Verktøyrapport.

 I min stipendiatperiode i treskjærerfaget, er en av områdene jeg arbeider med, å finne ut mer om når det er materialene og verktøyene, som er bestemmende for hvordan det ferdige produktet blir til slutt.  Eller litt mer presist: Hvor mye spiller deres egenskaper inn, i hvordan framstillingsprosessen foregår, og dermed til slutt, i det endelige produkt.  Og her kommer en liten tekst om verktøy, som jeg har arbeidet med i stipediatperioden, og om problemstillinger rundt undersøkelser og eksperimentering med verktøy, av eldre årgang, men også med nylagde.

Verktøy som kilde til forståelse av prosesser.

Jeg må understreke at det jeg har arbeidet med, ikke i særlig grad, er hverken nytenkende eller revolusjonerende forskning, det er mange som har gjort slikt arbeid før meg. Dette handler om personlig og faglig utvikling i hovedsak for min egen del, og er ment for å utvide min kompetanse som utøvende håndverker. Allikevel håper jeg det også kan være til nytte for andre. Jeg har arbeidet som fulltids treskjærer i 26 år, og har, dag ut og dag inn, håndtert mye verktøy av ulike typer, for å framstille forskjellig ting, men kjenner at jeg hver dag lærer noe nytt, og at selv om de mest sentrale redskapene i treskjærerens verktøykasse, kjennes nærmest som en naturlig forlengelse av kroppen, så har ikke alltid den kunnskapen og erfaringen, nødvendigvis så mye overføringsverdi, i det øyeblikk jeg står overfor et beslektet, men litt annerledes verktøy, eller et annet materiale enn treverk.

Dette er et viktig poeng, som jeg skal utdype litt mer. Et stikkord i denne sammenheng er «Teknikk». De fleste håndverktøy har gjennom århundrer blitt utviklet til å fungere mest mulig optimalt til den oppgaven de er tiltenkt. Vekt, materiale, utforming og så videre, har blitt finjustert, slik at det er tilpasset den menneskelig kropp og dens egenskaper, men også den teknikk som skal anvendes. Det er derfor stort sett, at et hvert forsøk fra vår tids designere, på å komme med nye spennende utforminger og utgaver, av våre vanligste redskaper, som regel ikke funker så bra. Bestikkniven blir for baktung, og ramler av tallerkenen, skjeen passer ikke inn i munnen.

Man kan se at tradisjonelle verktøy som er tiltenkt samme arbeidsoppgaver, allikevel er veldig forskjellige, hvis de kommer fra ulike plasser på kloden, og da er det ofte de ulike teknikkene som blir brukt, som er årsaken. Skjønt, framstillingsmetodene av verktøyene kan også spille inn.

De verktøyene som skal brukes til lange og forholdsvis repetative arbeidsprosesser, er ofte de som har en mest finslipt design. De typene arbeid som er tunge, seige, og kan slite kroppen din i filler, de krever de mest velutviklede utformingene. Ljåen, øksa, hammeren, kniven etc. Suppeskjeen skal du ikke sitte i timesvis å bruke, så der kan man tillate seg en litt mer tilfeldig design.

Godt verktøy, men for hvem?

Det slitte uttrykket «God redskap er halve jobben» bærer mye sannhet i seg, så klart, slik er det alltid med fyndord. Men en redskap er ikke universelt god i seg selv. Den er som regel god, tilpasset en teknikk, men ofte også en kropp, eller et individ. Dette vet alle som er litt høyere enn gjennomsnittsmennesket, og har ryggproblemer, hver gang de skal dytte en barnevogn, eller sitte i et flysete. Om man skal slå gress med en litt for kort, eller litt for lang ljå, i et par dager, så blir det også ganske åpenbart. Universalverktøy, enten de er ment å brukes av flest mulig mennesker, eller om de skal kunne gjøre flest mulig arbeidsoppgaver, så blir de bare sånn passe bra. Ikke veldig gode på noe, eller for noen. Litt som fyndord egentlig. Det er forskjellen på det universelle og på det spesielle.

