Førindustrielt jern — blesterjern, stripejern, sveisejern, smijern – har til dels ganske ulike egenskaper enn moderne stål. I Urnesprosjektet og nå i stipendiatprosjektet mitt har jeg vært så heldig å få jobbe med et utvalg gjenskapninger av gamle treskjærerverktøy smidd av førindustrielt jern – og opplevelsen har hjulpet meg med å forstå litt mer av formen på de gamle redskapene som kan sees i arkeologiske samlinger.
‘Moderne’ industrismidde treskjærerjern er oftest laget i helstål, ganske slanke i dimmensjonene, og med en tynn tange som drives inn i skaftet. Mellom tangen og stammen på jernet er det en distinkt krage, nakke eller skulder som hindrer jernet i å jobbe seg dypere inn i skaftet over tid og splitte det.
Denne tynne tangen og distinkte skulderen gjør det forholdsvis lettvint å skjefte disse jerna – skaftet blir sittende godt og sprekker sjeldent. De jerna som finnes i det arkeologiske materialet, og som har «passende» alder for mine prosjekt (tidlig middelalder) har tvert om oftest ganske tjukk tange og ingen slik skulder.
Dette fører med seg utfordringer, blant anna skaft som sprekker – som her, fra tidlig i Urnesprosjektet:
Disse utfordringene gjør det fristende å myse litt ekstra på det arkeologiske materialet, og ønske inn en diskret skulder i overgangen mellom tangen og resten av jernet. Det er ikke vanskelig å file inn en, og noen av de grovere jerna fra det arkeologiske materialet har også en ganske tydelig skulder. Det finnes også mer moderne eksempler på jern med en tydelig skulder eller krage i det litt senere, men fortsatt før-industrielle materialet.
Men erfaringa med de jerna jeg har fått jobbe med så langt er at de bøyer seg ganske fort i overgangen til tangen, når de er smidd av før-industrielt jern, og påsveiset stål kun i eggen. Treskjærerjern brukes mye som en kniv, og dras og skyves sideveis vel så mye som de drives i tangens lengderetning. Belastninga blir størst i overgangen mellom stammen og tangen på jernet, og om det er smidd eller filt en tydelig skulder her så bøyer også tangen seg lett. Dette kan kanskje være grunnen til at kun ekstra ”grove” meisler eller stemjern er smidd med en slik skulder mellom tange og blad1, og at tangen generelt kan framstå ganske grovt dimensjonert på gamle jern.
Men hva så med skjeftinga? På avbildninger av treskjærere i arbeid fra middelalderen kan en ofte se ringer rundt skaftene. Jeg har vært usikker på hvordan disse skal tolkes – de er noen ganger så stilisert at de kan framstå som en integrert del av treskaftet. Basert på dette har jeg laget noen skaft hvor denne ringen er en del av den dreide formen, og dette har vist seg å være gode skaft å jobbe med. I Oseberg-graven ble det også funnet en syl som var skjeftet nettopp slik:
Men en vel så rimelig forklaring tror jeg er at dette i mange tilfeller er stiliserte holker, eller skaftringer. For selv om den er god å jobbe med så er denne formen langt fra imun mot sprekking. Det eksisterer ikke mange bevarte eksempler, men det er kanskje heller ikke overraskende gitt hvor raskt noe som dette vil forsvinne i jorda, og hvor lite redskap som generelt er bevart fra perioden. Kanskje heller Theophilus’ manuskript kan by på noen ledetråder:
Theophilus’ holker
fra Scedula Diversarum Artium bok III – XCII
DE SOLIDATVRA FERRI
Fiunt etiam ex ferro circuli tenues qui ponuntur in manubriis ferramentorum qui non possunt per se solidari, quibus in iunctura circumuoluitur cuprum tenue, atque circumponitur modicum argillae. Qua siccata, cum ante fornacem sub carbonibus sufflata canduerit, mox liquefactum cuprum circumfluit et solidat.2
Brasing av jern [Skaftringer]
Tynne ringer [holker] lages av jern, og de settes på [tre] skaftene til jernredskap som ikke selv er sterke nok. Siden disse ikke kan sveises, vikles tynt kobber rundt dem der ringene skjøtes, og litt leire pakkes rundt det hele. Når denne er tørr, legges den på glørne i essa og det blåses, og når dette er rødglødende flyter kobberet straks rundt jernet og fikserer det.3
At Theophilus velger å bruke et helt avsnitt på å beskrive skaftringer, i et manuskript som ellers er svært informasjonstett, og dedikert til (kirke)kunst, er neppe tilfeldig. Skaftringer later til å ha vært et hyppig behov, kanskje en selvsagt del av det å skjefte verktøy. Dette kan også ha vært en lokal tradisjon, og et behov som andre steder ble løst med vikla metalltråd rundt skaftenden4.
