Readymades

Fabuleringer rundt ting som ligner på andre ting, halvkløyvinger, og om håndverk som spiller på lag med naturen.

Readymades ble et begrep i kunstverdenen da den franske kunstneren Marcel Duchamp, på begynnelsen av 1900-tallet begynte å stille ut masseproduserte dagligdagse gjenstander, og påstod at det var kunst. Tanken var at i det øyeblikket gjenstandene, som var alt fra pissoirer til sykkelhjul og flaskestativer, ble kunst da de ble tatt ut av sin vanlige sammenheng, og stilt ut av en kunstner i et galleri. «Objet trouvé». Funnet objekt. Men fenomenet er eldre enn som så, kanskje den eldste kunstformen som finnes?

Men jeg skal ikke frarøve Duchamp æren for å ha skapt en ny tanke og idé. Da han introduserte begrepet, kunne dette brukes i en videre forstand, på andre og lignende fenomener, som for eksempel naturgitte former, og ellers ting som ser ut som noe annet enn de er, uten at det er noen bakliggende tanke om at de skal ligne på noe.

Når man ferdes i skog og mark, hender det ofte at man kommer over en rot som plutselig ser veldig ut som en elg med store tenner, hvis man bare ser den fra den rette vinkel, eller en stein kan ligne et troll. Når du tar ostesmørbrødet ut av ovnen, kan stekeskorpen ligne et bilde av Jomfru Maria, og du legger det i begeistring ut for salg på Ebay.

Slik er vi mennesker skrudd sammen. Vi leter underbevisst, og ser sammenhenger og likheter, overalt. Når vi titter opp på skyene, tar de fort form av noe vi kjenner fra før.

Og når vi finner en naturform som vi synes minner om noe annet, men kanskje ikke ligner nok, så klør det i fingrene etter å gjøre de små justeringer som skal til, for at likheten blir enda mer slående. Slik er vi også skrudd sammen.

Men jeg tenker å filosofere litt videre rundt dette med ferdige naturgitte former, dog med fare for å utvanne Duchamps begrep ytterligere. Den presentasjonen av Readymade-begrepet her, var ment hovesaklig for å anspore deg som leser i tankegangen.

Treet som utgangspunkt

Innenfor trearbeidets verden, er emnene starten og utgangspunktet, vi som mennesker har. Det finnes former som går igjen, ofte eller sjelden, som vi kan finne på nytt, neste gang vi skal lage en gjenstand. For eksempel en tynn pinne, eller en tykkere trestamme. Rette sylinderformer. Nå er det kanskje ikke slik at disse ligner på noe, og egger fantasien til å lage dem om til noe vi kjenner til, ihvertfall ikke noe annet enn menneskapte ting, som jo nettopp har utgangspunkt i disse emnene. Men disse formene er ready mades, som kan bli andre ting.

Det sies om kunstens og designens historie, at den første store revolusjonen inntraff da menneskene ikke lengre var avhengige av disse ferdiglagde naturformene, for å skape ting vi ønsket og trengte. Da vi begynte å lage keramikk ut av leire, kunne vi tenke ut en fasong vi ønsket oss, helt uavhengig av leirklumpen vi skulle bruke.

Å kløyve den runde trestammen i to, er muligens den mest åpenbare bearbeidelsen av emnet, hvis man ikke bare skal ha det rundt da. Det er en forholdsvis enkel operasjon. Litt arbeidskrevende ja, men det er en prossess som emnet selv er med på. Det lar seg gjøre, uten at det i særlig grad går på bekostning av materialets egenskaper. Trestammen lar seg splitte etter fibrene, den blir halvparten så stor, men er fortsatt sterk. Dens evne til å rulle, har riktignok forsvunnet, men bortsett fra det, er det bare størrelse og fasong, man har endret, og man har fått to biter ut av èn bit.

I halvkløyvingen har man også tatt ut endel av spenningene som er i tømmerstokker. Man kan kontrollere sprekkingen, og man har dobbelt så mye bredde.

Halvkløyvingen slik vi opplever den idag representerer det rustikke. Den er for oss, sammen med rundstokken, så klart, det nærmeste vi kommer naturen, i menneskapte ting av tre. Sittebenken i solveggen på hytta, eller møblementet på rasteplassen ved veien. Bearbeidet av menneskehender, men bare så vidt. Den er fortsatt natur, og den er urtid.

