• Refleksjoner om hvordan dagens tilgjengelighet av materiale påvirker oss som utøvere. Og mulig strategi for å forenkle drift og forutsigbarhet.

Fra gammelt av reiste grossistene rundt til modister i deres forretninger i det ganske land for å selge spesialmaterialer til produksjon av hodeplagg. Siden slutten av 1980-tallet har vi ikke hatt den typen grossister av hattematrialer i Norge. Tidligere var det også mulig å reise på messer å kjøpe inn materialer. Modistfortetningene og atelierene kunne plukke ut materialer i årets/ sesongens motefarger, ut ifra hvem som var i deres kundegruppe.

Forskjellige plantebaserte hattematerialer i naturlig og bleket form.

I dag er tilgangen på materialer utfordrende for oss som utøver modistfaget profesjonelt i Norge. En får selvsagt bestilt materialer over nettet. Da er man også prisgitt for eksempel hvor gode tolldeklarasjoner leverandører skriver med tanke på hvor lang leveringstiden blir. Globale utfordringer påvirker også. Jeg bruker leverandører og produsenter fra alle verdenshjørner. Ofte må jeg lete hos forskjellige leverandører for å finne rett farge, pris og kvalitet til prosjekter. Det er ikke sikkert at fargegjengivelsen på nettsidene eller skjermen er helt rett, eller at kvaliteten som er beskrevet samsvarer med realitetene. 

I tillegg til at materialene er kostbare i seg selv, kommer frakt og avgifter. Jeg må også sette av tid til kommunikasjon med leverandører, hente på posten, betale regninger som dukker opp i forbindelse med fortolling osv. Prosjekter må planlegges grundig og jeg må beregne inn tid til frakten av et materiale som skal komme fra USA for eksempel. Etter det trenger jeg tid til å skape produktet/ hodeplagget som ønskes av de jeg samarbeider med. Modister jobber ofte i mikro-bedrifter med bare seg selv som ansatt og oppdragene består av bestillinger en-til-en for privatkunder eller på oppdrag for film og scenekunst. Noen veldig få har faste stillinger på teater og opera. Dette betyr at rammene som regel er trange. En har ikke økonomi eller plass til å ha store varelager. Etterspørselen er veldig ustabil og uforutsigbar. 

Jeg har tenkt mye på dette oppgjennom årene, både som frilanser i scenekunstfeltet og når jeg har drevet familiebedriften Sigrid Modes. Hvordan kan vi modister drive bærekraftig, økonomisk og miljøvennlig med de begrensingene som finnes? I min stipendiatperiode vil jeg blant annet prøve å løse denne nøtten. En mulighet jeg ser er å basere meg på å ha et godt materiallager bestående av hvit og sort, for så å kunne farge materialer selv ut ifra oppdrag/bestillinger. Sort er en gjenganger hvor det i mange tilfeller er krevende å gjøre innfargingen selv.. Med de fleste andre farger kan en med erfaring og trening bli god på å oppnå med rette pigmenter, fiksering og enkelt utsyr.

Forskjellige materialer. Sisal farget/ ombre farget, farget og ufarget fjør, farget hårfilt, ufarget Silk abaca («silke» fremstilt av ananas planten, abaca fiber kommer fra bananpalmen.)

Med denne strategien er min teori at jeg skal kunne ha et godt materiallager som kan møte de aller fleste ønsker og prosjekter. I tillegg vil jeg kunne gjøre færre store bestillinger, en til to ganger i året som er mere klimavennlige og tar mindre resurser både fra meg og mine leverandører. Jeg vil kunne ha bedre kontroll på verdikjeden og klimaavtrykk hvis grunnmaterialet jeg jobber med har vært innom færre ledd før jeg utvikler de til ferdige arbeider.