Hva jeg lærte av et hus. Bulhus for dummies. (Ihvertfall for èn dummy)

Dette her handler ikke om banebrytende forskning, som åpner vår alles felles horisont, der skjulte gåter endelig finner sin løsning, og viktige svar vi har ventet på, endrer vår forståelse av husbygging i Norden i tidligere tider. Ei heller er det en instruksjon om hvordan man bygger med denne teknikken, og som kan brukes som en manual for andre, som har lyst å sette opp et litt annerledes hus.

Bulhus og «skiftesverk», som byggeteknikken kalles, er et godt gjennomarbeidet fagfelt. Mennesker har brukt denne teknikken i uminnelige tider, på utallige steder på kloden, og gjør det fortsatt. Det finnes professorer og doktorer, som er eksperter på det, og tykke bøker har blitt skrevet.

I beste fall er dette en metode for å lære seg bedre hvordan å forstå gjenstander og fragmenter, skapt håndverksmessig, og overlevert til oss, fra andre tider, og preget av et langt «liv» til nå. Gjennom å studere de historiske bitene, lære seg hvordan å framstille dem, og så pusle dem sammen, vil ikke bare den, eller de, historiske gjenstandene tre fram i et klarere bilde, men kanskje også et større bilde, og en større forståelse, av sammenhengene rundt gjenstanden, vil åpenbare seg.

Det er i hvert fall tanken bak prosjektet. Om det munner ut i en større forståelse av både bulhus, og denne måten å arbeide med slike oppgaver, i framtiden, så skal jeg være såre fornøyd. Men om det også skulle kunne føre til at denne forståelsen, igjen var med på å endre holdninger til hvordan å se på denne delen av kulturarven, hos meg, og kanskje til og med hos noen andre,- nå som jeg formidler det videre,- ja, da ville jeg bli virkelig glad.

Veldig mye av det generelle teoretiske rundt bulhus, som jeg forteller om her er hentet fra arbeidene til Mogens Clemmensen og Gunnar Henriksson, i deres glimrende bøker om bulhus og skiftesverk. En videre litteraturliste følger nedenfor.

Begynnelsen

Utgangspunktet for dette prosjektet var en gammel fyllingsdør som skulle gis bort på nettet, som familien min og jeg dro for å hente, et sted, der det som kalles «Skogbygdene» møter «risbygdene», i Skåne.  Disse betegnelsene brukes i flere sammenhenger for å beskrive forhold i Skåne, geografisk, kulturelt, og på andre måter, i tillegg til begrepet «slettebygdene». De tre typene av bygder, beskriver først og fremst landskapene i de respektive områdene, eller skulle man kanskje heller si kulturlandskapene. Litt forenklet kan man si at, opp gjennom historien har landskapet i Skåne utviklet seg til at i syd, hvor det er ganske flatt, er det så å si ikke skog igjen, og landskapet består av flate åpne sletter. Lengre nord er det litt mer trær og buskas, dette er risbygdene, og øverst i nord opp mot Halland og Blekinge ligger skogsbygdene, der det ennå er store skoger. Menneskene i de tre ulike landskapene, har selvsagt måttet tilpasse livene sine etter forholdene der de bodde, og dermed også byggeskikkene.

Da vi kom fram, der denne fyllingsdøra befant seg, ble vi geleidet inn i uthuset, en rødmalt løe, lang og smal, slik stort sett alle hus er i Skåne, -lange og smale altså. De er Skånelänger, men dette kommer jeg tilbake til senere. Utenpå var liggende panel, og man kunne se, at noen av veggene var i ferd med å gi etter, og bulte kraftig ut. I det første rommet man kom inn i, var veggene bygd opp av et lappverk av gamle materialer. Det var alt fra reisverk lagd av stokker, ikke stort større enn hesjestaur, til breie planker på drøye halvmeteren, hogd ut av grove eiketrær. Jeg ble mektig imponert over å se disse flotte materialene, og måtte komplimentere eieren, med et fantastisk uthus! Nja, han var nå ikke helt enig i det, det skulle ned nå, og det var derfor han skulle bli kvitt fyllingsdører og annet rot, for rivningsfirmaet var bestilt, de skulle komme uka etter.  Vi spurte om det var i orden at vi kjøpte de gamle materialene, og det passet fint. Riving er ikke billig.  Selv driver vi med alskens restaureringsprosjekter på vår lille gård midt i risbygdene, og den salgs materialer passer ypperlig når man liker å følge gamle bygningstradisjoner. Uka etter ringte telefonen, og jeg kunne komme opp og hente det som sto til å redde av treverk, som nå lå stablet på plenen ved siden av det som engang var et hus.

Jeg er treskjærer av yrke og har hele livet livnært meg av det å ha kjennskap til materialer, og det å  føre verktøy. Det betyr på ingen måte at jeg er ekspert på alt som har med trelagde ting å gjøre, men interessen og fascinasjonen for alt som kan bygges i tre, enten det er hus, båter, altertavler, eller tresleiver har alltid vært der, og også gleden over å bruke verktøy.  Fra en del opphold og reiser til Gotland, har jeg lært å sette pris på de fantastiske bulhusene som finnes der, og alltid hatt en vag drøm om en gang å sette meg inn i dette med bulhus ordentlig, og prøve å bygge ett. Men det føyer seg inn i rekken av alle de andre tingene jeg også går rundt og drømmer om, båter, møbler, laftehus osv osv, tiden strekker ikke til i en hverdag i et håndverk, der man må løpe rundt å dra inn jobbene, da etterspørselen i våre dager, sant og si ikke er særlig stor, etter treskjæring. Så uvitende som jeg var, ble jeg ganske forbauset da jeg gjenkjente en del av interiøret i denne løa, som bulhusvegger, det hadde aldri falt meg inn at slik bygde man også i Skåne en gang i tiden. Jeg visste det fantes slike bygg på Øland og i Danmark også, men lengre strakk ikke min kunnskap på dette feltet seg. Så da jeg sto der inne og betraktet disse veggene av buler, som de kalles, eller bålar som de sier i Skåne, disse ofte korte og brede plankene som er stablet horisontalt oppå hverandre, og holdt sammen av vertikale stolper med spor i, -som en stavkirke på tvers,- da begynte biter å falle på plass i min bevissthet. Skånelandene er jo egentlig danske. Hele Sydsverige har jo historisk sett tilhørt en annen kulturkrets enn Norge og resten av Sverige. Ikke bare en annen kulturkrets, men også en annen naturkrets, om man kan si det sånn. Her finnes knappast en bra furu, eller et staut grantre, her er det eika og bøken som regjerer. Og er det noe som omtrent alle og enhver forbinder med Skåne, hva byggeskikk angår, så er det definitivt bindingsverkshus, og ikke trehus. Vakre enetasjes avlange bygninger med strå på taket og hvitkalkede vegger og mørke eikebjelker som går på kryss og tvers langs fasadene, og binder det hele sammen. Det er skånelänger, ofte hektet sammen i hushjørnene slik at de danner tosidede, tresidede, eller firesidede gårder. Det er leirklinede vegger som fyller rommene mellom bindingsverket, eller kanskje de er murt med stein, men det er definitivt ikke trehus man tenker på i dette landskapet. 

Begynnelsen del 2

Så kom Coronaen. Jeg er så heldig at jeg har en 3-årig stipendiatstilling ved Norsk Håndverksinstitutt, der jeg arbeider med et prosjekt, hvor jeg prøver å belyse ulike estetiske og tekniske fenomener innen treskjærerhistorien, ved å studere, mer eller mindre, løsrevne fragmenter og biter, for å se om man ut ifra dem, kan forstå større helheter, og å søke å finne svar ved å lete bredt, blant andre fagområder, enn bare treskjærerfaget. Det er altså både en jakt på svar, samtidig som det er en jakt for jaktens del, i håp om at den i seg selv har noe å lære meg. Her kommer et forsøk på å gi et oppklarende eksempel: I sen vikingtid finner vi ornamentikk som, riktignok baserer seg på en utvikling av tidligere tiders ornamentikk, men som allikevel er helt distinkt for denne perioden og dette kulturområdet. Ornamentikken er så å si helt lik, enten den er skåret i tre, hogd i stein, malt på pergament eller støpt i bronse. Så hvem utviklet akkurat de distinkte bevegelsene og formene i ornamentikken? Var det steinhuggeren eller kalligrafen? Hvem etterlignet hvem? Finnes det teknikker innenfor metallarbeid, som skaper former som treskjæreren begynner å kopiere, eller ser gullsmeden på treskjærerens arbeider, osv. Har de ulike håndverkenes prestisje noe å si, og i hvilken grad er verktøyene og materialene med på å bestemme utseende og design?

Vel, det kommer ingen svar her, det var bare et eksempel på hva jeg arbeider med.

Da coronaen kom, ble samfunnet lammet og ingen skjønte hva man skulle gjøre, eller hvor alvorlig situasjonen var. Selv ble jeg sittende landfast, og kunne ikke gjennomføre de studiereisene jeg skulle, i inn og utland. Så mens jeg fraktet materialer, billass etter billass, og etter hvert fikk litt mer oversikt over hva som fantes i materialhaugen, så slo det meg at her kunne det faktisk være nesten nok materialer til et lite hus. Hva om jeg satte meg fore å faktisk gjenreise en hel bygning ut av dette og ikke bare bruke plankene, litt her og der, i restaurering av andre hus? Det kunne bli et fint studieprosjekt. Men slik de var brukt i denne løa, var de ikke et hus i seg selv, de var deler, hist og pist, brukt på forskjellige måter, og ved nærmere øyesyn var de til tider så ulike, og tydeligvis ikke bare hentet fra forskjellige andre bygninger, men også fra veldig forskjellige tider. Da begynte jeg å lete fram alt jeg kunne finne av litteratur om bulhus, jeg reiste rundt i Skåne på leting etter andre bulhus, og snakket med folk som visste ting.

Kort introduksjon av skiftesverk

«Skiftesverk» kalles denne byggeteknikken i Sverige, i Danmark og på Gotland snakker de om «bulhus». I Norge finnes det så lite av denne teknikken, at vi egentlig ikke har noe ord for den, men den har fått sitt norske navn, fra såkalte «sleppvegger» som forekommer iblant som innervegger i laftehus. Det er det samme som foregår teknisk sett, stokker eller planker «sleppes» ned i notspor mellom stolper, og dermed altså «sleppverk» på norsk. Men jeg tenker allikvel her å omtale det som «skiftesverk». Det finnes noen «laveggshus»(som er et annet navn) også i grenseområdene mellom Agder og Rogaland.

Skiftesverk handler altså om at man reiser stolper på en liggende ramme, og mellom stolpene fyller man veggrommene med horisontale planker som i hver ende går inn i et spor i stolpene. Deretter låses stolpene sammen på toppen med lejder og gavelband. Slik er konstruksjonen i enkle trekk, men variasjonene på hvordan å føye delene ihop, er utallige, gjennom historien, og fra område til område.

Ekspertene vil nok rive seg i håret over min lemfeldige omgang og bruk av begreper og navn, for dette er infløkte og kompliserte saker når man kan det ordentlig. Bulhus er noen ganger skiftesverk, andre ganger er skiftesverk litt andre konstruksjoner, noen ganger er det snakk om «laføre» og andre ganger dukker begrepet «timra på stolpe» opp. Men siden jeg skriver på norsk, og ordet «bulhus» finnes, selv om det er et låneord, så kommer jeg til å omtale husene her i teksten som bulhus, eller bålehus, buler og båler, teknikken kommer jeg til å omtale som skiftesverk, og de ulike bygningsdelene vil få skånske betegnelser, for å gjøre forvirringen komplett. Jeg beklager dette for alle insidere, men det må bli slik, det er en tekst skrevet av en ignorant, på et språk som ikke rommer detaljene og finessene.