Og så kommer teknikken da.  Å øve inn en teknikk er helt essensielt for å få verktøyet til å gå riktig, og for at det skal gjøre jobben det er tiltenkt, slik at resultat blir som man ønsker. Så kan man selvsagt spørre seg: Hva er det som skal være resultatet? Er det kun den ferdige gjenstanden, som man for eksempel framstiller med verktøyet, eller er også veien dit, altså prosessen, en del av resultatet? Med god teknikk og et godt verktøy, blir prosessen en nytelse i seg selv. Man blir ikke sliten, og man lager gjenstanden hurtig, slik at man både har energi og tid, til å lage en til, eller til å gjøre noe helt annet.

Samspillet mellom verktøyet og brukeren.

Så et verktøy kan være fantastisk bra. Det kan ha blitt framstilt av de ypperste materialer, og gjort av den beste smed man kan tenke seg, og utformingen kan være så optimal som bare det, men uten den rette brukeren, som kan håndtere det, er det bare en, ofte vakker, men livløs dings.  Man kan jo tenke seg en fiolin for eksempel. Med den, i de rette hender, fins det knapt grenser for hva som kan skapes av vidunderlig musikk og toner. Selv vet jeg at i mine hender, vil en fiolin, uansett hvor bra den er, nærmest være for et masseødeleggelsesvåpen å regne.

Å lære seg en teknikk, handler i hovedsak om å øve. Jo mer man øver og praktiserer, dess større er mulighetene for å bli dyktig. God veiledning er også bra. Vi kan vel alle knote oss fram til en enkel liten melodi på piano med to fingre, slik at den blir gjenkjennelig, med litt velvilje. Men fra det, og til å høre en konsertpianist spille en pianokonsert, er det et hav som skiller, av erfaring, øvelse, teknikk, ferdigheter, musikalitet og tid. Jeg liker å sammenligne musikk og håndverk, musikeren og håndverkeren. Når pianistens fingre løper ubesværet, og av seg selv, over tangentene, er det litt som å se en dyktig håndverker i aksjon. 

Jeg burde kanskje presisere at i stipendiatperioden, så er det historisk treskjæring jeg arbeider med, og fra mange epoker, og jeg er selvsagt ikke bare ute etter å finne ut hvilken betydning verktøyene og materialene har hatt, for det er mange andre faktorer som også har spilt inn. Stilarter, bruksområder etc. Så problemstillingene er sammensatt, men jeg vil allikevel bare fokusere på verktøy her og nå.

Her kommer en presentasjon av noen av verktøyene jeg har arbeidet med.

Noen ganger har et gammelt verktøy, som jeg har vært nysgjerrig på, vært utgangspunkt, andre ganger har merker etter verktøy på en gjenstand, satt meg på sporet, for å finne verktøyet og teknikken som har vært brukt, eller jeg har prøvd å finne fram til verktøy basert på erfaringer, og intuisjon.

Øks

 Det er ikke mange verktøy som i så stor grad har hatt betydning for mennesker som øksa. En skarp egg med tyngde bak, i enden på et skaft, som gjør den til en forlengelse av armen, og en kraftforsterker. Med den kan vi hogge med stor kraft og presisjon i all verdens materialer, med den kan vi forme, drepe, kappe og kløyve effektivt. Den gjør oss til superhelter, og den har gjort oss til mennesker. Den har alltid vært med oss, og den fins i så mange forskjellige varianter, fra de tidlige lagd i stein og bein, til bronse og etter hvert jern og stål. Den har vært benyttet som maktsymbol, og i utallige seremonielle sammenhenger. Innen trearbeid er variasjonen enorm, tilpasset de mange teknikker som finnes i de ulike håndverkene. Og selv innen samme teknikken, kan det være et mangfold av utforminger, av det som i prinsippet er, ett og samme verktøy. Derfor er de øksetypene jeg har arbeidet med i denne perioden, bare et eksklusivt lite utvalg. Og her kommer en liten presentasjon av noen av dem.

Av ulike grunner ble rekonstruering av et skånsk bålehus en del av stipendiatprosjektet mitt. Jeg kom over en del rester av et revet hus, som jeg besluttet å få i hop igjen, basert på å la originalmaterialene få bestemme hvordan rekonstruksjonen skulle bli, uten å gjøre inngrep i disse, kombinert med bruk av tradisjonelle skånske byggeteknikker, så langt det lot seg gjøre. En god del bygningsdeler manglet, så disse måtte jeg lage nye. De originale bygningsdelene viste seg å være svært forskjellige, og hele huset var nok satt sammen av deler fra ulike bygninger, fra forskjellige tider. Verktøysporene fra de hogde overflatene lignet ikke på de sporene som de «tradisjonelle» skånske skräyxorna lager, (Om man kan snakke om noe sånt), og jeg hadde heller ingen aning om alderen på de ulike materialene, så jeg valgte heller å benytte anledningen til å teste ut forskjellige øksetyper jeg var nysgjerrig på, da jeg skulle nylage de manglende delene til huset.

