Oppdateringsfrekvensen på Treskjærerbloggen har ikke vært helt den samme i 2026 som den var i 2025. Dette handler nok hverken om lavere aktivitet eller færre tema å skrive om, men kanskje mest om at de emnene jeg har satt i gang med å prøve ut i nedskreven form i år har vist seg så omfattende å dekke ordentlig at arbeidet fortsatt pågår. Og kanskje at noe av den lavthengende frukten ble spist i fjor. Og kanskje at enkelte andre foretagende har opptatt den tiden blogging ellers skulle hatt. ICWCT 2026 – jeg ser særlig på deg.

Men spøk og bortforklaringer til side: jeg la forleden ettermiddag merke til en morsom symmetri jeg ikke kunne unnlate å fange gjennom kameralinsen1. Etterhvert som høsten kommer krypende, og utløst av en veldig spennende bemerkning etterfulgt av oppfordring2 fra medstipendiat gipsmaker Peder Alme, har jeg tenkt enda mer enn før på arbeidslys. Jeg har vært ganske nøgd med lyset slik det faller naturlig inn gjennom verkstedets vindu supplert av en åpen dør. Noen dager har jeg ytterligere krydret lyset med litt elektriske tilskudd, men størrelsen på delene jeg har holdt på med har gjort det lite fristende å endre for mye på ting. Den siste uka har jeg derimot jobba med en langt mindre omfangsrik fjøl, og augustsola ble i overkant forlokkende. Veien var ikke lang3 ut døra, men under åpen himmel var ikke sola kun i overkant forlokkende, men også i overkant mye. Dessuten er åpen himmel komplisert når været er i et omskiftelig humør som nå.

Dermed rettretterte jeg en liten meter eller to, og ble stående rett innenfor dørterskelen. Eller – ganske snart sto jeg ikke innenfor men på selve terskelen. Forstå det den som kan, jeg har gitt opp. Men her falt altså denne symmetrien meg inn: hadde jeg ikke sett4 det her før?

Motivet har vært framme her på treskjærerbloggen før: Regin som smir sverd til Sigurd Fåvnesbane med sistnevnte på belgene. Pussig hvor like positurene er?

I motsetning til sist jeg lekte med likheter mellom da og nå skal jeg ikke prøve meg på noen andre konklusjoner enn at likhetstrekkene er morsomme. Jeg har forøvrig også utforsket litt videre de tankene det innlegget drøfta omkring (fraværet av) mekaniske hjelpemidler til å holde emnet stødig på benken, og kan rapportere at ryggen klager langt mindre denne gangen, men at det framstår åpenbart (?) som en noe mindre effektiv måte å jobbe på. Videre forskning er (åpenbart) nødvendig.

Fot5noter:

  1. Linsen var forøvrig i dette tilfellet en 50mm NIKKOR f/1.2 (av den gamle manuelle sorten) om noen skulle lure. ↩︎
  2. Tusen takk for den, grubler stadig på spørsmålet og gleder meg til å drøfte! ↩︎
  3. I praksis endte jeg opp med å snekre en helt ny arbeidsbukk i anledning «flyttinga», men det arbeidet var på gang uavhengig av forlokkende sensommersol. ↩︎
  4. Nå så jeg rett nok ikke meg selv utenfra før jeg hadde rigget opp kamera, stativ og selvutløser, en god stund etter at dette symmetriske sammentreffet først falt meg inn. Men for mitt indre bilde så jeg det kanskje likevel i øyeblikket òg? ↩︎
  5. Verdt å nevne her i noter om føtter at verneskoene sto rett innafor dørstokken da bildet ble tatt, og ellers er flittig i bruk. ↩︎