Nuuk i vest
Eventyret starter i hovedstaden Nuuk. Vi flytter inn på Vandrehjem og besøker Tukummeq som har spesielt mye kunnskap om fugleskinn, sener og tarmer. Hun kommer fra Qaanaq i nord hvor skinn fra alkekonge har blitt brukt til det innerste plagget på kroppen. «Fugleskinn skal sankes i juni, sener fra narhvalen skal samles i august, tarmer til anorakk kommer fra remmesel, og skal samles i oktober. Selskinn har bedre kvalitet på høsten enn på våren», Tukummeq kan det hele.
Det er vår i Grønland, og vi skal til Kittat og garve selskinn. Kittat er kommunens systue og garveri, hvor kvinnene møtes for å sy nasjonaldrakt og berede selskinn. Mens garverfaget har blitt lagt ned i Norge, legger kommunene til rette for å bygge opp garverier i Grønland, slik at unge mennesker skal få lære seg den tradisjonelle kunnskapen om skinn. Det har vært godt vær og god selfangst de siste dagene. Jeg går til Brettet, kjøper selskinn og blir med å skrape selskinn i Kittat. I Kittat har de åpent garveri to dager i uka. Jeg får låne bord og ulo, og Charlotte viser meg hvordan jeg skal gå gang. Heldigvis har jeg skrapt selskinn før. Det er mange folk, god stemning, og jeg føler meg veldig velkommen.
På Grønlands Nasjonalmuseum møter vi Aviâja Rosing Jakobsen, som er den dyktigste av alle når det gjelder historiske skinn-drakter i Grønland. Hun tar oss med på omvisning i samlingen og deretter i magasinet, hvor vi kan studere sømmer og skinn nærmere. Vi får blant annet studere en Øst-Grønlandsk kamikk som er skåret i to, og en flott fugleskinnspels som Tukummeq har laget. Vi finner også en tarmskinnsanorakk fra Øst-Grønland. Isbjørnskinn ble brukt utenpå kamikkene når jegerens skritt skulle være helt stille. Innerst i museet ligger mumiene fra 1400-tallet som har vært frosset inn i isen, og nå kan studeres slik de var og er, – med full påkledning.
I Kittat systue er det flere ansatte som syr nasjonaldrakter og avittat er et viktig moment i drakten. Johanne forteller at de også leier ut kamikker og nasjonaldrakter. Kveldssolen lyser langs stranden på vei hjem fra Kittat. Vi lærer så mye og dagene flyr, snart står Øst-Grønland for tur.
Tasiilaq i Øst
Neste dag går turen med propellfly og helikopter il Øst-kysten av Grønland. Fra helikopteret ser vi is, fjell og fjord før vi lander. Verten vår Rasmus møter oss og kjører oss til huset hvor vi skal bo i en uke. Hele byen er fylt av varm ettermiddagssol, og på kommunehuset spilles det musikk mens barna leker utenfor. Det første skipet har ankommet Tasiilaq etter 6 med med is, og det er fersk frukt, yogurt og ost i butikken.
Neste dag vokser det opp til storm og sterk vind. I løpet av dagen gir resten av isen slipp og forsvinner. Snart kommer båtene i vannet, og seljakten er gang. Vi sliter oss avsted til museet hvor vi finner tarmer til tørk, fine bilder, selskinns-votter med to tomler og bitte små synåler. Fra huset hvor vi bor har vi deilig utsikt over byen og havet.
Neste dag møter vi Margrete og Thala i Qeeri, systuen i Tasiilaq. Thala er Øst-Grønlands ubestridte mester i beredning av selskinn. Hun viser hvordan man skal skrape ut alt fettet av porene i skinnet. Thala har lært å berede selskinn av sin mor. Hun er veldig sterk og bruker hele kroppen når hun arbeider. Margrete er lederen for systuen i Tasiilaq, og hun håper at de snart skal få bygget opp et større garveri.
I fjellet er det sommer. Solen varmer og vi tar et oppfriskende isbad. Isbjørnene holder seg ved havet hvor det fortsatt er is, og dit får vi ikke lov til å gå uten rifle. I Grønland spises alt som vokser. Både rødsildre og rosenrot er mat. Vi finner nye blomster hver dag, og dessuten små seljebusker som vi koker og forsøker å garve med.