De nye delene ble gjort for det meste i eik, men noen få unntak i furu. Materialene jeg hadde til rådighet var ikke akkurat prima, det var et tømmerlass jeg hadde kjøpt av en bonde i Blekinge, som vanligvis leverte eik til parkettindustrien, men dette lasset var ikke bra nok til det, og var ment å hugges opp til ved. Hovedsakelig handlet det om alt for mange, og store kvist. 

                              

Når man står og arbeider med en redskap, så tenker man ofte på hva som kunne gjort den bedre. Man kjenner hvor det lugger i arbeidet.  Om bare skaftet hadde hatt litt mer sving i seg, så bakenden ikke dunker borti kanten av bjelken, hvis eggvinkelen hadde vært noe annerledes, eller kanskje bare en anelse mere eller mindre tyngde i godset. Disse tingene åpenbarer seg i prosessen. Det er der og da designen blir selvfølgelig, da forstår man hvordan verktøyet burde være.  Ting som er umulig å forutse på tegnebordet, blir plutselig selvsagte når arbeidet er i gang. Derfor var overraskelsen stor da det en dag dukket opp en øks i et diskusjonsforum, som så omtrent akkurat ut slik jeg så for meg at drømmeøksa til denne typen arbeid vil være. Det var ingen av de store ekspertene i dette forumet som kunne si noe særlig om denne øksa, men jeg forelsket meg helt i utseendet og designen. Litt senere skulle skjebnen ha det til at den samme øksa ble lagt ut for salg på en auksjonsside, og jeg kjøpte øksa. Selgeren kunne fortelle at den kom fra Baskemölla, som er et lite fiskevær på Østerlen, ikke langt fra der huset jeg arbeider med kommer fra.

Litt om høgging.

Høgging med øks kan være så mangt. Det jeg her har snakket om er i hovedsak sletting av tømmer. Det vil si å høgge rette flater på fire sider av tømmerstokker. Tanken er at øksa gir en overflate som er grei nok, og det er ikke meningen å arbeide noe videre med den. I forkant av denne sletthøggingsprosessen har man, om det har vært nødvendig, fjernet mest mulig virke, slik at øksa kan gå nokså ubesværet over det hele, og gjøre en homogen flate. Slikt arbeid kan gjøres med så å si alle mulige slags økser, og alle disse vil gi sitt egne særpregede uttrykk i finishen. I middelalderen foregikk ofte dette arbeidet, i hvert fall i nordiske strøk, med små forholdsvis lette all round-økser, som man brukte nokså parallelt med vedretningen. Såkalt spretteteljing. Men det har også vært brukt mer spesialiserte økser, langt tilbake i tid, som for eksempel sakseslipte assymetriske biler, som i praksis kun fungerer til akkurat slik sletting, og ikke noe annet. Da høgger man mer diagonalt, eller på tvers av fiberretningen.

Noah og sønn sletter båtbord på 1100-tallet.

Den andre måten jeg bruker øks på, en del, er når det skal fjernes mye virke. Enten det gjelder på skulpturer eller andre gjenstander, der emnet i utgangspunktet er mye grovere enn den ferdige gjenstanden skal bli, og formen er veldig annerledes. Da handler det ikke i samme grad om å sette igjen en spesifikk overflate. Det er heller ikke det krav til rytme og balanse i arbeidet, slik det er ved sletthugging. Øksa er da mer beslektet med spaden og hakken, enn med høvelen. Overflatene og strukturen som øksa setter igjen, skal allikevel bearbeides videre av høvel eller treskjærerjern.

Spretteteljing

Siden spretteteljing er en såpass sentral teknikk i mye av det bevarte materialet vi har fra middelalderen i norden, og fordi dette er en epoke jeg arbeider mye med, benyttet jeg anledningen til å eksperimentere en del med dette.

