«Facadens Ornamenter paalægges paa Stedet i samme Material»

I boken Gipsmakerfaget (1999) skriver gipsmakermester Trygve Hartvedt at i Ålesund under jugendstilperioden ble:

[Fasadane pussa] på vanleg måte, og deretter blei mønsteret til dekorasjonane teikna på pusslivet. Dei plastiske dekorasjonane blei modellerte på staden, i ein kalkbasert mørtel […]¹.

Mens arkitekt Christian Fürst (1860- 1910)² derimot, spesifiserte følgende i sin anbudsbeskrivelse over Latinskolen, datert mai 1905:

[…] Samtlige Facader […] pudses i sterk Cementmørtel 1 Del Cement og 3 Dele Sand med nogen Tilsætning af gammel Kulekalk. […] Facadens Ornamenter paalægges paa Stedet i samme Material.³

Men videre, så viser materialanalyser utført av SEIR Materialeanalyse AS i Helsingør Danmark i 2022, at blandingsforholdet i ornament-mørtelen på Latinskolen faktisk avviker fra arkitekt Fürsts spesifikasjoner:

Analysen identifiserer ornamentmørtelen som en blanding av «kalk (lufthærdende) og portlandsement (grå)», med tilsats av en finkornet sand med «største kornstørrelse omkring 1mm», i et vekt-forhold «som KC mørtel 36/65/50»⁴. Altså, 36 deler kalk, 65 deler sement og 50 deler sand, og en mye mere bindemiddelrik mørtel enn beskrevet i anbudsbeskrivelsen. Den inneholdende portlandsementen i prøven ble vurdert til å være «af en uensartet og groft formalet type, som er karakteristisk for tiden omkring år 1900»⁵.

I forbindelse med stipendiatprosjektet mitt har jeg innhentet tre andre sammenlignbare materialanalyser fra frihåndmodellerte fasadeornamenter på andre historiske bygninger⁶, oppført i tiden like før og etter 1900. To av de tre prøvene, fra en frihåndsmodellert dekor fra Maglegårdsskolen (1909) i Hellerup, Danmark, og fra dekoren på fasaden til Det Grå Hus (1875/1901) i Carlsbergbyen, København, er lagt opp i blandinger i henholdsvis vekt-forhold: som KC 20/ 80/ 300 og som KC 30/ 70/ 450.

Begge blandinger mer etter arkitekt Fürsts spesifikasjoner …

Alle prøvene inneholder portlandsement og luftherdende kalk som bindemidler, bortsett fra én prøve, fra Vestre Fængsel (1895), København, som kun inneholder sement som bindemiddel i blandingsforholdet: som C 100/250. Alle de innhentede prøvene inneholder fin sand med kornstørrelse fra 0,5- 2mm.

Mørtelblandingene i de innhentede prøvene er altså alle magrere⁷, med mere sand enn bindemiddel, sammenliknet med prøven fra Latinskolen, som skiller seg ut som en ekstra bindemiddelrik blanding, med nesten like mye sement som kalk og sand til sammen⁸. Det er tydelig at håndverkeren som modellerte på Latinskolen (les: Mons Hartvedt) har gått utover arkitekt Fürsts spesifikasjoner, og blandet seg frem til en mørtel som trolig møtte modellerings- og formingskrav, heller enn arkitektens systemer; til modelleringsarbeider er det ønskelig med en finkornet og fet⁹ mørtel som kan anta fine former og overflater.

I en NIKU– rapport fra 2004, over den brannskadde bygningen Scweigaardsgate 28 (1910) i Oslo, står det følgende om historiske kalksement- mørtler (KC):

[…] De tidlige KC mørtlene er ikke som KC mørtler i moderne forstand. Dette innebærer at sementklinkerne ved eldre sementfremstilling er brent med en lavere temperatur, samtidig som de ofte ble brent av en renere kalkstein. Mørtlene er derfor kun delvis hydratiserte, og sementandelen er derfor snarere å sammenlikne med et hydraulisk bindemiddel enn med moderne sement¹⁰.

Variabler i brenntemperaturer, og ulike teknologier for å male den brente klinkeren¹¹ i sementproduksjonen rundt år 1900 har sikkert resultert i en rekke ulike tilgjengelige sementtyper på markedet; noen høytbrent og andre lavtbrent, og malt til ulik grovhet, med variasjoner i styrke og fasthet som resultat. Dessuten ble det i den historiske utviklingen av portlandsement lagt stor innsats i å kunne kontrollere bindetidene til de hydrauliske reaksjonene i bindemiddelet, så vi kan se for oss at ulike sementer fra ulike produsenter også kunne ha ulik bindetid; raskt- bindende og sent- bindende. Dette er i alle fall tilfellet med de andre hydrauliske bindemidlene brukt til fasadearbeider på denne tiden, som hydrauliske kalkmørtler og de såkalte naturlige sementene¹².

