake – som slynger seg nedover. Overflaten på høyre beitski er delt i to vertikalt av en utstikkende ‘list’ dekorert med en sikksakkbord, og flatene på hver side av denne dekkes av to ulike ornament. Veggtømmeret er felt inn i not på siden av beitskiene, og i topp og bunn er beitskiene tappa opp og ned i over- og underliggende laftestokk. Sistnevnte er skifta i nyere tid og distinkt ulik, mens resten av tømmeret framstår enhetlig. Dørbladet virker også å høre sammen med resten, og er hengsla inn på normalt vis, men er ikke videre studert av undertegnede. 

Nedover venstre beitski brer som nevnt seg noe som nok kan tolkes som en hale, tilsynelatende fra en orm eller drake. Den bukter seg i nogenlunde likestore men uregelmessige løkker, og er preget av en slags levende ‘vrimmel’ som minner om portalen fra Flatdal (nedrevne) stavkirke i Seljord (E.Hohler Cat.no. 38). Kunsthistoriker Erla Hohler beskriver at denne «appears to be a very late work in a general ‘medallion/late Telemark’-tradition»⁷. Halen preges også av den ‘kjøttfullheten’ som karakteriserer ornamentene på Heddal stavkirkes portaler (som i kunsthistorien gjerne plasseres⁸ midt på 1200-tallet og av Hauglid godt utpå 1300-tallet⁹). Aller mest til felles har den nok likevel med Lislherad-portalen (E.Hohler Cat.no. 124, C 7553) som med beskrivelsen «the whole design (…) is curiosly unsatisfactory»¹⁰ plasseres av Hohler på 1300-tallet, og klokkerpulten fra Heddal (E.Hohler Cat.no. 79, ) som av Hauglid plasseres på midten av 1300-tallet, noe Hohler gjengir uten innvending.¹¹ 

Mesteparten av beitskia er for slitt i overflaten til å kunne se detaljer, men øverst står dekoren som har preget overflata på denne halen. Den består i en serie parallelle linjer tett i tett som følger buktningene til halen og fyller hele dens bredde. Tross at nær alle ranker på våre bevarte stavkirkeportaler har en eller anna form for dekor på overflatene er denne måten å dekorere påfallende fraværende der. Den kan kanskje sammenliknes med det Hohler på Eggedal-portalen (Cat.no. 34) kaller ‘strigillering’¹² eller striering, og som også forekommer på Borgund stavkirkes takrytter, men knapt noe anna sted i stavkirkeskurden¹³. 

Høyre beitski er dekket av fem ulike ornament som  fyller hver sin del av flaten, men som også noen steder henger sammen. Ned langs midten har den en utstikkende ‘list’ om lag en sjettedel av bredden til hele beitskia. I motsetning til ornamentikk som kun er skåret inn i overflaten krever dette utstikkende elementet en bevisst intensjon tidligere i prosessen og en planlegging før emnet er ferdig. Ornamentikken har ikke kun blitt til etter ‘innfallsmetoden’ strødd ut der knivodden leder, men har til en viss grad vært planlagt. I samme henseende kan overgangen mellom de to stilformene som fyller høyre halvdel av denne beitskia være verdt å trekke fram – tross ulike uttrykk er det en sammenhengende helhet i dekoren. 

‘Lista’ langs midten er dekorert med en sikksakkbord, et svært standhaftig motiv i folkekunsten. Det kan kanskje knyttes til et vernetegn, som Mikkel Tin beskriver: «På en vertikal flate går siksaklinjen over i en rekke takker, […] som skarpt og truende avviser tilnærmelser. Vi har allerede sett slike takker anbrakt som beskyttende border ytterst langs hals- og brystutskjæringene på både kvinne- og mannsskjorter, på dåpsluer og dåpssvøp og andre tekstiler til seremonielt bruk. Vi skjønner hvorfor de blir kalt ‘tannsnitt’ og ‘ulvetenner’ i heraldikken, og hvordan de kan verne mot fiendtlige og onde makters.»¹⁴

Kunsthistoriker Kjartan Hauglid gjorde svært interessante observasjoner av hvor mange fellestrekk høyre beitski har med middelalderske kistelokk i stein, blant anna ett i marmor fra Nidarosdomen. Blant faktorer som støtter denne koblingen er hvor mye bredere denne beitskia er i topp enn i bunn, men også denne utstikkende ‘lista’ går igjen på kistelokk. Videre drøfting av disse parallellene vil jeg overlate til Kjartan.  

Øvre venstre fjerdepart av denne beitskia er dekt av et enkelt rankeornament som dessverre er slitt til det nær uleselige. Det som likevel kan leses er en vegetabilsk ranke som slynger seg vekselvis til høyre og venstre i nær ‘lukkede’ kveiler. Hver del av ranka ender i en kule, og overflaten er behandla på nogenlunde samme vis som halen på venstre beitski.  

