Amundsen og Nansen brukte skaller og komager på sine polferder, men hvem sydde disse? Margrethe Kitti var same og leverte en stor bestilling på skaller, votter og pesker til Amundsen sin ekspedisjon i Nordvestpassasjen. Nansen hadde to samer med seg på sin tur over Grønland: Samuel Balto og Ole Nilsen Ravna. Samene visste hvordan man skulle holde varmen i skinn og pels når det var kaldt ute, – og kanskje er det fortsatt slik at de vet best? Lotta Rahme er med som reisefølge på jakt etter kunnskap om samisk fottøy i Finnmark.
Første stopp, Varangerbotn
I Varangerbotn ble vi møtt av Samiid Duodji foreningen som hadde sterke meninger når det gjelder skaller og søm av skaller. Det er definitivt krommingen på tuppen som avgjør om du kan sy. En annen viktig funksjon med tuppen er at den er fylt med sennegress og fungerer som et varmelager. Skaller er en spesielt viktig for den samiske kulturarv. Dersom du syr skaller er det viktig å fortelle hvem som har lært deg, da ulike slekter har ulike sett å sy skaller på. Skaller var et viktig fottøy for Amundsen og Nansen på sine ekspedisjoner.
Vi fikk omvisning av Roger på det Samiske museet i Varangerbotn hvor vi fikk lære mye historie fra området. Komager var samenes sommersko og blir ekstra vanntette når sålen lages av Stor-kobbe skinn, blir det sagt. Det er ikke lett å se forskjell på kuskinn og storkobbe-skinn siden komagene ble smørt inn med tjære og tran, men etterhvert fant vi mange komager med selskinn på museene. Fett og selhår skjæres av skinnet med samme verktøy. Polfarerne behøvde komager for ikke å bli bløte på beina når det var tøvær på isen.
Videre til Karasjok og Berit Marie Kemi
I Karasjok blir vi møtt av snille Maaikke som er husflidskonsulent i Finnmark og husvert under oppholdet. Etter et besøk på Karasjok museum får vi møte Berit Marie Kemi, som gjerne vil lære meg å sy skaller. Hun forteller at det varmeste er skall-skaller, og viser hvordan hun reparerer en slik. Skall-skallene blir sydd av hodeskinnet på reinen. Skaller syr du av skankeskinn , og vinter-skinn er de beste, de har tykkere skinn og tykkere pels. Gisttat er votter av skankeskinn, noe som også var et viktig plagg for Amundsen. Berit Marie salter skinnene sine med 1/3 del alunsalt salt og 2/3 grovt havsalt i 3 uker før hun skraper nøye, skyller og garver skinnene et døgn i seljebark. Hun blander «selje-pulver» med barken og pensler syntetisk fett på skinnet. Berit Marie er 80 år, enke i 18 år, har 3 barn og en egen reinflokk – etter et spontant møte tar hun meg i lære 3 dager mens jeg er i Karasjok.
Berit Marie bløter skinnene med bark og legger de med kjøttsiden mot hverandre og kaldt over natten. Hun har sydd hundrevis av skaller og har hele håndverket i hendene. Hun arbeider raskt og systematisk med symmetri og øyemål for å bestemme formen og størrelsen på skoen, og hun markerer nøye alle viktige steder hvor rynkingen starter og slutter. Hun syr med stor nål uten skjær og syntetisk senetråd. Alle steder som skal forsterkes legger hun ekte sener i sømmen. Ingen vil bruke skaller lenger sier hun, de er bare til pynt og fest-dager.
Når alle sømmer er ferdige vrenger vi skallene og stapper de med sennegress. Berit-Marie lager små baller av gress som hun stapper inn i tuppen av skallene med en pinne. Til sist fyller vi hele skallen med gress for at de skal tørke i rett form. Berit Marie er en streng og nøye læremester, og det er utrolig stas å få lære av en som kan. Hun ønsker meg velkommen tilbake for å sy gisstat.
Så til Enare i Finland og Kikka Laakso
Kikka garver skinn og arbeider med horn og bein. Hun har sin egen reinflokk, og har lært mye spennende håndverk i Sibir. Kikka lager sine egne trommeskinn slik: hun tar de ferske skinnene fra slakt smører de inn med såpe, bretter de sammen og setter de i uteboden over vinteren. Til våren vasker hun skinnene og avhårer de. Dersom håret ikke løsner, legger hun de i snøen. Hun farger skinnene med seljebark.
På den samiske høyskolen i Enare ble vi godt mottatt av lærer Annina som stolt kan vise fram skinn-lageret som er fylt av skankeskinn som henger på tørk. Vi får omvisning det nybygde garveriet.Elevene skal lære å bruke maskiner. De garver skinnene sine med seljebark og smører med syntetisk fett. Annina garver også skankeskinn med en blanding av rugmel og seljebark, etter oppskrift av Ikonen. Det blir en myk og fin kvalitet. Museet i Enare er veldig nytt med en flott samling av samisk håndverk, og skaller med kortere tupp enn i Varanger. Komagene har lik tupp men sålen er av kuskinn.
Siste stopp; Neiden og Kirkenes
Vi fikk en lærerik omvisning på Skoltesamisk museum i Neiden, hvor vi blant annet fikk se poser i fugleskinn, pesker, skaller og votter. Siste kveld ble vi invitert med på Kirkenes Husflidslag 45 års jubileum og fikk en nydelig middag med lokal fisk og gode historier om kvener, samer, russere og ikke minst «Pikku Suomi». Full av inspirasjon reiste jeg rett hjem, garvet skankeskinn med seljebark og sydde et par skaller, for å huske alt Berit Marie hadde lært meg. Nå gjenstår det å sy Gisstat og Skall-skaller. Takk for turen.