Arkeologisk materiale.

Arkeologien kan lære oss mye, den viser oss gjenstander og konstruksjoner fra andre tider, som har overlevd tidens gnagende tann, og gir oss et bilde av hvordan ting har vært. Noen ganger har disse tingene overlevd fram til vår tid, så å si helt uberørt av nedbrytning, og de fremstår i dag, akkurat slik de var den gang de ble laget, mens andre ganger kan de være mer fragmentariske eller ødelagte. Men alle disse gjenstandene og tingene er alltid bare et lite utvalg, som av nokså tilfeldige årsaker har «overlevd». Gjenstander av stein eller metall, bevares adskillig bedre enn ting laget av organisk materiale. Og ofte, men ikke alltid, er de tingene man finner enten, gravd ned med vilje, mistet, forlatt, utsatt for ødeleggelse, eller på andre måter gitt opp. Da får disse gjenstandene være i fred, mens tiden og verden raser videre. Om man tar et verktøy som øks for eksempel, så vet vi en del om dem i vikingtid, for da ble de lagt i graven sammen med sin eier, og dermed, en del ganger, bevart der. Mens da kristendommen ble rådende, endret gravskikkene seg, og de avdøde fikk ikke lengre gjenstander med seg til dødsriket, så øksene ble brukt videre etterpå. De ble slitt ned og oppbrukt, metallet ble gjenbrukt til andre ting, eller nye økser, og så videre. Men noen ganger ble de mistet, eller havnet i asken etter et nedbrent hus, og da kan man finne dem. Så arkeologien gir oss pekepinner, og antydninger, på hva som har vært, og resten av forståelsen må vi fylle ut selv, ved å lete andre steder.

Når det gjelder bygging av trehus i Norden kan det se ut som at i løpet av jernalderen etablerte de tre byggemetodene som vi fortsatt har i dag seg, lafting, stavbygg og skiftesverk, ved siden av det jeg for enkelhets skyld vil kalle «stolpebårne langhus». Denne siste byggeskikken døde, sakte men sikkert ut, av ulike årsaker, og de tre andre teknikkene tok over. Bildet er selvsagt mye mer nyansert enn som så, og hus og bygninger kan være så mangt, med mange ulike spesialområder for bruk, og ofte består de av en blanding av forskjellige teknikker, så dette er en litt forenklet oversikt.

Stolpebårne langhus finner man ofte bare stolpehull og fundamentrester etter, så de kan meget mulig ha vært oppført med elementer fra de andre teknikkene, og de andre byggeskikkene har definitivt gjort bruk av konstruksjonstekniske løsninger hentet fra stolpehustradisjonene. Grindebygg er på mange måter det stolpebårne langhusets arvtager.

Skånsk skiftesverk.

-Historiske kilder

Man kan lese om at danskekongen på 1500-tallet bestilte skånske bulhus som ble satt opp i hans borg. Med de demonterte bygningene fulgte også en kyndig bulhustømrer fra samme trakten som kunne sette husene opp riktig. Ettersom dette var en utbredt byggeskikk i hele det danske området på den tiden, er det nærliggende å tro at de skånske bygningene var spesielt fine, men det kan også ha handlet om ulik politikk i forhold til eika som materiale. De forskjellige landskapene hadde varierende forvaltningspolitikk når det gjaldt bruk av eik. Dette forandret seg også stadig gjennom historien.

Det finnes inventeringer og rapporter som nokså jevnlig kartla bygninger og byggeteknikker, og som detaljert beskriver hvordan hvert enkelt hus på enhver gård ble bygd, og derfor vet man for eksempel ganske godt hvor utbredt skiftesverksteknikken var på et spesifikt tidspunkt på 1700-tallet, og hvilke hus på gården som var laftet, eller i bindingsverk osv.

– reisebeskrivelser og andre journaler gir også innblikk i byggeskikk og bruk av hus.

Mest kjent er vel Carl von Linne som skrev ned berettelsen om sin «Skånske reise» som han gjorde i 1749. Han forteller blant annet at, til tross for pålegg fra kongen om at alle måtte bygge skorstein i husene sine, så var det få som etterfulgte dette i Skåne. Der kunne de ha noen trefjøler spikret ihop som ledet røyken opp på «vinden» der den seg ut gjennom stråtakene og risgavlene. Risgavler er vanlig på skånske hus. Det er staurer side om side, som man fletter diverse kvist, gjerne einer, mellom. Det gir god ventilasjon, og en viss beskyttelse mot utøy, men dog liten isolering.

Han syntes dette var stusselige greier, men konstaterte at det svært sjelden startet brann i disse husene på grunn av dette.

Bulhus, stavbygg, og laftede bygninger har levd side om side i middelalderen, i Skåne, men også andre steder i norden. Det viser utgravninger fra byer og kjøpsteder. Om man tenker seg en by eller en markedsplass, som et sted der folk kommer fra ulike steder og møtes, er det kanskje ikke så rart. Beboerne har bygd sine egne hus, og tilpasset disse byggene etter forholdene på stedet, tilgang på materialer, og ulike materialtyper, samtidig som de har med seg den byggeskikken de er vant med og kan. Det er ikke urimelig å anta at husbygging var en del av allmenndannelsen i denne perioden, altså noe alle kunne, og gjorde.

Det som disse byggeteknikkene har til felles, er at de kan i litt ulik grad prefabrikkeres, og de kan monteres, og demonteres relativt enkelt. Og de er derfor flyttbare.  I nedskrevne dokumenter fra middelalderen angående arveoppgjør, kan man for eksempel se at bygninger av disse typene er betegnet som, «løsøre» på gården, i motsetning til hus som da nok har hatt jordgravde stolper, og som ble regnet for mer bundet til stedet og jorden.  Arkeologien viser oss at selv disse «rammekonstruksjonene» også hadde jordgravde stolper, og at selv om de hadde syller som ble lagt på en steinmur, så gikk ofte stolpene videre ned i bakken under syllen. Det er i hvert fall disse husene man finner restene etter, og det ser ut som jordgravde stolper var det tidligste utviklingstrinn for disse konstruksjonene, og at dette var enerådende i begynnelsen. Men om dette er fordi de er de eneste bygningene man finner rester etter, kan en jo ikke vite. De jordgravde stolpene har en klar ulempe, ved at de i overgangen mellom jord og luft, nokså ubønnhørlig, vil råtne vekk, og dermed mister konstruksjonen sin stabilitet. Men om stolpene hviler på steiner, eller på syllen, kan de holde mye lenger, hundrevis av år, kanskje tusener. Men skikken med å bygge med jordgravde stolper var temmelig seiglivet, og levde videre side om side med de andre løsningene med steinmurer. Så sent som på 1400-tallet, ble det utarbeidet lovforordninger i Danmark, som forbød denne byggemåten, og funn viser at skikken allikevel fortsatte til ut på 1700-tallet, der til lands. Det er fristende å spekulere i om denne måten, å «binde» husene til jorden, hadde en årsak av mer metafysisk art, og handlet om tro og verdensanskuelse, eller at det kunne dreie seg om lover og sedvane, som antydet her tidligere, om at, om de lå på syllsteiner, var de for løsøre å regne. Laftehusene skiller seg for øvrig fra de andre byggeteknikkene nettopp på dette punktet, at de ikke har behov for en forankring i jorden med vertikale bæreelementer. De ligger oppå bakken, og har ikke utviklet seg fra et stadium med jordgravde stolper.  

Skiftesverk, et kulturelt fenomen eller et naturberoende fenomen?

Litt om eika som konstruksjonsmateriale.

Eik er et veldig solid og sterkt treslag. Den kan vokse seg stor, og lever lenge.  Det harde materialet vi får fra eikas kjerneved, inneholder mye garvesyre, og er ekstremt motstandsdyktig mot nedbryting og råte. Treverkets overflate, eksponert for sol og vær, danner en nærmest forsteinet overflate som gir ekstra styrke. Hogstmoden er den ikke før den er mange hundre år gammel, det er da treverket er på sitt beste for vårt bruk, men i våre dager hogges eika som regel mye før det. Yteveden, som gjerne ikke utgjør mer enn de få siste tilvekstårene, har stikk motsatte egenskaper. Den råtner veldig fort og er svak og tåler lite påkjenninger, og skjæres vekk, så godt det lar seg gjøre, og blir ikke brukt.

Eika tilhører de ringporede treslagene. Det vil si at porene, som frakter vann og næring gjennom stokken, vokser på èn tid av året, og avsetter en tydelig synlig ring av små rør i hver årring. Andre tresorter avsetter sine porer jevnt gjennom året, mens treet vokser, slik at det ikke dannes en slik ring, og porene er som regel ikke synlige.  Hos de ringporede treslagene er denne poreveksten temmelig konstant i størrelse, enten det er et dårlig vekstår, eller et bra vekstår. Så om det er lite vekst ett år, vil andelen av ringporer være større i forhold til resten av treets vekst, og om det er et bra vekstår, vil andelen bli mindre. Ringporene er mange luftige rør tett sammenstillet, og utgjør derfor et svakt område i treverket, så jo fortere, og mer eika vokser, desto sterkere blir treverket, i rak motsetning til for eksempel gran og furu, som blir sterkere jo seinere de vokser, for deres ved blir da tettere og tettere.

Eikas røtter og greiner har til alle tider blitt brukt til konstruksjonsdeler, der deres grodde fasong gir styrke til biter som skal være krumme. Band og spant i båter, og knær i huskonstruksjoner. Røttene til eika er visstnok ikke like råtebestandig som stammen og greinene, men er ypperlige materialer allikevel. Så en svær eik med sitt rotsystem, sin stamme og sin krone, er et fantastisk magasin av materialer.

Margstrålene. Margstålene er de kanalene som frakter næringsstoffer fra kjernen og ut til yteveden, og de er ganske markante i eikas treverk. De stråler altså ut fra midten, og kan sees som lyse tynne linjer i endeveden. Disse margstrålene er også svakere partier i veden, og fungerer nærmest som bruddanvisninger når man vil kløyve materialene. Derfor er eika veldig lettkløyvd, og en stokk kan deles opp i kakestykkeformede planker langs margstrålene. Slik kakestykkeplanke er derfor helt radiært tatt ut av stokken, og veden på begge sider av planken er helt lik, og vil være så stabil som noen planke kan være. Den vil ikke slå seg hverken til den ene eller den andre side under tørking, den vil kun trekke seg sammen i bredden.  Slik lages båtbord og andre planker, og de har stor styrke og seighet, da fibrene går ubrutt i hele plankens lengde. Ulempen med en radiært kløyvd planke, er at den kun tas ut på en side av margen, yteveden hogges bort, og kakastykkespissen blir så tynn at den også må hogges bort, og dermed blir planken ikke veldig bred. Så om store bredder er et mål, kløyves heller stokken tvers igjennom, forbi margen slik at planken blir like bred som stokken er. Da har man to halvkløyvinger som kan skjæres i tynnere plank, som da blir tangensiale i forhold til stokkens omkrets. Slike planker vil ha ulik vedstruktur på hver side, og vil bevege seg under tørking, og de er ikke like stabile. Det er allikevel denne metoden man ser brukt i bulhuskonstruksjoner, de seneste århundrene hovedsakelig. Fordi bredder og tykkelser har vært å foretrekke.

Fordeler og ulemper ved bulhus.

Jeg kan ikke bastant, og med særlig tyngde, uttale meg om bulhusenes fordeler og ulemper, framfor andre byggemåter. Jeg er ingen ekspert, jeg har aldri bodd i et bulhus, eller hatt ett som uthus, til andre formål enn å bo i. Ei heller har jeg levd i et miljø, der disse husene er et naturlig innslag i bygningskulturen.  Men jeg skal allikevel prøve å beskrive sider ved denne typen hus, og se om bildet kan bli klarere.

