I oktober kom min veileder og gode kollega Lara Domeneghetti til Oslo for en tredagers ornamentmalings-verksted. Som jeg har beskrevet tidligere jobber jeg ut fra en hypotese om at noe av middelalderens stavkirkeornamentikk er kalligrafert heller enn tegna, og få steder virker denne hypotesen mer passende enn i Takrytterens andrehøgde.
Hypotesen om ‘kaligrferte ornament’ er ikke (helt) ny, men ble foreslått til Fortidsminneforeningens Urnesportal-prosjekt av Boni Wiik. Det prosjektet hadde rom for, og mål om, å grave i metodene og ikke bare resultere i at ferdig artefakt. Men ‘artefaktet’ må tross alt en dag bli ferdig, og skulle i dette prosjektet helst se ut som Urnesportalen. Så enkelte forenklinger ble gjort, blant anna ble relativt moderne linoljemaling og pensler brukt, og et valg ble tatt om å gjøre oppmerkinga relativt ‘mekanisk’ med overføring direkte fra tegning. Emnet ble merka opp med maling, men denne malingen var kun en øvelse i å stryke pensel fra prikk til prikk.
Hele premisset for denne hypotesen om kaligrafert oppmerking er dog at teknikken for oppmerking påvirker det endelige resultatet. Det å jobbe mot en malt flate og ikke en blyantstrek kan blant anna hjelpe med å holde oversikt i skjæringa, og den mer spontane tilnærminga kan kanskje bidra til et spenstigere resultat. Den praktiske prøvingen av pensler og maling har så langt vist at både penseltype, (male-)medie og pigment igjen har innvirkning på flyten i oppmerkinga, og dermed blir det naturlig å slutte at disse tilsynelatende små detaljene, som ikke handler direkte om treskjæring, også er viktige i det store bildet.
Oppmerking er også en del av den hele prosessen, og dermed interessant i kraft av seg selv. Ekstra spennende er det fordi denne måten å jobbe med pensel heller enn blyant, og på intuisjon og overordnede strukturer heller enn rigide planer, er svært langt fra hva som er konvensjonell måte å jobbe på som treskjærer i dag. Det er også anekdotisk artig at teknikken ligger så nær opptil den rådende hypotesen om oppmerking for romerske bokstaver hugget i stein.
Quod artificium, sicut visu et auditu didici, studio tuo indagare curaui1
Fra Theophilus: «Denne kunst, jeg har lært gjennom det jeg har sett og hva jeg har hørt, har jeg bestrebet å nøste opp i for din nytte»2
Teksten som videre følger er en bearbeida utgave av mine notater fra tre intense dager, så i tråd med middelalderens ‘håndbøker’ om håndverk er det en blanding av ting jeg har blitt fortalt, ting jeg har misforstått, og ting jeg har erfart. For å låne ord fra Glenn Adamson: «as anyone who has tried to describe a skilled process knows, it is not possible to replace the actions of craft with a linguistic equivalent”3
Første øvelse i vårt ornamentmalings-verksted ble pensel-making. Det er funnet svært få pensler fra middelalderen i Skandinavia, så vi hadde lite arkeologiske kilder å bygge direkte på. Pensler med bust av plantefiber er eneste som er funnet i Nordisk sammenheng fra middelalder. Den holder i følge Lara ikke like godt på maling, siden fibrene er mer uordnede enn på dyrehårspensler, og de har heller ikke samme spensten i busta – det er en forunderlig kontrast å holde dem opp mot hverandre. Men med så lite funn-materiale som det er, kan det ikke utelukkes at dyrehårsfiber også var utbredt, men har gått tapt. I løpet av første dagen lagde vi derfor pensler med bust av ekornhale, lin-fiber og hampfiber. Vi skulle gjerne prøvd grevlingbust, men det grevlingskinnet som var bestilt kom ikke fram i tide. I tillegg kunne vi prøvd svinebust som vel er den vanligste naturfiberen i pensler i dag – men nettopp at er er så utbredt gjorde nettopp det litt mindre spennende å prøve.
Penselskaftene lagde vi fra kvister av hyll, som har en relativt stor marg, og som dermed er lettvint å hule ut. Det er fordel med hult penselskaft hvor hårene limes inn, eventuelt også forsterka med surring, siden en da får en bust uten hulrom. Den vil dermed holde bedre på malinga. Alternativt kan også busta suppleres med mer hår utenpå skaftet, før det hele surres med tråd. Dermed oppnår en fyldig og stødig bust uten hulrom inni.
Surringene som holder busta sammen og fast i skaftet bør være akkurat passe, ikke for stramt. Da vil hårene sprike til alle retninger. En teknikk hvor bunten med fiber først surres sammen på midten, før den éne enden brettet over den andre så alle fibrene peker i samme retning viste seg å fungere godt, og har forbilder i historisk materiale.
