Vi har hatt to praktiske samlinger denne høsten i Tinn hvor vi starter produksjonen av bygningsdelene til takrytteren. For de som ikke veit hva takrytteren er, så er det tårnkonstruksjonen øverst på stavkirka. Takrytteren skal være stipendiatprosjektet mitt og skal bygges sammen med Hans Marumsrud.
Jeg har ikke mye trening i spretteljing og Hans har en litt annen tilnærming enn det som er mest «vanlig». Han har lange skaft på øksene sine fra 70 cm og opp til 85cm. Han holder bakerste hånd helt bak på skaftet, dette gir god styring og jevne flater. Det gir også mye kraft! Dette er noe han lærte fra tradisjonshåndverkeren Tariel Talakhadze i Georgia. «Han hadde ei øks han stort sett jobbet med som hadde skaft på 80cm, han hadde ei tyngre øks og den hadde skaft på 100cm. Økser med skaft på 60cm og mindre var en hånd øks.» Sitat av Tariel Talakhadze gjengitt av Hans Marumsrud høsten 2023. Til sammenligning har høggerøksene vi bruker i dag ofte en skaftlengde på 1 alen (62,75cm).
Ved «vanlig» tæljing pleier en å holde hendene nesten helt inntil hverandre. Når vi tæljer med lengere skaft holder man hendene lengere fra hverandre og den bakre armen «hviler» på hofta. Jeg har aldri prøvd å tælje på denne måten før, men med litt tilvenning så ser jeg absolutt fordelene med denne teknikken. En får en voldsom kraft og man kan tælje med ganske tjukk styrespon og fjerne mye masse uten å grovhøgge først. Jeg synes det også er lettere å få både jevne spor og plane flater med denne teknikken. Det er også en behagelig arbeidsstilling og man kan stå å tælje lenge uten pause (og kondisen holder).
Når en tæljer med økser fra 1700 tallet og utover er disse ofte såpass tunge at øksa gjør mye av arbeidet selv, disse kan typisk veie mellom 2 og 4 kg. Middelalderøkser ligger typisk mellom 750- 1500gram, så det må mer menneskelig kraft til for å fjerne veden. Når en høgger på denne måten må en bruke mye kraft og det er tungt for armene, med en viss fare for senebetennelse.
og tæljeøksa veier 0,7kg og har en egglengde på 10cm. Stor forskjell fra mer moderne økser.
Når vi høgger prøver vi selvsagt å strekke oss etter de fineste sporene vi finner fra stavkirkene og andre mellomalder bygg, men en skal huske på at «spretteljing er hovedsakelig en metode for å forme materialer og ikke at det skal være pynt» sitat Hans Marumsrud høst 2023. I stavkirkene er alle bygningsdelene sprettælja til den formen de har, for så å bruke en skavl og høvle vekk mesteparten av sporene etterpå. De som bygde stavkirkene har hatt stålkontroll på hvilke deler og hvilke side av delene som synes og som dermed måtte høvles med skavl.
En annerledes variant er også at vi høgger vekk klampene fortløpende mens vi tæljer første øverste reite. Dette er for å prøve ut hvordan de som bygde stavkirkene kan ha jobbet for å ha størst mulig effektivitet.
3 svar til “Spretteljing og økseskaft.”
Hei Åsmund
flott blogg post, spennende å følge verktøy og prosess.
Jeg lurer på om du har undersøkt noen Norske/skandinaviske skaftlengder på middelalderøkser, da jeg syns det er ganske langt både i tid og avstand fra Norsk middelalder stavkirkeproduksjon til Georgia tidlig 2000 tall.
Kanskje du også bør prøve ut og dra noen erfaringer om det som du skriver er den «mest vanlige» tilnærmings metoden, du sier ikke hva den metoden er eller hva forskjellen til Hans sin metode er, noe jeg som bloggleser er interessert i. Her er det rom for undersøke nærmere den Norske middelaldertradisjonen. Det ligger blant annet 6 økser på museet i Bodø med skaft.
Jeg sender en pdf på økseskaft funn til deg .
Lykke til videre
Kai
Hei Kai, takk for gode spørsmål!
Jeg er desverre ikke så god til å beskrive en praktisk arbeidsprosess, så må bare beklage dårlige beskrivelser. Planen var å få lage en video i bloggposten hvor begge arbeidsmetodene blei vist og sett nærmere på. Men med mine datakunnskaper har jeg ikke fått til det, forhåpentligvis er dette på plass etterhvert.
Jeg har lest litt i dokumentene du sendte og det er jo store forskjeller i skaftlengder! Fra 111cm langt skaft funnet i elva Vorma i Norge (Liestøl 1976:653), til et 39cm langt skaft funnet i Boringholm i Danmark (Andersen 2005:164). Det ingen tvil om at skaftlengdene har vært personlige. Jeg har ikke rukket å se hvilke type øks som sitter på de forskjellige skaftene, men jeg vil tro det også har hatt en betydning.
Jeg tror ikke vi kommer til å finne en riktig metode å sprettelje på, men det er veldig interessant at det er minst to måter og gjøre det på og at det blir diskusjon rundt det!
Jeg har prøvd tidligere å tælje med kortere skaft, og å holde hendene samlet (som er min oppfatning av «vanlig» tæljemåte), men min erfaring hittil er at jeg får en mer uryddig flate og et mer «rotete» utrykk. Med det mener jeg at vinkelen jeg treffer stokken med varierer mye mer (synlig vinkel vertikalt på stokken, ikke innslaget), at det variere mye mer om det er frammhynna, bakhynna eller hele eggbredden som blir synlig spor. Dette er helt sikkert en treningssak, men det var overaskende «enkelt» å få en rett flate og gode spor (hele eggbredden, og lik vinkel vertikalt) på stokken ved å tælje med et lengere skaft, holde helt bakerst på skaftet og ha lengere avstand mellom hendene.
Håper dette gir noen svar, jeg håper vi møtes enten i Tinn, Skotselv, eller Stiklestad så vi kan jobbe praktisk sammen og diskutere mer!
Åsmund
Hei,
Slenger meg på her. Kjempefin blogg og viktig formidlingsarbeid! Interessant å høre at skaftlengden har variert såpass og gøy å fundere på hvorfor. Skulle gjerne sett video av sponstabben, så kanskje youtube kan være til hjelp? Der kan man laste videoklipp direkte opp (og evt publisere dem skjult), legge til lyd, undertitler, klippe og flytte på klipp. De fleste mobilkameraer har såpass god kvalitet nå at mye kan gjøres direkte fra mobil. Ellers kan jeg også anbefale mobilapper som Videoleap.