Jeg har et mål gjennom stipendiatperioden om å sette sammen et verktøysett for en stavkirke-treskjærer. Ikke verktøysettet for en stavkirketreskjærer, men et verktøysett. Dette er ikke ment å kunne være en fasit, men en hypotese om hvordan et slikt sett kan ha sett ut. Men jeg vil også forsøke å sette sammen et verktøysett i utvidet forstand – ikke bare økser, ikke bare et sett treskjærerjern – men med passer, klubbe, tegninger, bryner og bor. Og bindhaker?
I forbindelse med de to panelene jeg skar sist vår til andrehøgda skrev jeg litt om sammenskjæring, og brukte det også som en anledning til å diskutere noen mer overordna tema. Men jeg streifa også innom bindhaker, og endte refleksjonen med å slå fast de var «Kanskje enda en ting jeg burde få smidd meg før jeg gyver i gang med neste seksjon av Takrytterens ornamentikk?». Jeg kom ikke så langt før jeg begynte, og har bala litt med konsekvensene av det siden.
Som jeg beskrev i april er det ofte mest rasjonelt å skjære på større gjenstander oppdelt i seksjoner der det lar seg gjøre. For en stavkirkeportal er det naturlig at mesteparten av arbeidet gjøres med hver vange for seg og midtstykket skilt fra dem begge – samtidig er det helt nødvendig å montere dem sammen før de siste detaljene kan formes i overgangene. Tilsvarende er det helt nødvendig å dele opp når jeg nå jobber med de utskårne feltene eller veggflatene til takrytteren. Hvert av feltene er om lag 1,6 meter hver vei, og heldigvis for meg føyd sammen av fem planker hver. Det er dermed enkelt å dele disse feltene opp, men gjør også at fugene mellom hver planke ofte havner midt i sentrale deler av hvert motiv. Det er igrunnen pussig de i 1180 ikke fant en måte å tyne fire bord til å dekke hele flaten, det ville spart betydelig arbeid med sammenskjæring. Uansett er disse fugene så mange og så «strategisk» plassert at skjæring av hvert enkelt bord for seg, etterfulgt av sammenskjæring helt til slutt, har vist seg helt uaktuelt i praksis. Langt mer produktivt er det å skjære over to og to fjøler ad gangen. Om to og to bord kan holdes presist og stødig sammen mens de blir bearbeidet blir effekten nesten som å skjære det hele uten skjøter, men også uten at resten av flata er i veien. Så er bare utfordringen å holde disse plankene presist og stødig inntil hverandre på en lettvint og reversibel måte.
Første «kvadrant» av nordsidens felt har jeg skåret med plankene liggende løst på to bukker, og kun presis oppmerking og tyngden i emnet til å holde hver del presist registrert til hverandre. Det har fungert på et vis, men har også leda meg ut på å gjøre mange små justeringer underveis etter hvert som jeg har skåret feil hver gang en planke ubemerket har forskjøvet seg. Med andre ord har dette fungert, men langt i fra godt. Jeg tviler i grunnen på at de kan ha jobba så irrasjonelt da originalen ble skåret. Hva er så alternativet?
Treplugger eller «dømlinger» i fugene mellom hvert bord kunne vært et alternativ, men ingen spor finnes etter slike. Bordene er også plugga til en vertikal labank slik de er montert i takrytteren. Denne kunne vært en måte å holde sammen bordene underveis i skjæringa òg, men jeg tror i praksis den ville vært så mye i veien at vinninga ville gå opp i spinninga. Arbeidsomt ville det nok også være å slå ut og inn trepluggene som binder labank til bord hver gang ett av dem skal flyttes på. Bindhaker har jeg langt mer tro på, men jeg sliter med å finne gode kilder.
Som jeg har vært innom i en fotnote tidligere er det mulig Theophilus beskriver bruken av noe som kan likne. I C.R. Dodwells oversettelse av bok I kapittel XVII til engelsk: «The panels of altars or doors are first carefully joined together one by one with the cramp which coopers and barrel-makers use. Then they are stuck together with casein glue,»1 Et nærmere blikk på den latinske teksten fikk meg den gang til å mene det er mer plausibelt at «cramp» her er en feiloversettelse av høvel: «Tabulae altarium siue ostiorum primum particulatim diligenter coniungantur iunctorio instrumento, quo utuntur doliarii siue tonnarii.» «Instrumento» her kan vise til et hvilke som helst «instrument», men referansen til bøkkere/tønnemakere gjør nok «høvel» mer plausibelt – selv om «krampe» (les: bindhake?) hadde vært hendig. Hawthorne & Smith2 oversetter også slik, dog med «shaping tool» som et passe agnostisk alternativ til høvel, kanskje for å slippe hele diskusjonen omkring når høvelen ble et utbredt verktøy i nord-Europa.
