Advent – tiden for å vente, men navnet kommer egentlig av latin ‘adventus’ – ankomst. Likevel klarer jeg ikke helt å legge fra meg følelsen av å vente, og i år har jeg venta lenge1 på å få begynne på årets adventskalender: med tema dragejakt2! For arbeidet mitt det neste halvåret vil jeg ha stort behov for drager å sammenlikne med, så dette virker som en fin anledning til å samle om lag 24 eksemplar.

1

Første desember – Nore stavkirke, løsfunn under gulvet

Hodet som starta idéen:

Fotograf: Holst, Ove, Kulturhistorisk museum. Under lisens: CC BY-SA 4.0

Fra Unimus:

Riksantikvarens utgravning av stavkirketuft, Nore stavkirke , Nore s. og pgd., Buskerud, i 1968 ved Håkon Christie.

Denne har inventarnr. C32367.a, og skjulte seg under kirkegulvet. Det meste tyder etter mitt skjønn på at dette er hodet fra «midt-dragen» som har stukket ned sentralt over døråpningen på en av kirkens portaler. Ifølge de nyeste dendrokronologiske dateringene av Nore stavkirke fra 1999 er det grunn til å anta også denne er fra en gang etter 11673. Prøvestedene hadde bark og vankant, så det er neppe snakk om så lenge etter.4

Bildet over er eneste som ligger ute av hodet, så jeg må nok ganske snart planlegge et besøk hos Kulturhistorisks magasin for å studere dette nærmere.

2

Andre desember – Nidaros Domkirke, nordre tverrskip, alterbaldakin

Mange hoder, men kun to som er fokus i dag. Nederst på hver takflate stikker to groteske dyrehoder opp. Drager?

Foto: Nidaros Domkirkes Restaueringsarbeider (ukjent fotograf)

Bilde fra Digitalt museum

3

Tredje desember – Kvæfjord Kirke, antemensale

Flere altertavler har bemerkelsesverdige små dragehoder avbildet som avslutning på forskjellige små tak. Et nydelig eksempel her, for tiden utstilt på Nasjonalmuseet. To små dyr – drager? – som glefser ut i lufta fra her nedkant av et bittelite tak – en takrytter?

Eget foto

En antemensale eller altertavle er en plate med utskårne eller (oftest?) bemalte bildefelt som danner framsiden av et alter. Ordet antemensale kommer fra latin ante (foran) og mensa (bord) – og norsk og latinsk begrep brukes om hverandre. Visstnok er Norge og Spania de to landene med flest bevarte slike tavler.

Antemensalet fra Kvæfjord Kirke har nr. C3221 i Unimus / Kulturhistorisk museum. Skal en tro dateringen oppgitt der er disse avbildet ca 1300. Den dag i dag kan liknende dyrehoder skues høyt oppe på toppen av Nidaros’ strebertårn, men siden de er gjenoppbygget i sin helhet på 1800-tallet, og arbeidet den gang enda ikke er helt kartlagt5, så er det vanskelig å si noe om dem som kilde.

4

Fjerde desember – Nidaros domkirke og Olavsfrontalet, faktorenes orden

Nordsiden av skipet på Nidarosdomen. Eget foto.

Det er vanskelig å ikke følge tråden fra gårsdagens innlegg. Denne enigmatiske løse tråden byr på en liten nøtt, av karaktér ganske lik den om høna og egget. Fra Olavsantemensalet eller -frontalet (under) er det lett å kjenne igjen samme dyrehodemotiv som fra gårsdagen post, og tilsvarende skuer små dyrehoder utover fra Domkirkas tak. Men kom disse tårnene med dyrehoder som en «rekonstruksjon» på 1800-tallet6 fordi Olavsantemensalet viser slike, eller viser Olavsantemensalet slike fordi de fantes på Domen da denne tavla ble malt på 12-1300-tallet? Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet under om noen har forslag.

Olavs-antemensalet (detalj). Utstilt i Erkebispegården, eget foto.

Les gjerne mer om Olavsfrontalet på: https://olavsfrontalet.niku.no/

5

Femte desember – Heddal stavkirke, vestportal

Et lite sidespring fra de spisse tak for å kikke på noen beslekta små hoder på Heddal stavkirkes portaler.

De kan virke enkle, naive og er helt klart litt rare. Men disse små dyrehodene som stikker ut av portalene på Heddal stavkirke er også for meg ganske enigmatiske, og spesielt hvordan arbeidsgangen har vært lagt opp da disse ble skåret blir jeg ikke klok på. På de fleste stavkirkeportaler er det ganske tydelig at overflaten av ornamentet er helt i overflaten av det opprinnelige emnet. Dette er ikke bare arbeidsbesparende, siden så lite trevirke er skåret bort (etter at øksa er lagt til side) som mulig, men gjør det også mye enklere å beholde oversikten fra tegningen. Oppmerkinga for utskjæringene er nok gjort direkte på treoverflaten, og lite tyder på at en separat fullskalategning av ornamentene har eksistert.

