Det som er det utrolige artige med dette stipendiatprosjektet er jo at jeg har anledning til å dykke dypt inn i håndverket og alle detaljene som bidrar til et ferdig seil. Utfordringen er å begrense seg. Det er jo så mye interessant! Jeg kan trygt si at produksjonshastigheten har gått betraktelig ned, men kunnskapsnivået og håndverkskompetansen, har gått opp. Litt av problemet med å stille mange spørsmål, er at det ikke alltid er så raskt eller lett å finne svar. Det som iallfall er sikkert, er at ved seilmakerbenken er det mange anledninger til funderinger når jeg syr monotone seilsømmer.
Dette er en seilsøm. Jeg bruker teknikken , som jeg har lært av min læremester, og som samsvarer med de fleste bekrivelse i lærebøker, nemlig flatsøm fra venster til høyre. Da stikker jeg nåla fra ytterkant og opp i jevn avstand. Under syinga, prøvde jeg mange forskjellige sittestillinger og teknikker for å optimalisere syinga, slik at det blir både jevnere og raskere. Ser jeg på gamle bilder så kan ting tyde på at de ulike seilmakerene hadde litt ulike sittestillinger og teknikker. Ved å lage en litt lengre benk og bruke en nål til å strekke duken, klarte jeg større fart og lengre tråd, som igjen betyr færre skjøter.
Jeg prøvde å kopiere vinkel på tråden mot kanten, slik seilene jeg har sett fra 1800-tallet, men noen av dem er nesten vinkelrett på kanten, og jeg ender ofte opp med en viss vinkel. Dette tror jeg har noe med hvordan en sitter på seilmakerbenken.
En annen ting jeg har testet er ulike nåler og seilmakergarn. Det er stort sett en grei beskrivelse i litteraturen på garntykkelse vurdert opp imot størrelse seil. Sting lengder skal måles mot nållengden, men har nållengden endret seg med årene? De nålene jeg målte på museet i Egersund, som skulle være fra 1800-tallet, stemte ganske godt med lengden fra i dag, men de hadde enda mer trekantform. Nå er nålene forskjellig til ulik bruk, om det er seilsøm eller til liking, men jeg mener nålene fra den tiden hadde mer «mage» i nærheten av nålspissen enn i dag. Dette håper jeg å få undersøkt videre, siden jeg mistenker at det er bedre for seilsømmen.
Det er tydelig at det er ganske store forskjeller på seilgarn. Noen kvaliteter er jevnt spunnen, og andre er ganske klumpete. Det som er mest vanlig i dag er seilgarn i hamp, men når jeg får seilgarn av god kvalitet, så foretrekker jeg lin. For meg føles lingarnet sterkere og tåler bedre gjentagende innstikk i seilduken enn hamp. Det kan likevel ha noe med kvaliteten å gjøre. På dette seilet bruker jeg hamp, siden jeg har fått noen nøster til test.
På benken her er to typer bivoks som jeg vokser seilgarnet med, før jeg syr. Den største gule klumpen er ganske ny og fått fra lokal produsent. Den mindre klumpen er fra en produsent i Danmark, og der har jeg i tillegg tilsatt litt tjære. Det er veldig stor forskjell på bivoksen og tørrhetsgrad. Noen klumper er så tørre at det er vanskelig å få voksen til å sette seg i garnet, andre klumper er så myke at det blir altfor mye voks på. Jeg liker ikke å blande inn tjære, selv om jeg tror det er bra for seilgarnet. Jeg er likevel redd for at seilgarnet skal bli stivt og få knekkpunkter, med for mye tjære. Iallfall i sømmene. Generelt mykner bivoks ved oppvarming rundt 30 grader, så jeg må varme opp voksen på de kalde vinterdagene, så den blir god å jobbe med. Jeg er usikker på hvorfor voksen kan oppleves tørr selv etter at den har blitt myk. Min lokale leverandør mener det kan ha noe å gjøre med hvor lenge den har blitt lagret, men jeg har brukt bivoks som er mange år gammel som er helt perfekt. Kom gjerne med innspill!
En annen fundering som har opptatt meg i det siste, er forskjellen på lin og bomull, med tanke på motstand mot soppangrep. Min veileder mente av erfaring at linseil råtner raskere enn bomullseil. Jeg har i alle år erfart og lært det motsatte. Nemlig at den naturlige oljen som er i linaksene, tåler bedre soppangrep og nedbrytning enn bomull. Litteraturen fra slutten av 1800-tallet, mener også dette. Hovedargumentet i seilmakerlitteraturen for å velge bomull, er egenskapene til bomullen med tanke på formstabilitet. Likevel ble jeg veldig interessert i å grave litt i dette. Det kan jo være at linplanten har endret seg eller at høstemetoder er annerledes. Har vekstsesong og klima noe å si? Jeg legger merke til at den linduken som er tilgjengelig nå, er tørrere enn det litteraturen beskriver at den skal være. Jeg er i dialog med Botanisk hage og det franske veveriet som lager seilduken. Håper å komme til Frankrike en tur for å se nærmere på dette. I mellomtiden gjør jeg mine egne undersøkelser:
Ukens låtforslag: Alestorm «The sunken Norwegian».
