Om Urnesstilen.
Urnesstilen regnes som den siste i den kronologiske rekken av de såkalte vikingtidsstilartene. Den var utbredt og på moten, andre halvdel av tusentallet. Det er tiden da den aktiviteten vi definerer som vikingadferd begynte å avta, og etter hvert forsvinner i Skandinavia. De siste vikingkongene dør. I Norge sier man at vikingtiden avsluttes når Olav den hellige faller på Stiklestad i 1030, mens i England regner man avslutningen til, da Harald Hardråde døde ved Stamford Bridge i 1066, og den nordmanniske invasjonen av England skjer senere samme år.
Ikke visste «vikingene» at de levde i vikingtiden, og heller ikke visste kunstnerne på den tiden at de arbeidet i «Urnesstil». Dette er merkelapper og definisjoner vi i vår tid bruker for lettere å forklare og beskrive fortiden.
Utskjæringene som finnes på eksteriøret på Urnes stavkirke, og som er gjenbruk fra en eldre kirke enn den som står der nå, har altså gitt navn til hele denne stilarten. Så enten det er snakk om runesteiner i Sverige eller ornamentikk på våpen og smykker, eller hva nå som finnes i denne stilen, så kalles det «Urnesstil». Det var arkeologen Håkon Schetelig som lagde denne definisjonen tidlig på 1900-tallet.
Utskjæringen på Urnes stavkirke er datert ved dendrokronologi til rundt år 1070.
En stilart oppstår sjelden eller aldri i et vakuum. Det vil alltid være årsaker og påvirkende grunner til dens tilblivelse. Den klare sammenhengen og tilhørigheten Urnesstilen har med sine forgjengere, er ganske åpenbar. Samtidig ser man karakteristika og særegenheter som er viktige elementer i akkurat denne stilen. De kan kanskje spores til andre påvirkningskilder, eller forklares gjennom teknikker, materialer, kulturell innflytelse el. Stilarter er ikke statiske, og vil alltid utvikle seg etter hvert som de brer seg ut, i tid, og også i anvendelsesområder.
Hva er en stilart?
En stil handler enkelt sett om at en gruppe kunstnere, og eller, håndverkere har en felles oppfatning av at slik skal ting se ut. Det kan lignes med et språk. Et språk har sine tegn, som kan settes sammen til ord, som gir mening, og ordene formes og kontrolleres av en grammatikk. Men det vil finnes variasjoner som dialekter og personlige uttrykksmåter. Mottakerne, betrakterne eller publikum om man vil, er også med i denne konsensus. De som skal se stilen, og bruke den til å pryde seg selv eller sine eiendeler, forstår den. Det er alltid en kommunikasjon mellom utøver og publikum til stede. På den måten eksisterer stilarten både på et ideplan, -denne konsensusen,- og i de materielle utførelsene av den. Stilen er i høy grad en kulturell markør. Men det er viktig å huske på at kulturer alltid er i utvikling, og at enhver «generasjon» gjerne vil sette sitt preg på den, slik at den skiller seg fra sine forgjengere.
En stils utspring.
Noen må jo ha begynt. Ett eller annet sted gjorde en kunstner et grep som forvandlet ornamentet under dets utforming, fra å være et «ringerikestilsornament» til å bli et «Urnesstilsornament». Var det fordi ornamentikken skulle brukes på et nytt materiale, med en ny teknikk som ikke før var anvendt, og som derved gav de subtile forandringene mer eller mindre av seg selv? Eller var det en ren kunstnerisk beslutning? Kan det ha handlet om politikk og behov for å markere en posisjon eller et skillle? Svarene er kanskje umulige å fastslå, og det er ikke de som er viktigst for oss i arbeidet med å rekonstruere Urnesportalen, men bevisstheten rundt slike problemstillinger, og mange andre, må være tilstede under arbeidet. Våre tolkninger av utførelse og teknikk må rotfestes i så mange holdepunkter som mulig.
Forklaring på Urnesstilen.
En forenkelt beskrivelse av Urnesstilen kan høres slik ut: Ornamentikken forestiller hovedsakelig et stort firfotet dyr sett i profil, som interagerer med lange ormer, sett ovenifra. Kroppene filtrer seg over og under hverandre i et flettverk.
Dette sier noe om elementene ornamentikken er bygd opp av, men ingenting om utførelsen av dem, som nettopp er særegenheten som preger stilen. Slike scener finner vi i opp gjennom historien, som i mammenstilen, og ringerikestilen.
Videre kan man si at utførelsen av de store dyrene er gjort med stor vekt på elegant linjeføring, i et spill av utstrakte spenstige svakt kurvede linjer, mens ormene «beveger» seg i runde sirkulære former. 8-talls former og S-er, ikke spiraler.
