Fabuleringer rundt hvordan ting ser ut, i en verden der den firkantede bjelke ikke finnes, og hvor den rettvinklede jevntykke planke ikke engang er en tanke noen har tenkt.
Estetiske valg og vurderinger innen byggeskikk og annen framstilling av gjenstander i tre, i et univers der øksa er middelet for framstilling av former, og treet med sine naturgitte fasonger og egenskaper er mediet.
Det er alltid en grad av funksjonalisme i hva mennesker framstiller, uansett hvor
pyntesyke man nå måtte være, og hvor gjerne man vil si noe mer med, eller gjøre noe mer ut av, det man lager, enn bare å dekke et nødvendig behov. En konstruksjon gjøres sjelden, eller kanskje aldri, tyngre, tykkere eller større enn den behøver å være, man bruker de materialer som trengs til formålet, og så pynter man på dem.
Hvis elementene, eller «byggeklossene» man har som utgangspunkt for byggingen er, den runde stokk, sylinderen, den halvkløyvde stokk, den kileformede planke, med sitt kakestykketverrsnitt, og den buede krumme grein eller rot, og hvis den rette vinkel på 90 grader ikke er et tema, den er sågar plundrete å framstille, så vil det nødvendigvis sette sitt preg på estetikken.
I utgangspunktet kan konstruksjonen leses ut av designen og formspråket. Formen er gitt av konstruksjonen, de er uløselig knyttet sammen.
Mekanismene i hvordan ulike konstruksjonsdeler finner sin form, og hvordan de etterhvert blir tradisjon eller manèr, er vanskelig å få oversikt over. Men nettopp tradisjon kan være et stikkord her. Slik har ting vært gjort før, slik vil vi ha det. Slik vil vi at ting skal se ut, selv om det ikke lengre nødvendigvis er praktiske funksjonalistiske årsaker til å gjøre det på den måten. Det opprettholder en kulturell identitet man ønsker å ivareta.
Camminskrinet forteller oss muligens om utsmykking av hallbygninger som stod rundt om i Europa, dengang skrinet ble laget, og som hadde en tradisjon som strakte seg tusener av år bakover, i uminnelige tider. Jeg tenker ikke da på veggene i skrinet, med sine utskårne elghornsplater, men på de strategisk plasserte bronsehodene, som nok forestiller utstikkende bjelker fra takkonstruksjonen. Her sees dyrehoder formet i datidens herskende stil, «mammenstilen». Det vi ser er en bygning nesten blottet for rette vinkler. Det er ingenting i konstruksjonen som krever det. Veggene er buede, så også takåsen og taket. Bjelkene i takkonstruksjonen kan også gjerne vært gjort av trær med en naturlig bue i stammen, og kanskje med deler av rotsystemet i den utstikkende enden? Det kan hende rotvelting av trær var en mye brukt metode for felling, i tidligere tider. Dette vet vi lite om, men det er ikke uttenkelig. I en tid før planker, rette bjelker, og lafting, for den saks skyld, var nok synet på, treet som ressursskilde til bygningsmateriale, annerledes. Å felle et tre, over rota, og senere kappe av kronen, slik at man bare får ut en rett stokk av stammen, må kanskje ha virket som en absurd og dekadent tanke. Et idiotisk sløseri. Nå er det nok ikke en enkel sak å rotvelte et stort tre. Røttene som brer seg utover må graves opp og kappes, til man til slutt kan dra treet ned, og få brutt de store røttene som går rett ned i bakken, men med tanke på hva man etter dette arbeidet sitter igjen med av ressurser, er det kanskje verd det?
Nå vil man som regel ikke ha allverdens tunge materialer høyt oppe i en takkonstruksjon, så om takbjelker noen ganger ble gjort av slanke trær, med rota i behold er ikke helt usannsynlig. Den utstikkende delen er da også treets mest holdbare.
Gavldragene på stavkirkene.
