Reisebrev fra Etar, Bulgaria

og konferansen «In the world of Balkan Range architecture»

Jeg var så heldig å få representere Håndverksinstituttet sammen med Eivind Falk på den tiende utgaven av konferansen «In the world of Balkan Range architecture» på Etar friluftsmuseum i hjertet av Bulgaria. Denne utgaven av konferansen hadde deltakende delegasjoner fra Bulgaria, Romania, Tsjekkia, Ungarn og oss to fra Norge. Konferansen kombinerer teoretiske presentasjoner og forelesninger med praktiske workshops, ekskursjoner og strukturert tid for ustrukturert diskusjon og kulturutveksling.

Jeg plukka dessverre opp en solid forkjølelse underveis, så dokumentasjonen fra begivenheten er litt så-som-så. Men opplevelsen på sin side ble kanskje desto sterkere, preget både av hvor mange spennende ulike måter å løse ganske like problemstillinger det finnes er ute, og vel så viktig hvor mye som er nærmest helt likt på tvers av språkgrupper, landegrenser og klimasoner.

Eivind fant et svært spennende eksempel på Bulgarsk gvåvtak¹ (eller gvåv-², kvav- eller kavletak³, alt etter hvilket dialektområde du befinner deg i), en type taktekking det finnes bare en håndfull eksempler på i Norge, og som ingen av oss visste om et eneste internasjonalt eksempel på før det dukka opp som en ‘helt selvsagt løsning’ (men nesten utdødd tradisjon) i Bulgaria. Kanskje blir dette et tema for framtidig samarbeid og utveksling?

folk treng hus og hus treng folk

Ole H. Bremnes, fra «Folk i husan»

Friluftsmuseet Etar var både ramme og arrangør for det hele. Opplevelsen av stedet ble også en anledning for min del til å revurdere fullstendig hva et «godt» friluftsmuseum kan være. Det er allerede en nokså kjent sak at «noe av det verste som kan skje med et gammelt hus er å havne på museum» – Balázs Szabó fra Ungarn la fram flere interessante vinklinger på nettopp denne problemstillingen, men museet i seg selv var også en spennende ramme for refleksjon over temaet. Så vidt jeg skjønner er det knapt et eneste gammelt, flytta hus på Etar⁴. Det er etpar gamle bygg på stedet som alltid har stått på samme sted, og andre som inneholder deler som er gamle – «autentiske» – i det som ellers er «nye»⁵ rekonstruksjoner. Ellers er det store deler av bygningsmassen som etter sigende er rekonstruert på stedet etter gamle oppmålingstegninger. Forbildene for de som står på museet ble revet på 30-tallet, men var heldigvis nøye oppmålt. Det en opplever på museet i dag er rekonstruksjoner uten en flis originalt materiale, men som likevel gir en virkningsfull opplevelse av det som var⁶. Sett opp mot for eksempel Gol/Bygdøy stavkirke åpner dette noen spennende spørsmål – er egentlig stavkirka mer autentisk bare fordi den inneholder mer originalt materiale? «Kirka» som står på Folkemuseet har fått en form slik en på 1880-tallet mente den burde ha sett ut i middelalderen. Eksteriørt vises dermed stort sett bare 1800-talls materialer⁷, og «[e]tter at kirken ble overført til Norsk Folkemuseum i 1907, har man videreført en nøktern innredning der formidlingen fokuserer på middelalderen.»⁸ Den formidler altså ikke hverken i eksteriør eller interiør hvordan den har sett ut der den hørte hjemme, men formidler en historie om hvordan man siden 1880-tallet har sett for seg middelalderen. Det er nok helt sikkert elementer av dette på Etar òg, men inntrykket av museet framsto mer troverdig. Jeg undres om denne troverdigheten kommer av at bygningene som rekonstruksjoner tillates i større grad å bli forma gjennom bruk? For minst like interessant som bygningene i seg selv var hva museet har fylt dem med – ikke bare statiske utstillinger, men så langt som mulig utøvende håndverk. Dette er ikke unikt i seg selv, men andelen «bebodde» bygg var en helt annen enn jeg har opplevd andre steder, og jeg opplevde også bruken i større grad fikk lov til å farge byggene. Kanskje var dette spesielt merkbart i landsby-kirken på museet som både tjente som museumsutstilling men òg simultant et aktivt sted for bønn. Atmosfæren det gir har jeg knapt sett rekonstruert på en overbevisende måte utenom gjennom genuin liturgisk praksis.

Det er også selvsagt mulig jeg bare ble veldig fascinert av hvor mye rennende vann det var på museet – majoriteten av byggene brukte vannkraft på ett eller anna vis. Rennende vann er tross alt veldig besnærende.

Minst like spennende var det dog da vi forlot museumsområdet og dro på besøk til levende håndverkskultur i Tryavna. Her er både museum for treskjæring; skole i kunst, design og treskurd; og levende verksteder for utøvende håndverk. Spesielt fint i sånne sammenhenger med lokalt vertskap som åpner dører, oversetter og bistår med spennende historier og relevant bakgrunn. Tusen takk igjen for turen Eivind, og takk for invitasjonen til vårt fantastiske vertskap på Etar.

---

Folk har føtter ikke røtter, som Eivind pleier å si. Mine blogginnleggenes for sin del har det med å inneholde fot(noter):

1. https://kulturminnefondet.no/prosjekt/gvavtak/ ↩︎
2. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Leksikon:Takkonstruksjon ↩︎
3. http://www.trefokus.no/resources/filer/fokus-pa-tre/42-Tradisjonsbaserte-byggemetoder.pdf og https://www.byggforsk.no/dokument/5156/ ↩︎
4. Litt mer om dette på https://en.wikipedia.org/wiki/Etar_Architectural-Ethnographic_Complex ↩︎
5. Konstruksjonen av museet starta på 60-tallet, så også rekonstruksjonene på stedet begynner å ha nådd en anseelig alder. Kan det for noen av dem nærme seg at de har eksistert lengre som rekonstruksjon på museum enn de eksisterte før de ble revet? ↩︎
6. Lars Roede har en svært interessant artikkel som belyser liknende problemstillinger rundt flyttinga av en leieblokk fra Meyerløkka i Oslo til Folkemuseet, «Flytting – forkastelig eller forsvarlig» i Årbok 2004, 158. årgang, 35–46. Fortidsminneforeningen, Oslo, 2004. ↩︎
7. Folkemuseet: Stavkirke fra Gol. Tilgjengelig på https://norskfolkemuseum.no/stavkirke ↩︎
8. Folkemuseet: Dekor og innredning. Tilgjengelig på https://norskfolkemuseum.no/dekor-og-innredning ↩︎

Alle foto der ikke anna er angitt ved forfatteren.