Jeg sitter og syr seil nå i desember. Det har blitt en del meter, og jeg merker at det er viktig å få armer og kropp inn i jevne faste bevegelser slik at sømmene blir presise og like. Etter hvert går kroppen litt av seg selv, men jeg ser jo at det ikke er mye distraksjon som skal til før det blir ujevn søm. Barna mine var på verkstedet noen dager fordi de hadde vannkopper. De dagene synes i sømmen, for å si det sånn. Det var jo slik at på 1800-tallet så var jo alle seil håndsydd, og det var nok av tilgang på mengdetrening der det gjerne var de faste seilmakerne som sydde. Seilene jeg har fått studert fra dette århundret har snorrette sting. Ingen tvil om at de seilmakerne har sydd seil før. Jeg må nok sy litt mer før jeg er der.

En fin ting med slikt monotont og rytmisk arbeid, er at jeg får tid til å tenke gjennom hva jeg har gjort i 2022 – og ikke minst hva som gjenstår i året som kommer. 2023 får jeg se på i januar, det er mye som gjenstår på lista mi, så det blir spennende å se hva jeg får til.

Her er et knippe gode turer fra 2022 som var meget lærerike og inspirerende.

Rigg-seminar på Isegran

Seminaret på Isegran var strengt tatt rett før jul 2021. Det var meget lærerikt, der litt av poenget var at alle deltakerne skulle være med på å spleise endene til tauene som skulle brukes til ny rigg for seiljakta Skreien.

Fint seminar og møte mellom fagfolk og håndverkere på Isegran.

Dette var folk fra Hardanger Fartøyvernsenter, Isegran fartøyvern, ulike aktører fra andre seilskuter som har eller vurderer å bruke naturhamp på sine båter. Vi fikk et interessant foredrag fra repslager Sarah Sjøgren og drøftet ulike teknikker rundt ulike spleiser.  For å få naturfibertau til å vare lenge er det slik at tauet må spleises på en slik måte at vannet ikke trenger inn i spleisen. Derfor kan teknikken endre seg litt med tanke på hvor spleisen skal sitte. I tillegg hadde seilmaker Helle Jespersen fra Danmark tatt turen, og det gav oss mulighet til å se nærmere på spleiser som er knyttet direkte mot seilspleiser, som for eksempel langspleis og seilmakerspleis.

Tur til Nederland

Gjennom utallige besøk til museer så har jeg sett en del av spleise-arbeidene på gamle seil, med tanke på å spleise inn tynnere tau eller tykkere på liktauene. Dette gjøres gjerne i akterlik der det ofte ønskes et tynnere tau fra skjøterevene og til topp. På noen seil er det knapt mulig å se overgangene, så fint er det spleiset. Fra før vet jeg at dette er blitt gjort på fall til større skuter, for å spare vekt og kanskje kostnad. Det er da tynt tau der det ikke er behov for den bruddlasten som det tykkere tauet representerer, men når du har heist seilet så høyt at du trenger mer bruddlast, så overtar det tykke tauet. Etter hvert begynte jeg å lure på om dette kunne vært gjort allerede hos repslageren, i alle fall på seilskuteskærseil, der seilmakeren kanskje kunne ha bestilt en del ferdig spleisede lengder, siden hjørnene uansett skal spleises inn i en brille og således kan justeres litt.

Da Sarah fra Hardanger inviterte meg med til en hollansk tredjegenerasjons repslager, som behersket denne teknikken, så måtte jeg bli med.

Repslageren het Albert Steenbergen, og demonstrerte teknikken i det å lage et tykt og tynt tau i samme tauet. Dette var meget interessant, og vi fikk sett nærmere på verktøy, materialer og ikke minst teknikker. Han hadde også tatt vare på mye utstyr fra tidligere generasjoner, som nå ikke lenger ble brukt mye. Alt var veldig godt vedlikeholdt og kunne brukes hvis det var behov for det.

Dette er en utendørs reperbane. Utfordringen med det, er at repslagningen er væravhengig. Fordelen er en mulighet til å lage veldig lange tau. Under diskusjonen med repslageren, kom det fram at mange av de samme utfordringene vi har i Norge også gjelder her, som for eksempel: Tilgang på gode materialer, mulighet til å kunne ta seg greit betalt for jobb og interesse for faget fra de yngre. Samtidig kunne vi, ved å møtes, dele erfaringer med å levere jobber i et bredere segment. Jeg er sikker på at slik utveksling av kunnskap, og ikke minst en følelse av samhold over grenser, er viktig for de små fagene. Her kan vi gjøre mer.

Teknikken som Albert Steenberger viste oss, kan nok brukes til seil, men det er litt utfordrende med så korte lengder for lik tauseil på en reperbane, så det er nok mer sannsynlig at dette ble brukt i fall på større båter, der både kostand og vekt er vesentlige faktorer. Uansett håper jeg Sarah tester dette på reperbanen i Nordheimsund.

Bildet viser klatretau til gymsal.

Seiling i Amsterdam

Peter Dorleijn har sydd mange seil og har også bestilt liktau gjennom Albert Steensberg, med nedtrapping. Det var derfor veldig nyttig for meg å besøke Peter, når vi først var i Nederland. Peter har også restaurert en tradisjonell fiskebåt fra tidlig 1900-tallet, De Botter MK 63, og inviterte oss på seiltur for en god felles diskusjon. Han skulle også seile inn et nytt seil. Ny fokk i bomull, dette ble bra.

Fin gjeng med dedikerte håndverkere, som tok vare på denne kulturskatten av en båt på en forbilledlig måte. Peter Dorljin til høyre i bilde.
Fokka har flere muligheter til en redusert seilføring. Her bruker de underliksøyer for å kunne kollapse fokken mot forstaget, slik at de kan bremse båten under fisking og tråling.
Det gamle storseilet som er barket. De barker seila en gang i året, men først skulle de seile inn fokken, og siden den er i bomull, skal den brukes en sesong først for å få ut voksen som er naturlig i duken etter vevingen. Vi så at de bruker mye Manilatau, som de også barker. I Norge har vi stort sett brukt mye hampetau på arbeidsbåter.

Fokken hadde en ganske rund og fin form. Litt spesielle og klumpete spleiser, men Peter fortalte at han neste alltid justerer på likingen etter to sesonger, så derfor gjør han seg ikke skikkelig flid med spleisen før etter justeringen. Jeg tror ikke dette er nødvendig, når en kjenner godt til egenskapene i seilduken og liktauet. Ulempen er jo at de fleste seilmakere ikke lager så mange seil i naturgamp i året, så derfor er det letter å gjøre litt feil. Derfor er stabil kvalitet i seilduk og tau viktig! Dette var Peter Dorljin enig i, men poengterte at det blir færre og færre tradisjonsseilmaker i Nederland, og det blir færre som kjøper seil i naturhamp. Han mente at det var en igjen i Nederland og ingen i Belgia.

Innspleiset blokk i toppen av seilet. Fin løsning. Denne arbeidsbåten har enkle løsninger, slik det skal være på arbeidsbåter, som er utviklet over mange år. Denne hadde også en stor fiskekum, der det sirkulerte vann hele tiden. Hadde vært artig å få være med på en tråling, men det får bli en annen gang.

Snart sommer igjen.

Ukas låt: Vazelina Bilopphøggers – Tel våren skar je sjøsetta båt