Det finnes ikke noe ferdig, fast oppskrift på hvordan en rekonstruerer tynnslitt skurd som den på Takrytteren. Tilnærminga vil i stor grad måtte tilpasses formålet med gjenstanden som lages, enten den skal være gjenskapning, rekonstruksjon, faksimile1 eller kopi. Eller noe helt anna. Tidligere har vi på Fornebu – Treskjærerverkstedet AS – gjort noen spennende jobber for tradisjonstømrer Jørn Berget i Telemark. Her har vi gjenskapt værbitt ornamentikk på deler som skulle skiftes fra ulike stabbur. Her er målet først og fremst å ta vare på skurden, og idealet en kopi. Men mange av tolkningsutfordringene likna.
Takrytterens tilnærming er ganske ulik, selv om mange av metodene likner. Det fremste målet er ikke den ferdige gjenstanden, men læringen som kommer ut av å framstille den. Om vi i prosjektet kunne valgt mellom en helt presis gjenskapning av selve takrytteren som byggverk, eller av prosessen fram til den uten nøyaktig samme materielle resultat, tror jeg vi alle involverte ville valgt sistnevnte. Ofte beskrives dette som en «prosessuelt autentisk2 kopi/rekonstruksjon/gjenskapning», selv om denne betegnelsen er noe misvisende – en helt autentisk prosess er umulig uten hele konteksten av den tiden originalen er laget, og å selv ha vokst opp i den kulturen. Selv ikke om smeden som som smir verktøyet eter vassgraut er det helt nok: skal prosessen bli helt autentisk mistenker jeg det er en epigenetisk nødvendighet at også mor, far, bestefar og -mor sto i den samme håndverkskulturen. Men det spennende å strekke seg etter en «autentisk» prosess».
Samtidig er et anna paradoks i dette med å strekke seg etter «autentisk prosess». Det er vanskelig å påstå at prosessen er lik uten at resultatet likner. Men uten å ha den ferdig rekonstruerte prosessen klar fra start er det vanskelig å få den til å flyte på et naturlig vis, og resultatet vil ofte lide under dette. Dessuten er det vanskelig å erstatte den kritiske linsa en replika er å betrakte en original gjennom. Eller enda mer presist: det kritiske lyset originalen skinner tilbake på gjenskapninga, gjennom linsen kun en ferdig gjenskapning er. For meg løste dette seg heldigvis på en fortun måte ved at tiden tillot å skjære tre av de utskårne feltene prosjektet kun krevde to av. Den første av de tre fikk dermed lide førsteutkastets ublide skjebne.
Men det var ikke heller slik at jeg gikk blindt inn i å skjære dette førsteutkastet.
Fra starten av prosjektet hadde jeg en overbevisning – kanskje drevet av usikkerhet? – om at originalens design ville åpenbare seg om jeg bare gikk nøye nok over den med digital lupe og penn. Jeg tok Birger Lindstads bilder fra 2011 inn i et tegneprogram på mitt stadig nyttige nettbrett, og begynte å mane fram ornamentene som skjulte seg bak tjæra. Konturene av hver åpning lot seg relativt raskt risse opp, flettingen forholdsvis greit de og, en del linjer og detaljer åpenbarte seg også underveis. Så tok på et vis skjæringa igjen arbeidet med denne tegninga, og den viste seg å ha stadig mindre å si for det praktiske arbeidet. Jeg har brukt tegninga som en illustrasjon i presentasjoner og blogg, tydeligvis til en viss grad på bekostning av det budskapet jeg har ønska å få fram, men i liten grad som «kilde».
Var dermed arbeidet med denne tegninga bortkasta? Jeg tror ikke det. «Å tegne er å se» er et vanlig utsagn, og det denne tegninga har hjulpet meg mest med er å betrakte skurden i takrytteren på nye måter. Det var gjennom denne tegninga jeg fikk øye på hvor godt ornamentikken egner seg for å konstruere med passer, den har vært en sentral støtte i å finne system i at alle grener av ranka er dekorert med [tre midtlinjer]3, og tegninga har vært viktig for å se hvordan disse utskjæringene ikke skal se ut. Kanskje ble det å tegne denne skissa et lite substitutt for alle de takrytterne jeg ikke har skåret ornamentikken til før jeg begynte på denne. I så fall hjalp den til med å gjøre prosessen litt mer «autentisk», helt uten å kikke på tegninga underveis i skjærearbeidet.
Om tegninga i hvitt oppå Lindstads bilder var en slags blindvei, så kan nok det første «prøvefeltet» jeg skar kalles det samme. Som jeg har diskutert en del i årsrapporten for 2025 ble skurden på dette første forsøket alt for homogen og stiv, og fikk lide under en feilaktig og i retrospekt naiv antakelse om at alt kunne ekstapoleres ut fra noen få detaljer. For skjæringa av de to feltene som til slutt ble montert i takrytter-kopien på Rjukan, og ikke minst tolkninga som danna utgangspunkt for den skjæringa, måtte jeg derfor legge det første prøvefeltet helt bort. Men nettopp derfor var denne prøven også uvurderlig nyttig. Den fungerte som en slags visuell og materiell hypotese, både om prosess, detaljer, utførelse og verktøybruk. Den var ikke første forsøk på å «skjønne» utskjæringene på takrytterens andrehøgde, men ble første komplette «hypotese» hvor tanker, ideer og tolkninger ble gitt materiell form. De to neste panelene er også kun for hypoteser å regne, men i mine øyne langt sterkere nettopp fordi de kunne bygges på alt som ble «feil» i den første.
Noter for videre fotdypning:
- Les gjerne Walkley, Nick (2023) The Matter of
Illusion : Seeing the Surface of Facsimiles for mer om begrepsbruken rundt «kopier» og særlig Factum Foundations snedige bruk av «faksimile»-begrepet. ↩︎ - Fortidsminneforeningens Årbok 2004 har tema Autentisitet og inneholder mye interessant lesning om dette temaet. ↩︎
- Jeg setter «tre midtlinjer» i klammeparanteser her fordi jeg har oppdaget at Erla Holer (1993, 1999) også bruker begrepet, men da med en anna betydning. Eneste sted Hohler beskriver en sammenliknbar effekt er på Eggedal-portalrestene (1999—1, s. 126) «The dragons’ necks and tails are strigillated, the strigillation continuing onto the thighs, and the wing roots are long tongues.», men ingen sammenliknbar beskrivelse finnes så langt jeg har klart å spore opp i den norske utgaven fra 1993. Jeg er heller ikke helt overbevist om at «strigillation» er riktig begrep om effekten på Eggedal og Borgund er den samme. ↩︎
Litteratur:
Fortidsminneforeningen (2004) Årbok 2004 : Fortidsminneforeningen : Autentisitet. Fortidsminneforeningen, Oslo. Tilgjengelig på: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2017112381142_001
Hohler, Erla Bergendahl (1993) Norske stavkirkeportaler (Doktorgradsavhandling) Utg. E. B. Hohler, Oslo.
Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume I & II. Universitetsforlaget, Oslo
Walkley, Nick “The Matter of Illusion: Seeing the Surface of Facsimiles,” Metode (2023), vol. 1 ‘Deep Surface’. Tilgjengelig på https://metode.rom.no/media/files/articles/nick-walkley.pdf
