Det er slettes ikke umulig at det var et hode og en hale i hver ende av Gokstadskipet. Kanskje til og med ganske sannsynlig. I sagaene fortelles det stadig om hoder på skip. Det fortelles om at de kunne forestille mange slags ulike vesener, fra mennesker til bison, drager, ormer, løver osv. På illustrasjoner i bøker, på steinstøtter, og broderte tepper finner vi avbildninger av slike utsmykninger. Utsmykninger ja, eller kanskje var de noe mer enn det? Altså noe mer enn pynt, slik vi lett kan tenke på dem som. Det fortelles i en saga at hodene måtte tas av skipene når de nærmet seg hjemmet og stevnet mot land, for hodene kunne skremme landvettene, som det gjaldt å holde seg inne med. Andre beretninger forteller hvordan folk ble lammet av frykt når de så fiendens skip komme med sine morske hoder i stevnene. De skremte altså både mennesker og underjordiske, sikkert havets demoner også. Om alle skip i vikingtiden hadde hoder er ikke sikkert, men åpenbart i alle fall skip som var beregnet på strid. Og Gokstadskipet ble funnet med mange skjold.

Om Gokstadskipet hadde hode, hvordan kan det ha sett ut, og hvordan og av hva, var det laget?

Det finnes ikke så mye treskjæring bevart fra vikingtiden. Joda, det finnes, men det er egentlig ganske lite, med tanke på hvor mye det må ha vært av denne kunsten dengang. Treverk, organisk som det er, bevares dårlig i jorden, og de gangene man graver opp godt nok bevarte gjenstander, til å kunne kunne danne seg et bilde av hvordan de har sett ut, så har det som regel vært spesielle forhold og omstendigheter til stede på funnplassen. Som i Gokstadskipets tilfelle, der skipet med sitt gravgods, var plassert godt nede i blåleira. Leira pakket sakene nesten hermetisk, og med liten oksygentilgang, stagges nedbrytningen.

Det virkelig store unntaket fra regelen, om at det finnes lite treskjæring bevart, er Osebergfunnet. Denne skipsgraven, -som Gokstadfunnet-, er også fra Vestfold, og begravet under lignende jordsmonnsforhold, og har masse utskjæringer i tre bevart, på alskens gjenstander som ble med i graven, og også på selve skipet. Og med disse to funnene, -for Gokstadgraven rommet også endel utskårede gjenstander-, kan vi danne oss et bilde av hvordan treskjæring som kunstart ble anvendt dengang. Hva slags gjenstander som hadde utskjæringer, og hva slags ornamentikk og «billeder» som var i bruk. Det må selvsagt også nevnes at enkeltstående funn av treskjæring finnes her og der, spredt utover hele det området, som omfattes av det vi betegner som vikingtidskulturen.

I Gokstadfunnet kan man se utskjæringer på blant annet teltvindskier, på en slede, en seng, på keipene på en av lettbåtene, og på rorkulten til selve skipet.

Sengestolpe fra Gokstadfunnet.

Foruten rorkulten som var gjort i ask, er alle de andre delene med utskjæringer gjort i eik. Eik, må vi ikke glemme, er en særdeles robust tresort, som står seg godt mot nedbrytning, bedre enn de fleste andre tresorter.

Det vi kan se på de bevarte utskårede gjenstandene her, er at de er forholdsvis likeartede i både utførelse og utseende. De er utført i det som kan betegnes som «tidlig Jellingestil» som noen ganger også omtales som «Gokstadstilen» Gokstadskipet er datert til sent 800-tall. Utførelsen på disse gjenstandene kan lett lede tanken til at det er samme «mann» som har laget dem, eller i det minste til at dette var denne høvdingens «lay-out» og design, slik det også er i dag, og sikkert alltid har vært, at en gruppe eller person, skal kunne gjenkjennes på logoer og, ja, «design». Men det kan også være at disse gjenstandene, kanskje foruten rorkulten, var saker som var gjort spesielt til gravferden, og ikke egentlig hadde noe med denne høvdingens stilpreferanser å gjøre, hva gjaldt alle de andre gjenstandene han omga seg med til daglig.

