Det er usikkert hvorvidt seilmakeren på 1800 – tallet hadde et teoretisk forhold til fenomenet vi i dag omtaler som aerodynamikk. For en seilmaker i dag, som bruker dataverktøy i konstruksjon av seil, er det vesentlig med denne forståelsen om luftens bevegelse og de krefter båt, rigg og seil utsettes for når de beveger seg gjennom luften og vannet.
Når jeg nå studerer gamle seil og seilteknikker, så er det tydelig at den praktiske forståelsen var til stede. Seilene ble gitt en form ikke ulik formen vi ville gitt dem i dag. Det var annerledes materialer til rådighet og ikke minst annerledes båter og rigger. Men utgangspunktet var nok det samme – seilene måtte gi båten fart og kontroll. På 1800-tallet var de aller fleste seilfartøyer, arbeids – båter. Seilskutene fraktet varer, det var losbåter, fiskebåter og mindre lastebåter som gikk opp ned langs kysten. Felles for alle disse var at det var lønnsomt å komme fort frem – altså er det grunn til å si at effektiv seilform som gav raske seil, var meget viktig.
Jakten på gamle seil handler for meg å prøve å finne ut av formen. Det vil si den formen seilmakeren la i seilet for å få ønsket bus. Busen gir flyvinge-formen som skaper trykket som igjen gir båten fart fremover. Her kan jeg egentlig skrive ganske mange sider om dette emnet, siden det er et veldig omfattende fysisk fenomen som omhandler summen av krefter på seil, rigg og skrog. Nå nøyer jeg med å beskrive min prosess for å avdekke seilmakerens hemmeligheter, nemlig forming av seil.
For det er jo nettopp på dette feltet i (den ikke omfattende) seilmaker-historien det kanskje er dokumentert minst, og det har nok med at dette var bedriftshemmeligheter og at kunnskapen ble overført fra ledd til ledd i bedriften. En skulle nok ha vært ganske mange år i bedriften før tilliten var stor nok til at denne kunnskapen ble overført. Hadde bedriften raske seil, gikk ryktet fort og da ble den populær.
Her har jeg spent opp seilet for å få inntrykk av busen. Da bruker jeg ikke vinden, men tyngdekraften. Dette blir ikke helt riktig sett i forhold til å heise seilet på en båt, men gir lik referanse på seilform som kan målsettes. Siden seilet ikke er montert på et forstag, ser det dypere ut enn det er i virkeligheten er. Seilet er omtrent 100år gammelt og har sikkert mistet en del av sin opprinnelige form.
Måler bredden på sømmer eller det vi kaller nat i seil. Dette er områder som seilmakeren kan legge inn form ved å lage overlappen,( eller inntaket på fagspråket), på natet større mot forliket. Legg merke til ulike forskjeller i breddene på natene. Noen legger inntak i alle nat, noen andre i bare et fåtall. Jeg måler tilslutt forlikskurven. Her kan den være både pluss kurve og minus kurve.
Jeg prøver å bruke omtrent samme metode på hvert enkelt seil, men når seilene ikke kan tas inn på verkstedet må jeg improvisere, men noterer selvsagt avvik i metode. Målet her er å samle såpass mye informasjon at jeg kan si noe om formgivning sett i lys at datidens material- tilgang og forståelsen av faget. Dette gir da grunnlaget for å kunne studere gamle seilbøker for å prøve å få forståelse av tegninger.
Dette er fra samlingene til Seilmaker Rasmussen. Tegningene refererer til båt, størrelser på seil, en del informasjon om lengder og tykkelser på seilduk og liktau. Det er også noen tall- mål jeg foreløpig ikke har definert, men som jeg håper kanskje er noen notater om forming. Dette er spennende arbeid og interessant at Seilmaker Rasmussen brukte gamle brev, ordreblokker og annet han fant til å tegne på, når tydeligvis ikke boken var tilgjengelig.
De ulike seilmakerne har hatt et tilsynelatende likt system for notater og kanskje læreboken til Edvard Andersen (1870) kan gi meg noen hint. Den er i Egersund. Da blir det en tur dit! Det er også fint å se i siste bilde at Seilmaker Ramussen må skrive under på at han i «god og forsvarlig tilstand» mottar varer fra Bryggeri Frydenlund. Ansvarlig seilmaker driver ansvarlig produksjon, med ansvarlig varelager.
