Om å støpe gips: fra modellør til stukkatør.

Altså, hvorfor vil du ha noe som er modellert i leire, til å være «i gips»?

Vel, leira er jo notorisk myk og smidig, og veldig formbar! Så det som formes i leire har nødvendigvis ingen fast form; Det er ønskelig å få leira over i et fast materiale for å ikke ødelegge det (fine?) som er formet i den plastiske leira. Det er her gipsen kommer inn, og gips som materiale er nesten «for godt til å være sant» til denne jobben!

Det finnes mange ulike formtyper til ulike arbeidsoppdrag, og den formtypen som (tradisjonelt) blir laget på leiremodeller er det som kalles tapt form, eller forloren form (eng. waste mould). Formen er en «one off» på en myk (plastisk) modell (leire eller plastilin), og i støpeprosessen går både leiremodellen og gipsformen i stykker. Derfor tapt form; Formen går tapt for å lage EN kopi av EN leiremodell. I gips.

Formtypen kalles også uekte form, i motsetning til ekte form.¹

Prosessen er som følger:

• På leiremodellen kastes (skvettes) et tynt lag med gips (ca. 5mm). Denne gipsblandingen bør være sterk² og er på forhånd farget med et pigment, som regel rødt jernoksyd, og fargen på gipsen blir følgelig rosa/ rød. Det bør skvettes jevnt og med nok kraft til å slå ut luftblærer fra gipsen. Luftblærer lager sår/ hull i gipsfomen. Det kan skvettes med hendene, en murskje eller en pensel.
• Når det første gipslaget er herdet (avbundet) kan det has på et nytt tykkere lag med gips (ca. 10-20mm). Denne gipsblandingen lager jeg som regel noe svakere enn den forrige, og jeg liker å legge på små punkter med leireslikker³ på strategiske steder. Det andre gipslaget kan også armeres med jern eller tre- lekter (alt etter arbeidsstykkets art og størrelse).

• Når alt er herdet ferdig kan formen tas av leiremodellen. Det er viktig at dette foregår trygt og skånsomt: allerede nå er leiremodellen tapt, og gipsformen har all «informasjon» i seg fra leiremodellen. Gipsformen kan ikke få skader nå! Fasong på leiremodell og gipsform bestemmer hvordan dette kan tas fra hverandre.
• Leira tas ut av gipsformen. Formen renses for leirerester og gis et slippmiddel, i dette tilfellet et tynt strøk skjellakk og et strøk med stearinløsning (stearin løst i rapsolje)⁴.

• Nå er formen klar til at det kan støpes en gipskopi: en sterk gipsblanding helles eller kastes i formen, og en ønsket tykkelse bygges opp (alt etter arbeidsstykkets art og størrelse). Også gipsstøpen/ -kopien kan armeres med jern, lekter eller også jutestrie.
• Når støpe- arbeidet er ferdig og gipsen igjen er avbundet kan gipsformen hugges av gipskopien. Nå virker det første røde laget som et «varsel»: da vet stukkatøren at rett under det røde er gipskopien, og da må det hugges forsiktig for å ikke skade gipskopien! De små strategiske punktene med leireslikker hjelper det kraftige hvite gipslaget i formen å slippe fra det røde, og letter avhoggingsarbeidet.

Når avhuggingen er ferdig står (forhåpentligvis) gipskopien der som en fullstendig kopi av det som ble formet i leire.

Mye bra er skrevet (og vist) om tapt form i andre fora, og det som jeg viser her er bare en liten- og enkel- tapt form. Et godt tips for å lære mer er å studere Gipsmakerfaget (1999) av Trygve Hartvedt for en grundig gjennomgang av teknikken, og Pontus Kjerrmann sin Formning og Støbning. Stuk- og skulpturtekniker (2019). Til og med Norsk Håndverksinstitutt har en tidligere publikasjon som gir et godt innblikk⁵.