Et lite utvalg av økser som jeg brukte til å sprettetelje. Fra venstre:1. liten tradisjonell svensk øks. 2. øks med proveniens i Nordland. 3 Baltisk øks. 4. Øks med proveniens i Nordland. 5. Kopi av middelalderøks, norsk. 6. Fransk øks. 7. Svensk øks. 8. Slavisk øks. 9. kopi av norsk middelalderøks. 10. Øks fra Georgia.

Noen raske, konklusjoner fra erfaringene med disse øksene er:

-Det handler ikke om øksa, men om den som bruker den.

-En overskjefta øks er lettere å hogge med enn en underskjefta.

-Et langt skaft gir bedre styring.

Om øksene har rund egglinje eller mer rett, om de er bratt slipt eller ikke, så vil de sette fra seg ulike spor i overflaten man bearbeider. Formen og formatet på skaftet spiller inn, og det gjør vinkelen på eggen i forhold til skaftet, arbeidshøyden osv osv. Det gjeveste med spretteteljing er å få til jevne homogenes øksehugg, og gjerne så dype og bølgete som mulig. Det vil si at innhugget der øksa treffer treverket, skal avsette en vakker og markert kant, før hugget flater ut, parallelt med den overflaten man lager, og det neste innhugget kommer og avbryter det forrige. 

Nå skal det sies at det handler i første omgang om å skape en form man ønsker på et stykke tre, det er det man skal fram til. En planke skal bli flat og ha en viss tykkelse, eller en bjelke skal få sine vinkelrette sider. Men om denne teknikken utføres bra, vil det også skapes en holdbar overflate, som i sin tur gir trestykket beskyttelse, later det til. Og den visuelle skjønnheten som medfølger, ved at teknikken er godt utført, skal en ikke kimse av.

For meg, i denne sammenhengen handlet det om å eksperimentere og leke med arbeidet, så lenge som mulig, for det har man mulighet til innenfor et slikt stipendiatprosjekt. Jeg sto og hogde flater, om og om igjen, i uker og måneder. Når en flate var hogd, så hogde jeg den vekk igjen, for så å hogge en ny, et par centimeter lenger inn i stokken. Det meditative i arbeidet, var besettende. Arbeidsdagene ble gradvis lengre og lengre, pausene kortere, og når arbeidsdagene var over, bare gledet jeg meg til neste morgen, da jeg igjen kunne ta fatt på hogginga.

Jeg er en elendig danser, og det er min største utfordring i forhold til slik hogging. Det å koordinere hele kroppen med alle lemmer, i store helhetlige bevegelser, er essensielt for å oppnå et godt resultat. Hvert hogg er en kjede av bevegelser, fra du løfter øksa, til den treffer treverket, skjærer ut en flis, og øksa igjen er på vei oppover til neste hogg. Hele kroppen er med, og koreografien er ikke avsluttet før bevegelsene har forplantet seg hele veien ned til føttene, som også gjør et rytmisk stepp bakover. Men kanskje viktigst er det å erkjenne at ett hogg ikke er en selvstendig arbeidsoperasjon, men er flettet sammen med det forrige hogget, og det neste som skal komme, og at de overlapper hverandre, akkurat slik en kjede eller lenke gjør. Det hogget som skal komme er allerede i gang, før det forrige er avsluttet. Og hvordan dette hogget skal gjøres, og må se ut, er bestemt av hvordan det forut, ble.

Teksler

Holkøkser har alltid fascinert meg. Det er en egen gren av økser, som eksisterer parallelt med de «vanlige» øksene opp gjennom historien. De bærer mange navn, og er kanskje mer omtalt som «Celter». De mest kjente er nok de fra bronsealderen, som altså er støpt i bronse. Men øksetypen forsvinner ikke da jernet tar over som det foretrukne materialet for tilvirking av eggverktøy, men lages og brukes videre i jernalderen. Jeg har ikke noen full oversikt over hvor lenge de var i bruk, men jeg har funnet eksempler helt opp på 1100-tallet, og det er mulig de var i bruk enda lengre enn det.

