Skisser har den brysomme egenskapen at de nærmest av natur er lite holdbare. Hele deres funksjon ligger i utforskning, de inneholder gjerne kun de delene av motivet som er usikkert, kanskje handler skissa nettopp om å prøve ut noe som ikke fungerer, og de er som regel skapt nettopp for å ikke vare. Men de er en essensiell del av den skapende prosessen.
Stipendiatperioden min handler nettopp om prosess – om veien fram til stavkirkenes ornamentikk. Det er tydelig at det ikke finnes én spesifikk prossess som er lik for alle stavkirkeportalene vi har, men felles for veldig mange er et høyt faglig nivå som knapt kan tenkes uten at det ligger skisser bak. Enklere dekor kan greit strøs utover uten nevneverdige visuelle hjelpemiddel, og middelalderhåndverkerens evne til å bearbeide komplekse visuelle konsepter i minnet bør nok heller ikke undervurderes. Men skisser handler også om øving1, om kommunikasjon, om å dobbeltsjekke idéer – de må ha hatt en rolle på byggeplassen også på 1100-tallet. Men hvilken form har de hatt?
Det finnes noen få manuskript på pergament fra middelalderen som er tolka som skissebøker2 fra kunsthåndverkere3. Det finnes også besnærende argument4 for at liturgiske manusript kan ha fylt noen av de rollene jeg tillegger skisser, men ikke alle. Det finnes en god del rissearbeid på både gjenstander, bygningsdeler og avfall av ymse former som er tolka som skisser5 – noe av det troverdig, noe av det tvilsomt. En viktig del av skissearbeidet skjedde nok også direkte på emnet som skulle skjæres i6, og dette har nok vært svært viktig, men løser heller ikke alle ‘problemene’ en skisse skal adressere. Dette er også en del av komponeringa jeg har behandla tidligere7 og vil bearbeide videre i framtidig tekst, av den grunn lar jeg det ligge for nå.
Gamle utstillinger kan stadig by på nye overraskelser. Jeg har brukt mye tid i Bryggen museum sin utstilling «Under jorden», men stadig dukker det likevel opp noe nytt. I anledning høstens «Løfte Håndverket» (som ble arrangert på Bryggen museum i går 24. september) ble det ny anledning til å se utstillinga, og på tampen av omvisninga falt blikket på noe underlig kjent. Jeg gransket egentlig vedstrukturen i en skje, men rent på impuls vandra blikket nedover. Der materialiserte brått kjente linjer seg. Såvidt mulig å skimte i mørk treoverflate og dunkel monter var bakparten av en løve rissa med noen få men sikre snitt. Bakpart, to bein med poter og en hale er dratt opp med knapt et snes knivsnitt på det som nok er undersiden av et lite lokk. Posituren er påfallende lik en jeg har jobba mye med det siste året – den er nær identisk de fire løvene på Takrytterens nordside. Morsomt sammentreff? Tja, kan hende, men et blikk på dateringen gav nok en liten kiling i nakken. På veggen står nemlig 1120-1170/71: nøyaktig den tiden Sogn-Valdresgruppens ornamentikk får sin form.
Sogn-Valdresgruppen er den mest tallrike gruppa stavkirkeportaler vi har bevart, og er gjerne knytta til andre halvdel av 1100-tallet. Ål-portalen er et eksempel regna blant de tidlige, mens Borgund er noe senere, og må vel kunne kalles en typisk representant for «stilen» slik den ble praktisert på 1180-tallet. Dette later også til å ha vært en tid med et enormt tempo på stavkirkebyggingen, og majoriteten av de vi har datert hører til denne tiden. Dette har også ført med seg en høy grad av profesjonalisering og høy kvalitet på mye av det som er igjen fra tiden. Det er all grunn til å tro dette også betyr at de treskjærerne som jobba med stavkirker på denne tiden var omreisende spesialister, og ikke umulig at en av disse var innom Bergen. Kan dette virkelig være en henslengt skisse fra en stravkirketreskjærer, en tresmidhr? Ikke umulig, men heller ikke mulig å si med noen grad av sikkerhet. Muligheten gjør meg likevel litt ør.
Hva gjør at jeg tenker akkurat dette er en skisse? Utførelsen er ikke distinkt ulik for eksempel det som kan sees på Trondheims mange urnesstil-skjeer8 eller på runepinnen med skipsstevner avbildet litt tidligere i innlegget. Men en viktig forskjell er at motivet der er tilpassa gjenstanden, og har en åpenbar intensjon om pryd. Det hjelper òg at motivet faktisk på de er på oversiden av skjeene, mens denne løven er på lokkets underside. Denne løven gjør heller ingen forsøk på å relatere seg til gjenstandens form og egenskaper, ei heller er den forsøkt fullendt. Utførelsen er så stø og tilsynelatende vellykket at det neppe er snakk om et forsøk på dekor som er gitt opp på halvveien, men framstår heller som en visuell øvelse som hadde gjort jobben den var tiltenkt etter at disse strekene var på plass.
Dette vesle lokkets gjenstandnummer er for ordens skyld BRM0/45525/1, og kan sees på Unimus her: www.unimus.no/ eller aller helst i utstillingen på Bryggens museum. Tusen takk for at dere stadig har så spennende utstillinger!
