Knivriss på kirkeportaler

Rapport fra studietur til Oslo del II, ispedd noen notater fra Maihaugens «Impulser»-utstilling. Oppfølger til «Har Hylestadportalen landets eldste spor etter geitefot-jern?»

Den andre årsaken til at jeg ville besøke Historisk museum denne gangen var for å se om jeg kunne finne spor etter oppmerking. Mer spesifikt ville jeg se etter tegn til hvordan de merka opp ornamentene før de skar ut stavkirkeportalene i middelalderen. Spesielt ville jeg se om jeg kunne finne spor på noen av portalene som styrker hypotesen om at de ble risset opp med kniv (som Kai beskriver her)¹. Nærmere undersøkelse av dette ser jeg som et helt nødvendig steg i arbeidet med en alternativ hypotese om at oppmerkingen kan være gjort med maling og pensel – at ornamentet er kalligrafert heller enn tegnet. Denne hypotesen ble først foreslått til Urnesprosjektet av Boni Wiik, men ligger nær opp til den nå rådende hypotesen for hvordan romerske steinhuggere merket opp bokstaver som skulle meisles ut i stein². Sånn sett er den mindre radikal enn den ellers kunne virke.

«Det slo meg en eller annen gang i livet at man behøver virkelige tegneferdigheter for å mestre urnesstilen, i motsetning til de tidligere vikingstilartene som nok har sitt opphav i de mer eller mindre tredimensjonale gjenstandene de smykker ut. De fungerer knappast grafisk heller, i motsetning til Urnesstilen som er pur todimensjonal linjeføring. Dermed ble det viktig for meg å søke de ulike stilartenes opphav for å forstå dem. Marius [Moe] kjata stadig om seriffenes opphav fra penselstrøk, og da ble veien kort til utstrakte urnes-tær og neseslynger»³

––Boni Wiik

En viktig distinksjon jeg vil påpeke nå i starten er mellom oppmerking og komponering. I moderne kontekst er dette som regel to separate operasjoner – en komponerer ornamentet på papir, i leire, digitalt eller på anna vis, før en overfører og merker opp dette på treverket. Går en bakover i tid er det langt fra opplagt at disse to stegene er adskilte. Enkle, dekorerte bruksgjenstander for eksempel var neppe tegna først på papir eller liknende. Tilsvarende er det mye som taler for at utsmykningen på stavkirkeportalene til dels var komponert og konstruert direkte på treverket – Erla Hohler drøfter dette godt⁴. Et argument for dette er hvor godt ornamentene passer til høyden og bredden på hver vange av portalene, til tross for at disse gjerne har ulik bredde. Mye taler for at bredden på disse i stor grad er bestemt av det tilgjengelige trevirket, og ornamentet tilpassa bredden disse fikk. Ornamentene kan ha vært planlagt på forhånd i overordnede trekk, men de var ikke nødvendigvis komponert ferdig. 

Det er ikke selvsagt at noen av disse oppmerkings- eller komponerings-prosessene skulle etterlate seg noen direkte spor i det gjenværende materialet. Treskjæring er en rent subtraktiv prosess, og alle de overflatene som oppmerkinga har skjedd på vil i hovedsak skjæres bort. Men på Urnesprosjektet så vi likevel noen direkte og noen indirekte spor som kan være igjen etter merkeprosessen. For eksempel er en av de spiralene som markerer hofte- eller skulderledd på Urnesportalens dyreornamentikk i sin tid rissa opp, men ble skåret ut noen centimeter nedenfor denne oppmerkinga. De strekene som står igjen er skåret med kniv. Men det er verdt å merke at disse sporene har en diskret v-form, som om de er formet gjennom flere snitt, og ikke bare et riss – og dette kan være viktig for tolkningen av dem.  Det er også noen (svært få) andre steder på portalen en kan se enkelte linjer etter noe som kan være riss med kniv. Mer om dem mot slutten. 

Samtidig er det også noe påfallende med slitasjen på dørbladet på Urneskirka, som kan romme hint om merkeprosessen. Det er betydelig mer slitasje i bunnene som er skåret ned, enn på overflaten av ornamentet som stikker ut. Siden døra er skåret i et flatt, ekstremt grunt relieff er overflaten på ornamentet her den samme høvla flata som oppmerkinga ble gjort på. Det er derfor fristende å undres på om ornamentet ble konstruert ved oppmaling, med et medie som siden har beskytta overflaten. Utover det er det forøvrig påfallende få andre spor etter merking på dørbladet. 