Det kan ha vært en over middels nevenyttig kar på båtbyggeriet som fikk oppgaven med å smykke ut diverse saker som hørte skipet til, og var endel av dets utrustning. Om så var, er det interessant å forsøke å danne seg en oppfatning av hva slags forutsetninger denne karen har hatt da han gjorde disse sakene. Hva slags verden levde han i, hva hadde han sett, hvordan hadde han lært, og hva hadde han av utstyr og verktøy å boltre seg med. Hvordan foregikk prosessene fram til de ferdige resultatene?

Det er overveiende sannsynlig at han levde i en verden, som var full av treskjæring, og Osebergfunnet forteller oss at det også var snakk om treskjæring av veldig høy kvalitet. Imponerende høy kvalitet, som står fram som noe av det ypperste i verdenshistorien faktisk.

Detaljutsnitt av «den femte dyrehodestolpe» fra Osebergfunnet. Hele overflaten er utskåret i en tredimensjonal ornamentikk som bølger seg ut og inn i formen, med underkutt og en detlajrikdom som er så minituøs et det er tidvis mer enn 120 små ornamentale snitt pr. kvadratcentimeter.

Gjenstandene fra Osebergfunnet er riktignok en drøy generasjon eldre enn de fra Gokstad, men de sier noe om hvordan treskjæring ble brukt for å «foredle» praktiske gjenstander, til luksusobjekter, eller muligens til kultobjekter, med en metafysisk betydning vi ikke klarer å forstå.

Denne teksten handler om å komme fram til hvordan et hode i stevnen på Gokstadskipet kan ha sett ut, og ha blitt utført. Og dette er spørsmål det selvsagt ikke finnes noen fasitsvar på, men som vi skylder historien å, i hvertfall ta på alvor, når vi prøver å lære mer om den. Det bygges i disse dager en rekonstruksjon av Gokstadskipet. Dette har vært gjort før, faktisk mange ganger. Hver gang har man ut ifra forutsetningene laget det man mente var en bra kopi eller rekonstruksjon, allikevel er alle disse utgavene nokså forskjellige.

Det nye Gokstadskipet er under bygging.

Gokstadfunnet ble gravet ut av «Gokstadhaugen» i Vestfold i 1880.

Skipets øvre bordganger og stevner stakk opp av den beskyttende leira, og var ikke bevart, opp mot stevnene. De andre delene var selvsagt preget av et årtusen under bakken, og båten var ikke intakt, slik at man med sikkerhet kunne fastslå nøyaktig hvordan den var. Og i skipsbygging er marginene små, for hva som fungerer og ikke fungerer, når fartøy skal brukes, og utsettes for de påkjenninger de møter på sjøen. Da båten ble satt sammen igjen, og senere stilt ut på Vikingskipshuset på Bygdøy, ble stevnene rekonstruert med utgangspunkt i blant annet andre skipsfunn.

Da det i 1893 ble laget en kopi av Gokstadskipet, som seilte til verdensutstillingen i Chicago, var skipet prydet med disse utsmykkingene i stevnene. Hule konstruksjoner, laminert opp av smale planker, og tredd nedover stevnene. Mest av alt er de et dokument om hvordan synet på «Vikingtiden» har endret seg de siste hundre årene.
Bayeuxteppets skipsframstillinger var nok ett av foreleggene de brukte da de lagde stevntoppene i 1893. Bayeuxteppet viser den normanniske invasjonen av England i 1066, og ble brodert nokså snart etter dette.
Treskjæreren Sverre Sundbye som arbeidet på Vikingskipshusets treskjærerverksted til fram på 70-tallet, fikk i oppgave å lage et forslag til stevnpryd på Gokstadskipet. Denne versjonen har tatt utgangspunkt i teltvindskiene som ble funnet i skipet, og forholdt seg nokså tro til dem, dog med en litt mer «polert» linjeføring og formgiving.
Teltvidskiene rekonstruert, med den fargesetting det fantes rester etter bevart.
Stevnen på «Lofotr» et skip også basert på Gokstadskipet, skåret av Doreen Wehrhold.
«Gaia» Sandefjords Gokstadversjon.