Hva så med arkeologien? På unimus.no gir «bindhake» ett enslig treff.3 «Krampe» gir til sammenlikning 1399 treff, hvorav to tredjeparter er uten foto. De fleste av disse er også åpenbart noe anna, men det tar ikke lang tid å finne noe som kunne passa mitt bruk. Men er dette en øvelse som gir noe som helst form for mening? Knapt nok.
Hva med verktøy i en slags kontekst? Her er materialet tynnere, men også i Mästemyrfunnet finnes noe som kan tolkes som «kramper». Mye beskrevet eller studert er disse knapt. Men funn som dette hvor noe «krampeaktig» er funnet sammen med verktøy for trearbeid kan såvidt strekkes til en tolkning som passer. Ideelt skulle jeg gjerne funnet et funn av treskjærerredskap sammen med små bindhaker, men det er nok litt mye å drømme om. Alternativt hadde konkrete spor etter bindhakebruk i originalmaterialet vært nyttig, men det har jeg ikke sett tegn til.
Indirekte spor derimot går det kanskje an å snakke om. Jeg stussa i vår over blad som strakk seg såvidt over fugen mellom de to bordene andrehøgdas felt er satt sammen av – bildet over viser ett slikt eksempel. Det ville knapt hatt konsekvenser for ornamentikken der om alle blad hadde vært skåret så de ikke kryssa denne sprekken. Det ville gjort det mye enklere å skjære hvert bord for seg, med kun lett sammenskjæring til slutt – kanskje etter montering. Om bordene derimot uansett er bundet sammen med noe underveis i skjæringa er det derimot helt ukomplisert å skjære detaljer som dette, og la kun små fliker krysse.
At disse flikene som krysser fugen mellom borda finnes på originalen antyder med andre ord at disse fjølene nok har vært bundet sammen på ett eller anna vis da de ble skåret på 1180-tallet. Med det som utgangspunkt postulerte jeg rett før jul at dette ble gjort med små bindhaker eller kramper, og kaldsmidde noen slike av grove spiker. Resultatet er så lite forseggjort at disse vel knapt ville vekke oppsikt om de ble funnet under arkeologisk utgravning, men heller forsvunnet blant anna «jernskrammel».
Å jobbe med disse krampene har vist seg forbausende hendig og smidig. De gjør en god jobb selv om jeg kun slår dem inn i endene av hvert bord, og der vil alle merker være skjult i notsporet bordene til slutt monteres inn i. Er de for små til å kunne kalles bindhake? Sannelig om jeg vet, og jeg er usikker på om det finnes noe konsensus: Store norske beskriver bindhake som «en stor, smidd stålkrampe«4, mens NAOB nettopp sier «liten hake av jern e.l.5» (egen understreking i begge tilfeller). Språk er en fleksibel størrelse – jeg tenker meg fornøyd med å slå fast at de minste «bindhakene» til salgs på nett6 er mindre enn de jeg selv bruker, og at bindhake er et fint og beskrivende begrep på et nyttig lite stykke bøyd jern.
Her om dagen la jeg også merke til at nettopp en slik flik jeg beskrev tre avsnitt lengre opp var blitt stående igjen. Løsningen fungerer med andre ord, og både fraværet av spor etter dem og rester i det arkeologiske materialet lar seg rimelig greit forklare. Er dette noe som helst form for bevis? Knapt nok. Artig anekdote? Tja, for meg ihvertfall? Og kanskje én redskap til som har funnet plass i verktøysettet.
En hake ved det hele: Fotnoter
- Dodwell, C. R., 1961, s. 16 ↩︎
- Hawthorne, Smith, 1979, s. 26 ↩︎
- Søkene ble utført 18. desember, og tallene reflekterer tallene jeg fikk da. Nye kan ha kommet til siden. ↩︎
- Hansen, u.å., https://snl.no/bindhake ↩︎
- Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, u.å., https://naob.no/ordbok/bindhake ↩︎
- Se for eksempel: https://www.gamletrehus.no/produkt/smi-og-stopejernsprodukter/knagger-og-kroker-stopejern/bindhake-smidd-54-mm ↩︎
Litteratur:
Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (u.å.) bindhake i: Det Norske Akademis ordbok. (hentet januar 2026 fra https://naob.no/ordbok/bindhake)
Dodwell, C. R. (1961) The Various Arts. De Diversis Artibus. Clarendon Press, Oxford. Nytt opplag i 1986. Via https://schedula.uni-koeln.de
Hansen, Tore Christoffer (u.å.) bindhake i: Store norske leksikon på snl.no. (Hentet 11. januar 2026 fra https://snl.no/bindhake)
Hawthorne, John G., Smith, Cyril Stanley (1979) Theophilus : On Divers Arts : The Foremost Medieval Treatise On Painting Glassmaking And Metalwork. University of Chicago Press, 1963; reprinted Dover Publications Inc, New York. ISBN: 0–486–23784–2