Det finnes også noen direkte og andre indirekte spor etter rissepasser. Erla Hohler trekker fram et eksempel fra Island⁵ (over), Kai har påpekt noen eksempler fra Urnes, og dette fragmentet fra Vitenskapsmuseet i Trondheim har et tydelig merke etter passerspiss nøyaktig i senter for det som er en påfallende sirkulær løkke. 

At disse sporene er bevart gir håp om å finne spor etter riss også andre steder om rissing er brukt for å «tegne». Alternativt betyr det også at det kan være interessant om en ikke finner spor etter rissing. Å se portalene opp mot hverandre i utstilling er også en verdifull mulighet til å betrakte helheten, og forsøke å danne et bilde ut av likheter og kontraster dem imellom. Derfor var det svært nyttig å bruke en dag på å vandre mellom dem på Kulturhistorisk museum. 

Mest iøyenfallende er hvor lett det er å finne rissemerker på enkelte av portalene. Selv om det er en «plastisk» ornamentikk hvor mye treverk er skåret bort står de ytterste delene av ornamentet igjen nær den opprinnelige overflaten, og bærer tydelige spor etter ivrig rissing med kniv eller anna skarp redskap. 

Under følger en gjennomgang av de enkelte portalene jeg studerte. Interessante spor er markert med hvite piler. På grunn av alarmering og lysforhold var det utfordrende å ta gode bilder som yter sporene rettferdighet. Der det var mye spor av riss er også bare enkelte markert med piler. Se forøvrig beskrivelsen av hver enkelt. 

Austadportalen har distinkte spor etter rissing med skarp redskap, hvor det er skåret linje på tvers av omtrent hver eneste fletting. 

På Hylestad er det derimot knapt mulig å finne spor etter rissing, spesielt interessant siden de i motiv er så like. Omtrent eneste jeg fant som kunne likne er en linje på tvers litt under ormehodet på øvre medaljong, på portalens høyre vange. Men dette kan like gjerne være en påbegynt detalj som ble omgjort senere i skjæreprosessen, heller enn spor etter opptegning med knivspiss.

Hemsedal-portalen har synlige spor etter rissing med kniv. Jeg har også notert i margen av notatboka «ikke eksepsjonell linjeføring». Mer om det senere.

På Sauland-portalen er det lite spor etter riss, mulig jeg fant noe som kunne likne, se bildet under. Men det er også eneste jeg fant som kunne likne.

Ål-portalen var jeg ikke i stand til å finne spor av riss på. Derimot var det tydelige spor av kniv og ikke geitefotjern i v-spora, som er interessant gitt den øvrige kvaliteten på skjæringa, og sett opp mot Hylestad.

Portaldeldene fra Øye fant jeg heller ikke synlige spor på.

Til sist var det også raust med merker etter riss på Nesland stavkirkeportal, uten at jeg brukte mye tid på den.

Etter en snartur innom «Impulser» på Maihaugen fant jeg også klare spor av knivriss på begge de stavkirkeportalene som er utstilt der.

På Bødal stavkirkeportal var det umiddelbart vanskelig å si om det er tegn til riss – min første impuls er at dette kan være det tvilstilfellet jeg ellers har notert meg at jeg ikke har sett på KHM. Men det er interessant å se på flettinga i ornamentet på denne portalen, for eksempel om lag to tredjeparter opp på høyre planke. Her er det spor som kan indikere at flettingen ikke var nøye planlagt, og en kryssing er tilsynelatende såvidt påbegynt før skjæreren ombestemte seg og gjorde den motsatt. Kan dette indikere en merkemetode som ikke gir god oversikt over helheten?

Litt senere, men fortsatt etter ganske kort tid, fant jeg dog tydelige merker etter opprissing, til tross for betydelig værslitasje.

Portalplanker fra Fåberg har tydelige spor av en rissa oppmerking som ikke ble fulgt – det kan se ut som skjæreren rissa opp en skisse, men siden endra plan. Likevel er disse merkene ikke skåret eller høvla bort. Ellers er det også noen tegn til riss ellers på portalen. 

Forøvrig er det bemerkelsesverdig tydelig på denne portalen at passer neppe ble brukt til å konstruere runde elementer i ornamentene, og det er i ornamentet et slående fravær av negativt rom. Det er også fascinerende mye spor på denne portalen etter kun ett stemjernaktig rett jern på ca en centimeters bredde.