Hvis vi nå fokuserer på holkøkser i jern, så vil jeg anta at de er en god del enklere å framstille enn andre typer økser. En barre bankes ut i vifteform i hver ende. Den ene enden blir øksebladet med egg, og den andre bøyes rund, for å bli holken som skal gripe om skaftet. (Nå har jeg ikke tatt med i betraktningen eventuell innsveising av stål til eggen, eller lukkede holker med sveis). Men for at disse øksene skal bli brukandes redskaper, krever det desto mer arbeid og forming av skaftene, som lages av enten krumvokst virke, eller er todelt, med en tapp der øksehodet festes, som igjen stikkes gjennom et skaft, slik at eggen vender ned i riktig vinkel mot arbeidsstykket. På «vanlige» økser er skjeftingen en langt mindre avansert prosess. Den åpenbare fordelen holkøksene har framfor «normale» økser, er at de med enkle grep kan stilles om, fra å være rette økser, til tverrøkser. Et annet fortrinn, er at de kan nå lengre inn i åpninger enn de andre, som er begrenset av sin lengde fra egg til skaft. Holkøksene forekommer også med buet egg, som på et huljern, eller med hjørnene brettet opp, slik man ofte ser på skipsbyggernes skarøkser.

Et trekk ved holkøksene er også at de er relativt små. Noen hevder at de kanskje ikke er økser i det hele tatt, men heller hakker, og eventuelt en form for stemjern. Mulig det, det kan de definitivt også brukes til. De er åpenbart en form for universalverktøy.

Jeg tok utgangspunkt i en holkøks som sannsynligvis stammer fra gammelt åkerfunn på Hedemarken, og fikk smidd opp to kopier av den. Den ene kopien har innsveiset eggstål, slik man ellers vanligvis finner det på økser, og den andre er i uherdbart jern. Tanken er å prøve ut egenskapene til de to verktøyene, og se på likheter og forskjeller. Den uherdbare øksa er tenkt å bankes skarp ved tynsling. Dessverre ble ikke holkene formet runde og koniske, slik at de kunne vris på skaftet, og dermed endre vinkel. Så dette får jeg ikke eksperimentert med på disse øksene, med mindre jeg finner en løsning der hele tappen kan vris i selve skaftinnfestningen. Holkene ble smidd ovale.

Om man ser på en redskaps egenskaper i et lengre tidsperspektiv, enn bare å prøve den ut i et stykke tre, for å kjenne om den duger, så kan slike kvaliteter være interessante. Det er ikke uvanlig at ljåer er uherdet og at de tynsles, altså bankes for å få en skarp egg. Slik kan man enkelt rette opp bulker, og fjerne hakk, om det skulle oppstå, og så gå i gang igjen med arbeidet. Så om man vurderer verktøyet uti fra at det skal framstilles, settes opp, brukes, vedlikeholdes og brukes igjen og igjen, så kan det hende at eggverktøy uten herdbart stål, i et slikt perspektiv, kan ha noe for seg. En stålegg som har fått seg en trøkk, eller som har blitt sløv av lengre tids bruk, må slipes opp på stein eller med fil osv. Det er en møysommelig prosess der man gnager vekk stål, til man igjen har kommet fram til den ønskede fasong på slipefaser og på eggen. I våre dager gjøres dette for det meste på en roterende slipestein, båndpusser, smergelskive eller lignende, før man går videre med ulike bryner og poleringsremedier, til eggen er klar. En tynslet egg må også brynes, men det er allikevel ikke snakk om den samme fjerning av «virke», for å si det på den måten. For ordens skyld, så handler tynsling om at man med lette slag banker godset, slik at molekylene komprimeres, og dermed gjør metallet hardere, samtidig som man former det.

I Vimose på Fyn ble det funnet store mengder nedlagte offergaver fra jernalderen. Mye av de ofrede sakene later til å være restene etter invaderende hærer som har blitt beseiret. Der har man blant annet funnet holkøkser med korte plugglignende skaft bevart.

Jeg ønsker å forstå mer om holkøksenes egenskaper, deres fortrinn, og deres begrensninger. De har kanskje et nærmere slektskap med stemjern og treskjærerjern, enn med de vanlige øksene, og deres historie vekker min nysgjerrighet.

Et utvalg andre økser jeg har arbeidet med mer generelt.

.

Nok en raring

Denne øksa har alle synlige tegn på at den er en gammel slavisk øks, med opprinnelse fra middelalderen. Måten den er formet, designen rundt det nesten runde skafthullet osv. Men om det er en nylagd kopi som skal passere som gammel, og dermed har blitt behandlet på en måte for å ruste fælt, er ikke godt å si. Slikt forekommer, og det at den er bemerkelsesverdig hel, -for det er den, – i forhold til sin tilsynelatende alder, kan tyde på at det muligens er noe muffens. Men det er ikke det som er interessant med denne øksa.

