Members of oral or preliterate cultures can remember complex facts and relationships to an extent that we can hardly imagine. Therefore, it seems self-evident that master builders could think up complex buildings and keep all the necessary details in mind.1

I retrospekt er det forbløffende hvor kort forfatteren av boka utdraget over er henta fra ser ut til å ha glømt nettopp det poenget.

Jeg skal ikke gjøre denne bloggen til en bokanmeldelse-blogg, men en bok som har fanget uforholdsmessig mye av min oppmerksomhet i det siste får et unntak her. Passerbruk virker for meg (i stadig økende grad) helt sentralt for middelalderens treskjærerkunst. Mer detaljer om dette får komme senere, men der jeg tidligere trodde Borgund stavkirke gjemmer på en håndfull eller to passermerker fra da den ble bygget, viser nye undersøkelser at det nok er hundretalls bevarte spor av passerslag. Deler av ornamentikken er etter mitt skjønn kanskje merket opp utelukkende med passer, og nok spor står igjen til å ikke bare kunne si at passer var mye brukt men også noe om hvor mange ulike passere som hørte til i verktøysettet og egenskapene til de enkelte. Mer om det senere. 

Detalj fra Borgund med mangfoldige passermerker for den skarpøyde.

I anledning disse seneste oppdagelsene har jeg vært på jakt etter relevant litteratur om passerbruk i middelalderen. Basert på tekster som Theophilus’ Schedula diversarum artium (ca 1120) og Cennini’s Il libro dell’arte (ca 1390?) er det tydelig passere hadde en sentral plass i en hver (?) kunsthåndverkers utrustning. For å sitere (en engelsk oversettelse av) Theophilus selv: «After this, with compasses and a rule, measure out and dispose the designs that is figures or animals, or birds and foliage, or whatever you want to draw.»2 eller «draw it on the board with a rule and compasses»3 — uavhengig av hvorvidt motivet er gemometrisk eller floralt, planter, folk eller fe. Og når Theophilus senere i tredje bok oppsummerer verktøyene som er sentrale for metallarbeid presiserer han også der: «And there are iron compasses made in two parts; they are large and small, straight and curved.”4

Ulike former for «opphøyet geometri» som skal ligge bakenfor fortidens byggekunst har vært et gjentagende tema opp gjennom litteraturhistorien. Men påfallende (?) lite har vært skrevet om passerbruk i praksis. Stor var derfor entusiasmen min da jeg snubla over boka «Passion for Compasses: Medieval Master Builders and their Cathedral Building Plans»5 til salgs på ett av internetts mange salgskanaler for slikt, og like stor ble spenninga på hva som skulle skjule seg mellom denne bokas permer. 

Tidlig i boka blir det klart at Klug som forfatter forsøker å stille opp en overordnet modell for å forstå middelalderens byggmestre og arkitekter:

Nowadays, we take it so much for granted that everyone can write and read that we give no thought to what a world without written texts might look like. Rather, we assume that oral or preliterate cultures «function» just like our culture. But the linguistic and communication research of recent decades has shown that the differences in the understanding of the world between oral / preliterate and literate cultures are enormous. Cultures without a [s.47 forts.] written language cannot be understood if presuppositions are imposed on them that do not apply to them. Oral and literate cultures are so fundamentally different in their way of thinking and acting that, in fact, communication between the two is indeed difficult, sometimes impossible.6

Kanskje burde denne siste setningen vært en advarsel både til leseren og ikke minst forfatteren selv. Hun bruker relativt mange av bokas sider (ironisk, gitt hvor mye spalteplass hun også bruker på å understreke den enorme kostnaden pergament og papir ville utgjort i tiden hun skriver om) på forskjellen mellom muntlige og skriftbaserte kulturer, og på å underbygge (om enn ikke helt overbevisende) at middelalderens byggmester/arkitekt ‘helt sikkert’ var analfabet.7 I løpet av alle disse sidene reflekterer Klug ikke nevneverdig over at det hun beskriver som en muntlig kultur passer svært godt til å beskrive en håndverkskultur, og det som på norsk har blitt hetende «handlingsboren kunnskap»8. Det ville være svært uretterdig å kritisere Klug for å ikke kjenne til et særnorsk begrep på håndverkskunnskap, men hun viser heller ikke særlig nysgjerrighet for evnespekteret i en muntlig kultur:

So how did medieval master builders acquire or learn their knowledge if they did not complete a scholastic-theoretical education? We must keep in mind that the transmission of knowledge in an oral or preliterate culture is fundamentally different from that in a literate culture. In an oral culture, knowledge is always experiential knowledge of action, acquired through practical doing; in literate cultures, on the other hand, it is teaching and learning knowledge, acquired through books and instruction. This means:
In oral cultures, people pass on their professional know-how directly by word of mouth, usually from father to son or close relatives, or from master to student or apprentice, without going through a school or training system. People learn primarily by copying and imitating.
In literate cultures, a school and teaching system working with teachers and texboks – i.c., knowledge in written form – (largely) replaces direct transmission. Instead of experiential knowledge of action, theoretical knowledge in written form derived from practice is passed on. Such [s. 132 forts.] knowledge is broader and deeper than purely experiential knowledge because it is based on the know-how of many different masters of a subject and not just on the knowledge of a single person, as is the case with oral transmission. The storage of knowledge on an «externalized carrier medium» such as the book means that transmission no longer depends on the personal presence of the knower.9