Selv om det finnes en og anna linje som kan likne på et knivriss på både Sauland- og Hylestadportalene, så må det understrekes at mengden riss på portalene med synlige spor var såpass omfattende at de framstår som en distinkt egen gruppe. Det virker dermed meningsfylt å snakke om to grupper av portaler: de med tydelig rissing, og de med svært lite eller ingen rissing. Jeg har ikke klart å finne noen helt overbevisende gråsone-tilfeller – Bødal inkludert. 

Det er et par vesentlige forskjeller i prosess og tankesett mellom det å risse med kniv og det å kalligrafere med pensel. Disse er så distinkte at de også burde føre til forskjeller i resultat. Dette handler om oversikt i oppmerking, ergonomi og effektivitet i tegneprosessen, negativt rom, kontur versus midtlinje og oversikt i skjæreprosessen. Det blir for omfattende å gå inn på alle her, men jeg vil adressere de enkeltvis siden. Noen har jeg og andre også drøfta på Urnesbloggen, jeg linker dit der det er relevant.

De to første faktorene hvor kaligrafering burde kunne gjøre en forskjell sammenlikna med rissing med kniv (men også opptegning med blyant) handler om oversikt og ergonomi. Kaligraferer en opp ornamentet får en umiddelbart en «fylt» tegning, der rissing med blyant eller kniv kun gir tynne konturlinjer. På små gjenstander er ikke dette nødvendigvis så viktig, men går en opp i skala gjør dette en forskjell. Konturlinjer gjør det vanskelig å ta fem skritt tilbake for å få oversikt over det en jobber med, og en mister lett oversikt over både linjeføring og komposisjon. Linjetjukkelsen vokser ikke med formatet på det en jobber med. Pensel og maling derimot handler om å bygge opp ornamentene som noe flatedekkende heller enn konturlinjer, og gir god oversikt også på stor avstand. Vi testet dette med hell blant anna da Øystein Lønvik, August Horn og jeg skar en frihåndskopi av hjørnestaven fra Urnesstilens kirke sommeren -23. 

På samme vis får en bedre oversikt også i oppmerkings-akten. Å risse med kniv fordrer en viss bruk av kraft – noe for å skjære og mye for å styre kniven. Kai Johansen adresserer selv noen av utfordringene dette fører med seg: 

«En annen problemstilling som må tenkes gjennom er hvis man bruker tollekniv til å risse V-jernspor er man nesten nødt til å dra kniven mot seg, skal man ha god kontroll på kniven, klarer man da å skjære spiraler/ sirklerformer? Vil kniven lage hakk der den møter motved?» ⁶

––Kai Johansen

Dette gjør at en ufravikelig blir arbeidende med kroppen tett på treoverflaten, og ikke kan holde den samme oversikten over linjeføring. En pensel fordrer derimot en lett hand og store bevegelser, og kan godt føres med utstrakt arm. Dermed kan en jobbe med mange ganger så stor avstand mellom øye og emne, og ditto større oversikt i øyeblikket. Mediet ligger også i mye større grad til rette for å transcendere den iboende stivheten i treverket, og komponere de fundamentalt plastiske rankene en ser på mange av middelalderens stavkirkeportaler. 

Dørbladet til Urnesportalen er interessant her. Som Boni Wiik har påpekt⁷ så er ornamentikken på døra «nærmest som en øvelse i å trekke strek fra kvist til kvist». Dette gjør skjærearbeidet betydelig enklere, siden de i all hovedsak har unngått å skjære ornament gjennom kvist, men har kunnet latt dem stå igjen i den ferdig høvlede⁸ overflata. Samtidig framstår linjeføringa helt uanfektet av dette grepet. Denne presise omgåelsen av kvistene, i kombinasjon med den uanstrengte elegansen i linjeføringa, gjør det for meg åpenbart at de har brukt en teknikk for oppmerking så vel som komponering som er både intuitiv og gir god oversikt underveis. «Kaligrafering» med pensel og maling er én slik måte å jobbe. 

Her blir det relevant å trekke inn igjen de portalene som står utstilt på Historisk museum. Som jeg nevnte har jeg notert i margen «ikke eksepsjonell linjeføring» om stavkirkeportalen fra Hemsedal. Tilsvarende er ikke Austad kjent for den flotteste linjeføringa, mens Ål, Sauland og Hylestad alle framstår som av en annen kvalitet i komposisjonen. Nesland har også noen spor av riss, og er vel heller ikke av portalene som framstår mest elegante. En skal være forsiktig med å sette opp binære kategorier og tydelige inndelinger, men dette kan likne på et mønster, som også ville passe godt med to ulike måter å jobbe på. Én gruppe hvor ornamentet kaligraferes opp med pensel, gjerne støttet av passer-riss og andre geometiske hjelpemidler slik blant anna Erla Hohler beskriver⁹, og én gruppe hvor ornamentet er komponert i hovedsak ved opprissing med kniv. Det sistnevnte blir slik Kai Johansen beskriver her, og som en også kan se mangfoldige spor av som «grafitti» inne i mange av stavkirkene og andre steder. Jeg skal komme tilbake til et pussig tilfelle av en slik dikotomi fra Borgund stavkirke i et framtidig innlegg. 