Det som er interessant er at den er asymmetrisk smidd. Eggstålet er lagt på den ene siden av øksebladet i stedet for i midten, som er det vanligste for denne typen økser. Økser kan smis på så mange måter, så heller ikke dette er helt uvanlig, selv om det stort sett forekommer på sakseslipte økser som er ment for sletthugging.

Bildet viser hvordan øksa tynner skjevt utover mot eggen.

Sakseslipte økser har eggstålet på den ene siden av øksebladet, slik at eggen ligger i flukt med denne samme siden. De fungerer da som et stemjern gjør, eller ja, selvsagt, en saks. En helt rett flate som ender ut i eggen. Slipingen foregår på den andre siden, slik at eggen alltid ligger i flukt med stålsiden. Om man begynner å slipe den flate siden så fungerer ikke saksen eller stemjernet lenger. På økser er det ikke i like stor grad skjebnesvangert, men i prinsippet skal ikke de heller slipes på den flate siden.

De to illustasjonene her skal vise hvordan øksas ene stålsatte side ligger flatt ned mot underlaget, mens på den andre siden ligger eggen opp i været.

Sakseslipte økser av senere typer har vanligvis en tydelig slipefas, som knekker fra godsets tykkelse, og ned mot eggen. En slik egg som man får av å slipe presist, på for eksempel, en roterende slipestein. På denne øksa ser det mer ut som om denne assymetrien er smidd, og ettersom den er såpass presist gjennomført kan man undre på om det er gjort med vilje? En slik øks er nok laget i like stor grad for å kakke folk i hodet, som til å felle trær, eller sletthøgge med, og om smedene den gang sto og jobba så svetten sprutet, for å utstyre en hel hær med økser, så kan det sikkert ha godt litt fort for seg. Allikevel ser de fleste gamle økser man finner, forholdsvis godt gjennomarbeidet ut.  Om dette er en forfalskning, gjort i vår tid, noe som ikke heller er usannsynlig, så er det pussig å gjøre en forfalskning av noe man sjelden eller aldri finner. Jeg klarer ikke helt å se hvilke fordeler denne øksa skulle ha framfor symmetriske økser av samme type, men det er mulig jeg rett og slett ikke forstår nok. Den gang norske bønder skulle utstyres med våpenøkser på 1600-tallet, ble de som regel utført etter modeller fra tidligere tiders stridsøkser, og ofte er de asymmetriske  og sakseslipte, uten at det skulle ha noe å si for å forbedre evnen til å snitte opp svenske uniformsfrakker.

Eidsborgbryner

Bryner fra steinbruddet ved Eidsborg i Tokke kommune, Telemark, har vært i bruk i hvert fall tilbake til 800-tallet viser arkeologiske funn. Funnene er fra mange steder blant annet Island, England og Polen. Disse brynene har vært en ettertraktet handelsvare, og brynesteinsbrytingen var i drift nesten helt fram til våre dager. Bergarten er en kvartsskifer med feltspat og glimmer. Steinen finnes i to varianter som benevnes som hardstein og mjukstein. Det sies at mjuksteinen ble brukt lokalt, mens hardsteinen ble eksportert.  Det ble også drevet brenning av steinene, som gav dem helt egne egenskaper. De fikk da en rødrosa farge som minner om brent teglstein.

Jeg bruker varianter av disse tre brynetypene når jeg setter opp verktøy, i et forsøk på å lære dem å kjenne best mulig.

. Historiens mest kjente eidsborgbryner er nok de man fant i lasten på Klåstadskipet i Vestfold. Dette skipet sank engang tidlig på 1000-tallet, og noen mener det muligens var ett av skipene som deltok i slaget ved Nesjar, der Olav den Hellige beseiret Svein Jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgson. Det berettes i sagaen om slaget, at da alle pilene var skutt, og spydene kastet, så begynte de å hive stein på hverandre. Kanskje brynesteiner?

Treskjærerjern.

