Dette er ingen god og grunding rapport om den originale Hovemadonnaen og hennes «baldakin». Dem er det mange gode mennesker som allerede har skrevet fyldig og bra om. Blant annet Konservator Bjørn Kaland, og konservator Kaja Kollandsrud. Livet og stipendperioder er for kort til å gjøre det arbeidet om igjen, men jeg skal her i korthet redegjøre for det snekkerarbeidet som er gjort på den rekonstruerte baldakinen som nå er under arbeid, og som, om ikke lenge skal til Hove kirke i Vik i Sogn, der originalen kommer fra. Senere vil det bli redegjort for polykromeringsarbeidet på den samme baldakin, etter hvert som det arbeidet skrider fram.

Den originale Hovemadonnaen under sin baldakin på Historisk museum i Bergen. Både madonnaen og baldakinen har blitt kappet nedentil en eller annen gang.

Det har i utgangspunktet vært et alterskap, og slettes ingen baldakin, men det kan se ut som det ikke er helt uvanlig at en del av disse skapene har overlevd fram til vår tid, nettopp som baldakiner. Strippede for sine dobbelhengslede dører, som gjerne i seg selv var utsmykkede med utskårede figurfortellinger som viste scener fra den aktuelle helgenens liv og virke. Karnapp er kanskje et bedre navn. I og på gotiske byggverk er det ofte at helgenfigurer, allegoriske personifiseringer etc, står rundt omkring på søyler og på vegger, under slike baldakiner, så en madonna sittende på sin trone under en baldakin virker på ingen måte underlig.

(Fotos av originalen: Alexandra Bøhme)

I Norge har vi noen slike fra 1200-tallet bevart, bla «Dalmadonnaen», og ikke minst skapet til Hedalmadonnaen som er så og si intakt med sitt veldige kirkebygg på toppen og sine fløydører bevart. Dette skapet har blitt overmalt med noe som kan minne om regulær rosemaling på et senere tidspunkt i historien.

Madonnaen fra Hedalen i sitt alterskap med den karakteristiske kirkebygningen på toppoen. På skapets fløydører sees også alle de nisjer som har rommet små scener fra jomfruens liv…(Foto: Riksantikvarens arkiv)

Hovemadonnaens skap har blitt beskrevet på 1700-tallet av en prest som beretter om at dørene med sine alderdommelige «munkeværk» ble demontert og flyttet til en annen kirke. «Munkeværk» er nok her et litt nedsettende navn på katolske sniderier.

Det som gjør at både madonnaen og hennes «baldakin» alltid vil stå i en særstilling, er den brutale beskjæringen nedentil som de begge har blitt utsatt for på et tidspunkt, og som gjør rekonstruksjonsarbeidet ørlite grann mer utfordrende, men akk, så mye mer spennende. Det at noen på et tidspunkt har tatt fram øksa og hogd løs, kan virke ufattelig for oss, men det må ha vært gjort med en stor grad av selvfølgelighet, og det fascinerer.  Om det er en rent ut praktisk årsak, som at hun skulle plasseres et sted hvor det ikke var plass i høyden, og at da valget å ta beina framfor hodet, virket logisk, er ikke usannsynlig, men det er allikevel den bevisstheten, eller mangel på sådan, som må ha vært til stede da man såpass brutalt mutilerer et kultobjekt, et gudebilde, et kunstverk, og urgammelt fortidsminne, som setter tankene i sving. Det kan også ha vært snakk om ren førstehjelp,- en nødvendig amputasjon,- men det kommer jeg tilbake til i de nærmere beskrivelser av madonnaen.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på baldakinens dokumenterte historie og flyttinger hit og dit, dette har Bjørn Kaland beskrevet godt i Fortidsminneforeningens publikasjon fra 1971, men jeg skal bare nevne at den først i moderne tid, igjen har blitt ført sammen med Madonnaen, da baldakinen ennå sto i Hopperstad stavkirke den gang Mariaskulpturen kom fra Hove kirke, og til Bergen Museum. Og det hersker ingen uenighet om at de to har hørt sammen originalt, til tross for at det er noen teknikker i polykromien utført på, «baldakinen» som ikke finnes på Madonnafiguren.