Hoder som stikker ut av overflaten er det flerfoldige eksempler av på Heddal stavkirkes portaler, og måten de stikker ut roter tilsynelatende fullstendig til den tenkte arbeidsgangen med telging av emne, tegning på treoverflaten og så skjæring. Tegningen må nesten være på plass for å plassere hodene i den, men hodene må nesten være grovskåret ferdig for å kunne forme til treoverflaten tegningen er utført på.

Datering av disse små rakkerne er heller ikke helt rett fram. Portalskurden på Heddal stavkirke er ulik det meste anna, og har tradisjonelt vært regna som sein7. Nye dateringer antyder den kan være en hel del eldre, men resultatene venter enda på publisering og diskusjonen om datering får vente på en anna anledning for denne bloggens del. Her får jeg nøye meg med å kontantere det er pussig hvor mye hodebry noen slike søte små hoder kan avstedkomme.

6

Sjette desember – Hedalen, døpefontlokk

Uten at jeg helt vil forskudtere noen konklusjoner anser jeg dagens gjenstand som en av de mest spennende «missing links» mellom verden utenfor og mine egne ganske smale kildebehov. Som med mange andre artefakt i årets adventskalender er dateringen av dette noe omstridt, og spriker med bortimot etparhundre år. Jeg tenker det likevel er trygt å si den er litt senere enn stavkirka, som dendrokronologieny daterer til tidlig 1160-tall8, og ser ingen grunn til anna enn å være enig med Erla Hohler som kommer fram til en sannsynlig datering «en gang før 1300-tallet, men etter 1200»9. Døpefontlokk fra middelalderen finnes det ikke veldig mange av, og blant de få framstår dette for meg som unikt.

For meg, og for denne kalenderen, er nok de små dyrehodene i detaljbildet over mest interessant. Men lokket som helhet er prektig, og fortjener òg et helhetlig bilde:

7

Sjuende desember –  Ål stavkirke

En liten skatt for søndagen:

Få stykker treskurd fra middelalderen kan vel sammenliknes helt med Ål-portalen. Også det vesle dragehodet som glefser ned midt over døråpningen er mesterlig formet, og fortjener mer oppmerksomhet. Plasseringen og «funksjonen» i portalen er samme som hodet fra Nore i luke 1, bla gjerne tilbake og se hvor ulike de er til tross for at de er svært like i alder. I følge utstillingskatalogen fra den gamle Middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum10 daterer denne portalen til «ca 1150», og den regnes vel gjerne som en av de tidlige i kategorien av Sogn-valdres-portaler11.

8

Åttende desember – Borgund stavkirke, gavler

Ny uke er en fin anledning for et lite taktskifte, selv om temaet forblir ganske uendret. Denne uka skal dreie seg om mer langstrakte, enda mer himmelstrebende hoder, så får vi ser om de konvergerer i noen felles betraktninger.

Knapt finnes vel mer ikoniske dragehoder enn de som glefser mot himmelen fra gavlene på Borgund stavkirke:

Utsatt for vind og vær som de er har nok utskiftingen av deler av disse foregått relativt jevnt. Hvordan de skal forstås som kilde er omstridt, og hvor gamle de eldste bevarte delene er finnes ingen fullstendig enighet om12 – selv vingler jeg i saken. Men ikoniske er de! Les gjerne mer i mitt blogginnlegg «Dragejakt» (2. september 2025)

9

Niende desember – Garmo stavkirke, gavldrage

Mus.nr. C33266. Foto: Kulturhistorisk museum, CC BY-SA 4.0

Gavldrage fra Garmo stavkirke. Enigmatisk? Ja! Vakker? Tja.. Unik? Absolutt! (om du ser bort fra at det faktisk er én av et par). Om de faktisk er fra middelalderen er jeg usikker på, men definitivt spennende, og jeg undres om disse to faktisk kan lære oss noe om de mer «klassiske» hodene som kan skues på Lom og Borgund.

Begge finnes under museumsnummer C33266 hos Kulturhistorisk museum13 i Oslo

10

Tiende desember – Urnes, portal (detalj)

Hodet til det firfotede dyret på Urnesportalen14 er ikke bare ikonisk15, men også svært sentralt.

Jeg skal ikke gå dypt inn i de kunsthistoriske analysene, men heller oppfordre til to ting: Først å dvele et øyeblikk ved den uanstrengte elegansen i komposisjonen og utskjæringene i dette utsnittet fra Urnes stavkirkes nordportal. Deretter å legge den langstrakte hodeformen, det dråpeformede øyet, ørene, manen og den grasiøse krummingen i nakken in mente til de neste lukene av kalenderen.

11

Ellevte desember – Hedalen stavkirke, relikvieskrin

Relikvieskrin er ofte påfallende arkitektoniske i formen, ja, nesten som små kirker? Og er det ikke noe ganske kjent med øynene, med hodeformen og uttrykket på beistet som glefser ut fra «mønet» på dette skrinet?