Jeg fant også en god og gammel italiensk film på Youtube om gipsstøping som du se her⁶. Denne viser også en ganske avansert fremgangsmåte for en såkalt ekte form, med tråddeling og bruk av de tre klassiske formmaker- verktøyene⁷ kniven (coltello per gesso), spatelen (spatola per formatore) og pensel (merk: jeg er på tynn «språk- is» her og med forbehold om feil i mine italiensk- kunnskaper!). Ellers bør filmen Stukkatøren som vist til i bloggposten Verdens beste film også studeres gjentatte ganger- selv om- det ikke vises håndverket med tapt form direkte, men like fullt andre formtyper, og viktig material- og verktøybruk!

Når jeg jobbet med denne bloggposten kom jeg over et flott gammelt foto fra et modellér– atelier i Philadelphia, USA, fra ca. 1915. Bildet viser bl.a. en leiremodell av en stor ørn med spredte vinger på en kraftig konsoll, og man kan jo forsøke å se for seg støpearbeidet som måtte til for å lage en gipskopi av den. I et slikt verksted ville det også ha blitt produsert elementer av gips på andre hensiktsmessige måter (som trekningsarbeider med sjabloner for å produsere rette profiler⁸), og ulike elementer ville ha blitt satt sammen til helhetlige ornamenter.

Gipsmodellene kunne så overføres til andre materialer (med atter andre formstøpingsteknikker), som f.eks. betong, og monteres på fasader m.m.

Jeg tror det er noe av dette som tiltaler meg med gipsmakerfaget, at det er en så stor kontrast i håndverket: at teknikkene er så manuelle, og materialene som i sin natur er så rå og lik jord, i neste omgang gjøres om til vakre og bestandige objekter og omgivelser.

Fra det plastiske, myke, lette og forgjengelige. Til det faste, harde, tunge og bestandige.

Som fra modellør til stukkatør. Og tilbake igjen.

Noter:

1. En ekte form er en gipsform laget på en fast modell, som regel også av gips, eller sten m.m. I en ekte form skal det kunne støpes flere ganger; gjøres flere utstøp. ↩︎
2. Styrken på en gipsblanding bestemmes av forholdet gips: vann. Gipsen jeg har på verkstedet blandes i om lag forholdet 1:1,62 vekt. Men, det blandes ikke etter mål slik. Vann has først i bollen, og gips strøs i vannet til den bryter vannoverflaten. Mer eller mindre gips i vannet på dette tidspunktet gir en mer eller mindre sterk gipsblanding. ↩︎
3. Slikker: Leire som er tynnet i vann slik at den kan pensles eller dyttes på med en pensel. ↩︎
4. Her er det mange meninger og det er lite som «fyrer opp» gipsmakerne like mye som når gips skal støpes på gips! Et strøk skjellakk og stearinløsning har jeg hentet fra Pontus Kjerrmann sin Formning og Støbning. Stuk- og skulpturtekniker (2019). T. Hartvedt instruerer i Gipsmakerfaget (1999) bruk av pottaske, ellers kan det f.eks. brukes grønnsåpevann, med eller uten olje. Et viktig clue med tapt form er å ha et skillemiddel som ikke bygger for mye volum, og med det tar bort detaljer i formen.
   ↩︎
5. Se https://handverksinstituttet.no/prosjekter/modellering-og-gipsstoeping-med-forloren-form for resyme og rapport fra støpekurs i regi av Norsk Gipsmakerforening og Norsk Håndverksinstitutt. ↩︎
6. Filmen viser formmakeren (formatore) Pietro Rosetti i arbeid. En lignende film og sikkert mye annet «snækks» finner du her på Luce Archivio. ↩︎
7. Se denne fine teksten om tradisjonelle verktøy, og Milani Utensili hvis du vil kjøpe deg noen skatter selv! ↩︎
8. For mer om trekningsarbeider se filmen Stukkatøren(1975). ↩︎