Den vanligste måten å forklare hvorfor man har bygd bulhus, er gjennom å se på materialene som ble brukt, og tilgangen på disse. Bulhusene ble hovedsakelig bygd i de områdene der eika var rådende som bygningsmateriale. Eikas bestandighet gjør den til det selvsagte materialvalg, når man skal bygge noe som skal vare. Akkurat hvor lenge mennesker til ulike tider, har sett for seg at husene deres skulle bestå, er ikke så lett å si. I våre dager skryter entrepenører av at deres bygninger skal fungere, og bestå i minst 20 år, men jeg vil anta at i tidligere tider var tidsperspektivet litt lenger. Lengden av et menneskeliv, eller et par generasjoner? Kanskje et par hundre år? Bygninger trenger selvsagt vedlikehold, svært få byggverk står i lange tider av seg selv, uten at de ettersees og utbedres, når det behøves, i hvert fall når de lages av organiske materialer. Men om menneskene som reiste stavkirker på 1100-tallet i Norge, eller laftede loft, så for seg at de skulle stå fremdeles etter 1000 år, er nesten vanskelig å forestille seg. Og hvor lenge videre de vil eksistere, er det jo ingen som vet. Men når man ser på den flid og den innsikt, som alle tekniske løsninger på disse byggene er utført med, er det liten tvil om at de bygget for evigheten, en eller annen form for evighet.  Bare tanken på at man kan sette opp et hus, og ved å gjøre det bra, dermed spare naturressurser og forbruk i utallige generasjoner framover, er så besnærende, at det er vanskelig å forstå hvorfor ikke styresmaktene griper denne ideen og fremmer den, og kjemper for den, for alt den er verd.

 I omgivelser der eik og furu finnes, og sånn sett, materialtilgangen ikke spiller noen rolle, for hvorfor man skal velge laft framfor skiftesverk, eller omvendt, så vil man naturlig nok, se at det laftes i furu, og bulhusene er i eik. Det kan synes som at det må eik til i stolpene for å være sterkt nok for å tåle de belastningene som skiftesverksteknikken innebærer, eller at den tanken, i hvert fall, har vært i folks bevissthet, men det går selvsagt an å bruke furu, også, og det ser man eksempler på i nyere tid, når eika blir borte i områder der skiftesverket har vært rådende som byggeskikk. 

Når det gjelder bulhusene, så vet vi de har eksistert lenge opp gjennom historien. Noen sier teknikken er 4000 år gammel, og vi finner sporene etter dem hele veien fram til våre dager. Allikevel finnes det ikke riktig gamle bulhus som eksisterer den dag i dag. Deler fra middelalder finnes i steinkonstruksjoner. I Gaasetaarnet i Danmark er en hel skiftesverksvegg bevart. og det arkeologiske materialet, forteller oss om det, men bortsett fra det, skal det godt gjøres å finne noe eksisterende bygning som er mer enn 400-500 år gammel.  Skånes eldste eksisterende bulhus, skal være fra 1688, og det står ikke engang lenger i Skåne, men på Frilandsmuseet i Lyngby utenfor København.

Så hva kommer det av at stavbygg og laftede hus i furu later til å kunne vare evig, i Norge og Sverige, mens bulhusene i eik har forsvunnet?

Klima og isolasjon er kanskje hovedgrunnene. Jo mer stedet huset står på, ligner et kjøleskap, eller en fryser, desto lenger varer organisk materiale. Og jo mindre ytre påvirkning, utvikling, menneskelig aktivitet, eller uroligheter, desto lengre får ting være i fred.  Avrenning av fukt vil nødvendigvis fungere bedre på stående materialer enn på liggende, og om de kritiske punkter som, møte mellom bygningsdeler og underlag, utstikk osv, er veloverveid utformet, da er forutsetningene gode. Slik ser man for eksempel på de ennå eksisterende stavkirkene, der syllens notspor blant annet kan være utstyrt med dreneringskanaler, og andre finesser.  Nå er det jo slik at mesteparten av alle de hus og bygninger som er satt opp gjennom historien, er borte nå, det er et svært lite antall som har blitt stående. Noe handler om glimrende teknisk utførelse, og gode materialer, og annet, om ytre omstendigheter, og menneskenes aktivitet.  Man kan regne med at Skåne var mer eller mindre totalt dekket av bulhus, overalt, i store deler av middelalderen, men Skånes geografiske plassering, midt mellom de tre rikene, Norge, Sverige og Danmark, og med det mektige Hansanettverket luskende rundt, har vært en medvirkende årsak til at, i så å si, hundrevis av år, har denne idylliske halvøya, vært en regulær slagmark, -som for Skandinavias midtøsten å regne.  Store hærer har feid over landet med ujevne mellomrom. Noen ganger svenske, andre ganger danske, og ofte med beskjed fra høyeste hold, om å føre hardt fram. Drepe, plyndre og brenne alt de kommer over, var den svenske kongen Karl XI`s oppfordring en gang på 1600-tallet, da igjen danskene kom for å kreve det de følte var rettmessig sitt, og som de mistet da Roskildetraktaten ble skrevet i 1658. 1300-tallet, og 1600-tallet, var de værste periodene, og det var ikke før etter den «Skånske krigen» på 1670-tallet, at det roet seg litt, da Skåne ble svensk, for siste gang, enn så lenge. I et utdrag fra Nils Skytters dagbok, fra de skjebnessvangre årene, under denne konflikten, kan man lese:

” 22 april: Ryckte vi upp på alla 3 orter tillika att efter order uppbrenna hela Örken socken, hvilka order också lyda att ihjälslå allt mankön emellan 15 och 60 år, och uppbrende jag med mina utcommenderade efter min specification näml. Kärraboda, Röfvatorp, Smålatorp, Månstorp, 2 möllor och ett hus, därtill en gammal bonde caputerades och lågo vi om natten i Lönsboda.”

Denne kongelige befalingen, gjaldt ikke hele Skåne, må vite, det får være måte på å behandle sine landsmenn, men den gjaldt de områder der geriljavirksomheten, som «snapphanene» bedrev, sto sterkest. Riktignok var det en og annen avsidesliggende gård som slapp unna, i disse områdene, men det sier seg selv, at sjansen for at noen av husene fra før denne tiden, fortsatt skulle stå i dag, er minimale. Dette er et område i Skåne hvor skogene fortsatt står store og tette, og det gjorde de selvsagt også på 1600-tallet, mens det ellers var i ferd med å bli glissent mellom eikelundene andre steder i denne landsdelen.

Det kan se ut til at det er enklere å skylde på menneskene, enn på klimaet og materialkvaliteten, når det gjelder mangelen på gamle trebygninger i Skåne. Urolighetene er en ting, noe annet er en viss skjødesløshet som kan anes i Skåningenes byggeteknikk. Skjønt, det er et fenomen vi kan se på de nyere husene, altså de fra 1700-tallet og framover, og det er ikke sikkert det var slik tidligere, og det kan også være at vi i vår tid tolker det historiske materialet feil, og ser på skiftesverkskonstruksjonen i slike bygg, som det hele og ferdige hus, og overser eventuelle andre elementer som, kledning, puss etc. 

I hovedsak tenker jeg på det fenomenet man ser i det skånske skiftesverket, hvor syllen er en kvadratisk eller rektangulær liggende planke som blir stikkende ut fra veggen, ettersom bulene jo skal felles inn i notspor i stolpene.  Notsporet i stolpene må nødvendigvis hogges et stykke inn på stolpene, slik at det er gods nok på utsiden, til å holde bulene, så ikke denne delen av nota brekker av. Stolpene og syllen er i flukt med hverandre, mens altså bulene blir liggende innenfor i veggen. Dette problemet kan løses ved at fjøra på bulene ligger midt i bulenes tykkelse, eller på innsiden, og har nok blitt gjort ofte, slik at bulene også flukter med både stolpenes og syllens ytterside, bortsett fra akkurat der bulene går inn i stolpene. Dette blir vanskeligere når bulene er saget, og mye tynnere, enn de tidligere hogde bulene. Den nederste bålen har forøvrig, ihvertfall på de gamle bålehusene en nakke på undersiden av fjørene, og notsporene i stolpene går ikke hele veien ned til syllstokken, så dette i kombinasjon med at bålene er tykke og stikker like langt ut som syll og stolper, burde være tilrekkelig for å sørge for varighet.

I andre områder der bulhusbygging har foregått, for eksempel på Gotland og Søndre Jylland, har man kommet opp med ulike løsninger på dette problemet. På Jylland legger man en planke med skråhøvlet overside, oppå syllen, utenpå husveggen, for avrenning. På Gotland lager man en ekstra tykk førstebule, med skrå overside på utsiden, som dekker syllen, og kalles «syllfoder».

Som sagt, er problemet ikke så stort om bulene er virkelig tykke,( minimum 10 cm, helst mer), og det ser det ut til at de har vært på de gamle husene i Skåne.

Hva er mest plunder å vedlikeholde?

Det er ikke spesielt enkelt å få ut en bule midt i en bulevegg, om den trenger å skiftes ut. Det vil si, ut får man den jo, men å få en ny inn igjen, er værre. Men det er ikke så enkelt å skifte en stokk midt i en laftevegg heller. Det beste er selvsagt å gjøre en så god jobb som mulig, når man setter huset opp, slik at det denslags reparasjoner behøves ytterst sjelden. Og når man først skal gjøre de store reparasjonene, så får man heller plukke huset ned, i sine enkelte deler, for det er det jo som skapt til. Alle bygningselementene holdes sammen av gravitasjonen og eventuelt haker, dymlinger og plugger. Men om nå ulykka er ute, og man må gjøre noen utskiftninger, så har bulhusene i det minste den fordelen, at i det øyeblikket man har fått av lejdene og gavlbandene, så har man nokså grei mulighet til å plukke ut de bulene det måtte gjelde, framfor laftehuset, der alle stokkene ned til skaden, må av, eller eventuelt jekkes opp. Alternativt kan bulvegger repareres om man hogger ut et stykka av notene på innsiden, øverst oppe på stolpene, slik at bulene kan tres inn der, for så og føres nedover.

Er furutømringen mer raffinert enn eiketømringen?

Det er et spørsmål jeg ikke tør våge meg ut på å besvare, kanskje heller ikke stille egentlig, for der er det nok mange ulike meninger og oppfatninger. Men generelt kan jeg si at furuas mer velvillige formbarhet, kan gi rom for mer raffinerte løsninger og formgiving. Men selvsagt, alt som utføres i furu kan også gjøres i eik, men det er tyngre, og mer ressurskrevende. Middelalderens byggeskikk og båtbygging viser oss at dengang, var tømringen og snekringen ofte mer sofistikert enn den senere ble, enten det var i eik eller furu.

Vil 16-og 1700tallets bulhus i eik, vare i tusen år?