12

Tolvte desember – Lom stavkirke, gavldrage, tegning

Majestetisk ut fra gavlen på Lom stavkirke har dette hodet kneiset i hundrevis av år – ja kanskje siden stavkirka der ble bygget? Etter å ha ruvet der oppe i alle disse år ble det ihvertfall tegnet i 1904 av Johannes Kløften, og bytta ut med en kopi i 196416. Originalen lå lenge på Maihaugen17, men er nå tilbake på museet rett ved stavkirka. Kronologien i dette gjør at jeg hverken har sett dette klenodiet på Lillehammer eller i Lom, men håper jeg snart får til et besøk. Pussig nok later dette sentrale stykket middelalderkunsthistorie til å knapt være fotografert, så tegninga får stå for seg selv. Ikke at det er særlig å utsette på den.

Johannes Kløften, Riksantikvaren. Fra https://kulturminnebilder.ra.no/

Fotnotenes ustanselige(?) marsj:

  1. Kalenderen ble påbegynt 15. august, men idéen har brygga enda lengre. ↩︎
  2. Dette er også til alt overmål 120-års-jubileet for en anna spennende «dragejakt»: Schirmers 1906-artikkel «Dragehoveder» (57—111) i Fortidsminneforeningens årbok for 1905 ↩︎
  3. Christie, Storsletten og Thun, 1999, s. 141-152 ↩︎
  4. Thun, 2016, s. 101 ↩︎
  5. Etter samtale med Øystein Ekroll 30. september 2025 ↩︎
  6. Verdt å kikke på for eksempel denne illustrasjonen for å få et inntrykk av hvor mye som ble gjenoppbygget/rekonstruert: https://upload.wikimedia.org/ ↩︎
  7. Anker, 2005, s. 177 gir en grei oversikt. ↩︎
  8. Thun, 2016, s. 104 ↩︎
  9. Egen parafrasering av Hohler, 1999 I, s. 150 ↩︎
  10. Nygaard, 2000, s.8 (Tilgjengelig på: https://www.nb.no/) ↩︎
  11. Anker, 1997, s. 242 ↩︎
  12. Far og sønn Anker (1997, s. 66; 2005, s. 147) regner begge dem som erstatninger fra 1738 (eller senere kopier av disse), andre (deriblant Hauglid 1973, s. 252) tenker minst én av Borgunds gavldrager kan være middelaldersk. ↩︎
  13. Kanskje riktigere å si i magasinene til Kulturhistorisk museum, de er så vidt jeg vet ikke utstilt. ↩︎
  14. Urnesportalen har vært berørt gjentatte ganger både direkte og indirekte på denne bloggen, i stor grad på grunn av min egen deltakelse på «Urnesprosjektet» Treets mester i årene fram til jeg begynte i dette stipendiatet for et drøyt år siden. Les gjerne mer om det prosjektet på: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/, og noen erfaringer derfra i den snart publiserte artikkelen ‘Treskjærerblikk på urnesstilens opphav :
    Replikk til Ingeborg Magerøys artikkel i Fortidsminneforeningens Årbok 2024    ‘ av Boni Wiik og undertegnede i Fortidsminneforeningen Årbok 2025. For ‘litt’ om kirka portalen nok hørte til i, se Krogh, 2011, Urnesstilens kirke
    ↩︎
  15. Walkley 2025 ↩︎
  16. Kopien som er montert på kirka i dag er ihvertfall fra 1964 ifølge https://www.lomstavechurch.no/oem-lomskyrkja. Peter Anker (1997, s. 99) bekrefter at de ble skifta ut i 1965. Et år fra eller til gjør kanskje ikke den store forskjellen. ↩︎
  17. Hohler, 1999 og Anker, 1997, s. 99, ↩︎

Litteratur:

Anker, Leif (2005). Kirke i Norge, bind 4: Middelalder i tre: Stavkirker

Anker, Peter (1997). Stavkirkene: deres egenart og historie

Christie, Håkon; Ola Storsletten og Terje Thun (1999)
Dendrokronologisk datering av gamle norske hus (141—152). i Årbok 1999 : Fortidsminneforeningen (Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring). 1999 Vol. 153.

Hauglid, Roar (1973) Norske stavkirker. 1 : Dekor og utstyr. Dreyer, Oslo [Brukes/refereres med forsiktighet]

Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume I & II. Universitetsforlaget, Oslo

Krogh, Knud J., 2011 Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Pax forlag, Oslo.

Nygaard, Edith Marie (2000) ‘Middelaldersalen i Historisk museum i Oslo’. Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Tilgjengelig på: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102704102

Schirmer, Herman M. (1906)«Dragehoveder» (57—111) i Aarsberetning for. 1905. Kristiania:Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/3a4bee1780d56db855e7b1ff9ba6462a?page=71

Thun, Terje m.fl. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. i Bakken, Kristin (red) Bevaring av stavkirkene : Håndverk og forskning. (91—116). Oslo:Pax forlag. Tilgjengelig i digital utgave på: https://hdl.handle.net/11250/3195881

Walkley, Nick (2025) Portal propagations: reproduction, reception, and rediscovery in the life of the Urnes portal (doktorgradsavhandling). Arkitektur- og Designhøgskolen I Oslo, Oslo.