Andre stevnpryder vi vet om.

Som nevnt tidligere så finnes utallige beretninger om stevnpryd, og også nedtegninger. Faktiske bevarte stevnpryder er det lengre mellom.

Brosje formet som et skip, funnet på Bornholm.
På Gotland finnes mange billedsteiner som viser skip med hoder i stevnene.
Denne steinen fra Stenkyrka viser et skip med stevner sammenkøllet i volutter. Slike finnes det mange av på Gotland. Man kunne ikke vite om dette var en ren kunstnerisk vri som steinhuggerne hadde gjort, før man i 1904 gravde fram Osebergskipet.
En av ganske få bevarte stevner fra vikingtiden.
Et emne til en stevntopp funnet i Rogaland. Innriss viser hvordan den har vært tenkt med en «oppkrølling» litt i samme stil som Osebergstevnen.
Emne til stevnhode på småbåt, antakelig fra 1100-tallet.

Drage eller hestehode med rovdyrkjeft?

Utskåret hode fra en slede funnet i båtgraven fra Årby, Sverige.

Det er ikke alltid så greit å artsbestemme de ulike dyrene man støter på i vikingtidens utsmykkinger, og det er kanskje heller ikke så viktig. Noen ganger kan det se ut som om gjengivelsene er svært naturtro, til tross for sitt stiliserte uttrykk, mens andre ganger synes det å være rene fantasivesener. Noen ganger fortelles åpenbare, og av og til, gjenkjennbare historier, slik at man vet det er hesten Grane som Sigurd rider på, eller at beistet som Tor prøver å fiske opp er Midgardsormen osv. Andre ganger, spesielt i ornamentikken, kan det virke som om vesenene som framstilles er mer underlagt komposisjonen og det kunstneriske uttrykkets stil, enn at de nødvendigvis skal si noe om biologi eller mytologi.

Det at dyrene på både sengestolpene og teltvindskiene fra Gokstadfunnet har så mye slektskap fysiognomisk og stilmessig, tyder på at det nok er samme slags vesen vi ser, uansett hvilken sfære det kommer fra.

Litt om jellingedyret

Riktigere er det nok å snakke om «jellingedyrene», men de er alle omfattet av et visst overliggende system jeg her nokså generelt skal redegjøre for.

Stilartens navn kommer fra et lite sølvbeger funnet i et gravkammer i Jellinge. Sannynligvis Gorm den gamles grav.

Det betyr ikke at stilen har sin opprinnelse herfra eller noen spesiell geografisk tilknytning til stedet, men det er slik arkeologer setter navn på sånne fenomener. De blir knyttet til en typisk gjenstand. Sånn for eksempel Urnesstilen har fått sitt navn etter Urnes stavkirke, der det best bevarte monumentalverk i denne stilarten befinner seg. Håndverkerne i vikingetiden hadde ingen anelse om at de jobbet i Jellingestil, eller noe annet, dette er moderne begreper, vi bruker. De var åpenbart veldig stilbevisste, men om de opererte med navn på stilretningene slik vi gjør, vet vi ikke. Nå skal det sies at de ulike vikingtidstilartene i stor grad etterfulgte hverandre, med litt overlapp her og der, men det er altså stilarter som følger hverandre mer eller mindre kronologisk, og som ikke var på moten samtidig.

Treskjæringen i Osebergfunnet skiller seg sterkt stilmessig fra den i Gokstadfunnet, selv om den geografiske avstanden ikke var stor, og heller ikke den tidsmessige. Osberg er fra tidlig på 800-tallet, mens Gokstad er fra senere på 800-tallet. Jellingedyret opptrer fra sent 800-tall og langt utover på 900-tallet, før det erstattes av sin nære slekning, vi kan vel her snakke om avkom, «Mammendyret».