I Skåne i middelalderen var bulhus den rådende byggeskikk, og utvilsomt det foretrukne hus, så lenge eikeskogene fantes, og kunne forsyne menneskene med tilrekkelig med materialer. Kunne bonden velge, så var det slik han ville bygge. Men utarmingen av skogene var allerede merkbar, tidlig i middelalderen, og da ser man et skille kulturelt, der den velstående person fortsetter å bygge bulhus, mens den fattige, går over til bindingsverk. Og slik fortsetter det gjennom historien. Det blir mindre og mindre skog, og flere og flere bindingsverkshus. Fra Emnared by, ikke langt fra der jeg hentet bulhusrestene, blir det skrevet i 1720 :»Byggnadstimmer hava fuller åborne(bøndene) av eke och bokskog uti vången, men åborne hava alldeles ingen nytte därav, emedan det är av dess herrskap förbjudet, utan under tiden ibland kann dem av nåder något förunnas med utvisning». Det fremheves som bulhusets forse, at man kan bygge huset så stort man vil, ut ifra små biter med treverk. enkelte hevder at nettopp dette er hele ideen bak konstruksjonsmetoden. Bygge hus av tre selvom tilgangen til materialer er liten. Stolpene settes der de måtte behøves, og veggrommene kan være alt fra en halv meter brede, til mange meter, alt etter lengdene på bålene. Trærne som materialene tas ut fra, kan være tykke og små, de kan være bøyde og krokete, så lenge stolpene har den høyde de skal ha, kan altså veggen bli så lang den vil.

Laftehus er i motsetning den foretrukne teknikk, der trærne er høye og rette, og lange vegger kan bygges ved å knytes sammen i hjørnene. Bulhusets vegger gjøres av buler, som enten er halvkøyvinger, eller enda tynnere planker, så slik sett får man dobbelt så mye vegghøyde ut av en stokk ved å bygge med bulhusteknikk enn ved å lafte med hele stokker. Bedre utnytting av materialene, men mere arbeid å framstille. Et utviklingstrekk ved bulhusene ser ut til å være at de i middelalderen var forholdsvis smekre i proporsjonene, og at de ulike delene var mer bearbeidet enn, man kan se på de senere husene, der materialene er store, grove og tunge. Bildet kan være litt forvrengt, og det tror jeg det er, i dette tilfelle, selv om akkurat dette utviklingsfenomenet også kan sees i andre sammenhenger og andre steder. Jeg skal forklare det nærmere, men må bare skyte inn at, ettersom det fins lite bevart av bulhus i perioden mellom tidlig middelalder, og 16-1700-tallet, så er det vanskelig å få et klart bilde.

Det er funnet bulhuskonstruksjonsdeler i Tingstede träsk, som er en innsjø på Gotland, der det på tidlig 1100-tall, ble bygget en forunderlig treborg midt uti sjøen, på en gigantisk plattform, også av tre, bestående av fire lange sider, med åpning i midten. Det ble også funnet rester etter laftede bygninger og stavbygg. Noen av husene bar merker etter å ha vært bygninger som sto på land, men som ble flyttet ut på denne plattformen senere. Blant annet bar den ene hjørnestolpen fra et bulhus, tydelige tegn på at den tidligere hadde vært jordgravd. Disse bulhusdelene var smekre og lette.

Et annet eksempel som ofte trekkes fram, er deler av hus funnet under gravninger i Lund, fra 1100-tallet, og her kunne sees det samme, at delene var smekre. Lund var allerede den gang en by, og huset hadde kanskje mer karakter av å være en handelsbod/butikk.  Treborgen i Tingstäde träsk, var et sted man åpenbart har fraktet husene til, så at de skulle være lette konstruksjoner er kanskje ikke så rart. Om man kunne velge mellom et grovt tungt hus med svære materialer, eller et lite lett ett, når man skulle frakte det med båt ut på en stolpebåret plattform midt i en innsjø, er det nærliggende å tro at man ville gå for det siste. Så disse funnene utelukker ikke at det kan ha eksistert mere tunge grove bulhuskonstruksjoner andre steder i tidlig middelalder, men som før nevnt, ser man tegn på en slik utvikling, fra det lette og «elegante» til det «tyngre», også på mange andre områder, for eksempel laftehus i Norge, der materialene i middelalder var temmelig moderate i format, mens de på 1600-tallet blir gigantiske. Det kan handle om tilgang på virke, eller på ulike mentaliteter, og måter å uttrykke seg på. Der nomadene tilstreber det lette, og praktiske, og former sin estetikk rundt det, vil andre folk tenke annerledes. I Gudbrandsdalen ble de plassbygde stueskapene etter hvert enorme, og nesten «sprengte» rommene de ble plassert i, i solide laftehus, som Gudbrandsdølene visste skulle stå i hundrevis av år, og signaliserte noe om tilhørighet, stabilitet og vedvarenhet. Gudbrandsdølene var definitivt ikke nomader.

At bulhusbygging var virkesbesparende, og slik sett en nøysom måte å bygge hus på, er nok ikke forklaringen på at Skåningene foretrakk denne byggeskikken. Eika som materiale, tradisjonene, og den kulturelle tilhørighet, gir kanskje bedre forklaringer.  Den danske arkitekten Nik. Hyllestad framhever bulhusenes evne til å være luftige og selvtørkende, som en viktig årsak til at denne hustypen var å foretrekke, da i forhold til de utmurede bindingsverkshusene, regner jeg med, ettersom han skriver om danske forhold. Og det høres sannsynlig ut. Den luftige takkonstruksjonen, gjerne med risgavler og strå/halmtak og de relativt tynne treveggene, vil klart tørke opp ganske hurtig etter fuktige perioder, og gi godt inneklima, både for folk og fe, og alle andre ting som skal lagres.

Bindingsverk, stav, laft

Hvorfor stav noen ganger, og skiftesverk andre ganger?

 Man kan tenke seg at det å velge å bygge vegger med skiftesverksteknikk framfor stavbygg, er en avgjørelse man kan ta av materialbesparende hensyn, ettersom det er det argument som oftest brukes for å forklare hvorfor man brukte skiftesverk. At alt av ellers ubrukbare byggmaterialer, korte biter, kan settes sammen for å lage en lang vegg. Mens i stavbygg, i større grad, er man avhengig av at alle stokkene og bulene er i en full etasjehøydes lengde. Men fra gammelt av ser det ut til at etasjehøydene ikke var særlig høye i skftesverkskonstruksjoner(funn av stolper viser dette), derfor er det både materialbesparende og arbeidsbesparende, at man bevarer den lengde materialene nå måtte ha, og bruker dem liggende bortover i veggens lengderetning, i stedet for at alle materialer, stolper og tiler må ha samme lengde, som er husets etasjehøyde i stavbygg.. det kan se ut som at stavbygg ble valgt når det var et poeng at veggene hadde endel høyde, mens skiftesverket ble valgt når veggene skulle være lave.

Fiskartorpet.

Ringsjöen er en vakker innsjø beliggende mellom Höör og Hörby i Skåne, akkurat i grenselandet der skogsbygdene glir over i Risbygdene som brer seg sydover. Sjøen er fiskerik og det har vært drevet fiske der til alle tider. Dette uthuset som ble revet, var en bygning som nå sto i hagen i et villastrøk, der så å si alle husene er av nyere dato.  Huset målte 6×10 meter, hadde rødmalt liggende panel på utsiden, og eternittplater på taket.  Det var inndelt i 3 rom. Det første rommet var bygd i en blanding av reisverk og skiftesverk, og var en form for løe, det neste var delvis leirklint bindingsverk, men med i hvert fall en bulhusvegg, og det så ut til å ha fungert som et eldhus. Det siste rommet var en liten vedskåle i enden av bygningen, med dør inn fra den andre siden. Den var i utmurt bindingsverk.  På loftet, som var oppå de to innerste rommene, lå en hel del gammel fiskeredskap. Jeg vet ingenting om husets alder, men det bar definitivt preg av å være ganske gammelt. Jeg omtaler det som et uthus, men om det tidligere var et våningshus kan jeg ikke utelukke, det var pipe og vedovn, og forseggjorte vinduer i «eldhusdelen». En gammel fiskerett i Ringsjöen tilhører fortsatt eiendommen. Etter rivningen ønsket eierene å beholde noen av de gamle bålene, som skulle brukes til dekorasjon i det nye huset som skulle bygges der, blant annet en båle med inskripsjonene: «1811 I:N:D». Dessverre hadde jeg ikke anledning til å undersøke huset nærmere, da det sto oppe, så dette er det jeg vet. De ulike byggteknikkene, vitner i hvert fall om at huset hadde en del historie på baken, der det nå stod, men spørsmålet er om de gjenværende materialene kan fortelle en enda lengre historie.

Litt leting i gamle kart, viste at dette lille fiskartorpet kom til, som et resultat av en av skiftesforordningene som foregikk i Sverige tidlig på 1800-tallet, og nok var hentet fra en gård i Sätofta by, en snau kilometer unna.  Om man skal stole på de gamle kartene, og det er det god grunn til å gjøre, svenskene har vært veldig gode på å dokumentere historien og utviklingen, gjennom kart, så kan vi se at på ett kart fra 1856 er husene ennå ikke oppført på denne tomta, men på et annet kart fra 1910 er de inntegnet. Så engang mellom disse to årstallene, ble altså dette huset satt opp, om kartene er til å stole på.

«Enskifte» var en av mange jordreformer som ble gjennomført i Sverige fra slutten av 1700-tallet, og litt utover på 1800-tallet. For å effektivisere jordbruket, ble «byarna» altså de små landsbylignende bosettingene, delt opp og spredt rundt i landskapet, og de gamle teigdelingene ble omfordelt, slik at hvert gårdsbruk fikk et sammenhengende jordstykke, og bonden skulle slippe å springe fra den ene teigen her, til den andre der, slik det etterhvert hadde blitt etter mange generasjoner med arveoppdelinger. Da ble enten hele gårder med alle sine hus flyttet, eller så delte man opp hver gård, som jo besto av mange bygninger, slik at en länge havnet på en ny gård, og neste på en annen. Gården jeg selv bor på ble delt slik. Og reiser jeg noen kilometer nordøst, kan jeg besøke huset som en gang sto sammen med mitt eget, ett helt annet sted.

Et skråblikk til Gotland: Huset i Endre.

På øya Gotland i Østersjøen kan det virke som om tiden har et annet tempo enn i verden utenfor og rundt. Denne øya har i uminnelige tider hatt en veldig strategisk beliggenhet der ute i dette innlandshavet mellom den Skandinaviske halvøy og landområdene i øst. Russland, Estland, Latvia osv. Gotlendingene selv har fartet mye derifra, men også alle andre som var på vei østover eller vestover i denne delen av Europa, har hatt øya som et naturlig stoppested. Handel og utveksling gjorde Gotland til en kulturelt, svært rik liten plett på denne jord i lange tider. Men utvikling i sjøfart, og sikkert mange andre faktorer, har gjort at i de siste århundrene, har øya blitt liggende i en bakevje. Kanskje litt som øverst i et norsk dalføre, tiden har gått saktere. Gotland er en bugnende oase full av kulturminner som fortsatt kan sees i landskapet, fra stein-, og bronsealder, og framover gjennom historien, blant dem også gamle trehus.

På Gotland har man laftet, og bygd bulhus om hverandre siden vikingtiden. Det finnes en god del eik på øya, og historisk sett var det sikkert mye mer, men det er allikevel furua som er det foretrukne treslag til husbygging der. Den Gotlandske furua er av svært god kvalitet til konstruksjonsvirke.  I motsetning til i Skåne, og på det svenske fastland, så er det på Gotland slik at når lafting og skiftesverk ble brukt om hverandre, så var det våningshusene som var bulhus, og uthusene som ble laftet. Når man forklarer den motsatte skikken i Skåne, altså at våningshuset var laftet, i motsetning til uthusene, så skal det være fordi lafting gir et tettere og varmere hus. Tykkere vegger og altså mindre gliper og sprekker. Ja, det er definitivt større sjanser for gliper og sprekker i et skiftesverkshus, men det finnes også mange teknikker for å unngå det.

Den måten jeg antar løser problemet enklest, er ved å la det være litt synkemonn i stolpene, slik at lejden og gavelbandet, og dermed hele takets tyngde, kan synke nedover av sin vekt, og ikke hviler på stolpene, men altså på bulene. Det blir omtrent det samme som skjer i laftehus. hver eneste lafteknute, har litt rom i seg, slik at etterhvert som huset synker, blir knutene tettere og tettere.

