Presentasjon fra Løfte Håndverket omarbeidet til bloggform
Dette er ikke det samme som ble presentert i Maihaugsalen under Løfte Håndverket 6. mai 2025. Jeg støtter meg ikke på notater underveis i presentasjoner, lengden på foredraget måtte kortes ned litt på sparket, og noe oppstår spontant i møte med publikum, tekniske utfordringer, og egne erkjennelser i øyeblikket. Men dette er en omarbeidet utgave av de notatene jeg gjorde meg i forkant mens jeg satte sammen presentasjonen, og inneholder noen poeng som ble strøket av hensyn til tilgjengelig tid, og andre som ble glømt i forbifarten. Andre formuleringer som oppsto spontant i scenelyset ble også værene igjen der i øyeblikket, så teksten nedenfor representerer noe som kunne vært mer enn noe som var. Håper det likevel kan by på interessant lesning:
Takrytterprosjektet er et mangesidig prosjekt. Fra én vinkel handler det om to fag – tømring og treskjæring – fra en annen vinkel handler det om ulike måter å betrakte et monument: som byggteknisk håndverk, som arkitektonisk helhet, som (bygnings-)arkeologisk materiale eller som ornament i landskapet.
Stavkirkene har vært drøftet i kunst og i litteraturen i snart trehundre år. Her sett i akvarell-form av Thomas Fernley fra 1824??, gjenoppdaget av Nick Walkley i hans doktorgrad (2025)
Borgund stavkirke, og Urnes stavkirke som vi ser her, selv har vært sentrum for søken etter nasjonalt visuell identitet i snaut to århundrer …
… og nesten like lenge har det vært publisert forskningsbøker som graver i historien til disse fortidslevningene. Betydningen vi tillegger dem har endret seg, men de ble raskt tillagt stor betydning for forståelsen av vår rolle i verden. Det som først fanget nasjonal oppmerksomhet, blant anna gjennom J. C. Dahls miljø, var likevel ornamentene. Første publiserte bokverk om (noen av) stavkirkene var slånede nok utgitt tospråklig på tysk og fransk, ikke norsk, og fokuserte nettopp på dette. Pittoreske, alderdommelige bygg i landskap, og underlige ornament fra svunnen tid. Boka er Denkmale Einer sehr Ausgebildeten Fruhesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens (1837) utgitt av Dahl selv, og ble lenge stående som hovedkilden til disse monumentene.
Akvareller og skissebøker banet også vei for romantiske oljemaleri…
…så vel som for jugendstilens dragehoder. Stavkirkene som idé ble en hjørnestav i nasjonalidentiteten når uavhengigheten skulle formgis.
Da de først ble «oppdaget» av I.C.Dahl1 og hans «første generasjon stavkirkeforskere» var det ikke som arkitektur, som arkeologi eller som byggteknologi de ble observert, dokumentert, beskrevet og formidlet, men som ornament i landskapet – ornament i Nasjonen. Å jobbe videre med disse ornamentene blir dermed en brikke i å forstå oss selv i 1180 så vel som i 1830, 1905 og i dag. Her møter vi Takrytteren igen. Takrytterprosjektet har blitt en mulighet til å komme enda tettere på enkelte av disse ornamentene enn noen andre har gjort i moderne tid. Disse helt spesielle byggene blir en linse å forstå våre forfedre gjennom. Et viktig bidrag fra vårt håndverksblikk, og enda viktigere vår erfaring med å stå i håndverket over tid, er å forstå innsatsen som lå bak disse monumentene ‘den gang’.
Ornamentene er i dag så preget av tjære og tidens tann at de på avstand kan framstå som rent abstrakte.
Rent overflatisk kan en del avsløres med penn og papir, foto, 3D-scan, digitaltegning og andre tekniske og visuelle hjelpemidler.
Men noe spennende skjer i det en tar de håndverksmessige prosessene på alvor, og graver ned i teknikkene som har ledet fram til det opprinnelige artefaktet.
I dialog med metoden…
… med den opprinnelige gjenstanden …
… og med materialet …
… så blir det mulig å avdekke ornament som ellers var fullstendig tapt bak tjærelag og elde.
Den gjenstanden som ’graves fram’ gjennom prosessen kan være spennende i seg selv, men også åpne nye, overraskende relasjoner. Et eksempel kan sees her, hvor ryggen på én av Lewis-sjakkbrikkene har vist seg så være av de aller beste bevarte parallellene til takrytterens ornamentikk.
Men minst like viktige som kunsthistoriske betraktninger, er erfaringene som kan komme ut av å stå i prosessen over tid, og oppleve artefaktet i dybden. I seg selv kan dette gi verdifulle, potensielt unike, innsikter i hvordan gjenstanden og tilvirkningsprosessen kan forstås.
