Det første som møtte meg da jeg kom til Grønland var avittat. Det smårutete geometriske mønsteret som dekorerer Grønlendernes kamiker og nasjonaldrakter. Det neste som møtte meg var sol og sommer og flytende isfjell. Fantastisk vakkert.

Kunstnerboligen i Ilulisat var et blått hus mitt i sentrum, 300m fra Historiske museet som lå i Knud Rasmussens gamle hus nede i Telegrafbukta. Her møtte jeg den arktiske kultur entusiasten Andreas Hoffmann, og en flott samling av arktiske klær av skinn, kamiker, anurakk, tuiliq , og kajakk med selskinn – til å røre og ta på. Veldig moro. Nanook og jeg etablerte et lite verksted utenfor museet hvor vi kunne studere kamiker og øve på pelskanter og avittat, men Andreas serverte kaffe og fortalte at alle ekspedisjoner over Grønlandsisen som måtte ledsages av minst 4 grønlendere og alt deres utstyr. 

Etter tredje runde på museet og oppdagelsen av rynkebenet, bestemte jeg meg for å reise videre med båt til Disko. Klissvåt og sjøsjuk ble jeg hentet på kaia av Hilda og Gurna som med en gang tilbød oss å flytte inn på deres ledige værelse, og føle oss som hjemme. «Vi er natur-mennesker», sa Hilda» – når det er godt vær er vi ute og fisker og samler mat, når det regner er vi hjemme. Heldigvis regnet det i 4 dager, så da sydde vi selskinnskamiker med vanntette sømmer til sent på natt.

Slekt, venner og Hildas barnebarn kom på besøk for å leke med Nanook. Hilda lagde mat, gikk på tur og fant frem mønstre, selskinn, nåler og tråder – og ville lære meg alt. Så la hun de gamle sålene mine i bløt, og deretter under en treplate i press; «disse må vi få flate sa hun». Og så ble det kamiker. Med tynne nåler uten skjærespiss, senetråd og rynkebein. Først sydde jeg kamiker til Nanook. Deretter sydde jeg kamiker til meg selv. Og så sydde jeg en lue til Nanook som ble spist av hundevalpene.

Etter 5 dager hos Hilda ville hun vise med lageret sitt. Der hang det flere par bukser av isbjørnskinn, minst 20 par kamiker, et skrapebord av hvalbein og masse masse mer. Hvitt selskinn og svart selskinn med utrolig fin kvalitet. Når radioen til Gurna skurret var det alltid noe spennende på gang ; hvalfangst eller seljak. Når hvalen ble fanget ble det fest; ferskt hvalkjøtt til middag – og alle grønlendernes favoritt; – ferskt hvalskinn med urtesalt.

I fjellet samlet vi Kvann, og på kveldene sydde vi i skinn. Så ble det laksefiske med garn. Men selene holdt seg borte. Isteden reiste vi ut til hytta til Hilda hvor hun viste meg hvordan hun arbeider med isbjørnskinn, og serverte tørket småfisk med ferskt hvalfett som smeltet i munnen.

Da Roni kom flyttet vi inn i ei lita hytte, og jeg fortsatte å sy. Vi kom på middag til Hilda og Gurna , og så fikk jeg veiledning i hvordan jeg skulle fortsette med prosjektene. Endelig fikk jeg også sydd meg et par kort-bukser av selskinn som jeg gleder meg til å teste ut til vintern.

Da vi skulle reise fikk jeg med meg et par såler av selskinn. Utyggede og flate. Disse skal bli kamiker til Roni, og denne gangen vet jeg hvordan jeg skal sy de. Grønland var magisk, og grønlendernes kultur er så åpen og hjertlig. Jeg sitter igjenn med stor respekt for et selvstendig folk som lever tett på naturen, – og med sterk lyst til å komme tilbake når det er vinter.