Det siste handler om å gi seilet en form som gir båten fart. Igjen ser en hvordan ting henger sammen. Forståelse av egenskapene til duken er helt kritisk når seilmakeren skal lage et seil. Vurderinger håndverkeren må gjøre med tanke på dimensjonering, altså hvor tykk skal den være og hvor mye kommer den til å strekke seg under belastning. Hvordan påvirker fuktighet og temperatur, strekk og krymp i duken? Dette må seilmakeren vite. Liktauet, det tauet som sys på rundt kantene på seilet, og skal gi seilet styrke og form, er minst like viktig for egenskapene til seilet. Hvordan liktauet blir slått og materialene i tauet vil påvirke egenskapene er noe seilmakeren må vite.

Om håndverkeren var utøvende på 1800- eller 1900-tallet, er mye av tilnærmingen til å lage et seil likt. Vi kan mye om de tilgjengelige materialene vi har i dag, men hvor annerledes var egenskapene og kvaliteten på seilduken og liktauet på slutten av 1800-tallet sammenlignet med den vi har i dag? For å få en dypere forståelse av dette så har jeg dokumentert nærmere 50 ulike seil fra ca 1850 til 1930. Jeg har ønsket å fokusere mest mulig på bruksbåtseil fordi det går et slag skille ved tilnærmingen til håndverket ved sying av lystbåtseil, som etter hvert ble dominerende kundegrunnlag for seilmakeren utover 1900-tallet. Litt av det skillet handler om at en bruksbåt krevde lang levetid, som man da ser på kraftige detaljer og solid duk. En lystbåt krevde lettere og mer formstabile seil.

Dokumentasjonsarbeidet handler om å prøve å få et kvalitativt grunnlag til å si noe om en form for standard på seilmakerarbeidet på midten av 1800-tallet. De lærebøkene som ble gitt ut på denne tiden baserte seg på seilskute-«standarden». Det er mye viktig kunnskap her, men jeg er veldig interessert i å finne ut av seilene til bruksbåtene under seilskutestørrelse, som jakter, skøyter, jekter og ikke minst losbåter på ca 30 fot (dere vet hvem jeg tenker på?), og om disse fulgte noe av den samme seilmakerstandarden. Derfor har jeg fulgt et dokumentasjonsskjema omtrent som dette når jeg har fått tilgang på et objekt:

  • Hva slags seil og hvilket materiale.
  • Når ble det cirka laget eller levert til båt.
  • Båt og hvor operert den.
  • Oppmåling.
  • Måle fysisk størrelse, dvs. alle likene og diagonalene.
  • Måle seilduktykkelse og en 0,5 tomme x 0,5 tomme for å kunne telle innslag og renning i duken.
  • Omkretsen i tauene i likene.
  • Tegne av håndverksdetaljer, som størrelse på kauser og løyerter, type spleiser og lengder, valg av materiale.
  • Måle hånd-søm og nat-bredde.
  • Måle fall og forsterkning.
  • Måle opp inntak i søm hvis det er mulig.

Tanker rundt dette arbeidet er at det er viktig å tenke kritisk til objektene. Er det nok objekter og er de variert nok? Hvorfor har nettopp disse seilene overlevd? Hva er det som kan feiltolkes med gamle kilder? Informasjonen og dateringen fra museene er også en mulig feilkilde.

Siden august 2021 har jeg blant annet vært på Norsk Maritimt Museum i Oslo, Bratteklev Skipsverft i Arendal, Dalane Folkemuseum i Egersund, Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund, Bodø Jektemuseum og ikke minst i mange naust og boder langs Norges kyst.

Her er et lite utvalg bilder:

Norsk Maritimt Museum

Norsk Maritimt Museum: Ny utstilling på gang og da er det anledning til å studere seilene som har vært gjemt i magasinene og skal kopieres for utstilling.
Dette er et råseil til en åttring. Det som er spesielt interessant med dette, er liktau av hestehår og kauser av grodde emner.
Ikke ofte jeg har sett slik nat-søm. Studerer man seilduken, så er den ganske ujevn med tanke på tråden i innslag og renning. Kan jo tyde på enklere seil med lavere kvalitetskrav eller tilgang på materialer?
Dette er et annet artig seil, der duken kan ha hatt samme materiale som i sekker til korn og mel.
Samme type seil, men dette har vært reparert mange ganger. Det er også meget interessant å studere hvordan dette ble løst. Her har det tydeligvis vært mange ulike teknikker.

Bodø

Her var det et naust som inneholdt ganske intakte seil fra ei jakt. De må ha ligget i ca 100 år. Utrolig hvordan de har klart seg.
Det var godt å bli invitert med av denne gjengen fra Hardanger Fartøyvernsenter.
Jeg lager enkle skisser for å kunne huske detaljer.

Nydelig detaljer og håndverk! En skulle ikke tro at dette hadde ligget så lenge som det hadde. En kunne nesten heist det rett opp på en seilbåt! Kanskje vi skal det? Jakt Mathilde på Fartøyvernsenteret passer kanskje?

Arendal

Så ble det en tur innom det utrolig godt bevarte skipsverftet Bratteklev. Her er det så mange detaljer som er bevart fra den gang det var skipsverft her. Og jaggu dukket det ikke opp et seil her også, som i tillegg var datert. Artig!

Jeg kommer til å dokumentere flere seil etter hvert som det besøkes flere steder. Det gir fantastisk gode øyeblikksbilder av håndverket! Sammenligningen av øyeblikksbildene blir målt mot det jeg kan, det som er dokumentert i lærebøker og i samtaler med andre håndverkere.

Ukens låtforslag: Erik Bye « Anna Lovinda»