Samtidig gir det også erfaringer og et ’verktøysett’ som kan være uvurderlige neste gang et bygg trenger hjelp. Her blir relevansen av Riksantikvarens håndverksstrategi tydelig, og jeg håper vi kan være med på å vise at denne typen håndverks-grunnforskning også kan ha stor, direkte og praktisk betydning for ivaretakelsen av våre fysiske kulturminner.
Nettopp her er det viktig å minnes bredden i de 16 nevnte fagfelta i strategien, for å sørge for at det blir rett på første forsøk. Over er ett eksempel hvor treskjærerne kom inn først på tredje forsøk, etter at Riksantikvaren hadde underkjent ’generalistenes’ to første forsøk på å kopiere de gamle vindskiene. De var en viktig del av byggets overordnede uttrykk, og så lenge vindskiene ikke var på plass i rett form ble heller ikke byggets karakter riktig. For huseier ble dette også et økonomisk spørsmål siden støtten til restaureringen ble hold tilbake til alt var på plass. Det er viktig vi ikke bare utdanner generalister som kan spikke stikke og smi, mure og male, telje tømre og tekke, men ikke mestrer noe av dette ordentlig godt.
En styrke i stipendiatordningen hos Håndverksinstituttet, og i Riksantikvarens håndverksstrategi, er nettopp muligheten til å gå smalt inn i sitt eget fag. Nettopp å kunne tørre å utforske både dybden og bredden uten å være redd kommersielle hensyn, og finne både hva en er god på selv, men også hva som bør overlates til andre spesialister.
Ut av det kan det også komme pussige innsikter om nyttige nye måter å jobbe på. For eksempel førte Fortidsminneforeningas prosjekt med gjenskapning av Urnesportalen til en ny hypotese om oppmerking for middelaldersk treornamentikk. Idéen var at urnesornamentikken egentlig er som penselstrøk i tre2 – kanskje dette var måten ornamentikken også ble konstruert i praksis. Hypotesen har vist seg fruktbar også for rekonstruksjon av anna ornamentikk, og kan både bidra til forståelsen av urnesornamentikkens opphav, så vel som være en nyttig måte å jobbe med ny ornamentikk i dag.
Så vil jeg konkludere og oppsummere med en liten apell til slutt:
Et kirkebygg er ikke til for ‘praktiske behov’ – det står ikke det for å gi tak over hodet, mat på bordet, eller noe å sove på. Å bruke ressurser på å reise en kirke er dermed vitnesbyrd om et overskudds-samfunn.
Ei heller er en utskåren portal nødvendig for å holde vinden fra å blåse gjennom veggen, eller en ornamentert takrytter essensiell for at regnet ikke trenger gjennom taket. Den ornamentelle rikdommen vi avdekker i stavkirkene blir dermed en fortelling om våre forfedre som både hadde overskudd til denne spesialiseringen, men også en trang til ornamentering.
På samme vis er ikke dagens kulturminner noe vi ivaretar primært av praktiske hensyn – de er viktige brikker i identitet, tilhørighet, historie, utdanning og liknende. Dermed er det viktig å ikke bare behandle dem som tekniske gjenstander, men kulturelle objekt. I dette er håndverkets poesi en viktig faktor, enten det kommer til uttrykk gjennom tømrerens øks, veverens båndgrind, båtbyggerens høvel, modistens fargestoff, storurmakerens dreiebenk, navarsmedens hammer, garverens ulu eller treskjærerens kniv.
Selv om dette er et omarbeidet muntlig foredrag blir det ikke helt fritt for fotnoter:
- Både Sine Halkjelsvik Bjordals doktorgrad fra 2021 «Om denne haves intet mærkværdigt» En tekst- og kunnskapshistorisk studie av stavkirkene på 1700- og 1800-tallet (lenke: https://www.duo.uio.no/handle/10852/84125) og Nick Walkleys doktorgrad fra 2025 PORTAL PROPAGATIONS Reproduction, Reception, and Rediscovery in the Life of the Urnes Portal (lenke: https://hdl.handle.net/11250/3178786) behandler dette på spennende måter. ↩︎
- Ingeborg Magerøy adresserer på et vis dette spørsmålet fra kunsthistorisk side i sist nummer av Fortidsminneforeningens Årbok, og gjenklangen mellom kunsthistorie og utprøvende håndverk her er veldig spennende.
Magerøy, Ingeborg: «Manuskriptkunst på veggen? Urnesstilen og annan tidlig kirkedekor i Norge – en teori om opphav» Fortidsminneforeningens årbok, 178, 119–150, 2024 ↩︎
