Jeg lurer på: skjønner politikerne helheten av hva en scenekunstinstitusjon er?
Jeg er veldig bekymret over at driften til Oslo Nye Teater står i fare for å bli rammet av store nedskjæringer. Selvfølgelig også med tanke på det kunstneriske scenearbeidet, men i min posisjon er jeg særlig bekymret, nesten vettskremt, på vegne av alle de tradisjonshåndverkene som er tilknyttet teateret.
En stor del av utøverne som arbeider med de truede håndverksfagene jobber tilknyttet scenekunstfeltet. Mange av dem er Norges fremste i sine fag, og et stedet de har sjans på stabile og trygge arbeidsplasser, med mulighet til fag-utøvelse på høyt nivå, er innen scenekunsten. Disse utøverne kan ikke søke på tilskuddsordninger og stipender slik kunstnere kan, og det er derfor essensielt at det finnes arbeidsplasser for denne gruppen av håndverkere. Tradisjonshåndverk holdes i hevd, utvikles og har rom for å være innovativ og nyskapende i scenekunsten.
Fagene har vi bygget opp over mange tiår, over flere generasjoner. Tusenvis av timer har vi lagt ned for å bli helt rå i faga våre. Kunnskapen er levert mellom lærling og mester, men også mellom kollegaer innad og på tvers av institusjoner i hele landet. De fleste utøver og øver minst 5 dager i uka, ved å produsere til scenene. Det må vi for å opprettholde kunnskapen og muskelminnet. Og denne kompetansen og fagmiljøene er særdeles utsatt når scenekunsten får mindre å rutte med. Det oppleves litt underkommunisert.
På sett og vis er scenekunst en inkubator. Kunsten for kritisk tenkning, og pågangsdriver for et bedre samfunn. Håndverket bidrar til å formidle dette, men håndverk blir også opprettholdt og utviklet i denne inkubatoren med den vidunderlige kunsten.
Tenk deg at du går inn i garderoben din og fjerner alt av klær laget av arbeidere som utsettes for internasjonal sosial dumping. Hvor mange plagg står du igjen med, er det nok til å dekke alle deler av kroppen du bør dekke for å gå i butikken, mon tro? Hva skjer når verden skal bli mer bærekraftig og rettferdig, men vårt land ikke har kunnskap eller utøvere av tekstilt håndverk, utenom til nød bunadsfaget og noen få seilmakere? Det er et paradoks at norsk tekstilhistorie også var starten av vår fagbevegelse og kvinnefrigjøring, nå er tekstilene vi bærer på kroppen ofte et resultat av undertrykkelse, og er en klimaversting.
Jeg har et håp om en bedre fremtid, der ikke verdens fattigste sørger for å kle oss, verdens rikeste. En dag, kanskje en av mine lærlinger viderefører kunsten å lage klær, fordi vi ikke lenger kan eller vil utnytte arbeidskraft i fattige deler av verden. For heldigvis, tross nedbygging av mange håndverksutdanninger, er det fortsatt ungdom som ønsker å bli håndverkere. Og så ofte det lar seg gjøre har vi lærlinger og utplasseringselever. De kommer med stjernestøv i øya, og drømmer om å skape ting, kanskje blir det teater, kanskje blir de gründere og utvikler fagene i uante retninger.
Jeg var selv en av de kidsa som ikke fikset realfag, og som fikk oppleve at det finnes muligheter som både er fascinerende og spennende, da jeg ble lærling som 18-åring ved teateret. Jeg var slett ikke sikker på om det var en plass for meg i verden, men det var det- takket være at jeg ble tatt inn i varmen ved Oslo Nye Teater.
Jeg har skrevet dette fra mitt perspektiv som utøver av kostymefaget generelt, men jeg kunne godt vinklet de fleste av argumentene på vegne av utøver av:
Herreskredder
Kjole- og draktsyerfaget
Dameskredder
Parykkmaker
Møbeltapetserer
Møbelsnekker
Modist
Dekor malere/ malerfaget
Bunadstilvirkere
Tillskjærer
Skomaker
Tekstilbearbeider (farging/ patinering/ trykk osv)
Med flere. Alle representert rund om i Norsk scenekunst i dag.
Mvh Stine Rudi Standal
Stipendiat i tradisjonshåndverk, Norsk håndverksinstitutt
Modist og kostymesyer på Nationaltheateret
