Seil laget av bomull, hamp og lin, tilhører en svunnen tid for seilmakerne. For det tradisjonelle seilmaker- håndverket har ulike syntetiske stoffer overtatt, og selv om det noen ganger tilsynelatende ser ut som et bomull seil fra begynnelsen av 1900 tallet, så er det stort sett bare materialer som er laget for å ligne. Det er kanskje ikke så rart at det har blitt slik? Plasten er jo mere vedlikeholdsfri, enklere å fremstille, et mere stabilt materiale og billigere.. men er det nødvendigvis slik? Ofte er det jo slik at har mistet kunnskapen om håndverket og bruken av produktene, som gjør at det føles fremmed for oss å ta det i bruk igjen. Ta for eksempel tre-ski. Jeg kjenner flere garvede jeger som har tatt i bruk tre-ski igjen fordi det har egenskaper som man hadde glemt at de hadde. Jeg tror det er litt sånn med seil av naturmateriale også.
I mange hundre år tenkte vi jo båt på omtrent samme måte. Skrog, rigg og seil, tre, hamp og lin. Dette måtte fungere sammen, og siden fartøyet var ofte arbeidsplassen til folk, så måtte det fungere godt og lenge. Og nettopp slik så man på seilene. De var dyre og måtte vare lenge. En begrenset ressurs.
Fremdeles lager dagens seilmakere ett og annet seil i naturmateriale. På nordvest kysten i Norge har mange miljøer vært flinke til ta vare på tradisjons båter. Det har også vært gjort noen museums prosjekter. Jeg håper å finne seil fra slutten av 1800 tallet, studere teknikker, se på ulike seilduker og vevemetoder. Grave litt i utforming av seil sett i lys av tilgang på materialer og til hvilke båter. Kanskje finner jeg noen tradisjonsbærer i Norge eller i utlandet. Ikke minst, skal jeg jo lage seil! Dette blir spennende!
