Jeg fant tidligere i uken noen fine framstillinger av treskjærere i gamle kor-seter – misericordia. De er ganske ulike seg i mellom, både i hva treskjærerne jobber på, verktøyene de bruker, og måten det er framstilt. Men det som er ganske felles for dem er tilsynelatende ganske klønete ergonomi – for å sitere en anonym fagfelle:
Mye dårlige arbeidsstillinger ute og går🤪1
Det som gjør disse framstillingene spesielt interessante er at de nok i stor grad er en slags selvportrett. I eksemplene under kan det se ut til at to av de framstillingene til og med viser framstillingen av korbenk-deler (antakelig vanger, kanskje som denne: https://www.bildindex.de/document/obj20641153). Den tredje viser framstilling av rundskulptur, men det kan godt være til et kor-møblement, eller det er skjærerens måte å vise repertoar. Uansett er det all grunn til å tro at de som skar dette ønsket, og hadde forutsetningene for, å gi en realistisk gjengivelse av arbeidet.
Det er ikke dermed slik at de kun hadde det verktøyet som vises på benken2, eller at de alltid sto som dette og jobbet. Arbeidsstillingene kan også være preget av at dette er et noe ‘vertikalt utfordret’ medie, og motivene er trykket inn under et bittelite sete. De kan også være preget av et generelt noe karikert visuelt språk i disse motivene – siden de knapt er ment for å sees, er mange av dem over i den groteske enden av spekteret.
Det blir påfallende når disse bildene stilles over hverandre hvor nær arbeidsstillingene er hverandre. Jeg har ikke gjort noe spesielt for å oppnå denne likheten, tvert i mot innså jeg ikke parallelliteten før da jeg kikka på bildene i etterkant.
Framstillingene av kor-benk-skjærere over viser ingen festemidler for å holde fast emnet. Selv hadde jeg ikke kommet så langt som å finne en løsning for å holde fast plankene jeg skjer på, og delvis basert på fraværet av framstillinger av slikt, og delvis på at det er nyttig å kunne snu på emnet når en skjærer gjennombrutt ornamentikk, valgte jeg å prøve uten. Det viser seg at posituren de anonyme franskmennene over demonstrerer er svært godt egnet til å holde emnet akkurat passe stødig, særlig når biten er tungt nok til å bidra litt med sin egen vekt. Jeg vil ikke nødvendigvis anbefale å hive alle tvinger og benkehaker som kan brukes til å fiksere arbeidet med, men det er slående å se hvor nær disse pussige små utskjæringene kanskje kan være til virkeligheten.
Samtidig merker jeg ryggen min gleder seg til en uke med litt andre arbeidsstillinger, og for eksempel stikkbjelke-skjæreren her er nok inne på en måte å stabilisere emnet på som jeg har erfart kan være vel så god for ryggen: https://blog.lostartpress.com/2015/09/02/the-medieval-mudejar-craftsmen-of-teruel-cathedral/. Men det får bli tema for en annen uke.
Jeg må til slutt trekke fram en potensiell feilkilde i dette materialet. Seleksjonen av bilder er ikke tilfeldig eller statistisk representativ – de tre framstillingene over e valgt spesifikt blant avbildninger av misericordia som er publisert under en Creative Commons-lisens. Det fordreier bildeutvalget noe, men jeg mener utvalget over er forholdsvis representativt, selv om jeg gjerne skulle hatt større geografisk spredning. Disse utskjæringene er i utgangspunktet ikke skåret for å være mest mulig synlige, og det krever innsats å få tilgang, og å fotografere dem. Mange er derfor kun avbildet i bøker eller på nettsider med begrensede muligheter for legal gjenbruk, og utvalget over er de tre som står igjen som tydelige framstillinger av treskjærere, og som er av nogenlunde rett alder3, og som jeg har anledning til å gjengi her4. Lost Art Press har et nydelig blogginnlegg med mange flere bilder.
Merci au contributeur Wikimedia Jacques CHAZARD pour avoir pris ces belles photos et les avoir rendues disponibles sous licence CC, et toutes nos excuses pour la traduction française de Google.
Fotnoter. Fortsatt tvangsmessige forsøk på å være fornøyelig i overskriften til fotnoter.
- Anonym fagfelle, personlig meddelelse 3.3.2025 ↩︎
- Vi drøfta en del i Urnes-prosjektet om framstillinger som dette kan brukes til å si noe om hvor mange jern som var et vanlig verktøysett i middelalderen. Boni Wiik hadde etter min oppfatning et godt argument i det han tolka antallet som ofte vises (et halvt dusin) som en form for visuell kommunikasjon hvor dette antallet viser til «mange». Etter min erfaring fra det prosjektet landa jeg til sammenlikning på om lag et dusin jern som et rimelig verktøysett for å skjære en portal som den på Urnes – og kanskje det er sett «per treskjærer» ↩︎
- Det finnes et par andre som jeg ikke tok med, ettersom jeg ikke er sikker på at de er genuint gamle. Om jeg finner opplysninger som gjør det sannsynlig at de de faktisk er gamle, og ikke ‘nye’ erstatninger, kan det hende jeg oppdaterer denne posten med flere bilder. ↩︎
- Ettersom det ligger mange sene kvelds- og tidlige morgen-timer arbeid bak å gå gjennom alle de tusenvis (!) av misericordia-avbildningene som ligger ute under CC-lisens setter jeg pris på kreditering om noen gjenbruker akkurat det utvalget jeg presenterer her, selv om jeg ikke eier rettighetene til selve bildene ↩︎
Foto der ikke anna er nevnt av undertegnede (Jon Anders Fløistad), for anledningen tilgjengelig for gjenbruk under en CC BY-SA 4.0 -lisens