Disse dragene er for oss velkjente. Kaster man bare et kort blikk på dem, går tankene umiddelbart til stavkirkene. Silouettene deres er ikoniske. Til tross for at det kun finnes to bevarte originaler fra dengang kirkene ble bygget, så har tradisjonen vært holdt i hevd, og nye har blitt laget når de gamle ble for slitne, og så finnes slike på den tidens relikvieskrin, som var utformet som små kirkemodeller. Likheten mellom de to vi har bevart, den ene fra Lom og den andre fra Borgund stavkirke, og de man kan se på relikvieskrinene, er så slående, at vi kan anta at formene og designen var godt etablert dengang. Det var slik de skulle være. Lom og Borgund er fra 1100-tallet, men dragene er i Urnesstil. Denne stilen var avleggs i alle andre utsmykkingssammenhenger på den tiden disse kirkene ble bygget. All annen eksteriørornamentikk på de byggene, er utført i 1100-tallets mote. Men gavldragene beholdt altså formspråket fra generasjonene før.
Er gavldragene egentlig hentet fra eldre bygninger, eller er det bare formspråket som har blitt med videre? I så fall hvorfor? Dendrokronologiske undersøkelser kan kanskje gi svar på det første spørsmålet. Det andre spørsmålet kan man bare spekulere rundt. Det som skiller disse takutsmykkingene fra dem som Camminskrinet forteller om, er at disse gavldragene ikke lengre er et stykke av en nødvendig konstruksjonsdel. Gavldragene på stavkirkene er festet på en ferdig konstruksjon, og deres funksjon er da rent utsmykkingsmessig, eller eventuelt har en metafysisk begrunnelse, som vi ikke kjenner.
Hvilken konstruksjonsdel er det gavldragene på stavkirkene skal forestille at de er en forlengelse av, hvis man antar at det er hensikten?
Forestiller de toppen av en vertikalt stilt midtstolpe som bærer takåsen og støtter taksperrene, slik man kan se det på en mesulakonstruksjon? Eller kan det være takåsens rotende som stikker ut, altså enden på en horisontal bjelke?
Hvor langt tilbake kan man spore gavldragenes forfedre?
Det er ikke forhastet å anta at gavldrager har forekommet på bygninger som er langt eldre enn de stavkirkene vi fortsatt har bevart fra 1100-tallet. Den stilen de er utført i er Urnesstilen, som var rådende fra midten av 1000-tallet og utover i en tid. Altså en generasjon eller to før Borgund og Lom stavkirke ble bygget. På Urnes stavkirke som regnes for å ha blitt reist på 1130-tallet, er det en hel masse bygningsdeler, mange med utskjæringer, som kommer fra en tidligere kirke. Noen av disse bygningselementene er datert til ca 1070. Det er 60 år tidligere, et par mannsaldre. Dette er ikke unikt for Urneskirka, slik gjenbruk kan sees på mange andre bygg også. Gode materialer, og vakkert arbeide, var verd å ta vare på.
Vindskier
Telt er rendyrkede bærekonstruksjoner, bygningsskjelett i sin enkleste form. Fra Osebergfunnet, og ikke minst Gokstadfunnet, finnes gode eksempler på utskårne hoder på teltvindskiene. På et telt, er vindskiene bærende konstruksjonsdeler. Vindski er en nokså selvsagt bygningsdel å dekorere, og det har vært gjort til alle tider. Gavldragene og de utskårne vindskiene er dekorelementer, begge med den samme strategiske plassering på bygningene, men om det er noen opphavsmessig sammenheng mellom dem, utenom det rent dekorative tør jeg ikke si. Men bygninger forsynes med hoder, evt haler, der det mest naturlig ville passe med slike ekstremiteter, om bygningene liksom skulle være dyr eller andre vesener.
Gokstadvindskiene viser tydelig hvordan skienes naturlige form har blitt benyttet i den elegante utformingen. En skie er en planke kløyvd ut av en stokk, og er stokken lang, vil skien naturlig smale innover fra rotenden og oppover.
