Hvorfor er Urnesportalen så forbasket viktig?

Det ene gavlfeltet på Urnes stavkirke, som ble med videre fra den gamle kirken fra slutten av 1000-tallet.

Urnesportalen er noe av det mest ikoniske kunstverk som finnes i Norge, og dens skjønnhet og historie, plasserer den i særstilling i vår kulturarv.

Få fysiske menneskeskapte ting, gjør så sterkt inntrykk som bygninger. Og stavkirkene er et godt eksempel på det. Man kan bevege seg rundt dem, og inni dem, og vi sanser dem, romligheten, den plassen de tar i landskapet, luktene, naturmaterialene, håndverket, kunsten, og historien. De finnes her og nå, hos oss, men forteller historier om den lange tiden de har eksistert, og middelalderen blir både uendelig fjern og forgangen, og veldig nær likevel.

Det lille, og nokså tilfeldige, utvalg av stavkirker som fortsatt eksisterer, forteller oss noe om alle de andre, kanskje over tusen kirker som engang sto i Norge, og om de i andre land også. Borgund er den mest opprinnelige, Undredal er den minste, Kværnes er den yngste, og Urnes er den eldste.

Urnes stavkirke, er nå i Fortidsminneforeningens eie, og det er satt i gang et arbeid for å få i stand et besøkssenter, på den lille odden i Lustrafjorden, der kirka står. Det handler kanskje mest om å gjøre tiltak for bedre å kunne bevare denne kulturskatten, som er en turistmagnet, og må skjermes for den slitasje og påvirkning det medfører, men også for å kunne formidle mer av de historiene som kirken rommer.

-Portalen og all den andre treskjæringen

Urnesportalen står på nordveggen av den kirka som står der nå, men har opprinnelig vært vestportalen på en tidligere kirke, som sto der før. Det er funnet rester etter et par generasjoner med kirker på samme sted, før oppføringen av den nåværende, som ble bygget på 1130-tallet.

Kirken er den eneste av stavkirkene som har havnet på Unescos verdensarvliste, og det skyldes nok hovedsakelig nettopp denne portalen, skjønt «portal» er kanskje en litt for snever betegnelse. De tidligste kirkene fra misjonstiden i Skandinavia, har nok i større grad vært utsmykket på utsiden, enn de senere stavkirkene vi kjenner til, fra 1100-tallet og utover. Hele nordveggen på Urnes stavkirke har spredte veggtiler, og hjørnestolper også, som var del av en temmelig monumental vestfront, med sammenhengende utsmykkinger fra hjørne til hjørne, via portalen, og også med hele tympanonfeltet i gavlen, skåret ut med samme ornamentikk. Det kan også ha vært gavldrager og annen skåret dekor, i forbindelse med takkonstruksjonen. Døra i portalen er den eneste stavkirkedøra vi kjenner til som også er utskåret. Ornamentikken der, følger resten av utsmykkingene, og er en integrert del av hele den gigantiske ornamentikkomposisjonen, dette en gang må ha vært. 

-Urnesstilen.

Da arkeologen Håkon Schetelig på tidlig 1900-tall, skulle navngi og klassifisere, ulike stilarter fra vikingetiden, var det noe selvfølgelig ved at den vakre senvikingtidsstilen, fra siste del av 1000-tallet, som dominerte hele det skandinaviske kulturområdet, fikk navn etter det største monumentalverket, som ennå var bevart i denne stilen, nemlig utskjæringene på Urnes Stavkirke.  Stilarten er å finne på alt fra steinmonumenter, til smykker og våpen, i treskjæring og beinarbeider, og har nok gjennomsyret alt kunsthåndverk i denne epoken. En noe forenklet oppsummering, og beskrivelse av stilen, kan være at det i stor grad handler om langlemmede elegante beist, i kamp med tynne ormer. Alle de involvertes kropper, beveger seg rundt i store sirkulære- eller åttetallsformasjoner, og det er en dynamikk mellom kraftige, og tynne linjer, som mangler sidestykke i ornamentikkhistorien ellers. Stilen har en umiddelbar skjønnhet, og appellerer sterkt til oss, i våre dager, og har nok også gjort det, til folk gjennom historien. For elementer fra urnesstilen, har gjort det kunststykke å overleve, til tross for at stilidiomer har forandret seg, og man kan for eksempel se at gavldragene på de senere stavkirkene, fortsatt ble laget i Urnesstil, selv om all annen ornamentikk og utsmykking på resten av kirkene, ble utført i en nyere, og mer moderne stil. Nettopp spillet mellom de kraftige formene, og de tynne linjene, kommer aller best fram i det store formatet, slik vi ser det på Urnes stavkirke, og spesielt på selve portalen. På portalen er skjæringa så dyp, at den oppleves som løsrevet fra arkitekturen, og fra materialene den er framstilt av.

Urnesportalen, slik den ser ut nå etter å ha blitt tilpasset til den nyere kirken fra 1130-tallet.

-Innblikket i de tidlige kirkene.

Den nøkkelhullformede Urnesportalen fungerer altså som et kikkehull inn i historien, til en tid og en arkitektur, vi vet mindre om, enn de andre stavkirkene som fortsatt står. Den representerer den tidligste generasjonen av kirkebygg i norden, fra tiden da kristendommen så smått begynte å få fotfeste. En tid da norrøne gudehov fortsatt sto rundt omkring i landet, og arkitekturen generelt, var bygget og basert på urgamle tradisjoner. De andre norske stavkirkene er alle fra tiden da den nye religionen var godt etablert, og den sakrale arkitekturen hadde funnet sin form.

