Jeg skal på ingen måte påstå at det å slipe navar er lett1, men mitt første2 møte med skjeborr har vippa meg fullstendig av pinnen. De er beslektede redskap, men den snodde navaren framstår for meg langt mer håndgripelig. Sammen med Åsmund har jeg nå hatt flere ettermiddager og kvelder i låven til Hans (Marumsrud) hvor vi har tatt for oss fire nysmidde3 og grovslipte skjebor smidd av en vestlandssmed jeg ikke festa meg ved navnet til. 

Er ikke ukjent fra før med å kvesse navar, men dette var noe nytt! Foto: Nick Walkley.

Disse skjeborra skar for ordens skyld ikke godt før vi begynte. 

Men det gjorde de heller ikke før lenge etter at vi begynte å slipe, file og bryne på dem.

Når en filer navar, setter opp en profilhøvel, sliper et dreiejern, kvesser en sag eller skjerper anna redskap med litt kompleks egg-geometri er det i det minste noen distinkte slipefaser, vinkler og flater å forholde seg til. Om en tar for seg én etter en, og kvesser (og eventuelt feilsøker) systematisk del for del, kan en bryte ned prosessen til distinkte steg som kan adskilles og håndteres på en grei måte. Men et skjeborr har gjerne bare én stor flate på utsiden som krummer seg rundt i alle retninger, og én stor innhul flate på innsiden. Begge disse er gjerne dramatisk dobbeltkrumme, som gjør geometrien vrien å holde styr på. I tillegg er det ofte slipt av en slags skulder på «baksiden», den halvdelen som ikke skjærer. 

Skjebor underveis i slipeprosessen. Vi har sverta utsiden med sprittusj for å kunne se hvilke flater som presser mot treverket, og hvor det er frivinkel. Den halvmåneformede flata er nevnte «skulder». Den styrer tilsynelatende spondybden og hvor agressivt borret blir.

Den innvendige konkave flata må være bryna svært godt ut mot kanten for å få en skarp egg, og resten av den bør være glatt og pen for at spona skal ha sjangse til å komme seg opp av hullet. I dag kan dette løses nogenlunde med roterende slipeverktøy som en Dremel, men hvordan dette har vært løst lenger tilbake i tid enn da Sandvig stelte med sine tannlegeborr er jeg veldig usikker på. 

Eksempel på innside slipt med moderne elektrisk «tannlegeborr».

Den vesle «skulderen» på baksida er kanskje den enkleste biten av geometrien, men også den er full av utfordringer. Den skal tilsynelatende styre tjukkelsen på spona en skjærer, eller hvor dypt en går for hver rotasjon på borret, men nøyaktig hvor langt inn mot senter den er slipt virker også ganke viktig. Noen ganger virker det som skjeborret går dårlig fordi dette hakket er slipt for langt inn, forbi senterlinja. Andre ganger går borret dårlig fordi det ikke er slipt langt nok inn mot senter. Hvor dypt det er slipt i borrets lengdeakse kan virke som er viktig for hvor grovt borret skjærer seg inn, men samtidig… så hjelper det noen ganger fryktelig lite. Hadde en bare hatt noen gode skjeborr hvor en kunne tukla med denne vesle skulderen for å finne ut hva den gjør til eller fra?

Den utvendige flata burde være den enkleste å slipe men er kanskje den aller mest vriene å sno hodet rundt. På denne éne flata skal en få til en frivinkel så odden skjærer seg pent ned, denne frivinkelen må fortsette opp langs siden på borret, det skal også være en passende skjærevinkel så eggen blir kvass men robust, og en må få til en akkurat passe hæl på flata som presser i mot så eggen biter seg inn i virket. Frivinkelen må være bua etter borrets form og skal sno seg pent opp langs siden, så den må være dobbeltkrom, og med variabel radie. Eggvinkelen eller skjærvinkelen bestemmes av et samspill mellom utside og innside, så skal en gjøre noe med den må en enten fram med dremelen og tukle, eller om den er for tynn og spiss må en legge tilbake materiale – en praktisk umulighet i verktøysliping4. 

Det er her en lett begynner å jakte sin egen hale. For alternativet til å legge noe tilbake blir fort å slipe vekk litt ekstra andre steder. Og da er en i gang og sliper i sirkel, og kvelden blir brått lang. 

