Rapport fra studietur til Oslo del II, ispedd noen notater fra Maihaugens «Impulser»-utstilling. Oppfølger til «Har Hylestadportalen landets eldste spor etter geitefot-jern?»
Den andre årsaken til at jeg ville besøke Historisk museum denne gangen var for å se om jeg kunne finne spor etter oppmerking. Mer spesifikt ville jeg se etter tegn til hvordan de merka opp ornamentene før de skar ut stavkirkeportalene i middelalderen. Spesielt ville jeg se om jeg kunne finne spor på noen av portalene som styrker hypotesen om at de ble risset opp med kniv (som Kai beskriver her)1. Nærmere undersøkelse av dette ser jeg som et helt nødvendig steg i arbeidet med en alternativ hypotese om at oppmerkingen kan være gjort med maling og pensel – at ornamentet er kalligrafert heller enn tegnet. Denne hypotesen ble først foreslått til Urnesprosjektet av Boni Wiik, men ligger nær opp til den nå rådende hypotesen for hvordan romerske steinhuggere merket opp bokstaver som skulle meisles ut i stein2. Sånn sett er den mindre radikal enn den ellers kunne virke.
«Det slo meg en eller annen gang i livet at man behøver virkelige tegneferdigheter for å mestre urnesstilen, i motsetning til de tidligere vikingstilartene som nok har sitt opphav i de mer eller mindre tredimensjonale gjenstandene de smykker ut. De fungerer knappast grafisk heller, i motsetning til Urnesstilen som er pur todimensjonal linjeføring. Dermed ble det viktig for meg å søke de ulike stilartenes opphav for å forstå dem. Marius [Moe] kjata stadig om seriffenes opphav fra penselstrøk, og da ble veien kort til utstrakte urnes-tær og neseslynger»3
––Boni Wiik
En viktig distinksjon jeg vil påpeke nå i starten er mellom oppmerking og komponering. I moderne kontekst er dette som regel to separate operasjoner – en komponerer ornamentet på papir, i leire, digitalt eller på anna vis, før en overfører og merker opp dette på treverket. Går en bakover i tid er det langt fra opplagt at disse to stegene er adskilte. Enkle, dekorerte bruksgjenstander for eksempel var neppe tegna først på papir eller liknende. Tilsvarende er det mye som taler for at utsmykningen på stavkirkeportalene til dels var komponert og konstruert direkte på treverket – Erla Hohler drøfter dette godt4. Et argument for dette er hvor godt ornamentene passer til høyden og bredden på hver vange av portalene, til tross for at disse gjerne har ulik bredde. Mye taler for at bredden på disse i stor grad er bestemt av det tilgjengelige trevirket, og ornamentet tilpassa bredden disse fikk. Ornamentene kan ha vært planlagt på forhånd i overordnede trekk, men de var ikke nødvendigvis komponert ferdig.
Det er ikke selvsagt at noen av disse oppmerkings- eller komponerings-prosessene skulle etterlate seg noen direkte spor i det gjenværende materialet. Treskjæring er en rent subtraktiv prosess, og alle de overflatene som oppmerkinga har skjedd på vil i hovedsak skjæres bort. Men på Urnesprosjektet så vi likevel noen direkte og noen indirekte spor som kan være igjen etter merkeprosessen. For eksempel er en av de spiralene som markerer hofte- eller skulderledd på Urnesportalens dyreornamentikk i sin tid rissa opp, men ble skåret ut noen centimeter nedenfor denne oppmerkinga. De strekene som står igjen er skåret med kniv. Men det er verdt å merke at disse sporene har en diskret v-form, som om de er formet gjennom flere snitt, og ikke bare et riss – og dette kan være viktig for tolkningen av dem. Det er også noen (svært få) andre steder på portalen en kan se enkelte linjer etter noe som kan være riss med kniv. Mer om dem mot slutten.
Samtidig er det også noe påfallende med slitasjen på dørbladet på Urneskirka, som kan romme hint om merkeprosessen. Det er betydelig mer slitasje i bunnene som er skåret ned, enn på overflaten av ornamentet som stikker ut. Siden døra er skåret i et flatt, ekstremt grunt relieff er overflaten på ornamentet her den samme høvla flata som oppmerkinga ble gjort på. Det er derfor fristende å undres på om ornamentet ble konstruert ved oppmaling, med et medie som siden har beskytta overflaten. Utover det er det forøvrig påfallende få andre spor etter merking på dørbladet.
