I løpet av vinteren og våren har jeg hatt forskjellige dypdykk i tilgjengelig og relativ utilgjengelig litteratur. Det var godt med en sommerferie for å få litt avstand til materialet og få tid til å fordøye innholdet og tenke litt igjennom hvordan dra prosjektet videre. Prosjektet med Christian Radick, gav mange gode svar på seilforming og dekodingen av Rasmussens samling fra 1860, så kombinasjonen av teoretisk og praktisk forskning på metoder for seilforming, håndverksdetaljer og teknikker, gav resultater. Det er jo også artig med fokuset på skutene våre i NRKs «Sommerskute» programmer, der seerne forhåpentligvis får vekket interessene for denne delen av vår viktige kulturarv.
Innimellom institutt arbeid, jobber jeg i TarponSeil med tradisjonelle seil i alle varianter og før ferien kunne tas så måtte det leveres et seil-sett til ei skøyte. Utførelsen på dette settet er typisk for en mellomting mellom full tradisjonell utførelse med naturmaterialer og en moderne utførelse uten særlig håndarbeid. I dette tilfelle vil det si at vi bruker en seilduk som er av polyester, men som ser ut og kjennes ut som tradisjonell bomull. Denne duken syr vi sammen med symaskin og bruker messing maljer i kombinasjon med håndsydde ringer der det skal være tradisjonelle spleisede løyerter. Håndliking i underlikene og akterlik, forbi skjøterev og avslutter med stjert. På denne måten lager vi et seil som har et ganske tradisjonelt utseende samtidig som det er tilnærmet vedlikeholdsfritt for kunden i mange år. Selvfølgelig kommer også pris inn i bildet. Jo flere timer jeg bruker på seilet, jo dyrere blir det, så dette er et resultat av et kompromiss.
Den store fordelen ved å tilby slik løsning er at jeg får levert et seil med mange tradisjonelle håndverksteknikker involvert, og får derfor praktisert denne delen av faget. Dette har jeg tenkt en del på siden litt av utgangspunktet for prosjektet er: « vi lager få seil i ren naturfiber, så har seilmakeren mistet noe kunnskapen knyttet til det tradisjonelle faget». Nå i det siste begynner jeg å fundere på om den hypotesen må justeres litt. Det var Jarle, en av rådgiverne på Håndverksinstituttet, som startet denne tanke prosessen, med å utfordre meg på et mye brukt premiss om at håndverkere i gamle dager, kunne faget sitt bedre enn vi gjør i dag. Jeg kan selvsagt ikke svare for andre fag enn mitt eget, men jeg har vel vært litt låst i tanken om at 1850-1900 seilmakeren var mye bedre enn meg på å lage seil i naturfiber, og at det har preget tilnærmingen til prosjektet. Jeg vurderer det fortsatt slik at en seilmaker på midten av 1800 tallet hadde en stor kunnskap om datidens materialer og håndverksteknikker. Ikke minst er jeg imponert over en del av løsningene jeg har sett på store skuteseil for å få de til å tåle en storm rund Kapp Horn, og også sett små nette løsninger til mindre losbåter som er utført så fint og lett at de kan måle seg mot dagens løsninger i moderne materialer som dyneema og karbon. Ikke minst fikk seilmakeren, mye mengde-trening, siden det var til tider stor produksjon her til lands. Konkurransen krevde også kvalitet og effektivitet for å hevde seg, noe blant annet Seilmaker Høeg nevner i boken « seilmakeren på Tangen. Men hvor mye jobbet 1800 tallets seilmaker med utvikling av seilene? Var det kulturelle og samfunnsmessige strukturer, og kanskje bransje normer , som virket inn? Vi vet jo at utviklingen skjør fart når lystbåtseilingen gjorde sitt inntog, med lette rigger og tettvevd bomull.
Det vi vet vi kan i dag, som vi kanskje kan si med sikkerhet, at vi har mere kunnskap om seilforming. Og grunnen til det er simuleringer og vitenskapen om aerodynamikk. Vi har fått dataverktøy til å kunne vurdere formen på seilet målt mot effektiv vindstrøm. Ved å legge inn skrogform, rigg og seil i analyse programmet, så ser vi fort hvordan materialer og forming henger sammen. Denne kunnskapen har da også ført til formstabil og lett seilduk, siden vi ser at luftstrømmen er mest effektiv når seilet ikke forandrer form.
