En lik gipsmakerspatel1 finnes i Brucklacher- katalogen som nevnt tidligere, og det var smed Erling Aas aka Stålfantomet som tok på seg oppdraget.
Erling fikk levert en målsatt tegning fra min registering av spatelen på Jugendstilsenteret2, og formet den ut av et emne med verktøystål, ca. Ø5cm L7cm. Emnet ble sveiset på en stålstang for å kunne håndteres lettere i den tidlige formingen. Det meste av smi- arbeidet ble gjort med maskinell hammer, og ulike innsatser- runde og flate- for å oppnå ønsket effekt.3 De fine tilpasningene ble gjort med hammer på ambolten før «finpussen» ble gjort på slipebåndet.
Underveis sammenholdt Erling emnet med tegningen, og det var veldig interessant å se hvordan han rett og slett modellerte frem verktøyet!
Det er jo likheter i dette med mitt håndverk og materialer: metall er plastisk, likt som leire og mørtler, og likt som smeden som smir når jernet er varmt, så må stukkatøren «smi» men massen er bløt. Man jobber seg gjennom en konsistensendring, og forskjellige grep må gjøres på riktig tidspunkt og i riktig konsistens!
I tillegg kan det jobbes glyptisk med for eksempel skjæring og skraping, gjerne som del av de siste finjusteringer …
Når det gjelder den produserte gipsmakerspatelen så synes jeg Erling traff veldig bra!
Dimensjonene stemmer imponerende godt, og den samlede vekten på det nye verktøyet er bare 20 gram mere enn verktøyet i Jugendstilsenteret sin samling (272 gram mot 292 gram). Verktøyet i samlingen er veldig nedslitt, så man kan se for seg at de samme 20 grammene med metall vil slipes av også på det nye verktøyet etter en del bruk.
Hittil har jeg bare rukket å blande litt materialer i blandebollen min med det nye verktøyet, og jeg er spent på å bli mer «kjent med det»; jeg kan godt se for meg at en slik stor skje kommer godt til nytte i det første og «store opplegget» ved større opplegningsarbeid (les: frihånsmodellering)4, der de store linjene skal dras fritt og effektfullt- tidlig!- for å legge et godt grunnlag for etterfølgende lag.
På ett av de mest skadede ornamentene på latinskolen fant jeg tydelige slike konvekse spor, som nok må ha blitt gjort av et lignende verktøy.
Videre kan man se for seg at de neste oppleggene er like fire og effektfulle, og ettersom mørtelen setter seg, og at motivet tilpasses og kommer «til syne», så kan mindre og mere presise verktøy brukes til å «rydde opp» i modelleringen: former finpusses, detaljer legges til, linjer strammes, tegninger risses inn m.m.
Som smedens finbanking på ambolten og avsluttende sliping …
Noter:
- Jeg ser at jeg ofte bruker skje og spatel om hverandre i omtale av disse verktøyene. Hittil betyr de det samme, mens det mest korrekte vil være å bruke spatel, som jo er det gipsmakere og stukkatører faktisk sier. Vi finner igjen ordet i engelsk spatula og tysk Spachtel. Likevel, noe av grunnen til at jeg nok liker å si skje i dette tilfellet er den tydelige krumningen i verktøyet, og kanskje dimensjonene og den massive utformingen, som minner om en mur- skje. Her er en liten skatt av en film https://www.youtube.com/watch?v=1hpjAe-pcVo som viser et lignende verktøy som omtalt over (litt mindre kanskje) som blir brukt som nettopp skje (hopp til 4:02min.) og til å forme gips i en formlaginsprosess (hopp til 19:13min.). ↩︎
- Som tidligere nevnt så er dette ett av verktøyene til selveste Mons Hartvedt, donert til Jugendstilsenteret av hans sønn, Trygve Hartvedt, tidlig på 2000- tallet. Se også blogginnlegget En skattekiste og Stukkatøren Mons Hartvedt. ↩︎
- For den som det rykker i begrepsfoten på her: Jeg er selvsagt ingen smed, og kan ikke fagtermer om dette … tar gjerne imot tips … ↩︎
- I Brucklacher– katalogen kalles disse spatlene for Antragspachtel, og opplegningsarbeid/ frihåndsmodellering på tysk er ofte betegnet som Antragstuck: av tysk antragen- norsk foreslå, tilby; stille forslag; man kan se for seg at man foreslår/ viser i mørtel det som er bestilt/ ønsket, OG, viser for seg selv (håndverkeren), underveis, hvordan «det skal (kan) bli». Stuck er stukk som i stukkatur og stukkatør. ↩︎