Jeg lovte i starten å komme tilbake til Urnes mot slutten av innlegget. For å nyansere hvilke spor en burde vente etter hver av prosessene er det relevant å trekke fram igjen utprøvingene Øystein, August og jeg gjorde utenfor Urnes stavkirke i fjor sommer. Da skulle vi lage en «frihåndskopi» av den utskårne hjørenstolpen, som ikke skulle stå igjen som en ferdig kopi til slutt, men brukes til demonstrasjon av teknikker og prosess for publikum, og utprøving av verktøy og prosess for oss selv og prosjektet. Dermed sto vi fritt til å ta mye større risiko i arbeidet enn det vi kunne på selve portalkopien, og med det kunne vi legge oss mye nærmere det vi oppfatta som opprinnelig prosess. 

Emnet vi brukte var et furutre felt samme sommer. Dermed hadde det nok betydelig høyere fuktinnhold enn det opprinnelige emnet hadde da det ble skåret. Det for sin del var fra et tjukkere tre telja ned til bare kjerneved sto igjen, og ‘ antakelig også felt på vinteren. Vinterfelling gir mindre fukt i veden, og kjerneved har naturlig vesentlig mindre fuktgehalt enn yte. Det treet vi brukte var betydelig tynnere enn det som var brukt opprinnelig, og vi beholdt derfor yteveden i sin helhet. Dette betyr at emnet vi brukte der hadde egenskaper som avviker betydelig fra emnet de brukte i 1070¹⁰. Men emnets avvikende egenskaper tvang oss også til å legge oss tettere på å rekonstruere prosess. Fordi emnet var litt for lite i diameter selv med yteveden intakt måtte vi tilpasse ornamentet mer enn hvis emnet hadde vært «riktig». Vi brukte noen støttelinjer for å få overført ornamentet geometrisk i sine groveste trekk, men i hovedsak jobba vi etter øye til ornamentet så rett ut. Vi starta med kull, og gikk gradvis opp til å bygge opp ornamentet med pensel og svart linoljemaling. Linolje som malemedium var ikke ideelt hverken fra et perspektiv av historisk autentisitet eller praktiske hensyn i arbeidet. Særlig tørketiden, og hvor mye som smitta over på hender, klær og utstyr var upraktisk, men også andre egenskaper gjorde det mindre egnet. Men måten å bygge opp ornamentet som flater og fylte linjer gjorde det mulig å jobbe med både linjeføring og negativt rom, tett på og på lengre avstand. Metoden satte oss på den måten i stand til å overføre et komplekst ornament til en utfordrende flate. 

Det som gjør denne utprøvingen spesielt relevant er hvordan vi endte opp med å benytte kniv¹¹ i arbeidet. I det ornamentet var bygget opp med pensel, og flater og linjer satt, var grunne snitt i overflata for å trimme oss tilbake til en skarp kontur, og definere flettinger, et nyttig «verktøy». I ettertid¹² har nye runder med utprøving vist at behovet for dette nok hadde vært mindre med en anna type maling, men noen justeringer som dette vil nok uansett forekomme. Disse justeringene kan også etterlate grunne «knivriss» som kan tolkes som riss etter direkte oppmerking med kniv. Det som dog kan differensiere merker etter disse to tilnærmingene til oppmerking er flettingene i ornamentet. For å komponere et ornament fra grunnen av med knivriss vil det være naturlig å risse opp begge elementene i et ornament som krysser over hverandre, og siden velge én av dem som skjæres. Spor av dette synes blant anna på Austad-portalen. Om en derimot kaligraferer opp ornamentet vil en kun trenge å skjære konturene av det elementet som krysser over. Dermed kan begge tilnærminer til oppmerking resultere i spor etter knivriss, men disse sporene burde ha distinkt ulike karakteristika.