(«Dalmadonnaens baldakin» Denne skulpturen har basen inntakt, og det er den som er lagt til grunn for rekonstruksjonen.)

Det som er igjen av baldakinen forteller oss noe om materialene som har vær brukt, og den er satt sammen av kløyvde eikeplanker på mellom 1 og 2 cm i tykkelse, og med bredder varierende mellom 25 cm og 30 cm. Kløyvde eikebord er ekstremt sterke, det er selve indrefileten av en stokk og med så optimale egenskaper en planke kan inneha. En radialt utkløyvd planke har nøyaktig samme oppbygning og struktur på begge sider, og også tvers igjennom sin kjerne, og er derfor så stabil som noen planke kan være. Porene, cellestrukturen etc, vil forholde seg til de ytre klimatiske forhold helt likt på begge sider, så det vil ikke foregå endringer i plankens fasong om de klimatiske forholdene forandrer seg. Den vil ikke bøye seg, eller vri seg, og krympingen som nødvendigvis må skje,- når vått treverk skal bli tørt,- er den eneste forandring som skjer i en radiært kløyvd planke, og selv denne krympingen er så liten som en krymping kan være i treverk. I tillegg til dette er også en radiært kløyvd eikeplanke svært seig og sterk, og den kan gjøres veldig tynn, og allikevel ha stor styrke. Kløyvde eikebord i skroget på Gokstadskipet og Osebergskipet er nede i tykkelser rundt 1,5 cm innimellom, og dette er planker som skal tåle ekstreme påkjenninger.

(Sagde eikeplanker som nesten er helt radiært skåret. De markaktige tegningene i treet er margstrålene, som stråler radiært ut fra stammens kjerne og ut til barken.  Næringsstoffer transporteres gjennom disse når treet lever, og stokkene kløyves langs disse, da de på en måte gir en bruddanvisning.)

De bordene som er skjøtt sammen i bredden er satt sammen med dymlinger, og med sommerfuglsløyfer på baksiden, og det hele er slått sammen med jernspiker og treplugger.

I denne rekonstruksjonen av snekringen, har vekten blitt lagt på å bruke materialer som ligger så nær opp til originalens materialer som mulig, samt å framstille delene med de metoder vi antar har vært brukt da originalen ble snekret på 1200-tallet. For å klare å ende opp med riktige mål og riktig fasong i tillegg til det prosessuelt og materielt riktige, fant jeg det hensiktsmessig å dra det hele sammen med skruer, og ikke spiker, ettersom det nødvendigvis måtte bli mye fram og tilbake i kopieringsprosessen.  Siden også polykromeringen skal stemme, med alle sine graveringer i grunderingen og punsemerker og malte detaljer, så må det hele være målriktig.  Det var heller ikke rammebetingelser i dette prosjektet til å risikere at materialer sprakk, eller på annen måte gikk i stykker, som jo kan skje ved spikring med grove spiker.

(Slik kan et scan se ut…..)

I tillegg til de opplagt og selvsagte verktøyene som øks, skjøve, navar, sag og kniv, har jeg brukt mye skrape, som jeg anser som svært nyttig i framstilling av diverse overflater og former, og som er et simpelt og lett framstillbart verktøy, enhver ville kunne ha tilgang på.

Egil Sagerøy og Jan Vogt Knutsen i Tønsberg  ordna materialer. Det var også de som skaffet emnet som ble brukt til madonnaen. Dette er gutta som har bygd bla «Saga Oseberg», «Kristinaskipet» og «Saga Farmann»

(Eksperimentering med overflater)

(Baksider….)

Liminger har blitt gjort med fiskelim, i mangel av annet lim i farten.

NB: Jeg har ikke sett baldakinen selv, annet enn for mange år siden, utstilt i svak belysning bak glass, på Historisk Museum i Bergen lenge før det var snakk om noen kopiering, så arbeidet er utført på grunnlag av gode fotografier tatt av konservator ved museet, Alexandra Bøhme, utskrifter fra Bjarte Aarseths scanning av baldakinen, samt Bjørn Kalands skriftlige beskrivelser.  Den manglende basen er utført på grunnlag av studier av «Dalmadonnaens» baldakin.