Med dette i bakhodet, og man får litt tid til å tenke, gjøv jeg på håndarbeidet på denne skøyta som skulle ha seil til sommerferien. Jeg tror mange av tankeprosessene og vurderingene er de samme i 1860 som i dag, når det skal lages seil. Både den gangen og i dag må seilmakeren ta utgangspunkt i seilbåten det skal lages seil til. Denne båten var fra ca 1910 og var rigget omtrent likt som den gangen. Seilmakeren måtte bli enig med kunde om pris og kvalitet. Riggen måtte måles og seilduk bestilles. Alt dette er likt. Seilmakeren tar da etter hvert utgangspunkt i en form, som han (eller henne) av erfaring vet fungerer og tilpasser denne formen til skøyta. Da må seilmakeren ha god kjennskap til materialene og hvordan de oppfører seg under press. Hvor mye vil seilduken strekke seg? Hvor mye forsterkning skal det være i hjørnene. Vil liktauet krympe i sola? Fremdeles de samme vurderingene i dag som i forrigg århundre. Vi kutter tradisjonelt på golvet ved å rulle ut duker etter 1:1 oppmåling av seilet. Moderne verksteder har en plotter som tegner ut panelene etter et dataprogram har beregnet formen. Det er likevel seilmakeren som må taste inn tallene får å få til denne formen, men nå begynner det å skille litt på 1860 og nåtidens seilmaker. Vi har i dag datamaskiner som samler erfaringen vi gjorde før, og vi har analyse programmer som viser om vi gjør rett. Og vi har også materialer med andre egenskaper. Så spørsmålet er kanskje da om erfaringen vi samler i en datamaskin kan sammenlignes med den vi samler i det gjentagende håndverket og håndskrevne notater? La meg tygge litt på den.
Tilbake på seilmakerbenken, der jeg begynte med håndsydde ringer. Da er allerede seilet sydd sammen, gitt form, fått på nødvendige forsterkninger og alle kantene er sydd på maskin med dobbelt fold. De håndsydde ringene blir på dette seilet sydd med polyester tråd, men teknikken er lik som hvis det hadde vært et bomullseil med vokset hampegarn.
Etter at de ringene er sydd, skal seilet likes. Det likes med polyester garn og polyester tau, men teknikken er det samme som med bomull seil , hampegarn og tjæret liktau. Jeg må passe på å like jevnt, og like hardt mot skjøtehjørne, men slakt i underlik. Liktauet krymper nemlig litt i sola. Jeg avslutter med en stjert, dvs en nedtrapping av liktauet i akterliket.
Etter et liktauet er sydd på skal det spleises løyerter med kauser. De samme teknikkene og verktøyet brukes om det hadde vært tjæret hampetau. De må være slått stramme for ikke å løsne. Stålkauser, og pukkenholdt kauser i skjøterevene.
Etter endt arbeid og mye tenking, så tror jeg prosessen og vurderingene av det å lage et seil, er ganske like i dag og for 170 år siden. I de gamle lærebøkene så er det en del vurdering rundt forming, men slik det er beskrevet i kildene så er det mere en rett og gal filosofi basert på læremesterens ideer, kanskje det hierarkiske arbeidslivet den gangen la litt lokk på kreativ tenking? Uansett skal det bli velig spennende å teste ut teknikker og materialer basert på 1800 tallets standard, men jeg tror jeg har kommet litt lengre inn i bakhodet til seilmaker Rasmussen. I alle fall på prosess.
Jeg tror forresten Seilmaker Rasmussen også måtte ha ferie etter endt leveranse. Kanskje levde han fremdeles når denne båten ble bygd i 1912?……dette var i alle fall min ferie båt i år, og været var bra på Østlandet i juli.
Musikk tips: Ormin Lange med Lumsk ( var det egentlig ferie seiling i juli de drev med, kamuflert som viking tokt?)