For å gjøre forvirringen komplett var det faktisk en stilart, som nokså markant skiller seg fra jellingestilen, i samme tidsperiode, og som av og til fusjonerer endel med Jellingestilen: nemlig «Borrestilen»

Borrestilen preges av «Mikke Mus»-lignende små dyr i pyjamas, som griper rundt seg selv og andre i akrobatiske positurer.

Jellingedyret har noen rynker eller slynger som opptrer i bånd over snuten, det har skarpe, ofte ganske store hoggtenner og et mandelformet øye der spissen peker framover. Øynene kan også ha slynger over seg, lik de over snuten. Det har også som regel en «hestehale» voksende ut av hodet, ofte ganske lang. Kroppen kan variere endel, men er tidvis nokså avlang, og inngår i flettinger med andre Jellingedyr. De er firfotet, og har hale, men nå tør jeg ikke si mer, av fare for å spesifisere dem så mye at, en hel del andre dyr faller utenfor, selvom de åpenbart også er jellingedyr. Viser derfor heller en rekke billedeksempler.

«Gokstaddyrets» nærmeste slektning.

Dette hodet er funnet i Dublin, og kan ha vært en stevnpryd eller noe lignende. (Foto: Jon Anders Fløistad) Båndene som følger skalleformen, mellom ørene og nedover nakken er som på Gokstadyrene, det samme med neseslyngene, og ornamentikken som vokser ut rundt øyne og øre. Gapende kjeft, og et litt nedadvendt hode.

Det som avgjort skiller Gokstaddyrene fra sine slektninger i Jellingestilen, er den bøyde hodestillingen de har, og som er nærmere beslektet med tidligere stilarter som «Osebergstil» og Broastil»

Broaornament i metall.
Den store sengen fra Osebergfunnet.

Nettopp hodestilling er temmelig avgjørende når man skal tenke på stevnhoder.

Verktøy

Vi har en ganske god oversikt over hva slags trearbeidsverktøy som fantes, og var i bruk i vikingtid. Både fra arkeologiske funn, avbildninger, og fra verktøyspor på bearbeidede gjenstander. Vanligvis er det ikke like greit å finne verktøyspor på treskjæring, som på andre treobjekter. For der båtbyggeren og tømreren framstiller en båtdel eller en bjelke, og med stolthet etterlater seg de spor som verktøyene hans gir, slik at verden kan se hvordan han har gått fram, så forsøker treskjæreren å lage noe som forestiller at det er noe annet, av den samme båtdel eller bjelke. Han former dem om til for eksempel å bli et dyr med skinn, tenner, brusk osv. Det skal liksom ikke lenger være treverk.

Med forsøk på rekonstruksjon av historisk treskjæring har man også supplert kunnskapen om disse verktøyene, for der, som i de fleste andre sammenhenger, så er «the devil in the details». Stålkvaliteten, framstillingen, slipingen, vedlikeholdet, osv, gir ulike resultater, og hele stilretninger kan være sterkt preget av nettopp, hvordan verktøyene har vært satt opp.

I så tilsynelatende «enkel» treskjæring som dette, er utformingen og slipingen av verktøyene helt avgjørende for resultatet. Den flatedekkende ornamentikken ligger utenpå formen, med dype presise bunner under, som krever «vikingverktøy» for å framstilles.
Verktøyspor tyder på at omrisset på sengehodene, har vært saget ut. Det er ikke helt uvesentlig for uttrykket, eller prosessen. De ytre omrissene riktignok, ikke de små indre. Det forteller oss om en sag, men ikke en veldig liten sag.