Han beskriver også spesifikt at jern skal brennes inn i (tre5)skaft6, men bruker ellers ikke plass på å beskrive skjefting av verktøy. Kanskje antyder dette at det å brenne inn tangen har så store fordeler at det var ganske enerådende. Å brenne inn tangen har en tydelig fordel i at det gir et nær perfekt forma uthuling i skaftet til å ‘ta imot’ tangen, uten å introdusere spenninger eller påbegynte sprekker. Hele tangens tverrsnitt burde dermed også presse jevnt på treverket i skaftet, uten den samme muligheten til å ‘skli’ dypere inn som et forborret hull kan gi. Den butte formen som tangen på før-industrielle jern ofte har burde tilsvarende gjøre tendensen til å kløyve skaftet mindre.
Selv om erfaringene så langt peker ganske tydelig i denne retningen gjenstår det fortsatt mye utprøving. Skråkniven fra Follobane-utgravingen med mus.nr C60001/13 står fram som en god kandidat for et jern jeg nok må få smidd en gjenskapning av. Det samme gjelder jernet under, et metalldetektorfunn fra Nederland i privat eie. Som løsfunn uten kontekst er det i seg selv kanskje av begrenset verdi, men er et veldig pent og typisk eksempel på det som virker som en ganske vanlig form fra Europeisk middelalder. Det har også en form vi fant veldig nyttig i Urnesprosjektet, men en langt mer alminnelig størrelse.
Jeg tror en av sommerens (?) prosjekter også får bli å sette i hop en liten esse7 og belg à la Theophilus8, for å prøve ut brasing av skaftringer. Det er selvsagt mulig å bare skjære av ringer i passe størrelse av rør-rester, eller få en smed til å lage et assortert utvalg, men det kan ikke være uten grunn Theophilus oppfordrer leseren til å lage dem selv?
Fotnoter for for fortsatt forundring:
- Det er mulig denne skulderen markerer et skille mellom stemjern som primært drives inn i treverket aksialt, og treskjærerjern som i større grad dras og skyves i flere retninger? ↩︎
- Latinsk tekst fra C. R. Dodwell, 1961 s. 165 ↩︎
- Egen oversettelse basert på Latinsk tekst fra C. R. Dodwell, 1961 s. 165, engelske oversettelser av C. R. Dodwell, 1961 s. 165 og Hawtorne, J.G. & Smith, C.S. 1979 s.186 , og min egen marginale latinkunnskap. [Tilføyelser i hakeparantes for klarhet] ↩︎
- Takk til Pål Lien for denne referansen! ↩︎
- Theophilus presiserer også at når du skal feste knivblad i skaft av bein så skal du først felle inn en trebit inni beinskaftet som jernet så brennes inn i. Jeg kan se for meg flere grunner til dette, det kan være for å unngå at beinskaftet sprenges om (når!) tangen begynner å ruste, eller det kan være for at det er mye enklere å tilpasse en trebit enn å lage en presis pasning til en jern-tange. Det virker uansett relevant at han også her foreskriver å brenne inn tangen i treverket. ↩︎
- Bok III – kap. XCIII, s. 166 hos C. R. Dodwell, 1961 ↩︎
- Bok III – kap. III, s. 65 hos C. R. Dodwell, 1961 ↩︎
- Bok III – kap. IV, s. 66 hos C. R. Dodwell, 1961 ↩︎
