For å få litt oversikt over mitt eget prosjekt, har jeg laget en form for tankekart. Dette er min metode for å holde fokuset med tanke på den røde tråden, nemlig autentisk seil og seilproduksjon til Hvalerskøyta « Arnt Otto».
Det er ikke enorme mengder med seilmaker-litteratur fra 1800-tallet, men til gjengjeld er det mange bøker som omhandler båtbygging, trevirke, repslagning, lokalhistorie, handel, sjøfart osv. Siden seil var fremkomstmiddelet til sjøs på denne tiden, nevnes ofte betydningen av seil og seilmaker, men sjelden et dypdykk i denne arbeidsgruppens virke. Det er sikkert mange grunner til det, og det skal jeg se nærmere på, men nå er jeg først og fremst interessert i finne kunnskapshullene. Så hva skal jeg fokusere på?
Den viktigste bestanddelen på seil er jo seilduk, og det er lenge siden verden trengte store mengder seilduk av naturmateriale. Jeg har selv erfart hvor vanskelig det er å få tak i bra linduk eller bomull. I alle fall dersom denne duken skal brukes til seil.
Kunnskap om datidens samfunn er viktig for å kunne forstå seilmakernes utfordringer og muligheter. For eksempel kom det en ny handelslov i 1842 som påvirket konkurransen med utlandet og tilgang på materialer. I mitt tankekart har jeg blant annet streket under seilduk og veving. Slik jeg til nå har erfart og forstått, ble tilgangen på seilduk direkte påvirket av denne handelsloven. I Norge ble Christiania Seilduksfabrikk (1852) etablert, og mange norske seilmakere brukte duk fra denne fabrikken, men det kommer også fram at det ble importert betydelig mengder seilduk, blant annet linduk fra Holland. Noen av spørsmålene som da dukker opp, er hvilken duk var foretrukken til hvilke fartøy, og hvor store kvalitets- og prisforskjeller var det? Og ikke minst, er det mulig å få tak i tilsvarende duk i dag?