Det finnes også noen direkte og andre indirekte spor etter rissepasser. Erla Hohler trekker fram et eksempel fra Island5, Kai har påpekt noen eksempler fra Urnes, og dette fragmentet fra Vitenskapsmuseet i Trondheim har et tydelig merke etter passerspiss nøyaktig i senter for det som er en påfallende sirkulær løkke.
At disse sporene er bevart gir håp om å finne spor etter riss også andre steder om rissing er brukt for å «tegne». Alternativt betyr det også at det kan være interessant om en ikke finner spor etter rissing. Å se portalene opp mot hverandre i utstilling er også en verdifull mulighet til å betrakte helheten, og forsøke å danne et bilde ut av likheter og kontraster dem imellom. Derfor var det svært nyttig å bruke en dag på å vandre mellom dem på Kulturhistorisk museum.
Mest iøyenfallende er hvor lett det er å finne rissemerker på enkelte av portalene. Selv om det er en «plastisk» ornamentikk hvor mye treverk er skåret bort står de ytterste delene av ornamentet igjen nær den opprinnelige overflaten, og bærer tydelige spor etter ivrig rissing med kniv eller anna skarp redskap.
Under følger en gjennomgang av de enkelte portalene jeg studerte. Interessante spor er markert med hvite piler. På grunn av alarmering og lysforhold var det utfordrende å ta gode bilder som yter sporene rettferdighet. Der det var mye spor av riss er også bare enkelte markert med piler. Se forøvrig beskrivelsen av hver enkelt.
Austadportalen har distinkte spor etter rissing med skarp redskap, hvor det er skåret linje på tvers av omtrent hver eneste fletting.
På Hylestad er det derimot knapt mulig å finne spor etter rissing, spesielt interessant siden de i motiv er så like. Omtrent eneste jeg fant som kunne likne er en linje på tvers litt under ormehodet på øvre medaljong, på portalens høyre vange. Men dette kan like gjerne være en påbegynt detalj som ble omgjort senere i skjæreprosessen, heller enn spor etter opptegning med knivspiss.
Hemsedal-portalen har synlige spor etter rissing med kniv. Jeg har også notert i margen av notatboka «ikke eksepsjonell linjeføring». Mer om det senere.
På Sauland-portalen er det lite spor etter riss, mulig jeg fant noe som kunne likne, se bildet under. Men det er også eneste jeg fant som kunne likne.
Ål-portalen var jeg ikke i stand til å finne spor av riss på. Derimot var det tydelige spor av kniv og ikke geitefotjern i v-spora, som er interessant gitt den øvrige kvaliteten på skjæringa, og sett opp mot Hylestad.
Portaldeldene fra Øye fant jeg heller ikke synlige spor på.
Til sist var det også raust med merker etter riss på Nesland stavkirkeportal, uten at jeg brukte mye tid på den.
Etter en snartur innom «Impulser» på Maihaugen fant jeg også klare spor av knivriss på begge de stavkirkeportalene som er utstilt der.
På Bødal stavkirkeportal var det umiddelbart vanskelig å si om det er tegn til riss – min første impuls er at dette kan være det tvilstilfellet jeg ellers har notert meg at jeg ikke har sett på KHM. Men det er interessant å se på flettinga i ornamentet på denne portalen, for eksempel om lag to tredjeparter opp på høyre planke. Her er det spor som kan indikere at flettingen ikke var nøye planlagt, og en kryssing er tilsynelatende såvidt påbegynt før skjæreren ombestemte seg og gjorde den motsatt. Kan dette indikere en merkemetode som ikke gir god oversikt over helheten?
Litt senere, men fortsatt etter ganske kort tid, fant jeg dog tydelige merker etter opprissing, til tross for betydelig værslitasje.
Portalplanker fra Fåberg har tydelige spor av en rissa oppmerking som ikke ble fulgt – det kan se ut som skjæreren rissa opp en skisse, men siden endra plan. Likevel er disse merkene ikke skåret eller høvla bort. Ellers er det også noen tegn til riss ellers på portalen.
Forøvrig er det bemerkelsesverdig tydelig på denne portalen at passer neppe ble brukt til å konstruere runde elementer i ornamentene, og det er i ornamentet et slående fravær av negativt rom. Det er også fascinerende mye spor på denne portalen etter kun ett stemjernaktig rett jern på ca en centimeters bredde.
Selv om det finnes en og anna linje som kan likne på et knivriss på både Sauland- og Hylestadportalene, så må det understrekes at mengden riss på portalene med synlige spor var såpass omfattende at de framstår som en distinkt egen gruppe. Det virker dermed meningsfylt å snakke om to grupper av portaler: de med tydelig rissing, og de med svært lite eller ingen rissing. Jeg har ikke klart å finne noen helt overbevisende gråsone-tilfeller – Bødal inkludert.