Dette trekket ved vindskier, at de nettopp skal være skier, kløyvd ut av stokker, med sin derav naturlige vannavstøtende overflate, lever videre selv om etterhvert slike «skier» egentlige var sagde plank. Ofte kan man se på ihvertfall eldre bygninger, der elegansen spiller inn, at den utsvingen, som rotenden på en kløyvet ski har, blir kopiert. Et bygningselement har funnet sin form, selv om byggeskikken endres.
Emnets form og beskaffenhet legger ofte føringer for designen og utformingen av en gjenstand eller del. Om man tar utgangspunkt i at gavldrager på et tidspunkt var nettopp rotkroker som stakk ut av trestammer, så vil det gi forskjellige svinger på «dragen» om stokken er en horisontalt liggende takås, eller en stående stolpe.
Nå er selvsagt ikke alle røtter like i form, og variasjonen er stor. Dessuten kan forskjellen som de to retningene utgjør, synes bagatellmessig. Illustrasjonene over viser nøyaktig samme rot stående og liggende. På den stående stolpen, vil den delen der rota vender seg ut fra stammen, utgjøre selve ansiktet/hode på dragen, mens på den liggende bjelken, utgjør samme del halsen på dyret.
Nå er det ikke byggteknisk så greit å ha ting stikkende ut gjennom taket nedenifra. Alle med pipe på huset sitt vet det, men alle tekniske problemer har sine løsninger.
Sammensetting og skjøter.
Illustrasjonen over viser at man har altså festet ekstremitetene på et grodd emne, og på den måten komponert et større dyr enn emnet i utgangspunktet gav rom for. Hvor selvsagt dette enn måte fortone seg, så er det heller sjelden man ser det i treskjæringens verden. Emnets ytterform er som hovedregel den ramme treskjæreren forholder seg til. Man finner det emnet man trenger til den formen man ønsker å lage, og så graver man figuren ut av emnet. Den subtraktive metode. Masse fjernes.
Stevnpryd på båt.
Vikingtidens dragehoder på skip er velkjent. Andre tidsepoker og kulturer har også brukt slike utsmykkinger, og om man ser et fartøy som en form for et vesen, så er det nærliggende å gjøre slik. Hele båtens anatomi kan forstås som et dyrs anatomi, med hode og hale, spant og band som ribbein og skjellett. Og huden (bordgangene), ja den kan forstås som nettopp «hud». Seilet er vingene, og årer er loffer eller bein. En båt er kanskje mest lik en svømmende sjøfugl, mens selv flymaskinene vi har nå ligner hai eller annen fisk. Dyrenes dynamiske egenskaper er kopiert når menneskene har utformet sine fartøy.
Det arkeologiske materialet er på dette området magert, men skriftlige beretninger og nedtegninger forteller om en utbredt bruk av hoder på båt i vikingtid og middelalder. Man kan endog si at tradisjonen også levde videre, i det som senere blir gallionsfigurer av ulike slag. Løver, ulver, drager, mennesker osv.
» Gold shone on the prows, silver also flashed on the variously shaped ships. … For who could look upon the lions of the foe, terrible with the brightness of gold, who upon the men of metal, menacing with golden face, … who upon the bulls on the ships threatening death, their horns shining with gold, without feeling any fear for the king of such a force?» Står det i dronning Emmas bok fra Knut den mektiges invasjon av England. Løver, okser og andre figurer prydet de skumle krigsskipene.
Stevnprydene som historiene og bildene beretter om tyder på ganske avanserte utsmykkinger, som nok har vært sammensatt, kanskje litt slik stavkirkenes gavldrager ble laget, -av mange deler. Det er mye snakk og gull og sølv og andre effekter.
Overleveringer i form av gjenstander som har stått og fungert der de ble satt opp, og som har stått der helt fram til vår tid, er selvsagt de «sanneste» en kan tenke seg. Som gavldragene fra Lom og Borgund. Ingen fabulerende beretning eller billedlig nedtegning kan måle seg med det, det kan heller ikke arkeologiske funn, som ofte må tolkes. Men tilsammen gir alle disse ulike kildene oss et grunnlag for å forstå et bredere bilde av hvordan fortidens utsmykkinger så ut og ble brukt. Det er ikke så stor aksept for å fabulere slik, uten fast forankring i eksakt viten, men allikevel burde det gjøres, og det er det jeg har satt meg fore. Det er jo ikke før man tenker en tanke som ikke har blitt tenkt før, at verden går videre.