Jeg fant et lite uthus på Gotland som omtrent hadde lidd samme skjebne som fiskartorpet ved Ringsjön. Og brukte endel tid på å studere det. Krattskogen rundt var tett, helt inn til husveggene, og folk hadde ikke vært der på lange tider.

Rekonstruksjonen.

Jeg prøvde å få en oversikt over hva som fantes av bygningsdeler, mens jeg fraktet dem, og jeg noterte ned alle vitale mål på bitene, hvor eventuelle dymlingshull var plassert, og andre særegenheter ved hver del. Deretter lagde jeg modeller av alle bitene i 1:10, slik at jeg kunne sitte med dem, som et tredimensjonalt puslespill, og se om jeg kunne finne ut hvordan de hadde vært satt sammen, og hvordan de forhåpentlig kunne kombineres, for å få lagd et mest mulig komplett hus.

Det var ganske åpenbart at det kunne være snakk om deler fra ulike bygninger. Noen av bulene var digre, med en tykkelse opp mot 13 cm, mens andre var halvparten så tykke, eller enda tynnere, ned mot 4-5 cm. Noen var hogd med øks, andre sagd med kransag, og enda noen med oppgangssag, så det ut til. Tradisjonelt i Skåne har bolighusene, bålestugene, vært oppført med grove dimensjoner, og gjerne med bare stolper i hjørnene, slik at alle bålene har gått gjennom hele veggen fra hjørne til hjørne. Uthus og herbrer har vært gjort av slankere materialer, uten samme omtanke for tetthet og varmemagasinering.

Den veldig ulike slitasjen tilsa også at det ikke bare var snakk om materialer fra forskjellige tider, men også fra bygninger med ulik bruk. Hver og en del kunne fortelle historier om noe, og spørsmålet reiste seg ganske fort om hvilken type hus dette skulle bli? En bastard måtte det nødvendigvis ende opp som, med en så god blanding av deler. Men det var overvekt av biter som nok var fra ett og samme hus, og som også så ut til å være de eldste, så disse delene fikk en form for forrang, og jeg lot dem få bestemme hvordan det nye huset skulle bli.

Ett av skiftesverkstradisjonen i Skånes kjennetegn er nettopp improvisasjon. Skåningene har tilpasset seg forholdene rundt seg. De har forholdt seg til laftebygg og lafteteknikker, der det har vært naturlig, og også hentet inspirasjon og løsninger fra bindingsverket. Noen ganger ser man at veggene er bygget med skiftesverk halveis opp, før resten er gjort med leirklining og bindingsverk. En fin trøst når man vet at man må ty til ulike løsninger. Det har selvsagt ofte handlet om nøysomhet, og liten materialtilgang, og det var også noe som jeg tok tak i, da jeg helt i begynnelsen prøvde å sette opp noen retningslinjer for prosjektet.

Hensikten med prosjektet var todelt. På den ene side ønsket jeg å redde og bevare noe jeg anså som et kulturminne, og på den andre, skulle det være en måte å lære om denne teknikken og om historien til bulhus i Skåne.

Den første retningslinjen jeg satte opp, var å i minst mulig grad gjøre inngrep eller forandringer i de historiske bitene. De skulle få leve videre slik de var, og framover også kunne fortelle sine historier, uforstyrret av at en ignorant nordmann med kunnskapshunger hadde kastet seg over dem.

Den andre retningslinjen handlet om at de ganger jeg måtte finne en løsning, dette gjaldt i hovedsak i de delene jeg måtte lage nye, skulle jeg gå for tradisjonelle skånske løsninger, så langt det lot seg gjøre, og ikke blande inn teknikker fra andre steder.

Den tredje retningslinjen var å bruke det jeg hadde for hånden, og som kunne skaffes enkelt lokalt. Denne siste rettesnoren handlet jo selvsagt i utgangspunktet om, at jeg ikke har allverdens mye penger å rutte med, men det føltes riktig uansett, ettersom det nok hadde vært slik dengang disse bygningene som delene kom ifra ble bygget også. Det var ikke alltid de best tenkelige materialene, eller løsningene. Det var tilpasning til forholdene, og improvisasjon.

Heldigvis hadde jeg året før kommet over et lass med eikestokker som egentlig skulle bli ved, men som jeg fikk kjøpe billig. Bonden leverte vanligvis tømmer til parkettindustrien, men disse stokkene var ikke bra nok til det. For mye kvist og kvast og urolig ved. Jeg kjøpte dem i utgangspunktet for å bruke til restaurering av bindingsverkshuset vi bor i, men det var også nok til å få lagd nye deler til bulhusprosjektet.

Det som manglet blant rivningsdelene var i hovedsak stolper, syllstokker, gavelband og lejder. Det var kun en stolpe bevart av det historiske materialet, og denne målte ikke mer enn 117cm i lengde.

Tre av veggrommene var intakte, og gav en høyde på ca 2 meter mellom syll og gavelband/lejd. Bare ett av dem var fra det jeg anså som det eldste huset, og dets høyde var slik den sto da huset nå ble revet, men det behøver ikke bety at det var slik tidligere. For 2 meters høyde er merkelig nok forholdsvis høyt, om dette skulle vise seg å være deler fra en virkelig gammel bålestuga. Det var tre svære båler, pluss en tynn liten en på toppen, med uthogninger til feste av takbjelker. Men dette veggrommet ble det som ga høydeformatet på resten av huset. Slik ble det.

Lære gjennom rekonstruering.

Ettersom prosjektet ble endel av studiene mine, tillot jeg meg å bruke tid på å teste ut forskjellig verktøy og teknikker, når de nye delene skulle lages. Jeg satte meg fore å etterligne verktøysporene jeg fant på de gamle delene, skjønt det var ikke så mye å finne som man kunne håpe på. Mange av bålene var svært forvitret i overflaten, og bar preg av å ha blitt snudd, ved tidligere ombygginger, slik at slitasjen var på begge sider. Andre huggespor, for eksempel, stammet fra nokså røffe senere tilpasninger, og hadde nok lite med den originale tilvirkningen å gjøre. En god del av Bålene bar merker etter kransag eller oppgangssag.

Marumsrud.

Etter å ha høgd i 7 måneder syntes jeg fortsatt ikke jeg hadde fått det helt inn. Gangen i det, måten å tenke, planlegge, hvordan å gjøre det. Jeg dro for å snakke med Hans Marumsrud.  Attrå, i Tinn kommune er 75 mil fra Skåne. Et annet land, en annen kulturell sfære, og en annen natur. Men øks er øks og tre er tre? Man svinger av motorveien ved Kongsberg, så er det bare halvannen time med vei som krongler seg gjennom skog, og over fjell, uten en eneste møtende bil. «Jeg syns ikke jeg får noe dreisen på spretteteljinga», sier jeg, når jeg kommer fram på tunet til Hans. «Åå?» Sier han, og ser rart på meg, som om det var det merkeligste han hadde hørt på veldig lenge. Han henter fram en bunke økser og legger dem på arbeidsbenken. Lange skaft har de, veldig lange skaft. Vi måler dem. De er fra 85 cm, og opp mot metern. «Man må ha lange skaft når man spretteteljer, ellers får man ikke god styring, de blir så vinglete» sier Hans, og jeg angrer på at jeg akkurat kappet skaftet på favorittøksa mi med 15 cm. Øksene til Hans er en russer, og en fra Georgia, og et par tre norske, smidd etter modeller fra middelalderen.

Øksa fra Russland er kraftig hulslipt, mens georgieren tynner jevnt utover, fra helt bak på hammeren. De norske er rundslipt i litt forskjellige varianter. «Man kan sprettetelje med en hvilken som helst øks egentlig. Det handler om måten man høgger på»

Man kan se at Hans spiller gitar. Han holder øksa med hendene langt fra hverandre, og høgger. Dunk, dunk, dunk. Hvert høgg er en bevegelse som går fra øksa og gjennom hele kroppen hans, og slutter ikke før føttene har gjort et lite skritt til siden. Han ser ut som en shadowsgitarist, med innøvde trinn, hele kroppen er med. Steady, steady, som et Johnny Cash komp. «Du skal ikke svinge så veldig, da mister du rytmen», sier han, men det swinger, helt klart.

Skånsk bilning.

Den tradisjonelle skånske måten å tilvirke bygningsmaterialer, er ved etter å ha klampehogd stokkene ned til den dimensjon de skal ha, å slette flatene med en stor assymetrisk bile. Det er slik man også gjør det i Tyskland og Danmark. De assymetriske bilene har ikke hatt den samme gjennomslagskraft i hverken Norge eller Sverige, selv om de tidvis har forekommet. Høggingen foregår på høye bukker, i stedet for nede på bakken slik man gjerne gjør det i resten av Skandinavia. Ettersom Skåne var dansk helt fram til slutten av 1600-tallet, er det ikke rart at de danske og mellomEuropeiske håndverkstradisjonene levde videre, Men ettersom bygningshistorien kan vise oss at det definitivt var en tradisjonsutveksling i grenseområdene mellom det svenske og det danske området, kan det hende også framgangsmåter for fremstilling av bygningsdeler, har hatt en lignende sammenblanding.

Så små inngrep som mulig, helst ingen.

På mange av bålene kunne det være hogd vekk et hjørne, for å få dem til å passe inn et sted, eller andre biter var brukket av etter riving, for eksempel. For at det ikke skulle bli åpninger i veggene der, var jeg nødt til å spunse inn biter, dog så varsomt jeg kunne klare. Noen ganger var det nødvendig med en treplugg eller to, for å få festet de nye bitene. Om det var snakk om brudd, eller interessante sagsnitt, lot jeg dem være uforandret, og besluttet å satse på å fylle de eventuelle gapene mellom det gamle virket og de nye bitene, med leire, slik jeg så at huset hadde blitt reparert tidligere.

Hva er ut, og hva er inn?

Om man ser etter på gamle skiftesverkshus kan det se ut som om det ikke alltid er noe system i om det er utsiden eller margsiden som vender ut. Om man lager store fasetthugne båler vil det våre naturlig å ha utsiden ut. Stokken kløyves i to halvkløyvinger, som da blir flate på margsiden, og så hugger man fasetten på utsiden. Utsiden vender som regel ut i laftehus med kløyvede stokker, slik er det også i stavbygg som stavkirker. Men det er kanskje i det øyeblikk man begynner å bruke sagde planker, at dette ikke lenger er et så viktig poeng. Ved saging kan man jo få flere planker en to ut av stokken, og de er flate på begge sider alle sammen.

Det samme kunne jeg se på matrialene fra Fiskartorpet. Det som gjorde det ytterligere forvirrende, var at slitasjen ofte var like sterk på begge sider av bålene, og når en båle er mer eller mindre symmetrisk, uten noen kjennetegn som indikerer hva som er ut eller inn, blir det nærmest hipp som happ i en slik «useriøs» rekonstruksjon som jeg holder på med. Det som da ble avgjørende for hvilken vei jeg brukte dem, var om dymlingehullene korrellerte med noen andre båler. Om de så gjorde, gav plasseringen seg selv. Da kunne jeg ihvertfall fastslå, at en gang i historien hadde de stått slik eller sånn. Men om dette var den originale sammensetningen, eller fra senere gjenbruk kunne jeg ikke vite. Nesten alle bålene hadde en hel masse dymlingehull, som ikke passet med nabobålene også. Ofte fikk jeg følelsen at delene ikke bare var gjenbrukt en gang, men flere ganger, før de endte opp i Fiskartorpet.

Slitasje- og overflatebehandligsspor.