Og dertil kommer de små detaljene og finessene, føtter, hoder, ormehaler, neseslynger, leddmarkeringer osv. Men herfra vil jeg nå gå over til å beskrive dyrene vi ser på portalen, og ikke lenger omtale Urnesstilen generelt. Variasjoner finnes, og om beskrivelsene er for spesifikke, kan man lett utelukke en del historiske objekter som åpenbart er utført i Urnesstil, men som avviker, og ser annerledes ut i detaljutføringene.
«Det omvendte øyet».
Urnesdyrene har lange smale øyne, som spisser framover mot snuten, enten det er firfotede store dyr, eller ormer. De følger og beskriver «Kranieformen». Det mandelformede øyet er ikke særegent for Urnesdyrene men kjennetegner også ornamentikk fra Ringerikestil, mammenstil og Jellingestil. Det er noe «unaturlig» i den måten å tegne et øye sett i profil. Den mest åpenbare måten å beskrive et øye i profil, er snarere å la øyet spisse bakover.
Fenomenet kan skyldes at det profilmotivet som vises, mer er tenkt som en trekvart profil, -altså at hodene sees som litt forfra,-fra siden. Det er ikke helt uvanlig når man jobber i relieff. Og mye av denne ornamentikken har nettopp funnet sin form gjennom arbeider som ligger et sted mellom todimensjonale flatedekkende avbildninger, og det nesten tredimensjonale. Man søker å gjengi romlighet og tredimensjonalitet, som ikke er der, og som bare kan sees fra en side, ettersom motivet sitter fast i en bakgrunn. Selv de gangene det er snakk om frittstående ornamentikk, som i praksis er tredimensjonal, blir det ofte gjengitt som om det er to flate sider, og ikke rundskulptur. Slike triks og knep er avgjørende for formgjengivelsen i ornamentikk.
Små grep har mye å si for uttrykket. Ormene på Urnesportalen, som altså sees ovenifra, har de samme øyne, og følger naturlig hodeformen på disse.
I tidlig vikingtid kan vi se at gjengivelsen av øyne i profil enten er trillandes runde, symmetrisk mandelformede, eller har spissingen bakover. Når øyne gjengis tredimensjonalt er de mer «naturalistisk» naturtro enn i de senere stilartene som Jellinge/mammen og Ringerike/Urnes.
Neseslyngen.
Neseslyngen er en elegant tentakkelaktig fold som slynger seg over neseborene og bakover over snuten på dyrene. Akkurat når den oppstår i ornamentikkhistorien tør jeg ikke si, men den dukker stadig opp allerede på 800-tallet.
Den kan være vrien å forklare biologisk, for det er jo ikke en kroppsdel vi finner igjen i naturen, men fugler, reptiler, så vel som pattedyr, blir utstyrt med slike, nokså konsekvent fra 900-tallet og ut på 1000-tallet. Ofte i kombinasjon med lignende slynger over øynene.
Føtter.
Urnesstilens føtter, poter, klør, eller hva det nå enn er, er spesielt elegante og slående vakre. De slanke lemmene ender spenstig ut i en helflik, en tredepute og en lang utstrakt tå.
Haler.
Halene eller ormekroppene beveger seg slyngeaktig i det som kan se ut som det uendelige, før de ender ut i en liljeformet trefliket avslutning.
De spiralformede ledd.
Gjennom store deler av ornamentikkhistorien ser vi at behovet for å markere ledd har vært viktig. Hofte-og skulderledd har i mange sammenhenger blitt formet som en spiralform, slik vi ser i Urnesstilen.
Hva vet vi om Urnesstilen?
Vi må aldri glemme at det vi vet om Urnesstilen kun er det de gjenstandene som har blitt bevart fram til vår tid, kan fortelle oss om. Det er for det meste minnesmerker hogd i stein, og smykker støpt i metall, men også ett og annet fragment i skåret i tre. Det er nok bare en brøkdel av alt som fantes på 1000-tallet. Stein og metall er holdbare materialer, de tåler tidens tann. Tre og andre organiske materialer som tekstil, skinn osv brytes som regel ned, og det er så og si bare slumpetreff de gangene vi har noe av dette bevart. Stilens opphav, og kanskje de aller største kunstverkene utført i denne, kan være borte for alltid. Var skipene prydet med Urnesdyr i stevnene den gang? Broderte og vevde man i denne stilen? Malte man Urnesstil på overflater? Hva med bakverk?
Urnesportalens egenart.
Hva er det som er enestående for Urnesportalen, og som gjør at den skiller seg fra de andre Urnesstilgjenstandene vi kjenner?
Formatet er kanskje det mest slående. Portalen er diger sammenlignet med smykker og bokillustrasjoner. Den er stor selv sammenlignet med steinstøtter og andre portalfragmenter og bygningsdeler. Venstre portalplanke er den bredeste planken av alle som er bevart i Urnes stavkirke. Kanskje den bredeste i hele den norske arkitekturhistorie? Det har vært en bevisst tanke at dette skulle være stort. Man regner med at mange av delene på den vestfronten som portalen en gang sto på, var utsmykket. De andre skårede tilene, og hjørnestolpen som er bevart, vitner om det. Og ikke minst gavlfeltene som også fortsatt finnes.