Hvilke hemmeligheter bærer de to gavldragene på?
Til tross for at Lomdragen mangler mange av sine originale ekstradeler, og er svært værbitt, så bærer det som er bevart, vitnesbyrd om veldig elegant linjeføring og forming, samt vakre presise detaljer. Det er hals/hode og underkjeve, samt de påsatte gjennomskårede halsstykkene som fortsatt finnes.
Da Hans Marumsrud, under det som omtales som «Stavkirkeprogrammet», -en gjennomgang av alle de norske stavkirkene,- i regi av Riksantikvaren, undersøkte og arbeidet med taket på Borgund stavkirke, oppdaget han en del innfellinger og merker etter manglende deler, rundt gavldragene. Vindskier, isbord og andre bygningsdeler oppe i mønene viste seg å være originale, fra 1100-tallet, og på undersiden av vindskiene, der disse møtes, var det hogd ut en innfelling for noe som kan omtales som et «skjegg» eller en «halsklut». Et stykke tre med utskjæringer hadde altså vært festet under dragehodet, og komplettert den utsmykkingen vi kjenner, med gavldragen og mønekammen. Og ikke nok med det, var det også plugghull lengre nede på vindskiene, fra noe som på begge sider har pekt utover horisontalt. Klør eller føtter?
Jeg håper på mulighet til å arbeide videre med dette.
Vi ser at tradisjonen med hoder på bygninger strekker seg langt bakover i historien, lenger enn de romanske stavkirkene. De har jo med seg stiltrekk fra generasjonene før, fra Urnesstilen, og eksempler som Camminskrinet, fra enda eldre vikingtid, sier noe om lange linjer. Hodene kan godt ha vært der helt fra de først hus menneskene bygde, det vet vi jo ikke. Men kan disse «Urneshodene», slik vi kjenner dem utseendemessig, være eldre enn Urnesstilen selv?
Noen menneskapte fenomener «setter seg», de finner sin form og forblir mer eller mindre som de er, utseendemessig, selv om tid og moteskiftninger raser videre. Man kan si det om gavldragene på stavkirkene, og om kortstokken for eksempel.
Om man tar utgangspunkt i at gavldrager opp gjennom historien har mye av sitt formmessige utspring i emnets form,- det er ikke utenkelig-, så kan formen på Urneshodene synes som en veldig selvsagt dekorasjon på en allerede slank og S-formet fasong. Deres monumentale framtoning, og iøyenfallende plassering, og sikkert utbredelse i landskapene, kan til og med ha vært med på å påvirke utviklingen av stiluttrykkene i vikingtidsstilartene. For noen ganger finner saker og ting sin form. Og om man tør tenke tanken, så er det kanskje ikke Urnesdyr vi ser på de romanske stavkirkene, men rett og slett bare «klassiske» gavldragedyr?
Stavkirkenes gavldrager beretter om varighet, så fremt arbeidet er utført fornuftig, og et minimum av vedlikehold er tilstede. Derfor kan man lett anta at forfedrene våre, på samme måte som vi gjør nå, vandret rundt i en verden der gamle bygninger sto, og viste hvordan de før gjorde ting og tenkte. En takutsmykking er derfor et visuelt verk, som lever videre på en annen måte enn løsrevede gjenstander. Den står der den ble plassert, til den ikke gjør det lenger. Fortidens mennesker så kanskje ikke hundre år gamle båter liggende i havnen. Men gavldrager har de sett.
Uppåkra utenfor Lund skal ha vært et hedensk kultsted i kanskje 6-700 år. Der finnes rester etter flere generasjoner templer som hver for seg nok har stått temmelig lenge.
Om det bevarte materiale av treskjæring fra vikingtid er lite, så er det ingenting mot det fra tiden før vikingtid, som ihvertfall er sørgelig magert. Fra folkevandringstid, og merovingertid må vi i stor grad støtte oss på funnene av metallgjenstander for å få et innblikk i den rådende estetikken.