Praktiske og estetiske egenskaper

Museflak kalles de halvkløyvingene som ligger som en ramme under stabbur og loft, og som skal hidre skadedyr i å komme opp og inn i disse husene. Flakene igjen hviler på stolper, og hele huset er hevet opp fra bakken.

De er ikke alltid halvkløyvinger, de kan også sees som tilhogde planker, gjerne med en elegant buet profil som heller utover. Allikevel er halvkløyvinger dog det vanligste. For at museflaket skal fungere best mulig, er det bredden og styrken som er det mest essensielle. Bredden, for at det skal være vanskligst mulig for smågnagerne å forsere denne hindringen, og styrken og bestandigheten, fordi de bærer huset på få punkter, og fordi det er et værutsatt element i konstruksjonen. Om man bevarer halvkløyvingens buede form, framfor å hogge den ned til en firkantet planke, beholder emnet i større grad sin aldersved, som gjerne er sterk og solid, og den naturlige buede oversiden leder regnvannet bort , ut og vekk fra husveggen.

Halvkløyvingene kan også finnes i takkonstuksjonene på gamle hus. Som undertak, eller som tekking. Undertak gjerne med halvrundingen ned og margsiden opp, og omvendt når de ligger oppå. Det er nærliggende å tenke seg at det handler om arbeidsbesparing, men geitveden som bevares i en ubehandlet halvkløyving, er mer strekkfast enn den underliggende kjerneveden, så den mekaniske styrken vil være adskillig større, enn i planker høgd på begge sider. Gulvbord kan også gjerne være halvkløyvinger, med margsiden opp. Når de brukes slik, eller på lignende måter, er det første gang det estetiske ved halvkløyvingene er absolutt irrelevant. Man vil oppleve gulvet som slett, og ikke før man brekker det opp, vil man i det hele tatt vite at det er snakk om halvkløyvinger.

Det estetiske

Det er vanskelig å snakke om estetikk når det gjelder hvordan trematerialer har vært, og blir brukt. Det er vanskelig å snakke om estetikk i det hele tatt. Allikevel skal jeg våge meg på en egendefinert variant av begrepet, som forhåpentlig passer i denne sammenhengen. Estetikk handler vel egentlig bare om hvordan å sanse verden rundt seg, men det jeg vil snakke om er, «en estetisk vilje», gjennom bearbeiding og forming av materialer. At noen håndverksuttrykk og former, behager oss, og vi opplever dem som vakre eller riktige, kan bero på så mangt. Det kan i stor grad handle om hva vi gjennom kulturen vår er «opplært» til, og ikke minst, hva vi respekterer og verdsetter. Dermed er ikke bare de estetiske fenomenene vi sanser, veldig avhengig av tid og rom, men også av kulturell bakgrunn. I tillegg har vi materialers iboende estetikk, som appellerer til sanseapparatet vårt nærmest på instinktnivå. Klare edelstener, perler, overflater av ulike slag, gull, osv , de gjør noe med oss, vi kan merke det kroppslig når vi sanser dem. Den estetiske vilje jeg skal snakke om her, handler om den tiltenkte, ønskede, villede, og bevisst gjennomførte forskjønningen, som håndverkeren begår, gjennom arbeidsprosessen med å framstille noe.

Stort sett handler det å framstille noe håndverksmessig, om å lage noe så bra, funksjonelt, og holdbart som mulig, utifra de forutsetningene som foreligger. Alt spiller inn. Tiden man har til rådighet, materialene, redskapene, ens egne evner osv. En framstillingsprossess består av en lang rekke avgjørelser som må tas fortløpende, og i dette arbeidet gjøres også rent estetiske valg. Man kan velge å bruke to halvkløyvinger som beitskier rundt en døromramming, framfor to sletthogde planker. Ikke fordi det er tidsbesparende, eller fordi disse vil være så fryktelig mye sterkere enn de andre, men fordi det vil si eller vise noe estetisk, til slutt.

Så kan en spørre seg om den halvrunde sylinderformen i en halvkløyving, eller den runde, i en hel stokk, sier noe til oss? Appelerer den til noe i sanseappartet eller intellektet vårt?