Thala inviterer oss hjem til seg. Hun vil lære meg å sy kamikker av svart selskinn. Thala bruker et par gamle kamikker som mål og tegner mønster til kamikk og innerstøvel rett på skinnet med stødig hånd og øyemål. Alle biter skjæres ut med Tsakker, den Øst-Grønlandske ulu. Vi sitter i sofaen og arbeider mens barn og barnebarn strømmer ut og inn av huset og mannen hennes, som er prest, sitter med keyboard på playback og synger. Thala syr den ene kamikken og jeg syr den andre. Hun syr med bittesmå sting med bitteliten nål og syntetisk sene. Mellom kamikker og innerstøvler byr hun på ferskt selkjøtt kokt i saltvann. Det blir sent før vi er ferdige. Før vi går kommer sønnen til Thala med en fersk sel som må flås og stykkes.
Det er mektige fjell og vakkert lys over Tasiilaq. Stadig er det nordmenn som går fra vest til øst over isen, i Nansens fotspor, men med moderne klær. En Bergans- ekspedisjon med 14 nordmenn måtte berges ned fra fjellet med helikopter etter å ha ligget værfaste i 4 døgn. Da er det deilig å komme ned til det sommerlige Tasiilaq. Hundene hviler ut etter vinteren.
Så skal sålene tygges, bløtlegges og sys på plass. Thala viser oss hvordan det skal gjøres. Lotta og jeg tygger hver vår såle mens vi ligger i lyngen og nyter elvebruset. Skinnet lukter mindre når man arbeider ute. Når det fett i skinnet blir det mer vanntett, og derfor må sålene også lukte mer enn andre skinn. Når sålen er ferdigtygget bløtlegges den over natten og neste dag syr vi de fast med rynker og vanntette stramme sting.
Jonna som er nyansatt museumsleder i Tasiilaq tar oss med opp i arkivet hvor vi får studere noen vakre vesker med utrolige mønster. Før kristendommen kom til Grønland var det vanlig at menn hadde flere kvinner i sitt hushold, fordi det var så mye arbeid for kvinnen, med skinn, klær og mat, forteller Jonna. Etter å ha besøkt Thala forstår vi hva hun mener. På en fotoutstilling med bilder fra 1925 finner vi igjen bilde av en jakke med samme snitt som den Amundsen hadde da han seilte fra Grønland i 1903. Modellen kommer fra Disko.
Det tid for å ta farvel med øst. Jeg har sydd et par Øst-Grønlandske kamikker og fått lære hvordan Thala bereder selskinnene sine. Det er godt det finnes plasser hvor den tradisjonelle kunnskapen om skinn fortsatt lever videre. Det er også godt å vite at kommunene i Grønland bevilger penger til garverier og systuer hvor kvinnene kan møtes og arbeide med skinn. Vi får et fantastisk avskjedsmåltid med amasetter og lam av Margrete og Harald, som ser positivt på Grønlands framtid som et selvstendig land.
Tilbake i Nuuk møter Charlotte meg i Kittat. Charlotte viser meg hvordan hun lager hvitt selskinn. Skinnet skal bli kamikker til nasjonaldrakten til datteren hennes som skal konfirmeres neste år. Hun viser meg også hvordan jeg skal gjøre ferdig selskinnet som jeg hadde startet på, og så skraper jeg dessuten to skinn til. Nå har jeg nok selskinn til å sy selskinns-anorakken som Amundsen hadde med seg fra Grønland. Isbjørnskinn har jeg, men hundeskinn til kanten har jeg enda ikke laget. Siste dagen i Nuuk lærer Tukummeq meg hvordan jeg skal flå og garve skinn fra alkekonge. Lomvi er rødlistet fugl i Norge, men det finnes enda mye av den i Nord-Grønland, og det var jakke av den som Amundsen hadde inne i selskinnsjakka si.
På stranden får jeg deilig avskjeds-salutt fra en hval. Tre ganger viser den seg før den dykker ned i havet og svømmer bort. Tenk om jeg kunne få tak i hval-sener en dag! Takk for nå Grønland og all kunnskapen jeg har fått!