Variasjonen er stor i hva slags dyr vi møter i disse epokene, og jeg skal ikke gå så inngående inn i den materien, men bare nevne at faunaen består av fugler, hester, «drager» villsvin, ulver, mennesker osv, samt endel ubestemmelige fabelaktige skapninger. Teknikkene de er utført i gir selvsagt variasjoner i utseende, men noen trekk går stadig igjen, enten de er flyvende vesener eller pattedyr. Blant annet en form for «hjelm» eller hårsleik, som ofte ligger rundt hodet/øyet, fra oppå snuten og ned til haken. Et kantete ansikt, og en trut, nebb, mule eller snute som behandles som en egen definert del av dyrets hode.
I stipendieperioden har jeg tillatt meg å fabulere litt rundt hvordan treskjæringa kan ha sett ut i disse periodene, uten å forholde meg veldig til de gitte stilelementene, men bare ha dem i bakhodet. Emnene, og det utvalg verktøy jeg har plukket fram, samt stegene i prosessen, har i stedet fått bestemme utfallet for hvordan sakene skulle få bli seende ut.
Jeg er glad i å spikke med kniv, og i å telje med øks. Disse framgangsmåtene gir noen markante fasonger og former underveis, i de mange stegene av formingen, som jeg synes er interessante.
Jo fler og forskjelligartet utformet verktøy man har å rutte med, desto mer kompleks kan skjæringa bli. Jeg har prøvd å forholde meg til så få og enkle verktøy som mulig. Det må ikke forstås dithen at jeg tror de hadde dårlig med utstyr på den tiden, det er slettes ikke tanken bak det. Ideen er heller at da får de enkelte verktøy og de prosessuelle «avtrykk» de gir, stå tydeligere fram. Rett og slett for å gi prosjektet en avgrensning, og bli lettere forståelig for meg selv og andre.
Å leke seg fram til en tenkt ornamentikk i tre, og et kunstuttrykk basert utelukkende på andre objekter i metall, kan bære helt galt avsted, og mest av alt være veldig hemmende i fabuleringene. Allikevel viser de historiske eksemplene ofte at det er stor sammenheng mellom kunstverkene gjort i metall og tre. Men det historien også viser er enorme kvalitetsforskjeller på ulike arbeider. Det har til alle tider vært folk med ekstremt spesialisert kompetanse, som har utført fantastiske saker, og også de glade og kreative amatører som har kost seg med å lage ting. Det meste som finnes av treskjæring er ikke gjort av treskjærere, ihvertfall ikke veldig spesialiserte treskjærere, det er gjort av andre. Av smågutter som sitter og spikker, til tømrere som egentlig bygger hus. Fenomenet treskjæring er ikke knyttet til faget treskjæring, slik vi dessverre ofte tenker på det. Det er den mest folkelige kunstform en kan tenke seg, så umiddelbar som å lage snømann. Man trenger bare plukke opp en pinne og sette igang, så lenge man har en kniv, eller annen skarp gjenstand for hånden.
Allikevel kan man se at de ulike tider og kulturer har et formspråk med en «grammatikk» som alle språk.
Man har en enighet om hvordan å framstille forskjellige ting. Slik er øyne, slik er en fot, en hest ser sånn ut osv.
Min tanke med disse fabuleringene er å se om det er mulig, utifra løse fragmenter her og der, og fra å se på de mekanismer som fungerer i historien, og i oss mennesker, å komme fram til større kunnskap om det vi vet har vært, men som vi ikke lenger kan se. Det blir kun spekulasjoner helt til den dagen noen graver fram en gavldrage eller skipsstevn fra en periode vi ikke kjenner annen treskjæring fra, -akkurat i disse tilfellene-, men for meg som treskjærer, og forhåpentligvis for andre som arbeider med historien, kan slike tanker være nyttige. For min del er jeg nødt til å tenke dem, for å gi mitt arbeid et snev av kredibilitet.