Det er et par vesentlige forskjeller i prosess og tankesett mellom det å risse med kniv og det å kalligrafere med pensel. Disse er så distinkte at de også burde føre til forskjeller i resultat. Dette handler om oversikt i oppmerking, ergonomi og effektivitet i tegneprosessen, negativt rom, kontur versus midtlinje og oversikt i skjæreprosessen. Det blir for omfattende å gå inn på alle her, men jeg vil adressere de enkeltvis siden. Noen har jeg og andre også drøfta på Urnesbloggen, jeg linker dit der det er relevant.
De to første faktorene hvor kaligrafering burde kunne gjøre en forskjell sammenlikna med rissing med kniv (men også opptegning med blyant) handler om oversikt og ergonomi. Kaligraferer en opp ornamentet får en umiddelbart en «fylt» tegning, der rissing med blyant eller kniv kun gir tynne konturlinjer. På små gjenstander er ikke dette nødvendigvis så viktig, men går en opp i skala gjør dette en forskjell. Konturlinjer gjør det vanskelig å ta fem skritt tilbake for å få oversikt over det en jobber med, og en mister lett oversikt over både linjeføring og komposisjon. Linjetjukkelsen vokser ikke med formatet på det en jobber med. Pensel og maling derimot handler om å bygge opp ornamentene som noe flatedekkende heller enn konturlinjer, og gir god oversikt også på stor avstand. Vi testet dette med hell blant anna da Øystein Lønvik, August Horn og jeg skar en frihåndskopi av hjørnestaven fra Urnesstilens kirke sommeren -23.
På samme vis får en bedre oversikt også i oppmerkings-akten. Å risse med kniv fordrer en viss bruk av kraft – noe for å skjære og mye for å styre kniven. Kai Johansen adresserer selv noen av utfordringene dette fører med seg:
«En annen problemstilling som må tenkes gjennom er hvis man bruker tollekniv til å risse V-jernspor er man nesten nødt til å dra kniven mot seg, skal man ha god kontroll på kniven, klarer man da å skjære spiraler/ sirklerformer? Vil kniven lage hakk der den møter motved?» 6
––Kai Johansen
Dette gjør at en ufravikelig blir arbeidende med kroppen tett på treoverflaten, og ikke kan holde den samme oversikten over linjeføring. En pensel fordrer derimot en lett hand og store bevegelser, og kan godt føres med utstrakt arm. Dermed kan en jobbe med mange ganger så stor avstand mellom øye og emne, og ditto større oversikt i øyeblikket. Mediet ligger også i mye større grad til rette for å transcendere den iboende stivheten i treverket, og komponere de fundamentalt plastiske rankene en ser på mange av middelalderens stavkirkeportaler.
Dørbladet til Urnesportalen er interessant her. Som Boni Wiik har påpekt7 så er ornamentikken på døra «nærmest som en øvelse i å trekke strek fra kvist til kvist». Dette gjør skjærearbeidet betydelig enklere, siden de i all hovedsak har unngått å skjære ornament gjennom kvist, men har kunnet latt dem stå igjen i den ferdig høvlede8 overflata. Samtidig framstår linjeføringa helt uanfektet av dette grepet. Denne presise omgåelsen av kvistene, i kombinasjon med den uanstrengte elegansen i linjeføringa, gjør det for meg åpenbart at de har brukt en teknikk for oppmerking så vel som komponering som er både intuitiv og gir god oversikt underveis. «Kaligrafering» med pensel og maling er én slik måte å jobbe.
Her blir det relevant å trekke inn igjen de portalene som står utstilt på Historisk museum. Som jeg nevnte har jeg notert i margen «ikke eksepsjonell linjeføring» om stavkirkeportalen fra Hemsedal. Tilsvarende er ikke Austad kjent for den flotteste linjeføringa, mens Ål, Sauland og Hylestad alle framstår som av en annen kvalitet i komposisjonen. Nesland har også noen spor av riss, og er vel heller ikke av portalene som framstår mest elegante. En skal være forsiktig med å sette opp binære kategorier og tydelige inndelinger, men dette kan likne på et mønster, som også ville passe godt med to ulike måter å jobbe på. Én gruppe hvor ornamentet kaligraferes opp med pensel, gjerne støttet av passer-riss og andre geometiske hjelpemidler slik blant anna Erla Hohler beskriver9, og én gruppe hvor ornamentet er komponert i hovedsak ved opprissing med kniv. Det sistnevnte blir slik Kai Johansen beskriver her, og som en også kan se mangfoldige spor av som «grafitti» inne i mange av stavkirkene og andre steder. Jeg skal komme tilbake til et pussig tilfelle av en slik dikotomi fra Borgund stavkirke i et framtidig innlegg.