Øvre høyre fjerdepart er fylt av et eiendommelig ornament som på sett og vis låner form fra enden av hver rankedel på venstre side, men stiller alle opp som speilvendte 9-tall nærmest på rekke og rad. Framtoningen gir hint av Ringerikstil (ca år 1000-1050), særlig kjent her i landet som en runestein-stil (men må ikke forveksles med svensk «runstenstil», som i resten av verden kalles Urnesstil). Ringerikstilen en den nest siste av vikingtiden stilarter, og er en dyreornamentikk som særlig kjennemerkes av det som Fuglesang benevner «rankeskudd». De er ikke unike for ringerikstilen, men måten de brukes der er likevel særegen: «Ordningen av smale rankeskudd i grupper er derimot et komposisjonsskjema som ikke kjennes fra tidligere vikingtidskunst. Det er et vesentlig kjennetegn på Ringerik-stildekor, og stort sett begrenset til denne stilfasen.»¹⁵ Ikke dermed sagt at jeg vil karakterisere denne ornamentikken som ringerikstil, men heller at den bruker ett av de mest karakteristiske elementene fra ringerikstilen som et frittstående og eget ornament. Er dette snakk om en etterlevning eller en tilfeldig likhet? Nærheten i tid gjør meg tilbøyelig til å helle mot det første. Det vil i så fall heller ikke være et unikt eksempel på nettopp dette – Runebommehammeren fra Rendalen (C26831/a) har også nettopp en ranke bygget opp av kun «rankeskudd» men er likevel regna som et nogenlunde typisk eksempel på Ringerikstilen. En interessant parallell er da at denne hammeren òg kjennemerkes av to ganske ulike ornament på hver sin side av samme gjenstand, og at en nyere tids C14-datering plasserer tilvirkningen av denne hammeren omtrent like langt unna Ringerikstilen i tid som dette loftet nå er datert.¹⁶ Overflaten på dette «rankeskudd-ornamentet» på høyre beitski er ellers behandla tilsvarende både halen på venstre beitski og ranken til venstre på denne, og virker sånn sett å høre sammen.

Nedre høyre kvadrant er dekket av en form for ringkjedeornament. Etter Fuglesang¹⁷ har dette ornamentet opphav i Borrestilen tilbake på 800-tallet, men det varer også langt oppover. Ofte kan det sees omkranse middelalderske døpefonter i kleberstein, men også små skrin til langt forbi reformasjonen – og med en «start» tilbake i vikingtid strekker ringkjedeornamentene seg over en periode på minst et millennium. Her kan det kanskje innvendes at motivet er ‘misforstått’ og i større grad gjengir opplevelsen av en ringkjede enn idéen bak. På samme vis som ringeriks-elementene over kan dette virke som en ufaglært gjenskapning av noe skjæreren har sett, heller enn arbeidet til noen som står i en fagtradisjon. Likevel er ikke dette bare løsrevne biter strødd utover, men ornamentene oppe og nede på høyre side av denne beitskia er til en viss grad justert til å møtes på midten. Spesielt elegant er dette ikke løst, men det vitner om et tydelig ønske om sammenheng. 

Nedre venstre kvadrant er dessverre enda mer slitt enn partiet over, og kun svake spor kan skimtes. Inntrykket de sporene gir er likevel av noe ganske tilsvarende ringkjedeornamentet på høyre side. Det kan også være en annen men liknende form for flettemønster – nærmere granskning in situ kreves nok for å avgjøre det. 

Høyre og venstre side er som beskrevet ganske ulike i motiv og ‘stil’, men utførelsen er tross dette gjennomgående så lik at jeg har vanskelig for å tro at de ikke alltid har hørt sammen. Modelleringen er tilsvarende, linjene omtrent like stø, tilnærminga til dybde ganske lik, og de to oppleves å komme fra samme hånd. Litt mer usikker er jeg kanskje på de ulike delene av høyre beitski, men som beskrivelsen over også har vist er det tilstrekkelig mange gjennomgående trekk til at jeg regner med de er samtidige. 

Den forsiktige modelleringen og slitte overflata gjør det vanskelig å finne nevneverdige verktøyspor eller prosessmerker, men som helhet gir beitskiene inntrykk av å kunne være skåret kun ved hjelp av kniv eller knivliknende redskap. Dette utelukker ikke at det er brukt et treskjærerjern i prosessen, men det ser i utgangspunktet ikke ut som det er brukt spesialisert redskap. Antyder dette noe om hvem som i sin tid skar disse?

Måten overflatene i ornamentet framtrer litt konkave mellom hvert v-formede snitt kan tyde på at beitskiene har vært behandlet med noe som har trengt mer inn i v-snittenes eksponerte endeved enn i flatene mellom. Dette har så blitt vasket av vind og vær fra flatene, som dermed har mista sin beskyttelse, mens endeveden og treverket umiddelbart rundt har vært litt mer beskytta og er dermed mindre erodert. Lydvaloftet på Voss er i dag eneste bevarte eksempel på polykromert (dekorbemalt) profanarkitektur fra middelalderen i Norge, men basert på hvor ofte farge forekommer på trearbeider fra perioden (der bevaringsforholdene ligger til rette for dette) ville det ikke være overraskende om også disse beitskiene en gang var malt.  