Det store formatet muliggjør endel kvaliteter som derfor er enestående nettopp på Urnesportalen. Kvaliteter som i høy grad er til det gode for stilens karakter.
Den dybde som portalen er utført med, mellom overflate og bakgrunn/bunn er så stor at det gir inntrykk av at ornamentikken er løsrevet fra planken den er skåret i, og nærmest er frittstående. I tillegg er avstanden mellom overflate og bunn benyttet til å legge inn detaljer som ormenes gapende kjefter, som en tredimensjonal effekt i den todimensjonale framstillingen.
Den buede overflaten som portalplankene har, forsterker inntrykket av fysiske kropper i bevegelse. Les mer om dette her: Readymades. Emnet som utgangspunkt · Treskjærerens blogg (handverksinstituttet.no) her blir betydningen av buede overflater kontra slette flater, drøftet.
Dimensjonene muliggjør også en av grunnideene bak Urnesstilen, til de grader. Nemlig spillet mellom kraftige kropper/linjer, og de helt tynne linjene og formene.
I utførelses av treskjæringen er også de tynne linjene formet som en knivsegg mer enn en «pølse», slik man for eksempel ser dem på «Brågarpplanken», eller som «bånd» slik de er på fragmentet fra stavkirken i Hørning.
Knivseggsutformingen gjør at linjene oppfattes som om de nærmest ikke har utstrekning i det hele tatt, og kun dirigerer spillet mellom lys og skygge.
Og dette lysspillet må ha vært formidabelt den gang portalen stod vestvendt. Nå er den plassert på kirkens nordvegg. Men i sene sommerkveldsøyeblikk kan dette oppleves.
Så det store formatet og materialet furu, gir muligheter for Urnesstilen til å briljere med sine karakteristika, på måter vi ikke finner andre steder.
Hvor planmessig er ornamentikken komponert?
Med tanke på at hele vestfronten mer eller mindre har vært dekket med ornamentikk, kanskje også de andre ytterveggene på kirken, så er det klart at utsmykkingene er styrt av en overordnet helthetstanke.
Som vi har sett på her så er urnesstilen en forholdsvis ukomplisert ornamentikk, med ganske få stilelementer i bruk. Hovedsakelig to typer dyr med hvert sitt bevegelsesmønster, og med ikke mer enn en håndfull ulike detaljer til å krydre med. Linjeføringen, som er selve styrken i stilen, fører tankene mot kalligrafi og penselstrøk. De vakre linjene forholder seg temmelig ubesværet til tomrommene, og beveger seg fritt i dem, etter sin egne estetiske logikk.
De store dyrene bukter seg også, og krysser sine nabodyr et par ganger eller så, før de beveger seg videre for å krysse det neste, slik at det blir en overlapp, og de alle fyller ut den plassen de er tildelt i emnet, og i komposisjonen.
Det finnes ingen konkave områder på Urnesportalen, bare konvekse kroppsdeler som buler utover, og tomrom imellom. og flettingene er konsekvente. Under over under over hele tiden, men noen skarve unntak der for eksempel to tær går hver sin vei.
En grunntese i relieffskjæring er at konturene på ornamentikken stikkes 90 grader rett ned mot bunnen bak. Det gir den beste effekten. Det er vel og bra, så lenge overflaten der ornamentet befinner seg, er nogenlunde flat. Men hva er 90 grader rett ned, når ornamentikken ligger på en sylinder, som på en rund søyle? Eller hva når det skjæres på en kuleform? Ornamentikk med dybder slik vi finner dem på Urneskirka, ville jo da ha løsnet fra underlaget om man gjorde det på den måten. Utfordringen for kunstneren er da å gjøre disse grepene tilsynelatende, på en overbevisende måte.
Vanligvis vil man i treskjæring ikke fjerne mer masse enn nødvendig når man komponerer ornamentikk, spesielt ikke på en bygningsdel. Det meste som er å se av historisk treskjæring lar betrakteren forstå emnet utskjæringen er laget av. Man fornemmer materien det er gravd ut av. Det er ganske naturlig, bevisst eller ubevisst, fra kunstnerens side. Det mesteren bak Urnesportalen har gjort, er å krysse en grense der minst halvparten av massen er fjernet, kanskje mer. Det er ikke ofte å se, allikevel er effekten av det at det oppleves som om det virkelig har blitt skapt materie, mye materie., ny materie.
Her skulle det handle om selve stilen generelt, og om Urnesportalen spesielt. Videre skal vi se nærmere på teknikkene for å framstille et slik verk. Det blir neste gang. Følg med…….