Et trehus som eksponeres for vær og vind, slites forskjellig på husets fire vegger. Noen av veggene blir svidde av solen, mens andre aldri får sol på seg, og forvitres på en helt annen måte. Vindforholdene der huset står spiller også inn. På solsida i norske daler ser man mørkebrune solsvidde vegger på husene, men om man går rundt dem ser man at der er det en sølvskimrende gråfarge som dekker dem. Om et hus står inntil et annet, kan veggene der se ut slik tømmer ser ut på innsiden av huset. Litt brunet oksidert men ellers nesten som nytt. Innsider av hus vil jo også slites på et vis, etter hvordan huset har blitt brukt. Fjøsvegger kan ofte være helt spist opp kjemisk av urin, og vegger der man har brukt åpen ild, kan være sotsvarte. Kvaliteten på materialene og plasseringen i veggen gjør også at selv på samme vegg, kan variasjonen være stor. På materialene fra Fiskartorpet var variasjonen definitivt stor, og gitt at materialene også med stor sannsynlighet har veldig forskjellig alder, så er det vanskelig å danne seg et helhetlig bilde. Men det lar seg nok gjøre. Det kan også tenkes at materialene enten har stått i nedfallshus der for eksempel taket har ramlet ned, eller der syllen har råtnet bort, eller at de i lange tider har ligget lagret i mer eller mindre gunstige stabler, før de igjen ble brukt. Det jeg vet med sikkerhet, er at to av veggrommene sto rett på jordgulvet uten hverken syllstein eller syllstokk, da huset ble revet.

Da jeg følte at jeg omsider hadde en viss ide om hvordan huset kunne settes sammen, og jeg hadde hogd en bunke med syllstokker, eller «fotträd», som de benevnes på skånsk, og visste hvor deres skjøter kom til å være, gravde jeg ut til fundamenter i hjørnene, og til skjøtepunktene.

Jeg har en mistanke om at skåningene ikke har vært så opptatt av slikt, men stort sett har satt husene og murene sine rett på bakken. Det er lite teleproblematikk i denne regionen. Men jeg tenkte det var lurt å være på den sikre siden, ettersom dette er saker jeg har lite greie på.

De fleste gamle hus i Skåne har svært lave grunnmurer, de eneste gangene det er noen høyde å snakke om, er de gangene ujevnt terreng tilsier det.

Jeg gravde groper som jeg fylte med store steiner, og vatret opp toppsteinene så godt det lot seg gjøre. Steinene plukket jeg rundt om på de tilliggende jordene. All steinen til muren ble hentet fra en radius på et par hundre meter rundt der huset står nå.

En kar i Malmö gravde ut til ny kjeller i huset sitt, og hadde behov for å bli kvitt massen noe sted. Det var fin leire og han dumpet den på tomta vår. Denne leiren fylte jeg opp under huset. Ettersom jeg antok at originalhuset var temmelig gammelt, og nok hadde stampet jord eller leirgolv, virket det riktig å gå for det i det nye også. Leiren ble riktignok dumpet ganske langt fra byggeplassen, så det ble en god del trillebårkjøring. Men med tre fire lass hver kveld, var muren fylt opp på noen måneder. Regnet hjalp til med å presse massen ned, og fordele den.

Jeg la syllene opp og forbandt dem i hjørnene halvt om halvt, og med treplugger. De målte ca 15cm x 15cm. Egentlig litt stusselige dimensjoner, tatt i betraktning at de gamle bålene tidvis var opptil 13 cm tykke, men det var slike dimensjoner jeg fikk ut av den eika jeg hadde til rådighet, etter at jeg hadde brukt de groveste stokkene til stolper. Årsaken til at jeg måtte la endel av stolpene være ganske brede, var fordi det var eneste mulighet til å få kabalen med lengder på bålene til å gå opp. Når målene på bålene allerede var satt, slik de forelå i den gamle materialstabelen, måtte det bli stolpene som tok opp i seg, og ga de justeringer som behøvdes, for at to og to vegger skulle bli like lange. Slik kunne jeg bruke alle bålene, uten at noen av dem måtte kappes på lengde.

Rare funn og oppdagelser.

I koronatiden kan selv uskyldig snufsing få store konsekvenser, og ikke sjelden må barn være hjemme fra barnehagen. En dag Jonathan på 4 var hjemme, ble han med meg å arbeide med bulhuset, og jeg satte ham til å trekke ut rustne spiker. De er det mange av i gamle trehus, og dette hadde jo til og med hatt panel på utsiden, så det var nok å gjøre. Det var noen han sleit ekstra med, og da jeg kom bort for å hjelpe ham, la jeg merke til at de bare var slått inn en drøy cm eller så, før de var bøyd ned og lå flatt langs bulens overflate.  Dette var den største, og aller groveste tilvirkede, av alle bulene, og et vrient beist av en planke, med bølgende ved og mye kvist. Det gikk opp for meg da, at disse spikrene ikke stammet fra panelet som hadde sittet på, men at de var spikret inn for å holde på plass avveden som på et tidspunkt hadde begynt å sprekke opp, og truet med å spjære av lange biter fra bulen. Dette var altså en vedlikeholdsmetode, som noen hadde brukt en gang i husets historie, og jeg følte meg uendelig dum og ignorant, som hadde oversett det. Men nå er dette fenomenet, i det minste dokumentert her i denne teksten.

Jeg søkte mye rundt på nettet etter skiftesverk og bulhus, og innimellom dukket det opp annonser der buler fra gamle revne hus, var til salgs. Jeg kjøpte noen her og der, og oppdaget at en bule fra nordøst i Skåne, hadde samme slags pyntekant som en av bulene fra fiskartorpet. Mønsteret er en ganske vanlig dekorasjon som man finner på mange bygninger, fra ulike steder og tider. Det skjæres på kanten av planker og bjelker, og består av V-hakk etterfulgt av en slak bue, før et eller flere V-hakk kommer igjen. Det kan sammenlignes med morse. Prikk prikk strek prikk prikk for eksempel. Dette er en vakker dekorasjon som med enkelhet kan utføres med en øks eller kniv.  Det pussige ved dette, oppdaget jeg først da jeg la bulen som kom fra Kristiandstadområdet, ved siden av bulen fra fiskartorpet, og det viste seg at proposjonene var identiske. Den nyinnkjøpte bulen var riktignok noen centimeter lengre enn den fra fiskartorpet, med selve utskjæringen var like stor. Det er fort gjort å begynne å undre om akkurat disse bulene hadde en spesiell plassering eller funksjon, og at det var spesifikke mål som pleide å gå igjen da disse bulhusene ble bygget, men ikke vet jeg. Bulen fra Fiskartorpet var forøvrig den eneste i vrakhaugen, som var laget i bøk. Og det skal jeg komme tilbake til senere.

Gran

På loftet i fiskartorpet lå lagret et par bunker med buler som jeg fikk hentet før huset ble revet. På innsiden var de dekket av mange lag tapeter, og noen av dem har, under alle tapetene, påmalt en veldig enkel form for marmorering i blått og svart, malt rett på den grove sagde overflaten.

‘

Jeg antar de var sagd på oppgangssag, for sagsporene var veldig jevne, og sto temmelig vinkelrett på plankene. Utenpå har de vært rappet, det hang ennå igjen klumper av leire armert med svinebust. Overflaten på bulene var hogd opp, med en kloøks, vil jeg tro, og det var spikret på lange pilkvister diagonalt. På et område som strekker seg over flere buler, er det også banket inn firkantede treplugger. Det kan tyde på en reparasjon av pussen på et tidspunkt.

Selv om bulene er tykke (6-7cm), og temmelig brede, er de svært lette, og gjort av hurtigvokst gran. Alle lagene med tapet vitner om en viss alder, men jeg har ved andre anledninger i arbeid med gamle hus i Skåne, erfart at retapetsering var noe man gjorde ganske hyppig, ihvertfall i tidsrommet sent 1800-tall og tidlig 1900-tall. Dateringene er da gjort utifra stiluttrykkene på de ulike tapetene.

I fugene mellom plankene var det tettet med noe som kan se ut som en blanding av mose og leire/(kalk?) Jeg spurte min gode rådgiver Karl Magnus Melin, som er en autoritet på gammel byggeskikk, om han hadde støtt på dette fenomenet tidligere, det hadde han ikke, og han antok at det handlet om at leiren/kalken hadde sevet inn mellom bulene, fra overflatebehandlingen utenpå. Det er slettes ikke umulig, men blandingen, som ennå hang godt fast på så og si alle bulene, virket så jevnt utblandet, at jeg ihvertfall ikke vil utelukke at mosen var fuktet opp med vann med mye leire i.

Buler av bøk.

Alle gamle hus bærer preg av reparasjoner og improvisasjoner. Et hus forandres gjennom tiden, fordi bruksmåten endres, deler blir fjernet, nye tilbygg kommer til, og reparasjoner og vedlikehold er en naturlig del av bygningenes livssyklus. Og omstendigheter som økonomi og tilgang på materialer, setter definitivt sitt preg på disse forandringene.  Man kan se at det har vært brukt bøk som buler i gamle hus, men om noen hus ble bygget utelukkende med bøkebuler, tør jeg ikke si. Bøka er nemlig ikke så godt egnet til konstruksjonsvirke, men den har også sine gode kvaliteter og egenskaper.  Hovedinnvendingen for ikke å bruke bøk i kontruksjoner, er at den er lite råtebestandig, og insekter er glad i treverket. Men bøken vokser seg som regel veldig stor og tykk, stammene kan bli enorme. Og dette kombinert med at den, som eika,  har tydelige margstråler og er lettkløyvd, gjør at man kan få ut veldig brede speilkløyvde planker. Det er også en særdeles hard og solid tresort. Det skulle være spennende å utforske bøken mer som materiale til husbygging. Jeg tror dens dårlige rykte er litt ufortjent. Bøken sprer seg som et ugress, og når bøkeskoger etablerer seg, fortrenger de alle andre trær, med sine store tette trekroner som beholder løvet vinteren gjennom, selv om det har visnet, og når bladene omsider faller, blir de liggende lenge i tykke lag på skogbunnen, så intet annet vokser opp. De skogene som finnes i risbygdene i Skåne, er stort sett bøkeskoger. I våre dager forbinder vi kanskje bøkematerialer med danske designmøbler og ispinner, men i tidligere tider har bøken vært flittig brukt, mest for sin styrke. I Osebergfunnet fra 800-tallet kan man se at veldig mye av alle de flotte gjenstandene som ble funnet der var gjort i bøk. Alle praktsledene blandt annet, var lagd av bøk, hjulene på vogna, og mye av den aller fineste treskjæringen var i bøk. Som treskjærer kan jeg si, at det ikke akkurat er drømmematerialet å skjære i, siden det er så seigt og knallhardt, men det later til at Vestfoldvikingene anså det som en virkelig favoritt blandt materialer.

Man kan tenke seg et bulhus i Skåne som ble oppført i eik, i en periode da eikskogene fortsatt sto rundt huset, men som noen hundre år senere måtte repareres, og deler måtte skiftes ut. Men i løpet av den tiden som var gått, hadde eikskogene blitt mindre eller forsvunnet. Eika var etter kongelig befaling, kronens, eller tilhørte adelen, som enten kunne selge eikematerialene til trengende bønder, eller gi tillatelse til litt nødvendig hogst. Nå sto bøketrærne store og mange i det samme området, og uten den samme lovbeskyttelse som de dyrebare eiketrærne. Det er ikke sikkert reparasjonene var så store heller, så da var det nok greit å ty til bøkeplank. Så dermed kan vi se en og annen bøkebule rundt omkring i gamle hus som ennå står.