Det blir mange hull for å finne svar på hvordan skjeborr slipes godt

Åsmund fikk til slutt ordna opp i de fleste av skjeborra vi tok for oss, og de borrer greit. Men det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål, og enkelte svar som framstår mer som fragmenter enn sammenhengende deler av en forklaring.

Ett av de spørsmålene som står igjen for meg er om skjeborra fra gammalt av kan ha vært tynnsla? Om formen på dem smis ferdig varmt blir det lett glødeskall på innsiden som er vrient å fjerne uten roterende verktøy. Og spissen, som er den delen som slites mest, kan kun slipes ganske kort tilbake før geometrien blir helt feil og må varmes i essa igjen. Tynnsling burde kunne gi en nogenlude «ferdig» blank innside, og mulighet til å begrense bryninga i all hovedsak til utsiden?

En anna ting jeg undres over er om vi leste sporene rett da vi tolka det til å være snodd, konisk navar på Urnesportalen. Å lese verktøyspor under nihundre år med tjære og elde er ikke enkelt – kan det (likevel) være spor etter skjeborr på Urnesportalen?5 I arbeidet fra ombyggingen i 1130 later det til å være spor av det6, og på Borgund enda senere er det tydelige spor etter at portalskjæreren brukte skjebor. Om de brukte snodd navar på Urnes i 1070, og skjebor på Borgund 100 år senere – er det et eksempel på teknologisk regresjon, eller et tegn på at datidens skjebor var mye bedre enn noe vi har fått til enda.

Flere fine stoppspor etter skjeborr mellom beina på kapitelløven. Borgund stavkirkes sydportal, venstre side.

 

…

En blir ydmyk i møte med slike enkle men ganske så vriene ting.

Fine spor, famlende etter svar

Fotnoter for den som nysgjerrer seg:        

  1. Se for eksempel navarsmedstipenddiat Idas blogg for et innblikk i hvor mange nyanser det er i å få en navar til å skjære godt. ↩︎
  2. Egentlig er dette mitt andre møte med skjebor. Min gode kollega Øystein Lønvik hadde med seg et rustent gammalt ett da vi skulle prøve ut og vise fram teknikker for Urnes-utskjæringer utafor Urnes stavkirke sommeren -23. Men dette første møtet var så tuklete og resultatløst at jeg 1) er usikker på om det vi hadde egentlig var et egentlig skjeborr, og 2) uavhengig av om det var ett så kom vi så til kort i å sette det opp at utbyttet var neglisjerbart. Så jeg teller det ikke, og denne erfaringa fra Telemark regner jeg dermed som mitt første ordentlige møte med utfordringa. Dessuten har Hans’ innsikter på området fått meg til å lure på om det kollega Øystein hadde med var et treskojern og ikke egentlig et bor. ↩︎
  3. 3 Usikker på om de kan kalles nysmidde når de etter sigende ble smidd midt på 2000-tallet, som nå er snart to tiår siden. Men de har aldri vært satt opp eller brukt, så dermed «nysmidde». ↩︎
  4. En kan selvsagt legge på materiale om en essesveiser nytt stål på plass. Men da er en i en smi-prosess og ikke lenger innenfor verktøysliping ↩︎
  5. For ordens skyld mener jeg det fortsatt er en sannsynlighetsovervekt for at de brukte snodd navar på Urnesportalen i 1070. Ett litt overraskende argument for at de brukte snodd navar er hvor mange tilfeller det er av at de har borra for dypt. Det skjer veldig lett med snodd navar, hvor en kvart omdreining kan bringe deg flere centimeter for dypt. Skjeborr viser (etter vår foreløpige erfaring) mindre av denne «sultenheten». ↩︎
  6. Den «nye» lekten som holder slåa til døra på innsiden av portalen mener jeg er plugga fast ved bruk av skjeborr. Døra later til å ha blitt hengsla om i 1130, og slåa er festa med to treplugger gjennom venstre portalvange, som begge går inn gjennom svært sårbare deler av ornamentet. Dette gikk (delvis) galt da disse hullene skulle borres med konisk/snodd navar på kopien høsten 2024, men det er ingen spor av skader i borringa utført på 1130-tallet. Dette, og variasjonene i størrelse på plugghullene, får meg til å tro at skjeborr ble brukt. ↩︎