Beitskiene står i dag med bunnen ned i en stokk av nyere dato. De nederste tre-fire centimeterne er langt mindre slitt enn resten, og den værslitte overflaten fortsetter tilsvarende langt opp i overliggeren. Langs kantene er det slitemerker som heller ikke treffer stokkene på hver side, men om beitskiene tenkes forskjøvet omtrent fire centimeter ned sammenfaller både slitasjen på kanten av beitskiene med konturen på stokkene i veggen, og en viss medrags-forming av kanten på beitskia inn mot lafteveggen kan til og med anes. Høyre og venstre beitski framstår også svært enhetlige tross ulikt ornament, og det er liten grunn til å tro at ikke beitskiene er samtidige med laftet, og dermed daterer til omtrent 1176. 

Utover å være interessante i seg selv er disse to beitskiene spennende i hvordan de bygger bro fra vikingtidens ornamentikk til «den sene Telemarks-gruppen»¹⁸ av stavkirkeportaler. Den besnærende tidlige dateringen av dette loftet, og preget utskjæringene har av ‘etterlikning’ heller enn ‘fagtradisjon’, gjør det nødvendig å kikke på ny på stavkirkeportalene som finnes bevart fra Telemark som gruppe. Kanskje er disse eldre enn hva som så langt er antatt?

---

Fotnoter, av ymse datering.

1. Dietrichson 1892 s. 423 ↩︎
2. For ordens skyld: at de fleste sitatene jeg trekker fram kommer fra Erla Hohler kommer ikke av at jeg spesielt vil kritisere hennes vurderinger, men at hun står så høyt i respekt hos meg at hennes bøker er det første jeg griper etter, og dermed siterer.  ↩︎
3. Loftet var selvsagt ikke forsvunnet før dette, men at det er et middelalderloft var ukjent fram til Jørn Berget besøkte det. Det er også hans fortjeneste at besøket som muliggjorde skrivingen av denne teksten ble noe av, og jeg er svært takknemlig for det (og mangt annet).  ↩︎
4. Svarva, Helene (2026) B-170 HJARTDAL : STABBUR PÅ FLATLAND, SU GNR 23/6 I HJARTDAL  ↩︎
5. Verdslige, eller ikke-kirkelige bygg. Om 1176 er byggeåret er loftet òg eldre enn over halvparten av stavkirkene. ↩︎
6. Dette er kanhende et passende sted å nevne at dette innlegget er en lettere omarbeidet form av rapporten jeg skrev om disse beitskiene, tilgjengelig her. ↩︎
7. Hohler 1999-I:130 ↩︎
8. Nye dateringer er nok også der på vei, spennende tider i vente.  ↩︎
9. Hauglid, Roar 1973:180/183 ↩︎
10. Hohler, 1999-I:187 ↩︎
11. Hohler 1999-I:156 ↩︎
12. Egen oversettelse av «strigillation», fra Hohler 1999-1:126. Bedre oversettelse er kanskje «striering», som brukt av Fuglesang, Signe Horn 1981:75 ↩︎
13. Heddal har kanskje også spor av det, se øverst til venstre s. 181, Cat. no. 68 pl. 137 ↩︎
14. Tin, Mikkel B 2007:192 ↩︎
15. Fuglesang 1981:90 (Norges kunsthistorie bind 1, Vikingtidens kunst ↩︎
16. Se omtale av hammeren på https://www.unimus.no/portal/#/things/a51004ff-9d6a-43c2-b509-8812a16beac6 [besøkt 28.9.2026] og treskjærer Boni Wiiks betraktninger om hammeren på https://stipendiat.handverksinstituttet.no/treskjaereren/alt-flyter/ [besøkt 28.9.2026] ↩︎
17. Fuglesang 1981:74, 80 ↩︎
18. Slik den omtales blant annet av Erla Hohler, og som inkluderer mange av de portalene referert til i teksten over. Se bl.a. Hohler 1999-I:110 ↩︎

Litteratur: 

Dietrichson, Lorenz: De norske stavkirker. 1892

Fuglesang, Signe Horn: «Vikingtidens kunst»
i Berg, Knut: Norges kunsthistorie. 1 : Fra Oseberg til Borgund. Oslo:Gyldendal, 1981. ISBN 8205122652

Hauglid, Roar: Norske stavkirker. 1 : Dekor og utstyr. Oslo: Dreyer, 1973

Hohler, Erla Bergendahl: Norwegian Stave Church Sculpture: Volume I & II. Oslo: Scandinavian University Press, 1999. ISBN 8200127486 og 8200127443

Tin, Mikkel B.: De første formene : folkekunstens abstrakte formspråk. Oslo:Novus, 2007. ISBN 9788270994533

Alle foto: Jon Anders Fløistad, Norsk håndverksinstitutt.