Hamp, lin eller bomull?
På 17- og 1800- tallet kom seilskutenes tilvekst til å påvirke produksjonen av seilduk, og kravet om kvalitet og pris. I Norge hadde vi fra før av mange mindre og mellomstore arbeids- båter langs vår kyst, og seilmakerarbeidet var gjerne knyttet opp mot hver enkel båt. Det vil da bety at for mange av de mindre fiskebåter og frakt-båter, ble det benyttet den seilduk som var tilgjengelig, som for eksempel vadmel og strie av hamp. Først på slutten av 1700 tallet og utover 1800 tallet ble det i Norge flere kommersielle seilduker tilgjengelig, gjerne fra Holland, Frankrike og England. Der det var konkurranse mellom båter , enten for losing, seiling til og fra fiskefelt eller ren kommersiell frakt, så en verdien av gode og raske seil. Dette hang sammen med kvaliteten på seilduken
For å prøve å komme til bunns i hvilke materialer koster-båten mest sannsynlig hadde sine seil sydd av, så har jeg oppsøkt en del museer for å studere de seil som er bevart. Flere seil er bevart fra tidlig 1900 tall og noen fra sent 1800 tall. Disse seilene er av bomull og i ulik kvalitet, og vi vet jo at det var bomulls spinneri i Halden og Seilduksfarbrikk i Oslo ( Christianaia) , fra tidlig 1800 tall, så sannsynligheten burde jo være til stede for bomull i seila.
I Edvard Andersens « Det praktiske seijlmageri» av 1870, så nevnes ikke bomull i det hele tatt, men han setter av mye plass til Lin og hamp, og kvalitetsforskjeller for disse materialene. Heller ikke Peter Pfab « Stocholm segelmakare», nevner bomull som et vanlig brukt materiale på 1800 tallet.
I Peter Høegs bok «Seilmakeren på Tangen» , så nevnes bomull for seil først i 1890-årene. Derimot nevner alle de foregående kildene at bomull ble brukt i flagg produksjon fra tidlig 1800 tall.
Er det slik at det mest sannsynlige er at seilene ble sydd av lin eller hamp? I boken til Brit Bergren « Sjømann og Håndverker», så drister hun seg til en forsiktig konklusjon om at nettopp lin var det vanligste materiale på norske seilloft på 1800 tallet.
Uansett en liten teori økt om seilduksproduksjon er grei å ha i bakhodet, for å forstå kvalitetsforskjeller. Jeg kommer også tilbake til kvalitet forskjeller i bomull og lin, men generelt så er oppfatningen at lin strekker seg mere enn seil vevd i bomull, men at lin har bedre egenskaper mot fukt og solens tæring på fibrene.
Prinsippet i en veveprosess er ganske likt selv om det er gjort i en manuell vevestol eller i en automatisk maskin, som da selvfølgelig ble utviklet allerede på 1700 tallet for å dekke den etter hvert store etterspørselen.
- Fiberene spinnes etter ønsket kvalitet.
- I vevestolene har man to sett med trådsystemer som krysser hverandre.
- Trådene som går i lengderetning kalles renning, trådene som går i bredden kalles innslag.
- Trådsystem 1 blir hengt opp gruppevis i skafter som kan heves og senkes – trådsystem 2, innslaget legges inn i skillet som dannes mellom hevede og senkede renningtråder – når innslaget er ført gjennom skillet, veksler renningtrådene posisjon og danner et nytt skille, samtidig som innslaget bindes. Dette kalles en binding
- Dette repeteres og antall tråder kan være over 1000, avhengig av bredde og tettheten på veven
Det er generelt to forskjellige metoder fpr veveing og det er lerretsbinding og kypertbinding. Enkelt sagt så ligger alle renning og innslagstrådene vekselsvis over og under hverandre i en lerretsbinding, mens i en kypertbinding ligger bindingspunktene diagonalt.
I en linduk kan duken gis bedre egenskaper i lengderetning ved å legge inn dobbelt garn i renningen. Det var uansett antakelig viktigst med kvaliteten selve garnfibrene. Som Edvard Andresen beskriver det: « Når tråder trekkes ut av seilduken for å undersøkes, bør linen ha sin naturlige lyshet ( hvit, gulaktig), betydelig lysere enn i vevet tilstand, fri for skjev og pap ( klister), eller andre stoffer som kan forandre den virkelige farge og stivhet. Materialet bør besitte ubetydelig glans og føles glatt mellom fingrene. Når materialet er enten dårlig, blandet med hamp eller for mye bleket, vil dette være ganske uten glans og føles tørt mellom fingrene».
Utfordringen i dag, er at det er veldig få ( om ingen) , som produserer seilduk i lin, hamp eller bomull, der formålet er bruk til seil. Det finnes en del kvaliteter som er mere egnet enn andre, men det blir spennende om det kan finnes lin kvaliteter som er i nærheten av det de gamle Seilmakermesterene etterspurte.
Her viser jeg en del duker av ulik kvalitet. Noen har jeg bestilt fra dagens duk leverandører, andre jeg har jeg fått fra overliggende kvaliteter fra gamle seilruller. Det er ingen tvil om store forskjeller.
Først lin. Her ser en tydelig veving med tanke på renning og innslag. Dette er en lett duk som er løst vevet.
Neste bilde er også lin med tykkere lingarn for tykkere seilduk
Deretter har jeg testet fibrene slik Andersen beskrev det. Konklusjonen er vel at dette ikke er en veldig god duk for seil, da duken er tørr, løst vevd og at linen kunne vært lysere.
En liten studie i bomullsduker. Bildet under er et eksempel på en duk som er tilgjengelig på markedet idag.
På bildet under er en prøve fra en seilrull som er produsert før 1950. Det som en ser på veven er den store forskjellen i tett veving. Duken er av omtrentlig samme dukvekt. Ved enkel strekkprøve på golvet ( drar i duken i renning og innslag, samt diogonal retning), så er stabilitet forskjeller betydelig.
Til slutt en sammenligning med en moderne vevd duk av samme dukvekt. Det som er interessant er at veven er ganske lik den bomulls duken som er tilgjengelig idag.
Det kommer mere om seilduk, og ikke minst lindukens ukjente sider. Ser frem til at samfunne åpner, for da får jeg endelig besøkt museer, folk, dratt til viktige miljøer i utlandet, og forhåntlig vis kommet noen skritt nærmere linen, hampens og bomullens foreløpige hemmligheter.
Ukas lydspor: Glittertind » Brede seil over Nordsjø går»