Ut ifra gamle avbildninger, arkeologiske funn og verktøyspor, kan vi danne oss nokså gode bilder av hvordan treskjærerverktøy har sett ut til ulike tider. Funnene av faktiske verktøy er ikke mange, noe som kan skyldes at relativt små gjenstander av jern ofte korroderer bort, men kanskje også fordi treskjærerjern er noe man bruker opp. Etter hvert som man sliper dem blir de mindre og mindre, og mister mer og mer av sin opprinnelige form. Den omtrentlige beskrivelsen som en tegning, eller et trykk gir, av utseende og form, kan heller ikke gi presis nok informasjon til, å for eksempel fortelle oss om utforming av slipefas, eggvinkel, materialegenskaper osv. Verktøyspor på gjenstander har også sin begrensing, skjønt de kan til tider, med fingeravtrykklignende presisjon, fortelle om kurver og bredder på egglinjer. En annen innfallsvinkel til å begripe seg på tidligere tiders verktøy, er ved å forsøke å kopiere gjenstander, og kartlegge gangen i arbeidsprosessene. Min mesters ord om at en treskjærer må kunne framstille en hvilken som helst form i tre, ringer stadig og ofte i bevisstheten min, men allikevel hender det at når jeg kopierer eldre gjenstander, så møter jeg utfordringer, skjæreteknisk, som jeg tilskriver utforming av verktøyene. Ved å kopiere gjenstander kan man altså fornemme hvordan verktøyene, som ble brukt da originalgjenstanden ble laget, har vært formet og hvordan de har fungert. 

To jern smidd av Mathias Helje etter mine antakelser av hvordan skulpturverktøy på 1200-tallet har sett ut og vært satt opp. Disse jernene blir kun brynet og har aldri vært på en roterende slipestein. Jeg ønsker å se hvordan det fungerer, og hvilke utfordringer det fører med seg.

Pussig verktøy

Dette er et eggverktøy som åpenbart skal hogges eller bankes i et eller annet materiale, men er den ment for treverk? Den har den vifteformen ned mot eggen, som man noen ganger kan se på gamle lockbeitler, og også den asymmetriske sliping man kan finne på dem, men som det er vanskelig å avgjøre om er tilsiktet, eller skyldes uvettig sliping. Det denne har som er eiendommelig, er utformingen av den avsatsen som skaftet skal hvile mot, og som gjør at det ikke sprekker ved belastning. Vanligvis på lockbeitler, og andre lignende verktøy, er denne avsatsen smidd ut rundt hele tangen, mens her er det bare vinger som er brettet ut på to av sidene.

Det kan være en ishakke, eller noe helt annet opprinnelig, men jeg har gitt den en sjanse til å prøve seg som trearbeidsverktøy.

Jeg har i tidligere rapporter diskutert dette med å slipe på omkretsen av roterende slipesteiner utførlig, og skal ikke ta det opp igjen her.

Tanken nå er at jeg senere skal fortsette på dette blogginnlegget, og oppdatere det, etterhvert som jeg arbeider videre med flere og andre verktøy. Fortsettelse følger…

Skånsk bilning

Jeg var så heldig å få være med en fin gjeng skånske tømrere langt inn i skauen, nord i Skåne, for å hogge tømmer til takstoler. Dessverre brant deler av hembygdsgården i Perstorp ned ifjor sommer, så dette er i forbindelse med gjenoppbyggingen av denne.

Tømmeret var av gran og ikke av altfor store dimensjoner, og skulle dimensjoneres til 5 x 5 tom, hvis stokkene var store nok til det, ellers så lot vi dem bare tynnes oppver til det de nå måtte ende på i dimensjon i andre enden.

Men ettersom dette er et rekonstruksjonsarbeid, der det er et poeng at likt skiftes ut med likt, skulle alt hogges med skånske sakseslipte biler, eller ihvertfall økser som ville gi den samme overflaten som slike.

Sakseslipte biler, eller assymetrisk slipte, som kanskje er et bedre navn på dem, har gjerne et skaft som svinger litt ut til siden, slik at man slipper å slå knokene i arbeidsstykket, men de er ikke alltid slik. Skaftene kan også være rette. Men uansett må styrehånda som holder rundt skaftet nærmest bladet, være på utsiden lengst vekk fra stokken, om man skal få nogenlunde styring på hogginga. Selv er jeg keivhendt, og det gjør det vanskelig å bruke høyrehånda som styrehånd. Det er ikke umulig, men det føles litt som å skrive med feil hånd. Det går an, men krever mye øvelse, og blir aldri like bra som med «rette» hånda.