-Gjenbruket og bevaringen

Nok en viktig ting urnesportalen forteller oss om, er selvfølgeligheten ved gjenbruk. Trær kan ha brukt århundrer på å vokse og leve, slik at de etter hvert har fått de egenskaper som menneskene har traktet etter. Størrelse, fasong, og ikke minst materialkvaliteter. De innehar egenskaper som gjør at de kan fungere som solid konstruksjonsvirke i tusen år, det vet vi, men kanskje holder de også i tusen år til? En del av treverket i Urnes stavkirke kan ha spirt allerede på 8-900-tallet, før Norge som nasjon i det hele tatt eksisterte, og det er ingenting som ikke tyder på at det bare vil fortsette å stå der, så lenge vi passer på det.

Når slike trær siden har blitt omformet til gode byggmaterialer av kyndige håndverkere, da er det gjennom samarbeidet mellom, først naturen, så kulturen, skapt noen verdier, som tidligere tiders mennesker har tatt vare på, og brukt om igjen, med den største selvfølge. At en stokk eller planke, fordi den ikke lenger skal brukes i et hus, derfor skal kastes eller brennes, er jo absurd. Hvor kom den tanken fra?

Vi kan se på hus og gjenstander fra gjennom historien, at gjenbruk forekommer hele tiden. Et hus bygd på 1700-tallet, har gjerne noen stokker i veggen som er hundre år eldre, eller mer.

I Hemse på Gotland, fant man nesten en hel stavkirke gjenbrukt som gulvplanker, i en steinkirke fra tidlig 1200-tall. Denne Hemse stavkirke, er også et eksempel på disse tidlige stavkirkene som Urnesfragmentene forteller oss om. Og Urnes og Hemse utfyller hverandre og skaper til sammen et større bilde, av hvordan byggeskikken var i vikingtiden.

Men gjenbruket på Urnes skiller seg allikevel fra Hemse, og alt det andre gjenbruket, vi finner i de andre stavkirkene. For der vegger og bjelker i Hemse, blir gjenbrukt som gulv i en ny bygning, med finsiden ned, så blir delene på Urnes, gjenbrukt som det de var, i hvert fall nesten. På Urnes finnes det to gavlfelt med utskjæringer bevart, og de står fortsatt i gavlene på den «nye» kirken, dog litt justert og tilpasset. Portalen, veggtiler og hjørnestolper, fungerer fremdeles som dette, men har blitt flyttet fra vestveggen til nordveggen. 

Men hvorfor denne viljen til bevaring av disse bygningsdelene? Er det urnesstilens magiske skjønnhet som har spilt en rolle? Få krefter i kulturhistorien virker så sterkt som smak, og stilendringer. Menneskene vil sette sin tids preg på sine kulturruttrykk. En ting er å bruke den ressursen gode og verdifulle materialer er, på nytt, når de først finnes, noe annet er å bringe med seg videre kulturuttrykkene og åndsverket i dem, slik det ble gjort på Urnes.  Nordveggen på et hus er den siden som er mest skjermet for solens ubønnhørlige nedbrytning, og plasseringen av urnesportalen nettopp her, kan kanskje også tyde på et ønske om å bevare nettopp disse vakre bygningsdelene, så godt som mulig.

-Rekonstruksjon

Når det nå skal bygges et besøkssenter ved Urnes stavkirke, skal det i den anledning også gjøres en rekonstruksjon av portalen, slik den fremstår nå, og denne skal ha plass i det nye besøkssenteret. Prosjektet er interessant, og hele prosessen skal forsøkes gjenskapes så nært opptil slik det gikk for seg på 1070-tallet, da originalen ble skapt. Et slikt prosjekt mangler sidestykke i Norge. Man skal etterstrebe å bruke de samme materialer, med den samme kvalitet, og de samme verktøy og framgangsmåter. I den sammenheng har det dukket opp en problemstilling som er interessant. Portalens venstre sideplanke, er laget av en gigantisk furustokk, som det muligens var flust av på 1000-tallet, men som nå ikke er like lett å oppdrive. Slike trær, finnes ikke lengre i en verden hvor vi mennesker har forsynt oss grovt, av alt vi måtte begjære, av naturens goder. Vel, de finnes, men de er få, og svært spredt rundt i landet. Et meget betimelig spørsmål er da, om et slikt prosjekt rettferdiggjør å hogge ned et av disse trærne? Bevisstheten rundt vårt overforbruk, på denne kloden, er heldigvis økende, om enn ikke styrende, for våre valg og handlinger ennå, og man er nødt til å vurdere om hensikten helliger middelet, i denne sammenhengen. Tanken bak prosjektet, er å øke forståelsen og bevisstheten rundt byggeskikk, treskjæring og kultur, i tidlig middelalder, og å formidle dette til et større publikum. Et prosjekt som indirekte vil fortelle om ressursforvaltning og verdiforståelse gjennom historien.        

-Bindeleddet
Urnesportalens posisjon i kunsthistorien, er kanskje den viktigste for oss nå, fordi den er bindeleddet, som gjør at vi kan kjenne at vi er knyttet til vår tidlige historie. Ikke bare til tiden den ble laget, for snart tusen år siden, men mye lenger bakover, inn gjennom vikingtiden, og enda mange århundrer til. Den bærer med seg, og er et barn av, kunstutviklingen som har foregått blant våre hedenske forfedre, de foregående tusen årene. Dens plassering, som en milestein på historiens vei, akkurat på kanten, av den gamle tiden, der den nye tiden overtar, gjør at vi gjennom den kan se og føle, de lange linjene…

Forslag til hvordan ornamentikken kan ha sett ut, da den fylte hele vestveggen.

Hemse stavkirke, slik den engang kan ha sett ut.