Om noen skulle være i tvil om verdien av begrep som «handlingsboren kunnskap», og av å løfte fram verdiene og viten som ligger i håndverk, er det bare å trekke fram ti ord fra forrige utdrag på nytt: «Such knowledge is broader and deeper than purely experiential knowledge». Og det er ikke en isolert, uheldig formulering: 

The dissemination of knowledge in written media also expands the possibilities for choosing a profession. For example, in order to become a baker, merchant or builder, in a literate culture it is not necessary to have close relatives who have the necessary know-how, because it can be acquired through a school with appropriate training. However, this presupposes knowledge of script, reading and writing, as well as the existence of appropriate training institutions and learning media.

Strictly speaking, the oral transmission of knowledge cannot be called «education» in the modern sense.10

Undertittelen på boka er Medieval Master Builders and their Cathedral Building Plans, men tross dette kommer hun sjelden egentlig særlig nær å diskutere selve byggetegningene. Hun har noen obligatoriske plantegninger med «passersirkler tegnet inn av forfatteren»11, men kommer egentlig ikke fram til hvordan arbeidet kan ha foregått. Én justering som kanhende ville gjort det overordna argumentet i boka lettere å følge er om bruken av begrepet «construction plans» hadde vært byttet ut med «scale drawings». Etter poengene Klug gjør gjennom boka later dette til å være det hun egentlig mener12, og forskjellen er kanskje ikke stor – men den er vesentlig for argumentet. Noe konklusjon å snakke om har boka egentlig ikke, øyensynlig ei heller redaktør. For min del var bokas litteraturliste kanskje nyttig, og ellers var den en fin påminnelse om én ting forfatteren selv stadig gjentar, men tilsynelatende helt har misforstått selv:

We make the mistake of imagining the oral world of thought and communication as a «variant of the literate world we know» and of believing that writing merely represents language in visible form. But a literate culture is not an «oral culture plus the written form» but a different, distinct culture.13

Ikke-helt-slutt (på) noter

  1. Klug, 2024, s. 50 ↩︎
  2. Dodwell, 1961, s.20 (bok I kapittel XXII) ↩︎
  3. Hawthorne, 1979, s. 62 (bok II kapittel 17) ↩︎
  4. Dodwell, 1961, s. 71 (bok III kapittel XVI) ↩︎
  5. Klug, 2024 ↩︎
  6. Klug, 2024, s.46 ↩︎
  7. Ibid, s. 41 «It is evident that the literacy rate of master builders or architects must have corresponded to the average of the population.» ↩︎
  8. Se Godals artikkel «Hjelper omgrepet handlingsboren kunnskap oss til framtid for handverket?» for mer drøfting av dette begrepet, og litt om historia bak. ↩︎
  9. Klug, 2024, s. 131 ↩︎
  10. Ibid, s. 132 ↩︎
  11. Ibid, Fig. 29/s. 166, men uten referanse til hvor originaltegningen det er lagt sirkler oppå er henta fra. ↩︎
  12. Ibid, s. 123, s.125, s. 163 ↩︎
  13. Ibid, s. 47 ↩︎

Litteratur (både god og anna)

Uten at den har vært referert i teksten over vil jeg trekke fram By Hand and Eye (2013) av George R. Walker & Jim Tolpin (Lost Art Press, Fort Mitchell) som et mye bedre alternativ innen nesten samme nisje som Passion for Compasses. Med den anbefalingen på plass, videre til litteraturlista:

Dodwell, C. R. (1961) The Various Arts. De Diversis Artibus. Clarendon Press, Oxford. Tilgjengelig på: https://schedula.uni-koeln.de/index.shtml

Godal, Jon Bojer: «Hjelper omgrepet handlingsboren kunnskap oss til framtid for handverket?». i (blant anna) K. Skåden og E. Stamnes (red.), Hundre år med håndverk på Maihaugen: 1921–2021, 108–117. Lillehammer: Stiftelsen Lillehammer museum, 2021

Hawthorne, John G., Smith, Cyril Stanley (1979) Theophilus : On Divers Arts : The Foremost Medieval Treatise On Painting Glassmaking And Metalwork. University of Chicago Press, 1963; reprinted Dover Publications Inc, New York. ISBN: 0–486–23784–2

Klug, Sonja Ulrike (2024) Passion for Compasses: Medieval Master Builders and their Cathedral Building Plans. Kluges Verlag, Bad Honnef. ISBN: 978-3-910321-20-5

(Om noen har bruk for å låne sistnevnte har jeg et eksemplar, og ser ingen grunn til å oppfordre til økt omsetning av det verket, lån heller min kopi.)