Farger er noe jeg ofte tenker på, både mens jeg vever, mens jeg registrerer eldre bånd og mens jeg planlegger hvordan jeg skal legge opp en ny renning. Hvis jeg skal veve opp etter ett gammelt bånd må jeg bestemme meg for om jeg skal prøve å etterligne fargene brukt så nær som mulig, eller om det ikke er så nøye. Er det kanskje mer praktiske hensyn som kommer først, det mer håndfaste? Og, om jeg så bestemmer meg for å prøve å la fargen være så tro mot det gamle som mulig, hvor mye har fargene falmet over tid, noen ganger får man et glims av en sterkere farge inn under en dusk eller i et skadet parti, kanskje under en påsydd end, men ofte er det ikke så godt å vite akkurat hvordan båndet ville sett ut da veversken satte sitt siste innslag.
Når det gjelder datering av bånd, kan farger spille en stor rolle. Når anilin farger, «posefarge» som det ofte har blitt kalt blir tilgjengelige fra 1860 årene har dette stor innflytelse på fargebruk i mange sammenhenger over hele verden. Det gjelder også bånd, men vi gikk heller ikke bort fra plantefarging, så syntetisk farge kan bare gi en «ikke før» datering.
Jeg har hatt en liste over garn jeg har lyst til å farge en stund nå, men i og med at jeg ikke er så rutinert plantefarger hadde jeg lyst å få hjelp av en som kan sine saker. Det fikk jeg forrige uke, dyktige Ingvild Flottorp tok turen til Gjøvdal og over to og en halv dag fikk vi farget opp en hel del. Garnene jeg har farget er: tynt kunstvevgarn fra Hofelt Lund, et garn i 100% spælsau, det er fast og robust. Veera fra Wetterhoff et mykt og tynt kamgarn som minner om perle 70. Og en del beltegarn fra Rauma. Vi farget med pors, reinfann, krapp og litt cochenille (så litt insekt altså, ikke bare planter) i flere bad og ulike overfarginger.
Det er noe med uttrykket til plantefarget garn som gir en helhet til et bånd, eller en harmoni, litt difust å sette ord på. Kanskje jeg på sikt skal farge mye mer av garnet jeg bruker selv, jeg har tenkt tidligere at det er en uoppnåelig drøm, men med litt planlegging tror jeg det kunne vært mulig. Det jeg er sikker på er at jeg aldri angrer på valget når jeg sitter og vever med plantefarget garn. Det blir litt som Fredrik i boka av Leo Leonni, jeg sitter inne vinterstid og kan nesten kjenne sola på anisktet og gresset under føttene mine.
Det er også noe helt spesielt ved selve prosessen, farging.
Ut å plukke, å gå langs vannkanten, kjenne lukta av varm pors, furunåler i sola og kjenne sand og stein under føttene.
Å stå over gryta, kjenne dampen slå opp mot ansiktet og duften av reinfann, pors og ull blande seg. Ett pipp av et termometer som overdøves av fuglekvitter og et par kjøttmeis som har uenigheter i et tre i nærheten. En og annen uheldig trebukk, humle eller basse som må reddes etter den har forvillet seg oppi ei bøtte med vann.
Også å farge i godt selskap, dele gleden over de fantastiske fargene som på magisk vis kommer ut kvist og kvast. Vi som står og farger i dag er jo også i godt selskap av alle de som kom før oss. Da jeg skyllet det ferdige garnet i en kulp vi har i bekken her, kjente jeg veldig sterk på at jeg bare en den siste i en lang, lang rekke som har gjort akkurat det samme.
Tja, var dette noe å blogge om? Jeg ville i alle fall prøve å dele noe av gleden og de gode følelsene som ligger bak de fargede trådene som etter hvert blir til renninger og bånd. Også ville jeg nevne boka Plantefarging av Emily Halvorsen og Kari Helene Kullerud, utgitt av museumsforlaget tidligere i år. Virkelig en instruktiv og flott bok. https://museumsforlaget.no/produkt/plantefarging/
Det blir en liten uke ferie mot månedsskiftet men ellers fyller jeg fine arbeidsdager.