Furu

I alt materialet fra det nedrevne huset var det bare en av de virkelige bulene som var gjort av furu. Den var rundt 6 cm tykk. (Det var også tre korte biter som kan ha fylt en åpning eller lignende. )Den hadde også, som den eneste av dem alle, noe som kunne minne om et uthugd måsåfar, slik man kjenner dem fra lafting. Altså at på bulens underside er det hogd ut en renne, slik at det er plass til å legge inn mose for isolering, og også slik at det er ytterkantene som ligger an mot den underliggende bulen. På denne bulen var det også risset inn et romertall. Dessverre var bulen så oppspist av insekter at det føltes galt å bruke den videre i det nye huset.

Lejden og gavelbandet.

I rivningslasset var det med to biter av gavelband(evt takbjelke fra inni huset) og et stykke av en lejd på drøye 2 meter. Gavelbandet og lejden var av eik, i grove dimensjoner. Den mer usikre delen var furu.

For at det skal være synkemonn, og for at takkonstruksjonen skal hvile på bålene, og ikke på stolpene, tok jeg ut dypere spor i stolpene, og også på undersiden av gavlebandene, slik at dette kan sige, og tette veggene. Nå er det nok ikke snakk om så fryktelig mye krymp, som skal skje i gamle tørre materialer, men det føles bra å gi konstruksjonen muligheten, til både å krympe og utvide seg, uten å være helt låst.

Det får meg til å tenke på slark.

Da jeg la ut syllene og skulle tappe stolpene i dem, gjøv jeg løs med millimeterpresisjon. Her skulle stolpene sitte som støpt ja. Tappene gikk med hele sin bredde gjennom den øverste av de sammenbladede syllene, og med halve sin bredde ned i den underliggende. Det føltes riktig og bra, helt til jeg måtte ta dem ut igjen for en justering eller annet. Da var det håpløst. Tunge beist som skulle løftes ut igjen av pintrange tilpasninger. Jeg var med Kalle Melin opp til Åstringagården i Knislinge, for å ta den i nærmere øyesyn. Der hadde det dessverre vært en brann, og hele den ene längen var totalskadd. Allikevel var det mulig å gå i brannruinene, og måle opp endel av bygningsdelene. Det vi så der var at det var en god del slark i sammenføyningene. Kalle mente dette ikke var slurv, men slik man gjorde det med overlegg. Det var ikke dårlig håndverk, det var tilsiktet slark. Og jeg har senere i arbeidet forstått at det er på sin plass her og der, nettopp for å lette arbeidet, der det kan gjøres uten å ha noen konsekvenser for stabiliteten i konstruksjonen. Derfor ble det adskillig mere slark da mellomstolpene skulle opp. Uten det hadde jeg ikke klart å få alle de umake bålene på plass.

Jakob Nilsson

Tidlig i arbeidet dro jeg på besøk til Jakob Nilsson, en ung mann som har gjort det til sin levevei å bygge skiftesverkshus i vår tid. Jeg hadde med meg en lang liste spørsmål, og han kunne lære meg mye. Han poengterte at det var mye bra å lære i litteraturen om bulhus, både hos Mogens Clemmensen og Gunnar Henriksson, men man kunne ikke lære hvordan å bygge hus av dem. Jeg bet meg også merke i det han sa om at der, i litteraturen står det hvordan ting er, og hvordan de har blitt gjort, men når man går ut i felten så viser det seg at alt er helt annerledes. Helt andre løsninger har blitt brukt, og variasjonen er enorm. Og dette er et tema jeg stadig vender tilbake til og funderer over. Det er på ingen måte for å undergrave arbeidene til Henriksson og Clemmensen, de er fremragende, men generelt når det gjelder faglitteratur som omhandler håndverk, spesielt når den er god, så har den en tendens til å bli kanon. Det er slik det er, slik har det vært, og sånn er det, ferdig med det. Jeg tror aldri det er fagforfatterens mening at det skal oppfattes slik, og ofte i tekstene gjør forfatteren sitt ytterste for ikke å være for bastant og konkluderende. Men ett hvert teoretisk fagverk har sin avgrensning, og en viss mengde forenkling og generalisering må til, for å få en fagbok ihop, og for å få den forståelig og anvendelig. Det er leseren og brukerne av bøkene som glorifiserer dem, og helligkårer dem. Ute i felten, på arbeidsplassen, er det alltid et hav av omstendigheter og gjerne tilfeldigheter, som gjør at man velger den ene eller andre løsningen på et praktisk problem. Banale forklaringer som at «det var den typen trebit som lå på benken akkurat da», til at «øksa ramla ned og jeg orket ikke klatre helt ned på bakken, så jeg skar den til med kniven istedet», kan noen ganger være forklaringer på løsninger som for ettertiden virker underlige.

Spesielt problematisk er det med lærebøkene, fordi de ofte skal forklare noe for de uinnvidde. Noen uten bakgrunnskunnskap skal lære hvordan å utføre noe, og det sier seg selv, at for å få det til, må man ty til løsninger som ikke nødvendigvis er de samme som den rutinerte håndverker, med både tek og erfaring, bruker i sitt arbeide. Jeg kjenner det godt fra undervisning i treskjæring. Der lærer jeg folk til å bruke teknikker og rekkefølger i arbeidet, som jeg selv aldri gjør i mitt daglige virke, men i det minste, i en slik situasjon, der man står sammen ved arbeidsstykket, kan det meste forklares muntlig, eller ved praktisk demonstrasjon. Det går ikke når man skal skrive en tekst om det. Da står det som står, helt for seg selv. Det er vel det som gjør at teori og praksis må gå hånd i hånd innenfor håndverksfagene.

Jakob viste meg rundt på gården sin der han arbeidet med en rekke husprosjekter. Også bygningene som sto på gården var ulike skiftesverkshus som han enten hadde bygd eller flyttet og restaurert. Han forklarte gangen i arbeidet, hvordan man monterte bygningsdelene sammen. Jeg undret om man lagde drenering i tapphullene på syllstokkene,-unnskyld «fotträet»-. Jeg så for meg at det var viktig, ettersom vann vil renne nedover langs stolpene og kanskje ned i tapphullene og bli liggende der. Hans svar var: «Nej, det är jo för fan ek!». Enkelt og greit. Jeg må inrømme at jeg allikevel boret noen dreneringshull selv, det kunne jo ikke skade å være på den sikre siden.

Jakob fortalte at han reiste stolpene og monterte på gavelband og lejder, slik at hele rammeverket sto oppe før bålene ble tredd inn diagonalt, og så sluppet ned slik at de lå horisontalt. Dette fungerer så lenge bålene ikke er så lange eller brede, og såfremt det er et visst rom i notsporene. Helt øverst, når det ikke lenger var plass til å tre inn bålen diagonalt, hogde han av innerkanten på notsporet, slik at sistebålen kunne puttes inn horisontalt, og deretter plugget på en ny bit der notkanten var hogd vekk.

Lenge gikk jeg og grunnet på om jeg kunne få det til på den måten, med alle de rare og forskjelligartede bålene som jeg skulle arbeide med. Jeg hadde riktignok gjort prøver, liggende på bakken, der jeg la dem sammen på ulike sett, for å finne de beste kombinasjonene, men med den metoden hadde jeg ikke sjans til å få dratt dem ordentlig sammen, og sett om det virkelig fungerte. Noen av bålene var så digre og tunge, at bare å bakse dem rundt, hit og dit, var en kjempejobb.

Ettersom huset jeg skulle reise hadde to veggrom i alle veggene, altså en midtstolpe mellom to hjørnestolper, fant jeg ut at jeg begynte å bygge fra hjørnestolpene, uten å reise midtstolpene. På den måten kunne jeg få ned igjen bålene, om det skulle vise seg at noe ikke stemte og måtte byttes eller justeres.

Ny informasjon

På våren 2022 fikk jeg etter mye om og men, endelig resultater fra noen dendrokronologiske prøver jeg fikk tatt av endel av materialene. Det var mye som tydet på at det var gamle saker, men det var godt å få en datering, slik at jeg videre i arbeidet kunne gjøre valg og finne løsninger som «matchet» den tiden og det trinnet i tradisjonen som var gjeldende da originalhuset ble bygget. Prøvene var gode, med mere enn 90 sammenhengende årringer og noen også med bark bevart. Om man har bark med i prøven, kan man datere helt eksakt hvilket år treet ble felt. Den lengste bålen i hele materiallasset, målte 456 cm og hadde to nedhuggde felt for takbjelker. Slik ble det gjort i gamle bålehus i Skåne, at takbjelkene hang på øverste båle, hvis det var langt mellom stolpene. Om denne bålen hadde vært på en gavlvegg eller langvegg kunne jeg ikke si noe om, for langsgående takbjelker(åser) forekommer i eldre hus oppe i røstet, når dette hadde skiftesverk helt opp, i såkalte ryggåsstuer. Fra nå av ville den ihvertfall bli en langveggsbåle. Den var oppunder 40 cm bred og 9 cm tykk. Den fikk definere hele husets størrelse. Så lang som den var, så lang ble huset. På denne bålen var det fortsatt endel bark bevart. Dateringen var 1686. Ett tre som nok hadde stått nokså åpnet og fritt, muligens i et beitelandskap. Prøver av andre båler, som dessverre ikke hadde yte eller bark bevart, viste at det var snakk om trær som allerede vokste på 1400-tallet.

Mistanken hadde vært der helt fra første gang jeg så båleveggen i løa på fiskartorpet, men nå var det altså bekreftet, at huset var fra slutten av 1600-tallet. Rett etter at all den ødeleggende krigingen mellom svensker og dansker hadde roet seg, og Skåne var blitt svensk. Den svenske kongens ord «hällere ett ödeland enn ett fiendeland som grännland» gjalt ikke lenger. Nå bygde man landet opp igjen. En bonde, antakelig under Bosjöklosters gods, hogde bygningstømmer i et beitelandskap ikke langt fra Sätofta ved Ringsjön.

Så hvordan var nå disse husene på 1600-tallet i Skåne? Hva vet man om dem? Om man setter lit til Henrikssons oppsummering, er det eldste registrerte bålehuset i Skåne fra 1688. Dateringen er basert på en inskripsjon over døra. Det finnes nok så gamle hus her og der, som ennå ikke har blitt datert, men dette lille huset jeg arbeider med er altså ett av de eldste i Skåne.

Det finnes en hustype som ofte omtales som det sydgötiska huset. Det har en lav boligdel med åpent opp til mønet, som flankeres i hver gavleende av litt høyere loftsbygninger, eller hva man nå skal kalle dem. Altså en länge med boligdel i midten, og «uthusfunksjoner» i hver ende. (Terminologien min her blir litt underlig, da jeg skjønner det er veldig fort å trå feil i benevnelsene av bygningsdeler, bruk av bygninger etc, samtidig som jeg også prøver å norskifisere svenske termer.) Denne typen hus, var vanlig over store deler av sødre Sverige, og var utbredt, på 1700-tallet så langt ned som til nord for Ringsjön i Skåne. Hustypen er altså i hovedsak definert ut fra et levesett og en bruksmåte, mer enn på byggetekniske løsninger, da disse husene kunne være gjort i laft, bindingsverk, skiftesverk etc, og gjerne i en herlig blanding, der midtdelen var laft, uthusene bulhus osv. De tre bygningene, med de to høye i endene og det lave i mellom, ble senere ofte ombygd, slik at det etterhvert ble et langt hus med like høyt tak hele veien. Denne høydeforskjellen muligjorde tørking av korn i de høye etasjene, fra varmen i midtdelen, som gikk opp og ut i de tilliggende byggene.

Det trekkfulle hus.

