Sammenskjæring og makt over fortiden

De to utskårne veggfeltene til Takrytterens andrehøgde er så godt som ferdige, og av de få detaljene som gjenstår er sammenskjæringen av den siste av dem. Sammenskjæring er prosessen med å ta to komponenter som er skåret hver for seg og forme ornamentene i overgangen så de framstår sømløse. På mindre gjenstander er det gjerne mer hensiktsmessig å skjære hele tingen montert, mens på større prosjekt er dette vanskeligere å håndtere, og sammenskjæring til slutt blir nødvendig. Et godt eksempel her er en stavkirkeportal, hvor ornamentene slynger seg sømløst over en håndfull ulike emner, enkelte av dem over fire meter lange og trekvart meter brede. Da blir det fort uhensiktsmessig å gjøre all skjæringa mens portalen er montert, samtidig som enkelte operasjoner må gjøres mens delene er satt sammen. Først og fremst er dette viktig for oppmerkinga, men også den siste finpussen lønner seg å gjøre mens de ulike delene er montert sammen. 

Disse panelene jeg har holdt på med til Takrytterens andrehøgde har en størrelse helt i grenseland mellom hva jeg ville tenkt var naturlig å skjære i én del, og hva jeg tenker er greiest å skjære i to separate stykker. Umiddelbart etter å ha starta dette prosjektet tenkte jeg det ville være naturlig om det var noen dømlinger¹ til å registrere hver av de to halvdelene til hverandre, og kanskje fiksere dem godt nok til å skjære dem som om de var én bit. Men ingen spor av dømlinger har vist seg, og den lille men synlige forskyvningen som er i panelene i dag tyder på at det neppe er noe plugg som skjuler seg i skyggene. 

Et anna alternativ kunne vært en midlertidig sammenbinding med små bindhaker mens ornamentene skjæres til. Jeg har ikke oversikt over eventuelle middelalderske spor etter dette², men disse fra en verktøykasse fra seilskutetiden bevart på O B Sørensens skipsverft på Bratteklev, Tromøya utenfor Arendal kunne passa godt. Kanskje enda en ting jeg burde få smidd meg før jeg gyver i gang med neste seksjon av Takrytterens ornamentikk?

Det er kanskje ikke aller viktigst om disse utskårne panelene er skåret sammenføyd eller hver for seg. Men hvordan det gjøres kan ha synlige konsekvenser for ornamentikken, og hvordan det har vært gjort kan være en brikke i å pusle sammen arbeidsforholdene den gang da. Sammenskjæringa kan dermed potensielt bære på en bitteliten del av fortellinga om hvordan stavkirkebyggingen var organisert omkring 1180. Det som får meg til å tenke de to panelene sannsynligvis har vært sammenføyd er særlig noen få, små blader som såvidt krysser fugen mellom de to emnene.

Det ville knapt hatt noen konsekvens for ornamentikken om disse små bladene var flytta litt opp eller ned, slik at de unngikk skjøten, og kunne skjæres ferdig mens plankene var hver for seg. Måten de ufortrødent breier seg såvidt over på den tilliggende planken gjør meg ganske sikker på at de er tegna (eller malt) inn mens emene lå sammen, men også i sin helhet skåret slik. Erfaringa fra å skjære en gjenskapning av disse feltene har vist at det er veldig lett å fjerne litt for mye av det som skal bli disse bladene når de bare så vidt krysser skjøten – kanskje har disse panelene vært skåret i sin helhet som et sammenføyd panel. Dette kan i så fall tyde på en mer omfangsrik og ordentlig arbeidsbenk enn jeg først ville gjetta, selv om det også kan hende de har klart seg med noen gode bukker. 

Denne fasen av arbeidet er også en anledning til å reflektere over hvordan min rekonstruksjon blir seende ut. Rett nivå av håndverksmessig utførelse, kvalitet i linjeføring, og mangfold i detaljeringen er viktig for gi et rettferdig bilde av originalens håndverk. I dette prosjektet originalens ornamenter tilslørt av tjære, elde og avstand i så stor grad at den vanskelig kan moderere det inntrykket min tolkning gir. Gjenskapninga jeg gjør, og meg som tolker, har på det viset en asymmetrisk makt over ettermælet til den anonyme skjæreren fra 1180.  

For å parafrasere Voltaire:

historien er tross alt ikke anna en sekk med gjøn vi spiller på de døde³

 eller som Erla Hohler innleder: 

Any scholar’s view on how a particular work of art has been created depends of course on what he already assumes about the artist, his milieu, and the working methods of the time⁴

All den tid originalen er så vrien å se til som rettesnor får gjenskapninga en problematisk makt over forbildet, og kan relativt fritt forme lesninga av arbeidet som ble gjort den gang. Det er fristende å ‘sammenskjære’ de små hintene og tegna som dukker opp hist og her, og forme en enhetlig helhet. Samtidig er jeg redd det lett blir en for enkel historie. Om jeg tolker ornamentene som så annerledes at de må være skåret av noen andre enn portalskjærerne blir det en fortelling de anonyme mestrene fra 1180 en langt annen enn om jeg (indirekte og diskret, eller uttalt og bastant) attribuerer det til samme sett hender. Motsatt, men like problematisk, er om jeg skjærer denne pynten like enkel og abstrakt som den framstår i dag. Gjennom enkle tolkningsvalg kan min middelalderske forgjenger gjøres til minimalist, framstå som en ‘barokk’ ornamentalist, simpel kopist eller nyvinnende komponist – uten at noen av disse fortellingene trenger å være sanne. Det er skremmende potensiale til å forme historien når en former fortellinger som ikke er skrevet særlig om før – det ligger stor makt i de ensomme ord. 

Til slutt vil jeg også komme med en podcast-anbefaling: SAKLIG!, en podcast fra Forskningsmiljøet Sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved universitetet i Oslo, har intervjuet Sine Halkjelsvik Bjordal om hennes doktorgradsavhandling fra 2001. Lenke til episoden: https://sakprosasiden.no/sakprosabloggen/2023/02/17/podkast-stavkirkene-er-ikke-det-du-tror/

---

For de spesielt interesserte (eller forvirra) – Fotnoter:

1. Dømlinger er ett av flere navn på de trepluggene som brukes mellom tømmerstokkene i en lafta vegg for å hindre stokkene i å vri seg. ↩︎
2. Det er mulig Theophilus beskriver bruken av noe som kan likne. I C.R. Dodwells oversettelse av bok I kapittel XVII til engelsk: «The panels of altars or doors are first carefully joined together one by one with the cramp which coopers and barrel-makers use. Then they are stuck together with casein glue,»
   – men et nærmere blikk på den latinske teksten gjør det mer plausibelt at «cramp» her er en feiloversettelse av høvel:
   «Tabulae altarium siue ostiorum primum particulatim diligenter coniungantur iunctorio instrumento, quo utuntur doliarii siue tonnarii.»
   Tekst fra Dodwell, C. R. (1961) The Various Arts. De Diversis Artibus. Clarendon Press, Oxford. Nytt opplag i 1986. Via https://schedula.uni-koeln.de (egen utheving i begge tilfeller) ↩︎
3. Oversettelsen er min egen, og neppe presis nok til å kunne kalles noe anna enn en parafrasering. Varianter av dette sitatet dukker opp mange steder, men sjelden med noe angitt opphav. Det beste jeg har funnet er at det skal være gjengitt av Will Durant, i The Story of Philosophy: The Lives and Opinions of the World’s Greatest Philosophers ↩︎
4. Hoher, Erla Bergendahl (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. s. 12 ↩︎