Noe ferie, litt lesing og en mye veving har det blitt i det siste.
Særlig har jeg jobbet med forskjellige bomullstyper og luftige kamgarn som Peer Gynt. Det har blitt mange forsøk og mye tråder og renninger. Jeg føler meg virkelig som en vevkjerring der jeg står midt oppi et tilsynelatende kaos av tråder og føyer inn bindingstråd variant nr 3 i samme renning. Jeg skal prøve å sammenfatte noe fornuftig å si (og vise) om dette etterhvert, men foreløpig vil jeg si at det har vært veldig givende å ha tid til å prøve mange ulike ting, uten presset om at et ferdig produkt skal leveres innen en viss frist. Det er mye lærdom i dette.
Men i dag hadde jeg lyst til å skrive litt om mønster. En av tingene jeg gjør er jo å tegne av mønster fra ulike bånd, noen slår meg kanskje som ekstra «uvanlige» andre har jeg sett mange ganger før og er utbredt i mange deler av landet.
Nå for litt fundering som kanskje gir mer mening hvis man har vevd selv. De som har vært på kurs med meg vet at jeg ofte sier at de fleste mønster vil deg godt. Om du plutselig ser at du plukker og styrer voldsomt mye og tålmodighetene din blir tynnslitt, etter i utgangspunktet har fått vevingen greit til, har det etter min erfaring en av to årsaker. 1. Du trenger en pause, litt vann, kanskje en matbit, strekke på beina eller 2. Du har kommet i utakt med mønsteret ditt. Det vil si du jobber mot det naturlige skillet. På mange bånd er mønsteret formet av et oddetall tråder. Et skille har et oddetall mønster tråder og ett et partall, hvis du prøver å plukke en rad av mønsteret som hører hjemme i en oddetall rad på en partallrad, blir ting fort vanskelig. Men, selvfølgelig ingen regel uten (mange!) unntak. (Men er du på nybegynner kurs hos meg, får du ikke mønster som hører til unntakene, det hadde vært slemt av meg.)
Nå over på det litt mer løstsvevende (kanskje?). Jeg synes mønster har en personlighet, noen kommer jeg veldig godt overens med, andre ikke så mye. Noen tar lang tid, andre mye kortere tid. Ofte er det overgangen mellom ett mønster og et annet som tar tid og krever litt ekstra oppmerksomhet. I eldre bånd med mange ulike mønster, er det ofte sammensetningen eller kombinasjonen av de ulike mønstrene som virkelig gir båndet det personlige preget og som viser veverskens stil.
Jeg vil vise et eksempel på to mønster fra Vest- Telemark, begge åtteblandsroser, eller åtteblandstjerner. Disse to er så nært beslektet at vi kan kalle dem brødre. Men av disse brødrene er jeg mye bedre venner med den ene enn den andre.
Det er bare en linje i rosa som gnisser. Den irriterer meg hver gang jeg kommer til den. I sin helhet er mønsteret fint og jeg kan veve det uten problem, men tross det, hver gang jeg kommer til akkurat den delen får jeg et lite «aargh». Jeg plukker, setter inn neste innslag også er vi venner igjen, helt frem til neste rapport.
I denne grublingen rundt vennlige mønster, mønster med små skavanker jeg lett kan tilgi og mønster som rett og slett er ute etter å være litt trøblete – har det også slått meg hvor fort hendene lærer et mønster. Når det ikke er mange forskjellige, og en rapport bare har to eller tre mønster, tar det ikke mange cm før hender og hode spiller på lag og alle papir og tegninger av mønster kan legges bort, hendene og øynene styrer. Det får meg til å tenke på reduksjonen i mønstervariasjon som kan forekomme når vevere har måtte veve så raskt som mulig for fortjenesten, da er det naturlig å droppe alt som tar lengre tid. Jeg heier på et mangfold av mønster!