Andre har kikka enda mer på skisser for middelaldersk treskjæring en jeg har, og selv om jeg ikke er enig i alt de skriver vil jeg presentere en kort, kommentert litteraturliste9 her:
Blindheim, Martin (1985) Grafitti in Norwegian stave churches c. 1150-c. 1350. Doktorgradavhandling, Universitetet i Oslo.
Martin Blindheim gjorde i denne avhandlingen et pionerarbeid i å dokumentere det som kanskje er skisser rissa på ulike deler av mange av stavkirkene våre. Uavhengig av hvor enig en måtte være med hver enkelt tolkning isolert sett er denne boka ikke til å komme utenom som dokumentasjon på et fascinerende fenomen.
Fuglesang, Signe Horn (1980)«Vikingtidens ristninger – Dekorasjonsteknikk, skisse og tidstryte». i D.D. Hjelvik (red.), Varia 1: Ristninger i forhistorie og middelalder: det Norske Arkeologmøtet Symposium, Voksenåsen, Oslo, 1979, s. 19–36. Oslo: Universitetets Oldsaksamling.
Signe Horn Fuglesang er vanskelig å komme utenom og vel verdt å lese når anledningen byr seg, som i denne artikkelen.
Hohler, Erla Bergendahl (1999) Norwegian Stave Church Sculpture: Volume II. Oslo: Scandinavian University Press.
Erla Hohler må også trekkes fram, både for sitt omfattende og svært systematiske katalogiseringsarbeid, men også for en grundig drøfting av både bakgrunn og prosess bak stavkirkeportalene.
Fridstrøm, Erik (1984) «The viking Age wood-carvers. Their tools and techniques». i M. Høgestøl, J.H. Larsen, E. Straume og B. Weber (red.), Festskrift til Thorleif Sjøvold på 70-årsdagen, s. 87–92. Oslo: Universitetets oldsaksamling.
Erik Fridstrøm var Vikingskipsmuseets treskjærer i mange år, og gjennom den stillingen en treskjærer med åpenbart solid erfaring med både vikingtids- og middelalderornamentikk. Men hovedformålet med museets treskjærerverksted var sikkerhets- og formidlingskopiering framfor forskning på prosess, og det framgår ikke om Fridstrøms foreslåtte metode i denne artikkelen er basert på funn i materialet han har granska og kopiert, eller antakelser basert på samtidens blyant-paradigme. Fridstrøm ble også brukt av Hohler da ho trengte innspill på den tekniske gjennomføringen av treskjærerarbeidet i middelalder, og jeg finner Fridstrøms artikkel derfor også informativ for å skjønne opphavet til det jeg tror er misforståelser som siden har blitt hengende fast i feltet.
Granbo, Bo (2024) Urnesstilens håndverk: Nettverk av billedskjærere fra 1025 til 1150 (mastergradsoppgave). Universitetet i Oslo.
De betydelige forskjellene i ornament og utførelse mellom Urnesstil-tiden og de senere stavkirkene kan nok også ha medført enkelte forskjeller i framgangsmåte og fagkultur. Det samme gjelder forskjellen i format: Granbo behandler primært mindre gjenstander. Men mye var nok også likt, og hans diskusjon av Urnesstilens kirkes dekorprogram er absolutt relevant.
Magerøy, Ingeborg (2024) «Manuskriptkunst på veggen? Urnesstilen og annan tidlig kirkedekor i Norge – en teori om opphav». Fortidsminneforeningens årbok, 178, s. 119–150.
Ingeborg Magerøy skriver besnærende om manuskriptkunst som motiv-/ornamentkilde for treskjæringa på stavkirkene, og Boni Wiik og jeg har også kommentert hennes artikkel og føyd til et håndverksperspektiv i:
Fløistad, Jon Anders og Wiik, Boni (2025) «Treskjærerblikk på Urnesstilens opphav». Fortidsminneforeningens årbok, 179, s. 195—209.
Fotnoter (ikke skissa på undersiden av et lokk, men kanskje av verdi ´lell)
- Wiik 2025:196 ↩︎
- Se blant anna Fett, Harry (1910) En islandsk tegnebog fra middelalderen. Dybwad, Christiania. Tilgjengelig fra: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040804142 ↩︎
- «Kunsthåndverker» er en ganske moderne kategori og moderne uttrykk, men det passer også ganske godt for å kommunisere i moderne tider. ↩︎
- Magerøy 2024:119–150 ↩︎
- Se blant anna Blindheim , Fuglesang 1980 og Granbo 2024 ↩︎
- Hohler 1999:97, Fløistad & Wiik 2025:202 ↩︎
- Se blant anna blogginnleggene «Knivriss på kirkeportaler» (17. november 2024), «Pensler & maling for komponering av stavkirkeportaler» (23. februar 2025), «Akk så godt alt (nesten) passer» (25. august 2025) og «Passer passer?» (2. juni 2026) ↩︎
- Les særlig Granbo 2024 om denne ↩︎
- Lista er som den skarpøyde leser kanskje vil gremmes over ikke helt i alfabetisk rekkefølge. Den er heller ikke ordnet etter viktighet, men sortert etter en vekta gjennomsnitt av viktighet, forbokstav og narrative nødvendigheter, og en liten klype kronologisk ordning. Velbekomme! ↩︎
(Innlegget er skrevet på toget heim fra Bergen fredag 25. september 2026, og er ment som et øyeblikksbilde av inntrykkene etter å ha studert denne veldig spennende vesle skissa. Kanskje vil vurderingene av den modnes over tid, men jeg tenker dette umiddelbare har en verdi.)