Emner

Trebåter i vår del av verden lages fortinnsvis av eik eller furu. Det er fordi dette er tresorter med god motstandskraft mot nedbryting. Det er biokjemi det handler om. Disse tresortene har kjemi i seg som tåler angrep fra råte og andre nedbrytende organismer, bedre enn annet treverk gjør. Andre tresorter kan, og har blitt brukt, men sjelden som førstevalg. Ormehodet på Osebergskipet er allikevel gjort i bøk. Lenger unna vannflaten på skroget kommer man riktignok ikke, så råteproblematikk spilte nok ingen stor rolle, men det er verd å merke seg. Det kan handle om en reparasjon. Båten sies å være lagd i Rogaland, (Dendropøver av treverket tilsier det), mens de mange praktutsmykkede gjenstandene i funnet, viser at Osbergboerne hadde en spesiell forkjærlighet for å arbeide i bøk.

Grodde emner

Hele prinsippet med klinkbygde trebåter er bygd opp rundt grodde emner. Det vil si at man bruker den fasongen et emne har fra naturens side , og føyer det inn i båtens konstruksjon, slik at trebiten har maksimal styrke, og minimal vekt og volum. Det er band/spant, beter, knær, stevner osv det er snakk om. Et hode som vender seg utover og vekk fra båten, burde på samme måte lages av et grodd emne, slik at det vil tåle belastningene ved å peke ut i den løse luft, uten svakheten som tverrved gir.

Den eldste gavldragen på Lom stavkirke, mens den ennå sto oppe på kirketaket, der den hadde stått i ubegripelig mange hundre år. Trefibrene følger formen på hodet fra nederst til ytterste nesetipp.

Men et grodd emne til en opprullet spiralform er ikke så greit å finne, og opprullingen er en så lukket form at den armerer seg selv noe , så fremt den ikke er gjennombrutt.

Rekonstruksjon av Osebergstevnen.

Det fantes en stump igjen bevart av Gokstadskipets akterstevn. Tilstrekkelig til at man kunne se hvordan avslutningen nok har vært, med den karakteristiske innsvingen opp mot toppen. Innfesting av stevnpryd er en ikke helt uvesentlig detalj. Skal pryden være avtagbar, eller sitte på permanent? Er den en skipsdel like integrert i båten som et kne eller en bordgang, dog med en «kultfunksjon» mer enn en rent praktisk?

Akterstevnemøte.

linjeføring

Det kan se ut som om de i tidlig vikingtid var mer opptatt av helhetlig linjeføring i båten og utsmykkingene, enn de for eksempel var senere i middelalderen. Ihvertfall om vi skal tro de gotlandske billedsteinene, og stevnen fra Osebergskipet, der linjene i hele båten føres elegant opp gjennom stevnen og ut i «hodet». Illustrasjoner fra tidlig middelalder henleder tanken mer til hoder tredd på stake, enn på at hodet er en integrert del av båtens «kropp»

Runepinne fra Bryggen i Bergen som muligens viser Håkon Håkonssons leidang samlet der.

Kanskje uviktig og litt tendensiøst poengtert her, men allikevel er det en tanke man burde ha i bakhodet, for muligens sier den noe om hvem som lagde disse hodene, og når i byggeprosessen de ble til. Også om en mulig utvikling avbruk og framstillingsmetoder, gjennom historien.

Var det slik at hodet og halens utforming allerede var uttenkt, i hvertfall i skipsbyggerens hode, da han strakte kjølen? Var det en måte å gi liv til det «vesenet» som en båt så ut til å være, og som var viktig allerede i byggeprosessen, og ikke bare senere når båten skulle brukes? Eller var båten noe for seg, og utsmykkingen noe annet? At oppdragsgiver eller kjøper avgjorde hva slags beist båten skulle framstille å være? Var det en ekstern treskjærerspesialist som kom inn sent i prosessen og gjorde utskjæringene, eller var det båtbyggerne selv som sto for det? De ulike forslagene her vil nødvendigvis gi seg utslag i det ferdige produkt på subtile måter. Emnevalg ,teknikker for sammenføyninger, utførelse vil åpenbart bli påvirket. Det nevnes en gang i sagaen at Olav den Helligs sjøl skar hodet til ett av skipene sine. Kan vi tro på det? Var det Pr.ansvarlig hos høvdingen som styrte med dette?