Dørbladet til Urnesportalen blir igjen relevant her mot slutten. Ornamentenes overflate på dørbladet er den samme, presumtivt urørte overflaten som opptegningen ble gjort på. Dette kan tale for at det ikke ble rissa med kniv i oppmerkingsprosessen, ettersom det ville etterlatt spor – spor de for eksempel ikke brydde seg med å fjerne fra den tidligere nevnte hodtekrøllen. Dette er ikke nødvendigvis opplagt om en ser på Urnes isolert sett, men sammenlikner en med andre portaler med synlige spor av oppmerking gjennom knivriss er det et påfallende fravær av risselinjer på døra. Hadde merkeprosessen vært den samme som den en kan lese av mange andre portaler burde det være betydelige spor etter kniv på disse urørte flatene. Tilsvarende burde det finnes liknende spor av knivriss på nær alle stavkirkeportaler om dette var måten de ble komponert på. 

Dette innlegget var primært ment for å rapportere noen observasjoner fra ett to museumsbesøk. De tendensene som ble synlige gjorde det likevel uungåelig å trekke noen lengre linjer. Det kan se ut som det utskårne stavkirkematerialet kan deles i to distinkte grupper hva oppmerkingsprosess angår. Fraværet av rissespor i den ene gruppen sier ikke automatisk hva slags teknikk som er brukt, men gjør rissing med kniv mindre troverdig for disse. Tilsvarende mener jeg en ikke automatisk kan slutte at alle de som har tydelige rissespor primært er tegna opp med kniv. For denne gruppen er likevel knivriss mer troverdig som hypotese. Uten å skulle konkludere, virker det nærliggende å peke på at det er noen tydelige tendenser i materialet som bør undersøkes nærmere. Blant anna takrytteren på Borgund har noen interessante trekk i ornamentikken som kan brukes til å belyse dette, og også andre utskårne deler fra Borgund har noen interessante spor jeg vil trekke fram i et framtidig innlegg. 

Forsøksvist forklarende fotnoter:

1. Selv om Kai har vært den som fremmet hypotesen om riss med kniv i Urnesprosjektet har denne hypotesen lengre røtter i forskninga, og vært beskrevet av blant andre Erla Hohler (1999:97), Martin Blindheim og Erik Fridstrøm (1984:88). Fridstrøm, Erik (1984) ‘The viking age wood-carvers – their tools and techniques artikkel i Festskrift til Thorleif Sjøvold på 70-årsdagen. Oslo, Universitetets oldsaksamling. Tilgjengelig fra: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071200018 ↩︎
2. Edward Catich krediters gjerne som den viktigste for utformingen av denne hypotesen om seriffene opphav i penselstrøk. Mange takk til min gode veileder, venn og kollega gjennom mange år Lara Domeneghetti for å ha introdusert meg til denne teorien, og lånt meg Catich’s verk ‘The Origin of the Serif: Brush writing and Roman letters‘ (1968) da jeg var på besøk i London en gang før pandemien. ↩︎
3. Privat korrespondanse 8.11.2024. ↩︎
4. Hoher, Erla Bergendahl (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. Side 97 ↩︎
5. Hohler, Erla Bergendahl (1993) Norske stavkirkeportaler – II studier (Doktorgradsavhandling) Utg. E. B. Hohler. Oslo. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2015042408149?page=297 ↩︎
6. Fra Johansen, Kai (2023) https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/tanker-om-verktoy [lest 12.11.2024] ↩︎
7. Privat samtale under montering av portalkopien på Ornes, september 2024 ↩︎
8. Antakelig «høvla» med skavl/pjål – jeg mener ikke å insinuere at de brukte en høvel i moderne forstand i 1070. ↩︎
9. Hoher, Erla Bergendahl (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. Side 97 ↩︎
10. 1070 er det antatte byggeåret for «Urnesstilens kirke» – som Urnesportalen ble laget til. ↩︎
11. Igjen – kniv er ikke nødvendigvis tollekniv ↩︎
12. Min veileder Lara Domeneghetti og jeg prøvde ut flere ulike malingstyper og pensler i starten av november (2024), og fant flere alternativ som både er mer plausible fra et historisk perspektiv, og fungerte bedre i praksis. Mer om dette i et senere innlegg dette innlegget: Pensler & maling for å kalligrafere stavkirke-ornamentikk. ↩︎

Foto der ingenting anna er nevnt Jon Anders Fløistad (CC-BY-NC-SA). Ellers mange takk til den enkelte fotograf. Til sist men ikke minst en stor takk til min kjære samboer Frøydis for gjennomlesning og innspill til både dette og de fleste andre av mine innlegg – dine innspill er avgjørende for at dette skal bli lesbart for andre enn meg selv.

---

English translation moved to a separate post here:

Knife Marks on Church Portals