I vår tidlige historie ble ofte bygninger satt opp ved at man gravde stokker ned i jorda på høykant, ved siden av hverandre, slik at de dannet vegger. Enkelt og greit, lite bearbeiding av materialene. Stokkene kunne kløyves, litt mer bearbeiding, og dermed hadde man dobbelt så lang vegg. Etterhvert som denne formen for bygging utviklet seg, ble det mer og mer bearbeiding av stokkene. Ihvertfall ser det slik ut på det som ble stavkirkene. Disse var nok praktbygg, og ikke nødvendigvis representative for alle de andre bruksbygningene våre forfedre behøvde. De tidligste stavkirkene vi finner rester etter, har ofte svært raffinert utsmykking, som tar utgangspunkt i halvkløyvingenes form. Med enkle grep avsmales veggtilene i endene, for å entre notsporet de er festet i, som samtidig danner en ornamental overflate.

Det er verd å nevne at stavlegjer, sviller, og andre konstruksjonsdeler på bygningene ble hogd firkantede, enten med rette vinkler, eller trapesform, mens altså veggtiler og stolper ble gitt den rundede overflaten. Som regel er det nødvendig å fjerne yteveden, ihvertfall på eik, da den er svært lite holdbar, så selvom en kan tenke seg at runde stolper bare har beholdt den rundingen som trestammen har hatt, så har de altså gjennom tilvirkingsprossessen, vært fasetterte med flate sider på et tidspunkt, som deretter har blitt rundet av igjen.

Mageteljede stokker og fasetterte buler.

I laft og skiftesverkskonstruksjoner kan man også se at den kraftfulle bulende formen på stokker er brukt bevisst. Laftestokker er som regel fortsatt forholdsvis hele tømmerstokker, og det kan synes naturlig at denne formen bevares, det samme kan sies om bulene i skiftesverket, men disse formmessige egenskapene ved emnene, er allikevel noen ganger akksentuert, som for å understreke noe.

Det er ingenting mystisk ved at slike estetiske grep har blitt gjort. Om man ser for seg en utviklingslinje fra den gang stavbygg faktisk ble laget av hele tømmerstokker stukket ned i jorden ved siden av hverandre, -eller muligens av halvkløyvinger-, og framover, så vil tradisjonen og den kulturkrets der sånne bygg utviklet seg, tilsi at slik skal ting se ut. Og utgangspunktene er den runde og den halvrunde stokk. Det er naturens ready made- byggeklosser. Den flate planken eller firkantede bjelken, er det unaturlige, og kun praktiske nødvendigheter som av og til må innføres for å lette sammenføyningsproblematikken i mer komplekse konstruksjoner.

Man kan kanskje si at en vegg blir vakrere når den utgjøres av stokker med svakt buede overflater, framfor av helt slette planker. Det kan muligens ikke forklares på noe vis, man kan ikke si hvorfor det er sånn, man kan bare konstatere at det virker å være slik. Lyset spiller over den, og det behager oss.

Murarkitektur opp gjennom historien, som i prinsippet er bygd opp av helt like firkantetde byggeklosser, og gjerne pusset etterpå, og som på ingen måte behøver å være annet enn helt flate fasader, blir vakrest av at fasadene brytes opp. Man lager utspring, setter opp pilastre, som egentlig er ren skinnarkitektur, de bærer ingen ting, men later som de gjør det. Konstruksjonene, om de er der eller ikke, blir akksentuert og tydeliggjort.

Om man allikevel skal filosofere litt rundt den buede overflate, syllinder- eller linseformen, og om hvordan de virker på oss sanselig, så er det to aspekter ved dem som springer fram. Det ene er at slike former gir inntrykk av kraft. Det er noe potent som gir oss følelsen av styrke, kanskje til og med av liv. Det andre er at formene minner om oss selv, om slik vi ser ut og er bygd. De er som maskuline spente muskler, og som myke feminine former.

Vi vet de gamle grekere var svært bevisste på slike ting. Doriske søyler er nøye beregnet for å gi inntrykk av stor kraft og styrke, og med en kurvatur som beskriver den tunge lasten de bærer, ved at søylene oppleves som om man kan se hvordan de komprimeres under trykket fra arkitraven.