Skip og kjøretøy var vesener som tok deg med hit og dit. Seil var vinger, spant var ribbein, og bordganger var «hud». Det kalles forstatt hud.

Subtraktiv metode eller additiv?

Når man skal lage noe, uansett hva det er, så trenger man et medium, et emne eller fler.

Så bruker man enten dette mediet til å bygge opp noe ved å sette det sammen til større deler, «den additive metode» eller ved å begynne med en altfor stor klump, og grave det man skal ha ut av denne. «Den subtaktive metode» Ofte er framstillingen av noe en herlig blanding av begge disse metodene. Som for eksempel ved båtbygging. Først blir emnene hogd ned til den fasong de skal ha, for senere å bli satt sammen igjen til en større helhet.

Treskjæring handler som regel om subtraktiv framgangsmåte. Utskjæringene graves fram av en større bit. Det gjør noe med hele måten å tenke på når man arbeider, det påvirker det ferdige uttrykket ganske tydelig. Det finnes ikke rom for «feilskjær», og trematerialets mulige svakheter må alltid være med i betraktningen. Kanskje er det feil å tenke på utsmykninger på stevntopper som en ren treskjæringsjobb?

Polykromering og overflate

Vi vet godt at den pyntesyke arten «mennesket» nokså automatisk tyr til fargesetting og annet effektmakeri når flotte ting skal lages. Svært sjelden er materialet gildt nok i seg selv til å få stå ubehandlet. Periodevis syns vi treverk er vakkert og edelt, og det burde vi selvsagt nå, som vi snart har brukt opp alt. Men slik var det nok ikke i vikingtiden, og spor etter bemalig finnes. Også i Gokstadfunnet. Ofte i treskjæringen kan det se ut som om målet var å få utskjæringene til å se ut som om de var i metall. Gull og sølv. De skar altså ikke ut ornamenter som skulle se ut som vakre dyr som slynget seg, men som vakre dyr i metall, som slynget seg.

Det virker åpenbart at treskjæreren imiterer metallteknikker, både i overflateskjæringen, men også i hvordan ornamentikken er «bygd opp» av deler som er satt sammen.

På ett av slededragene fra Oseberg er et litt større ansikt fremtredene helt fremst på utskjæringene. Her er øynene belagt med utpunslede metallplater med ilegg av rav i iris. Treskjæring, gullsmedarbeid, og smykkestensarbeid på ett og samme kunstverk. Det er også sannsynlig at denne gjenstanden har vært bemalt, eller fargesatt på en eller annen måte.

I sagaene står det om hoder som skinner av gull. Er det snakk om forgylling, eller maling?

Forgylling av bronse var hyppig brukt i mange sammenhenger. Også på tynne plater, kan vi ihvertfall se fra sen vikingtid. Kan det vært en mulig metode for å få tre til å bli «gull»? Fortinning av for eksempel naglehoder finnes det masse av fra vikingtid. Konserveringsmetode eller sølvimitasjon?

I Gokstadfunnet kan man altså se en gjennomført stil på utsmykkingene, og man har en palett bevart. Det var rester etter gul og svart maling, (noe rødt også tror jeg?) Derfor «vet» vi at slik så saker og ting ut fra denne kulturen. Det er et utgangspunkt for å gjøre en rekonstruksjon. Men…. Vet vi egentlig det? Og vet vi nok? Kan denne kunnskapen lede oss på ville veier? Det disse funnene forteller oss er at dette ihvertfall er deler av hvordan tingene så ut.

At det er funnet gul og svart maling betyr ikke at det ikke fantes andre farger, som nå har blitt borte. Og at gjenstander lagd i eik fortsatt finnes, betyr heller ikke at det ikke var gjort ting i andre tresorter som råtnet opp under tidens gang. Når disse gamle gravhaugene ble plyndret; var det bare gull og sølv røverne var ute etter, eller handlet det også om å fjerne symbolgjenstander? Og var det nødvendigvis en sammenheng mellom «personifisering/animering» av skip og båter, og utsmykkinger på telt, senger, og annen «møbelsnekring»?