Busten må trimmes både i profil og på sidene – gjerne til en lang spiss for å kunne slepe lange linjer. Den tjukke delen av busta magasinerer maling som doseres ut gjennom spissen.
Utgangspunktet for å lage maling, som den vi har brukt, er en blanding av pigment og medie.
Det finnes mange slags pigment som kunne vært brukt. Et godt utgangspunkt for å finne passende kandidater kan for eksempel være hva som er kjent fra middelaldersk dekorasjonsmaling i stavkirkene. Riksantikvaren lister de vanligste som blant anna blyhvitt, jernoksyd-rød og trekullsvart.4 Videre fra dette er kostnad et greit seleksjonskriterium, siden alt det som males opp bare skal skjæres bort igjen. Til slutt er det også en fordel at pigmentet ikke har alt for abrasive egenskaper, at det ikke i seg selv fungerer som et slipemiddel, siden det vil sløve verktøyet når jeg etterpå skal skjære i dette. Jordpigmenter er dermed mindre aktuelle av sistnevnte årsak, mens blyhvitt kan eksluderes basert på økonomi.
Vi valgte trekull-svart siden den gir en god kontrast til treverket, alltid har vært lett og billig tilgjengelig, og er god å jobbe med. I noen malemedier (særlig olje) blir trekull et ganske transparent pigment, men det ble ikke noe stort problem for oss. Før trekull kan brukes som pigment bør det vaskes i rent vann. Om det er rester av aske vil dette kunne lage lut i det vann tilsettes, som reagerer uheldig med bindemiddelet i malingen. For å bli et godt pigment må kullbitene knuses til finkorna partikler. Vi knuste kullet i en morter til et så fint pulver som vi fikk til, og rev det deretter med litt vann, på en glassplate med en glassløper. Både glassplata og undersiden av glassløperen har en litt ru overflate, og ved å bevege glassløperen i sirkelbevegelser gjennom den våte massen av pigment og vann males (rives) pigmentene til en jevn, fin kornstørrelse. Glassløper og -plate er neppe historisk helt korrekt, men en stor flat stein til å rive på, og en mindre i hånden som løper, er et greit alternativ. Det er også beskrevet fra mer moderne, men førindustriell, malerihistorie.5
Bindemiddel, eller medium for malingen kan lages av mange ulike materialer. Linolje er jo populært, men var ikke på langt nær like utviklet i middelalderen som i dag. Det er nok grunnen til at det ikke er brukt i det vi har bevart av interiørmaling fra middelalderen6, og utprøving i prosjektet «Treets mester» har også vist at det ikke er ideelt for oppmerking til treskjæring. Særlig tydelig blir det om en ser forsøk vi gjorde sommeren -23 utenfor Urnes stavkirke opp mot de prøvene vi har gjort denne uka.
Egg har også vært et populært bindemiddel for maling, og blant annet er mange helgenfigurer og ikoner malt med forskjellige varianter av egg-tempera-maling. Tempera betyr at det er en emulsjons-maling – en blanding av to stoffer som normalt ikke lar seg blande – og i egg-tempera er dette en emulsjon av olje og vann, med egg som emulgeringsmiddel. Egg kan også brukes alene som et slags lim. Vi prøvde en variant av egg tempera i denne utprøvingen, mer om det litt lengre ned i teksten.
Lim har lang historie som bindemiddel i maling – og i historisk sammenheng viser dette gjerne til proteinbasert lim. Lim-maling kan lages på melkeprotein (kasein, «ostelim»), fiskelim eller på hudlim, og (blant anna) basert på erfaringer jeg selv har fra tidligere valgte vi å gjøre forsøk med hudlim-basert maling denne gangen.
Tjære har lenge7 vært brukt til overflatebehandlig av tre. Det framstilles ved å varme harpiksrik kjerneved av furu uten tilgang på luft, slik at harpiksstoffene og oljer fra veden kokes ut og kan samles. Innholdet av harpiks og ulike andre stoffer gjør at det er svært beskyttende mot vind, vær og nedbryting, men det har også vært brukt til dekorasjon – se foreksempel maskene oppunder taket på Høre stavkirke. Det kan også pigmenteres for å lage en slags tjærebasert maling, og har også vært brukt som lim. Tjære er relativt kostbart, må påføres varmt, og forblir gjerne klissete ganske lenge. Det kan dog hende at tjære forberedt på riktig vis kan bli noe mindre klissete.
På bakgrunn av jevnlige forslag fra ulike kanter, de påfallende slitasje-sporene på Urnes, og at de eneste bevarte penslene i Skandinavia er satt inn med tjære8, så prøvde vi også dette. Tjæra vi brukte er milebrent, og ble gitt til verkstedet til dette formålet. Vi varmet den i vannbad, og tynnet den med terpentin for å få den strykbar, siden den var ganske tyktflytende. Den blødde raskt veldig utover langs fibrene i veden. Det ble litt bedre med tilsetning av trekullpigment, men fortsatt for mye blødning til å være en god strek å jobbe etter. Dessuten er den klebrig lenge, og dyr å bruke om det bare skulle skjæres vekk. Den stryker ut omtrent like godt som egg tempera, men ikke like godt som lim-maling.