Jeg ser for meg at dette var kunnskap som håndverkerne på denne tiden lett ville «plukke opp», og at de kunne anbringe og bruke ulike typer sementer til ulike arbeidsstykker og oppdrag; noen sementer egnet seg kanskje godt til støpning på verksted, mens andre var bedre til oppsetting (montering) av støpte elementer¹³, mens atter andre var egnet til modellerings- og treknings- arbeider på fasadene. Om sementen var grovt eller fint malt ville også bestemme hvor mye sand som burde tilsettes i mørtelen, da delvis malt klinker i sementpulveret ville fungere som tilslag …

Så da var det ikke en «ækte kalkstuck» på fasaden likevel, men en fet kalksementmørtel… Og ornamentene ble heller ikke lagt «paa Stedet i samme Material» slik som arkitekten ville det…

Da er det særlig interessant å lese om «hand work» i Plastering Plain and Decorative (1899) av William Millar:

I have had some little experience in plastic hand work, notably at the Baynard Castle Hotel, […], built 1874. The whole of the front, […], was worked up by hand in situ. The materials were Portland cement, lime putty, and sand, in the proportions of 5 parts of cement, 2 parts of putty, and 2 parts of sand¹⁴.

… et blandingsforhold mistenkelig likt den bindemiddelrike mørtelen fra Latinskolen i Ålesund.

Kan håndverkerne som arbeidet med dekoren i Ålesund fra 1904 ha hentet kunnskap og inspirasjon fra Millar sitt store opus?

---

 Litteratur:

• Hartvedt, T. (1999). Gipsmakerfaget. Almater forlag
• Fürst, Chr. (1905). Aalesunds høiere off. Almenskoles nye Bygning. Anbud No. 2.
• Seir, T./ Spile, S. (2022). Fragmenter av ornamenter, Ålesund (SEIR- rapport R221007). SEIR- materialeanalyse A/S
• Seir, T./ Spile, S. (2018). Maglegårdsskolen, Hellerup (SEIR- rapport R180503). SEIR- materialeanalyse A/S
• Seir, T./ Spile, S. (2020). Det Grå Hus – Ornamenter i frontispice (SEIR- rapport R200510). SEIR- materialeanalyse A/S
• Seir, T./ Spile, S. (2025). Vestre fængsel – Port, Hovedindgang (SEIR- rapport R250401). SEIR- materialeanalyse A/S
• Heggenhougen, B. (2004). Schweigaardsgt. 28. Undersøkelse av fasade (NIKU- rapport 1561425). Norsk institutt for kultuminneforskning.
• Bohnagen, A. (1914). Der Stukkateur und Gipser. Verlag von Bernh. Friedr. Voigt
• Millar, W. (1899). Plastering, Plain and dcorative. 2. utg. London: B. T. Batsford.

 Noter:

1. Se Trygve Hartvedt, Gipsmakerfaget, s. 13. ↩︎
2. Arkitekt Christian Fürst tegner Latinskolen og en rekke andre bygninger i Ålesund. Se også bloggposten «Stukkatøren Mons Hartvedt». ↩︎
3. Se Aalesunds høiere off. Almenskoles nye Bygning. Anbud No. 2. (Fürst, Chr. 1905) s. 4, Murarbeide. ↩︎
4. Fra SEIR- materialeanalyse, rapport R221007 Fragmenter av ornamenter, Ålesund, s. 6. Kalsementmørtler betegnes som «KC» der «K» er kalk og «C» er sement; kalk først, så sement, så sand, som ikke har en egen initial- merking. Vider kan rene kalkmørtler betegnes som K- mørtler og rene sementmørtler betegnes som C- mørtler. ↩︎
5. Ibid fotnote 4. ↩︎
6. Analysene er formidlet av SEIR- materialeanalyse AS og de respektive oppdragsgivere/ rekvirenter, og følgende dokumenter er listet i litteraturoversikten. Takk til alle! ↩︎
7. En mager mørtel har lite bindemiddel (kalk, sand o.l.) i forhold til sand/ grus. Motsatt så er en bindemiddel- rik mørtel fet. ↩︎
8. … i volumdeler om man skulle blande samme mørtelmiks nå. I analysen brukes vektdeler, så brøken blir litt annerledes da. ↩︎
9. Ibid ↩︎
10. Fra NIKU- rapport 1561425 s. 5. Rapporten ble delt av murmester Terje Berner som hadde arbeid med rekonstruksjon av denne historiske fasaden. Takk! ↩︎
11. I sementproduksjon brennes kalkstein og andre mineralske stoffer (leire m.m.) i store ovner; under brenningen smelter de ulike stoffene sammen til harde klumper, klinker, som etter brenning males til sementpulver. Det er dette pulveret som sammen med vann herder til en fast masse; blir et hydraulisk bindemiddel. ↩︎
12. Se A. Bohnagen s. 151, Antragsarbeiten, og s. 35, Der Romanzement. ↩︎
13. I SEIR- rapport R221007, Fragmenter av ornamenter, Ålesund, analyseres også formstøpte dekor- elementer fra Giskegata 13 (1918) og Kipervikgata 19 (1905). I Giskegata er sementen til oppsetningsmørtelen «af en mere groft formalet og mere uensartet type end portlandcementen anvendt til støbningen af ornamentet» (s. 4) og sementen brukt til å støpe ornamentet på Kipervikgata 19 «væsentligt mere uensartet og groft formalet end portlandcementen anvendt til støbningen af ornamentet» på Giskegata. ↩︎
14. Se W. Millar s. 230/231. Putty er kalk, nærmere bestemt kalkdeig/ våtlesket kalk. ↩︎