Hoder fra teltvindskier funnet i Osebergfunnet. Deres slektskap med sengehoder fra samme funnet er slående, akkurat slik det også er i Gokstadfunnet.
Utsveifet flateornamentikk med todimensjonale linjer, og minimal eller ingen modellering, gjort på planker har egentlig lite til felles med den tredimensjonale skulptureringen som også finnes. Er det snakk om ulike «fagdisipliner»?
En dyrehodestolpe fra Oseberg. Meningen bak dyrehodestolpene er vanskelig å forstå, men da de ble funnet i skipet var de plassert som stolper i en innhegning, rundt gravkammeret, med et tau hengende fra kjeft til kjeft, og tredd på samme tauet var metallrangler, lik de gjeterne bruker. Kunstneren bak disse hadde en helt annen verktøykasse, og en annen måte å tenke materialer, og form på, enn han/hun som lagde sengestoper og vindskier.
Et lite dyrehode skåret i bein, funnet i Uppsala.

Innenfor arkeologifaget, og den offentlige historieformidlingen er det i våre dager vanlig at man ved «rekonstruering» av historien trør varsomt fram. Man tar utgangspunkt i hva man vet med en viss sikkerhet. Gul og svart maling vet vi fantes, vel, da var vikingtiden ihvertfall gul og svart. Dermed blir den fort gul og svart i publikums bevissthet også, uten at det egentlig er intensjonen.

Hvorfor jeg nevner dette er fordi den gode intensjon, om ikke å fabulere og dikte om fortiden, kan slå feil ut, både i formidlingen, men også i hvordan man trekker slutninger. Det er det beste utgangspunkt, å alltid begynne med det man vet. Men det er ikke noe i veien for å søke denne viten fra flere hold. Den spesifikke arkeologi på et bestemt sted, eksempelvis Gokstadhaugen, er den primære kilden til kunnkap, der man skal starte, men deretter kan man supplere kunnskapen med paralelle studier, og viten fra andre fagområder. Skriftlige kilder, avbildninger, materialbruk, verktøy osv. En rekonstruksjon av noe historisk er alltid en tolkning, og et diktverk, uansett, og må aldri late som noe annet enn det. Så lenge man er enige om det, kan man tillate seg å bygge større helheter utifra fragmenter, og håpe på at en gjennom dette arbeidet, kanskje kommer fram til ny og interessant viten og kunnskap. Det er vel det den «Moderne vikingskipsbyggingen» i Tønsberg, Roskilde, og andre steder har vist?

Halen da?

Jeg har hittil ikke nevnt haler og akterstevner i denne sammenheng, selv om de jo er en selvfølgelig del av helheten. Noen ganger kan man se at det er hoder i begge ender av de historiske skipene, andre ganger haler. Akterstevnens utforming må uansett sees i sammenheng med framstevnens, og når man utarbeider formgivingen så gjøres dette samtidig.

Kanskje man denne gangen en ny rekonstruksjon av Gokstadskipet skal gjøres, skulle våge seg til å prøve på en tverrfaglig basert «rekonstruksjon» av stevnpydene, og heller dykke inn i formspråket fra denne spesifikke epoken litt mer generelt. Se på hvordan man kan gjøre en unik utsmykking denne gangen, teknisk såvel som estetisk, med utgangspunkt i formspråket funnet i graven selvsagt, men tillate oss et litt mer romslig kunstunivers, siden de mange forgjengere,- ære være dem-, har forholdt seg såpass stramt til den spesifikke arkeologiske viten. Det vil gi denne Gokstadversjonen en særegen visuell identitet, og kanskje dette arbeidet, selve prosessen, kan være med å anspore til ny og muligens viktig forståelse av vikingtiden.

Om du syns dette er interessant, så følg med videre i arbeidet…