Vi prøvde også en egg-tempera-maling. Den er laget av egg, vann og pigment, og påføres kald. For å framstille den skilles først eggehvitte og -plomme. Hvite ugjennomsiktige rester/klumper fjernes fra hvitten, og plomma tørkes skånsomt ved å bevege den fra hånd til hånd, mens hånden som ikke holder plomma tørkes fri for hvitte med et håndkle. Til slutt, når hvitten er klar og plomma er tørr nok utenpå til at den kleber mot huden, stikkes det forsiktig hull på plomma. Innholdet klemmes ut og blandes med eggehvitten.
Blandingen tilsettes vann målt opp med halve eggeskallet, og det hele ristes sammen. Til slutt helles litt av blandingen over pigmentet, og det rives sammen til ferdig maling. Denne ble god å jobbe med, og fungerte spesielt godt med ekornhale-penselen. Men den var likevel ikke helt det som skulle til for å fasilitere en så spontan prosess som det Takrytterens ornamentikk bærer vitne om.9
Det som ble vinneren i våre utprøvinger var lim-maling. Én del harelim blanda vi ut i ti deler vann, for deretter å rive trekull med den oppvarma limblandingen skjønnsmessig. Den ferdige malingen varma vi opp igjen i vannbad, og resultatet ble en maling som stryker ut veldig pent, er spenstig på et vis som ‘strammer opp’ penselen, og gir pene, presise linjer. Konturene mellom malt og bart tre ble betydelig bedre enn med linolje-, egg- eller tjærebaserte malinger. Spenstigheten og klarheten passa godt med en spontan og intuitiv oppmerkingsprosess, og en bonus er at malinga framstår som nær ‘tørr’ allerede i det den når romtemperatur. Dermed kan skjæringa begynne allerede i det penselen er vaska. Dette er i distinkt kontrast til olje-, tjære- og tildels egg-baserte malinger som trenger dagevis, potensielt uker, med tørk før skjærearbeidet kan starte. Lim-malingen fungerte også forbausende godt med pensel med lin-bust. Denne symmetrien, mellom et velfungerende og velbeskrevet medie, og velfungerende pensel med bust av eneste bevarte penselmateriale fra perioden, er så slående at jeg blir litt bekymra for om det virkelig kan være så enkelt. Men for nå er det en god tråd å følge videre.
Tusen takk Lara for svært hyggelige og produktive dager!
Multa nota solito:
- Utdrag av Theophilus´ latin (Forord til bok II) s. 37 i Dodwell, C. R. (1961) The Various Arts. De Diversis Artibus. Clarendon Press, Oxford. Nytt opplag i 1986. Tilgjengelig på: https://schedula.uni-koeln.de/index.shtml. Delvis via Kroustallis, Stefanos (2014) Theophilus Matters: The Thorny Question of the Authorship of the ‘Schedula diversarum artium’ Kapittel i Zwischen Kunsthandwerk und Kunst: Die ‚Schedula diversarum artium’, Volum 37 i Miscellanea Mediaevalia. de Gruyter, Berlin (s. 57) ↩︎
- Egen oversettelse basert på Dodwells engelsk (1961) og min egne marginale forståelse av latin. ↩︎
- Glenn Adamson (2013) The Invention of Craft. Bloomsbury Publishing, London. ↩︎
- Bakken, Kristin (2017) Bevaring av stavkirkene. Pax, Oslo. s. 87 ↩︎
- Blant anna beskrevet på side 42 og utover i Ellingsgard, Nils (1988) Norsk rosemåling. Oslo, Samlaget. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/407232fedc9b6758597e45f6a4d1427a?page=45 ↩︎
- se blant anna Bakken (2017) ↩︎
- Se blant anna Marumsrud, Hans (2022) NOTAT: TAKRYTTAREN PÅ BORGUND STAVKYRKJE. Kapittel i Årbok 2022: Håndverk. Fortidsminneforeningen, Oslo. ↩︎
- Dette kan understreke seleksjons-skjevheten i de bevarte penslene. Tjære bidrar med en helt anna holdbarhet enn andre malingstyper, men er svært vrien å vaske ut av en penselbust. Pensler brukt til andre typer maling kan ha blitt vaska og brukt igjen og igjen, mens en tjærekost neppe ble rengjort – og i det den var for stiv, sliten eller ikke nødvendig lenger – slengt. Billige engangs-pensler for tjære har dermed gode forutsetninger for å bevares, mens ‘ordentlige’ malepensler i liten grad har hatt forutsetninger for å bevares om de falt ut av bruk. ↩︎
- Dette bør bli gjenstand for et helt eget blogginnlegg, for ikke å si artikkel. ↩︎
Alle bilder der ikke anna er nevnt er av undertegnede
