I forbindelse med å lage seil til Hvaleskøyta «Arnt Otto», som bygges på Hvaler, så har jeg ønska å finne en båt som kan fungere som en testbåt.
Det er jo en del detaljer som ikke lar seg undersøke før jeg faktisk har fått testet dem på en seilbåt, så dette har vært en viktig del av prosjektet. Jeg var så heldig å møte to unge og meget interesserte båteiere, som sa seg villige til å være testbenk for prosjektet. De har en båt som er litt mindre enn den som blir bygget og noe breiere i lengde-bredde-forholdet, men de har latt seg overtale til å sette på en rigg som er prinsipiell lik. I sum tenker jeg at det blir en veldig representativ test båt, der jeg får sett nærmere på:
- Egenskapene til seilduken
- Liktau
- Formingen av seila
- Utforskningen av den litt større spririggens hemmeligheter
Det ble nevnt i en tidligere blogg, dette med å finne aktuell seilduk, og jeg fått opp en ganske god seilduk fra Frankrike, der det er ganske lange fibre og ok dukvekt. Jeg hadde ideelt sett ønsket meg en litt tyngre duk, men her må det uansett gjøres kompromisser, så dette virker lovende.
Først lager jeg en tegning, basert på oppmålinger av båten. Jeg tar riggmål og det betyr at jeg måler de fysiske lengdene på rundholtene og dekksbeslag, samt dekksmål og noen viktige skrogmål som gir meg inntrykk av vannlinje og spring. Når seilet skal tilpasses riggen, må det tas hensyn til beslag og blokker, men også strekk i seilet.
Da kan arbeidstegningen se slik ut:
Jeg bruker metoden jeg har lært, og som stort sett har blitt brukt på 1900-tallet, og det er å måle opp seilet i 1:1 på gulvet. På 1800-tallet brukte de ofte en teknikk som kalles «å skjære i hånda». Denne kommer jeg tilbake i senere blogg.
På bildet under er sidene ved seilet målt opp, og det er trukket en snor mellom merkene. Dette er rammene til seilet og selve seilet skal da formes innenfor denne rammen. Selve seiltegningen på bildet skiller seg ut fra arbeidstegningen, da det er bare seilene som er tegnet. Da er fratrekk for strekk og inntak tegnet inn.
Deretter er det å rulle ut seilduk. Det er viktig å ha riktig overlapp på dukene. Det betyr å ta hensyn til den ekstra duken som går til å sy inn form, innbretter i likene og oppdeling av dukbredder. Det er også meget viktig å ikke beregne for mye, for da sløser en med materialet. Det skal ideelt sett ikke bli noe avkapp. Jeg bruker nåler til å holde duken på plass.
Seilduken kommer i 125 cm bredde. For å gjenskape tradisjonell bredde deler jeg den i to. Når seilduken kommer fra et veveri med en bredde er ytterkantene låst, slik at ikke trådene løsner. Når jeg nå deler duken begynner trådene å løse seg, så derfor lager jeg en innbrett. Dette var vanlig metode, før veveriene lagde jarekanter, som er en merketråd på ytterkanten på seildukene.
På bildet under vises også blyantstreken som er der for å sy etter. De har jeg laget ved å legge på en lang list.
Nå er dukene klare til å sys sammen. Jeg velger riktig seilgarn. Helst liker jeg å bruke garn av lin, men dette garnet er av ganske god hamp og det ser ut til å være ganske mye brukt før. Jeg vokser garnet med bivoks og en liten dæsj tjære. Det brune garnet på bildet under er et tjæret garn, men det syntes jeg er for stivt for denne duken. Av seilgarn så brukes det ulik tykkelse til ulikt bruk, og til ulik seildukvekt.
Seilsømmen sys fra venstre til høyre. Det gjelder å få teknikken i hånda, slik at det blir jevnt med lik avstand og vinkel på innstikka. Regelen sier omtrent 7 innstikk på nåla, men det avhenger litt av størrelsen på seilet. På dette seilet er jeg på 8 innstikk. Jeg fester seilet i seilmakerkroken og har i tillegg en nål i andre enden for at det skal gå kjapt. Da holdes dukene på plass og jeg kan konsentrere meg om stinga.
Det blir mange meter seil søm, og det skal jo også syes vranga.
Når panelene er sydd sammen skal seilet «slåes inn». Det betyr å merke side-likene og reva. Da skal det lages innbretter og forsterkninger. Dette blir det mer om i neste blogg.
Ukens låtforslag: A Sailormans Hymn – Kamelot
