Når vi i dag lager et tradisjonsseil, bruker vi ofte kunstfibermaterialer. Siden polyesteren snek seg inn i seilmakerverden, har det kommet mange materialer som ligner på naturfibermaterialer. Seildukene er ulike varianter av bomull og lin, som har en kjerne av polyester, men en overflate som føles naturlig. Dette gjelder også tau og tråd. Polyester har mange gode egenskaper, som for eksempel vedlikehold og stabilitet, men hvor er den store forskjellen i oppbygning av seil når seilmakeren bare har naturfiber og ingen maskiner tilgjengelig?

Jeg har fra før nevnt seilduken. Siden det er så liten produksjon av seilduk i naturfiber, så er mistanken at den tilgjengelige bomull-, hamp- eller linduken vi ser i dag, annerledes enn den som ble brukt på 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Likevel var det nok en utvikling her også, i takt med mer moderne vevemaskiner og avanserte spinnerier. For å kunne si noe mer om kvalitet på seilduk, så jakter jeg på gamle seil og studerer detaljer. Utfordringen i dette er jo at vi har med naturmaterialer å gjøre og det betyr at gammel seilduk har en viss endring i karakter. Det er av naturlige grunner ikke mange ubrukte gamle seil, men på Frammuseet henger det et gaffelseil fra en Jekt, som ikke er mye brukt og et ganske godt eksempel fra bomullsperioden på begynnelsen av 1900-tallet.

Når jeg studerer et slikt seil, så prøver jeg å se på sammenhengen i detaljene. Enkelt sagt består et slikt seil av seilduk, tau til å forsterke likene (liktau), håndsydde ringer og spleisede kauser, for å feste seilet til masten. Sammenhengen her handler om å få til form i et seil slik at båten får ønskede egenskaper i medvind og bidevind, det handler om dimensjonering slik at seilet tåler belastningene som været og riggen utsetter det for. Det handler til slutt også om økonomi, slik at seilet har en varighet, markedet kan betale for det og seilmakeren kan tjene penger. Alle detaljene i et naturfiberseil ser ut til å henge sammen, og kanskje på en annen måte enn i et kunstfiberseil, der følelsen av pynt er til stede (kanskje en liten brannfakkel, mer om dette senere).

Bildet er fra digitaltmuseum

Seilet som står utstilt på Gjøa, var antakelig vis brukt i en eller annen form for frakt på Vestlandet. Seilet kom fra Jakt Sølivet (bilde) og hadde hjemmehavn i Fykseundet i Hardanger

Vi ser litt nærmere på detaljene

Seilduk og håndsøm av nater.

Håper etter hvert å få til en variant for strekkmåling av seilduken, slik at jeg kan sammenlikne den med versjoner som er tilgjengelig i dag. Nå må jeg nøye meg med en visuell vurdering og ikke minst kjenne på seilduken, slik vi seilmakere er trent på for å kjenne forskjeller på materialer. Der dukene møtes og sys sammen, kaller vi nater. Skal det håndsys, må det gjøres jevnt for ikke å få rynker eller ulikt strekk i duken. Det kan også legges inntak i natene, slik at seilet får en form eller bus.

Liking

Liking betyr å sy på tau i alle likene. Formålet er å forsterke seilet, samt å lage form. Det som er spennende her, er jo at siden tauet er så integrert i seilet så blir det interessant å diskutere med repslageren om det er nærliggende å tro at det ble slått egne tau til seil, og hvor stort marked dette kunne representert. Legg merke til at det er ulikt tau på de forskjellige likene. Dette handler om dimensjonering. Legg også merke til den fine overgangen fra tykt tau til tynnere tau!

Håndsydde ringer og løyerter. I dag bruker vi maljer på moderne seil. På dette seilet er det håndsydde ringer og innspleisede stålkauser og pukkenholtkauser.

Det å studere gamle seil fra aktuell epoke er veldig nyttig, og det er klart for meg at det å sy seil på naturfiber er en annen teknikk enn med kunstfiber. Dette har jeg jo også erfart. Litt av utfordringen fremover blir da å finne ut av triksa som skiller kvaliteten på seilene, og dekode de gamle mesterene..

Jeg er stadig på jakt etter seil fra 1800-tallet, og skal se på flere varianter som ligger i museumsarkivene rundt i Norges land, og tar gjerne imot tips! Kanskje finnes det noe spennende på loft eller sjøbuer der ute?