I letingen etter de ¨riktige¨ materialene er det lett å henge seg opp i meninger man har gjort seg i hva som er kvalitet, riktig og god kvalitet, man påstår og leter, definerer svarene og stiller spørsmålet mens man kanskje skulle lete, se, tro, prøve, kjenne igjen og gjenskape det som de gamle dører og vinduer viser, fasiten.

Mange dører og vinduer fra 18 og 19 hundre-tallet og gamlere har stått veldig godt uten vedlikehold og omsorg som nesten bare kan tilegnes materialene og valgene som er gjort under produksjonen. 

Porter i Bårdshaug transformatorstasjon.

Et spennende prosjekt som gir en del svar og hvor det tydelig viser at materialvalg og kunnskapen trolig enda er handlingsbåret og fremdeles en del av tradisjonen og ikke tilfeldig også sent som på 1940-tallet er portene til Bårdshaug omformerstasjon.

I utgangspunktet var det tenkt å bare reparere portene, men store skader etter råte og ukontrollerte åpninger forårsaket for det meste av vind, påkjørsler og ellers noe hard bruk gjorde at å produsere nye portblad ble det beste og enkleste.

Råteskadene er minimale og mange av bruddstedene i materialene har bare mekaniske brudd og ikke råteskader

De råteskadene som er ganske omfattende har trolig startet og utviklet seg i de skadene som er mekanisk påført og bak hengsler og andre beslag.

Portene gjenskapes i uttrykk og metode som gir meg muligheten for å se nærmere på valgene av produksjonsteknikk, materialene og kvalitetene som er benyttet.

Demontering og noe utsaging av deler fra de originale 40-tallsportene gir ett godt grunnlag for å se hvilke materialer, hvordan de er brukt, valg av plassering i portene og ellers valg snekkerne har gjort for å få den kvaliteten og holdbarheten de ønsket.

Disse to portbladene er ikke originale, men produsert etter sabotasjeaksjonen utført under 2-verdenskrig, 4. mai 1942 og sannsynlig laget av lokale snekkere på Orkanger i gran av noe variert kvalitet.

Forutsetningen ble at alt som kunne gjenbrukes ble brukt for å lage de nye portbladene, i hovedsak hengsler og beslag.

Portene fra krigen er laget maskinelt med tydelige spor etter kutter og sirkulerende høvelstål, det er også spor etter noe manuell tilpassing som tydelig har vært nødvendig for riktig størrelse og nøyaktighet i montering i karm og vegg.

Det er tydelig at valgene av material ikke har vært en leting etter den ¨beste¨ kvaliteten, men heller å finne kvaliteter som er ¨gode nok¨ og heller ha søkelys på hvor i konstruksjonen de forskjellige kvalitetene er best egnet.

Portbladene er laget i gran, rammeverk, utvendig panel og belistningen, tildels tettvokst mens det ser ut som om noen av kryss-strevingene innvendig kan være furu.

Materialene til de nye portbladene er bevist valgt og er alle skaffet til veie fra en lokal byggvareforretning hvor jeg får sortere i deres sortiment med kanskje den største utfordringen at disse materialene med sikkerhet er maskintørket mens materialene i de gamle portbladene kan være maskintørket, men med stor sannsynlig er naturtørket.

Jeg har i produksjonen prøv å etterligne og gjenskape metodene hvordan de forskjellige elementene er produsert, dette er i grunnen kjent kunnskap og forholdsvis enkelt å kopiere, alle sammenføyninger er både kilt og plugget i en mer førindustriell tradisjon med ganske små dimensjoner på treplugger og kiler, trolig pga et hengslene er veldig grove og dekker hele bredden av det enkelte portbladet og med gjennomgående skruer som låser tapp og slissforbindelsen i alle hjørner på topp, bunn og midtramtreet.

Hengslene som er på portene er trolig originalhengsler fra 1912 som er gjenbrukt, dette vet jeg ikke, men i begge tilfellene har de stått seg veldig godt med lite rust og andre skader, skruene derimot er nærmest rustet av inne i treverket.

Hengslene er rettet opp og grunnes med linolje som brennes for å males med linoljemaling i samme farge som porten, nye skruer av samme type som i originalen får samme behandling.

Hele dette prosjektet understøtter mange av de tankene jeg har hatt om materialvalg og gjennomføringen og viser at de metodene som er brukt har latt seg kopiere, de nye portene fremstår både teknisk i utseende og uttrykk nærmest som 100 prosentkopier av portene fra 1942.

Trolig har de sortert materialer av det som har vært tilgjengelig og brukt det i portene etter behov av egenskaper og bruk, riktige valg, plassering i konstruksjonen som gir mulighetene for forutsigbart vedlikehold som kreves for lang levetid, god økonomi og gode miljøhensyn.

Det blir etter hvert tydeligere at kunnskapen om materialvalg, fremstilling og ikke minst riktig bruk av materialene har stått seg godt til langt utover 1900-tallet og lar seg godt gjenskape og ¨gjenlære¨

Gjenstår å se om de nye portene passer, om håndverkeren har gjort de ¨riktige¨ valgene for god nok kvalitet ………. og trolig står de lenge med riktig og godt vedlikehold og også uten…….