Skulpturer

Skulpturer forholder seg til de grader til rommet rundt dem. De skal kanskje tas på og føles, eller de skal oppleves kun med øyet, de skal noen ganger høres, kanskje til og med smakes. De er ikke illusjoner på samme måten som tegninger og malerier er, de er virkelige ting.

Men de forholder seg også til sitt utgangspunkt, til det medium de er skapt fra, til det emnet de er laget ut av. Noen gang kan det gjøres et poeng ut av nettopp dette, andre ganger prøver kunstneren å skjule det.

Når man hogger en skulptur ut av en firkantet marmorblokk, eller en trestokk, så tar man et valg om hvorvidt man skal la det være åpenbart at utgangspunktet var en firkantet blokk, en rund stokk, eller en halvkløyving. Når skulpturen er ferdig kan ikke alltid betrakteren si noe om utgangemnet med sikkerhet. Men det kan noen ganger fornemmes, hvis kunstneren ønsker det.

Treskulptur i middelalderen

I den romanske stilperiode, og unggotikkens tredimensjonale helgenframstillinger gjort av treverk, er det hovedsaklig halvkløyvinger som er utgangspunktet. Disse skulpturene skulle monteres mot en bakvegg inne i et skap, eller krusifikser og kalvariegrupper, var plassert på en slik måte, at de kun skulle betraktes fra en side, og kunne derfor alle være flate på baksiden. En fordel ved dette er at skulpturene kunne hules ut der. En uthult halvkløyving er et ganske stabilt stykke tre, når det omsider har tørket og roet seg ned. En hel trestokk som skal gå fra rå og fuktig, til tørt treverk, skal krympe såpass mye, når vannet forlater trecellene, at den vil deformere seg og sprekke. Det vil til en viss grad skje med halvkløyvingen også, men om en tenker seg at den flate baksiden er en stor sprekk som har løsrevet den ene halvdelen fra den andre, så kan sammentrekkingen i materialet foregå der. Når skulpturen i tillegg uthules, slik at massen blir minimal, og figuren kun et tynt skall, da er det meste av spenninger tatt ut.

Det later til at skulptørene dengang lagde skulpturene etter den størrelsen emnene hadde. Et stor stykke tre ble en stor skulptur, og et lite stykke en liten figur. Det var da bredden på stokken som avgjorde størrelsen på det ferdige kunstverket. Hvis vi tar for oss de tronende helgenfigurene, så sitter de på tronstoler, med alle sine attributter og symbolske effekter, som skulle si noe om hvem og hva de var. Figurene fyller ut emnet på alle måter. Ekstremiteter som albuer, knær, tåspisser, flagrende gevanter og tronstolputer, ligger i emnets ytterkanter, og således kan emnet fornemmes. Spesielt blir det tydelig når basen under figuren følger trestokkens ytterkant. Et ørlite grep som bryter hele dette inntrykket, er når basen har blitt formet om til en firkantet eller åttekantet sokkel.

Den utadvendte treskjæring

Den buede overflate er ett av treskjærerens viktigste hjelpemidler. Fordi treskjæring som regel handler om å skape noe faktisk, som skal ta del i den fysiske verden. Det er ikke som tegningen eller maleriet, altså en avbildning av noe, men den skal selvstendig være noe i seg selv. Når overflaten på det man skjærer i tre er buet, så henvender utskjæringen seg til omverdenen på enn annen måte enn når utgangspunktet er flatt. Om det er flatt kan det lett gi inntrykk av å være skåret inn i noe. Det er det selvsagt, det er skåret inn i noe, inn i ett stykke tre, men det er sjelden det er det man ønsker å vise. Med den buede overflate og andre tekniske grep, kan man fjerne opplevelsen av at utskjæringene beveger seg innover i emnet.

Den buede overflaten på Urnesportalen får formene til å sprenge utover, og bli et selvstendig fysisk objekt.

Overflateformen utvider også betraktningsvinkelen. Om utgangspunktet er flatt, hender det at skjæringen oppleves som om den tvert i mot, er innsunket i stedet.

Her har jeg bare tatt for meg formene til rette tømmerstokker, og betydningene som deres form kan ha praktisk og estetisk. Men treverk er mye mer enn det, og det har jeg tenkt å skrive mer om en annen gang…