Når skiftesverk har vært brukt både i bostedshus, og i ulike uthus, kan man se en forskjell i byggemåtene. Våningshuset har kraftigere dimensjoner, det er lagt mer møye i å få dem tette, og de kan ha litt dekorasjoner og pynteraffinementer. I uthusene er som regel bålene tynnere, og sammenføyningene mindre forseggjort. Og det er lett å se på dette fenomen som en rangering av viktigheten i de forskjellige husene. Der menneskene skulle bo, skulle det være finest, tettest, tykkest vegger for varmemagasinering , mens hos dyra, og i forvaringshusene var det ikke så viktig. Dyr og ting, ikke mennesker. Det tror jeg er en litt gal måte å se det på. På en gård der man lever av det man klarer å produsere, er alle bygningene like viktig. Uten det ene faller hele levemåten sammen. At et uthus er trekkfullt er ofte en nødvendighet. Det er tilsiktet, for å praktisk fungere. Om kuene flytter inn i finstua, så råtner den kanskje av fuktigheten, og om tørkeloftet ikke er luftig råtner kanskje noe annet. De forskjellige byggemåtene er valgt utifra funksjonalistiske og praktiske årsaker.

Om man skal gå litt systematisk til verks og prøve å finne ut hva alle bålene, og resten av trematerialene fra Fiskartorpet ved Ringsjön, opprinnelig har vært brukt til, -og vært tidligere deler til-, så kan det være greit med en oversikt over hva som fantes der.

Til sammen i rivningslasset var det ca 60 deler. Jeg sier ca, fordi antallet er vanskelig å definere eksakt. Noen av delene var så fragmentariske og ødelagte, at jeg ikke klarer å bestemme om de får være med i opptellingen eller ikke. Og endel, jeg vet ikke hvor mange, ville eierne av huset beholde.

Her følger et utdrag fra notatene jeg gjorde, da jeg hentet materialene og prøvde etter beste evne å beskrive dem. Fortrinnsvis for å lette rekonstrueringen, men forhåpentligvis har dette arbeidet også en dokumentasjonsverdi utover det:

Nr:1

Lengde: 456cm

Bredde: 34 cm

Tykkelse: 10 cm

Tynning intakt i begge ender, 2 innfellinger for bjelker 20-23 cm brede og 9-11cm dype

Innfellinger: 128 cm fra enden, 108 cm fra andre enden.

3 stk dymlingshull i underkant. 100 cm fra enden, 250cm fra enden, 425 cm fra enden.

1 Tapphull i overkant 203 cm fra enden.

Innside: 1 stk kvartveis innfelling for bjelke 280 cm fra enden. 18 cm bred, 13 cm dyp, 16,6 cm bred nederst (Trapesformet), med gjennomgående tapphull. 2cm i diameter.

Margside ut.

Endel yte, vannkant og bark bevart i overkant innside.

Tydelige rette bilehogg på tvers av veden. To mulige spor etter for dyp klampehogging.

Div. plugghull her og der, bevarte plugger er av eik.

Utside værbitt, rester av rødfarge, som kan stamme fra den rødmalte kledningen, men også på tynningen…..

Slik tok jeg for meg alle delene, men i en litt mer summarisk oversikt kan materialet beskrives slik:

Bålene

Blant bålene var det en gruppe som telte rundt 12 stk, som var av grove dimensjoner. De målte fra 9 til 13 cm i tykkelse, og med bredder opp mot 70 cm. Mange av dem var svært forvitret på begge sider, mens andre nærmest ikke i det hele tatt. De som var hele, var av 4 forskjellige lengder. 3 av dem så ut til å være hogde, mens de andre enten bar preg av å være saget, eller var så forvitret at det var umulig å si.

Neste gruppe var 2 tydelig sagde båler på mellom 5 og 6,5 cm tykkelse, som var 304 cm lange.

Dernest en gruppe på 3 krumme båler tydelig sagd ut av samme trebit, ettersom krummigen passet i hop på alle bitene, og de målte 4 cm i tykkelse.

Så følger båler som passet til 2 mindre veggrom, men her var det en herlig sammensurium, av tykkelser, forskjelligartede slitasjer og behandlinger, bøk er der, også furu, resten eik.

Og omsider, 2 intakte veggrom i gran, som åpenbart kom fra et annet hus som tidligere hadde blitt revet, og lagret på fiskatorpet, med marmorering og tapeter, og revetering på utsiden.

Takkonstruksjonen

Foruten bålene var det to sperrer, en bit av en lejd, en takbjelke, som muligens har vært syll opprinnelig, og to fragmentariske gavelband eller tverrbjelker, en i furu og en i eik. Det kan tenkes at de gamle delene opprinnelig kom fra en «bålestuga» som hadde båler helt opp i gavlene, og med langsgående åser festet i dem. Da ville disse bålene i røstet sittet i notspor i taksperren. Det er ikke noe i det bevarte materialet fra Fiskartorpet, av slike deler, så det føles mest naturlig å gå for gavler i plank eller flettverk.

Alle de ulike tykkelsene i bålene burde tyde på at det Fiskartorpet som stod der fram til for noen år siden, var satt sammen av deler fra både våningshus og uthus. Noe fra en bålestuga annet fra herbrer kanskje, slik som i de sydgötiska husene? Jeg tok noen flere dendroprøver av flere deler, men det var slettes ikke alle bitene som var testbare, og resultatene venter jeg ennå på i skrivende stund. Når de kommer vil man forhåpentligvis kunne danne seg et klarere bilde. Med fare for å trekke forhastede konklusjoner, antar jeg at det vil vise at de testede delene er eldre enn det huset som sto ved Ringsjön, og at dette i sin tid (hvis vi skal stole på kartene) ble bygget en gang på 1800-tallet, av en haug av gamle materialer fra ulike tider og bygninger. Litt grundigere research i gamle dokumenter og kirkebøker kan nok føre til mere viten. Hvem var for eksempel denne «I.N.D» ? Som i 1811 skrev sine initialer over døra? En Inger Nils datter kanskje?

Underveis i gjenreisningen.

Vinduer

Etter sammenpuslingen jeg hadde kommet fram til, da jeg skulle finne en måte å få huset i hop på, med bruk av mest mulig av det gamle materialet, ble det riktig nok noen «hull» her og der, for ikke alle veggrommene hadde nok båler til å bli 2 meter høye. Tanken var å la disse åpningene få bli plasser for vinduer, og slik kommer det nok også til å bli. Men skal man tro den gode Linne i hans iaktagelser av de bulhus han så da han reiste i Skåne i 1749, så hadde ikke de gamle husene vinduer i veggene. Slik skriver han:» Bondestugorna voro byggde av sågade stockar, att lantmannen måtte få av en stock flera. I de gamla stugor sågos fenstren på södra sidan av taket, fastän det bestod av halm, men i de nyare stugor var fenstret på södra väggen, ty det gamla modet att sätta fenster på taket har redan begynt efterhand bortläggas. Ladugårdshusen var alla byggde med skiften.»

Så er spørsmålet om et hus som var drøye 70 år gammelt den gang Linne reiste i Skåne, tilhørte det nye eller «det gamla modet»?

Det føles riktigst å gi huset begge deler. Både vindu i taket og i veggene. De gamle bålene har allerede to utskårede firkantede hull, det ene som er ganske stort, har tydelige merker etter hengsler, eller andre typer beslag, som kan indikere feste for en slags lem. Men om disse utsparingene er originale eller ei, tør jeg ikke si.

Men hva slags vindu snakker vi om i taket på et landsens bondehus i Skåne på 1600-tallet? Hadde de tilgang på blyglass der og da? Eller var det dyrehud, magesekk, eller annet materiale? Rammen eller vinduskarmen var sikkert nok i tre, men dette er jo før tresprossenes tid. Eller er det snakk om en luke som enten er åpen eller stengt?

Linne`s beskrivelser fikk meg til å undre over ordet vindu. For ham var det jo navnet «Fenster» , men ikke desto mindre så er «Vindauge» et gammelt ord fra lenge før det var snakk om blyglass eller tresprosser. Auge mot vinden. Man kan se for seg hvordan man titter ut og får vinden (været) midt i fleisen. Men om man tenker seg husene slik Linne beskriver dem, så er det altså et auge på vinden. Altså loftet, oppunder taket. På tide å snakke med Jon Bojer Godal. En mann som kan mye om alt som er gammalt…

Han mente at vindauge betyr lysåpning mot vind, og at ordet «vegg» kommer fra noe som er vridd, altså flettverksvegg, og dermed at det svenske ordet for loft, «vind» kan ha med toppen av veggen å gjøre. Man antar at gamle langhus hadde luker øverst i gavlene som var for ventilasjonen og med ljorefunksjon for å «ventilere» og få ut røyken. På samme måte som Linne beskriver i Ravlunda at husene har en liten luke der røyken, etter å ha passert gjennom den sammenspikrede trepipa, som ikke er høyere enn en mann, og bortetter «vinden» «endelig» kan slippe ut. Han tilføyer tilslutt: «Jag tror icke, att Assecurancecontoiret skulle vilja assesurera desse hus för 99 procent, om det sågo dem»

Dendro dendro

Det er jo vanlig at ulike hus på en gård er bygd til forskjellige tider. Et gammelt kan ha blitt erstattet av et nybygg, eller flere hus kom til etterhvert som behovene meldte seg. Tanken var å tilpasse tidsriktig håndverksmetoder, verktøy osv, til de forskjellige delene, for å skape en form for logikk i rekonstruksjonarbeidet, men det var korona, og ting tok tid, dendrokronologen svarte alltid med kryptiske meldinger når jeg maste. Jeg spurte min kjæreste, som kjente til kronologen, hva slags fyr han var, og hun sa: «Omtrent sånn som deg». Da fant jeg ut at han måtte jeg besøke. Problemet var at nå var huset nesten ferdig satt sammen, og det var ikke like enkelt å få tatt prøver, men noe fikk jeg til, og med de nye prøvene under armen dro jeg for å besøke Hans Linderson…

Bokstavelig talt helt innerst, helt øverst, i geologibygningen på universitetet i Lund, bak en haug med trestubber og stokker, fant jeg kontoret hans. Han hilste blidt og sa han hadde ventet meg før, så han hadde allerede skjenket kaffen til meg, og rakte meg den kalde koppen. Kontoret hans var som et raritetskammer. Det var trebiter i alle tenkelige størrelser og fasonger overalt. I alle skap og på alle flater, og de var fra alle tider. Han ga meg et innblikk i hvordan man arbeider med slikt, og vi tittet på 4000 år gamle orestokker, og furu fra Kaukasus, som hadde overlevd diverse skogbranner. Alt mulig kunne han lese ut av å se på årringer. Hvordan trivielle tilfeldigheter i de enkelte trærs liv kunne få store konsekvenser og forstyrre det bildet som man kan lese ut av årenes ulike vekstvilkår. Jeg hadde sett for meg at i våre dager måtte jo avlesing av årringer for datering nærmest være som å scanne en strekkode, jeg hadde lurt på om det ikke snart ville komme en app på mobilen som kunne gjøre sånt, men forstod nå at fullt så enkelt var det ikke. Jeg lærte mye den dagen, ikke minst om hvordan å ta gode prøver, for å få best mulig resultater, men også å gjøre etiske vurderinger i forhold til materialer med kulturhistorisk verdi. Da jeg endelig fant en ledig flate å sette fra meg kaffekoppen på, fikk jeg tatt fram, og gitt ham, de nye prøvene jeg hadde med. Det var fra syllstokken, lejden, gavelbandet og den ene taksperren. Resultatene har ikke kommet ennå i skrivende stund.

Fortsettelse

Ettersom arbeidet med huset ennå ikke er ferdig, og mer informasjon og lærdom er å hente, vil jeg oppdatere dette innlegget, etterhvert som arbeidet skrider fram. Derfor er det så langt, bare for et tidlig utkast å regne.

Forts. følger….

.