Jeg lovte i starten å komme tilbake til Urnes mot slutten av innlegget. For å nyansere hvilke spor en burde vente etter hver av prosessene er det relevant å trekke fram igjen utprøvingene Øystein, August og jeg gjorde utenfor Urnes stavkirke i fjor sommer. Da skulle vi lage en «frihåndskopi» av den utskårne hjørenstolpen, som ikke skulle stå igjen som en ferdig kopi til slutt, men brukes til demonstrasjon av teknikker og prosess for publikum, og utprøving av verktøy og prosess for oss selv og prosjektet. Dermed sto vi fritt til å ta mye større risiko i arbeidet enn det vi kunne på selve portalkopien, og med det kunne vi legge oss mye nærmere det vi oppfatta som opprinnelig prosess.
Emnet vi brukte var et furutre felt samme sommer. Dermed hadde det nok betydelig høyere fuktinnhold enn det opprinnelige emnet hadde da det ble skåret. Det for sin del var fra et tjukkere tre telja ned til bare kjerneved sto igjen, og ‘ antakelig også felt på vinteren. Vinterfelling gir mindre fukt i veden, og kjerneved har naturlig vesentlig mindre fuktgehalt enn yte. Det treet vi brukte var betydelig tynnere enn det som var brukt opprinnelig, og vi beholdt derfor yteveden i sin helhet. Dette betyr at emnet vi brukte der hadde egenskaper som avviker betydelig fra emnet de brukte i 107010. Men emnets avvikende egenskaper tvang oss også til å legge oss tettere på å rekonstruere prosess. Fordi emnet var litt for lite i diameter selv med yteveden intakt måtte vi tilpasse ornamentet mer enn hvis emnet hadde vært «riktig». Vi brukte noen støttelinjer for å få overført ornamentet geometrisk i sine groveste trekk, men i hovedsak jobba vi etter øye til ornamentet så rett ut. Vi starta med kull, og gikk gradvis opp til å bygge opp ornamentet med pensel og svart linoljemaling. Linolje som malemedium var ikke ideelt hverken fra et perspektiv av historisk autentisitet eller praktiske hensyn i arbeidet. Særlig tørketiden, og hvor mye som smitta over på hender, klær og utstyr var upraktisk, men også andre egenskaper gjorde det mindre egnet. Men måten å bygge opp ornamentet som flater og fylte linjer gjorde det mulig å jobbe med både linjeføring og negativt rom, tett på og på lengre avstand. Metoden satte oss på den måten i stand til å overføre et komplekst ornament til en utfordrende flate.
Det som gjør denne utprøvingen spesielt relevant er hvordan vi endte opp med å benytte kniv11 i arbeidet. I det ornamentet var bygget opp med pensel, og flater og linjer satt, var grunne snitt i overflata for å trimme oss tilbake til en skarp kontur, og definere flettinger, et nyttig «verktøy». I ettertid12 har nye runder med utprøving vist at behovet for dette nok hadde vært mindre med en anna type maling, men noen justeringer som dette vil nok uansett forekomme. Disse justeringene kan også etterlate grunne «knivriss» som kan tolkes som riss etter direkte oppmerking med kniv. Det som dog kan differensiere merker etter disse to tilnærmingene til oppmerking er flettingene i ornamentet. For å komponere et ornament fra grunnen av med knivriss vil det være naturlig å risse opp begge elementene i et ornament som krysser over hverandre, og siden velge én av dem som skjæres. Spor av dette synes blant anna på Austad-portalen. Om en derimot kaligraferer opp ornamentet vil en kun trenge å skjære konturene av det elementet som krysser over. Dermed kan begge tilnærminer til oppmerking resultere i spor etter knivriss, men disse sporene burde ha distinkt ulike karakteristika.
Dørbladet til Urnesportalen blir igjen relevant her mot slutten. Ornamentenes overflate på dørbladet er den samme, presumtivt urørte overflaten som opptegningen ble gjort på. Dette kan tale for at det ikke ble rissa med kniv i oppmerkingsprosessen, ettersom det ville etterlatt spor – spor de for eksempel ikke brydde seg med å fjerne fra den tidligere nevnte hodtekrøllen. Dette er ikke nødvendigvis opplagt om en ser på Urnes isolert sett, men sammenlikner en med andre portaler med synlige spor av oppmerking gjennom knivriss er det et påfallende fravær av risselinjer på døra. Hadde merkeprosessen vært den samme som den en kan lese av mange andre portaler burde det være betydelige spor etter kniv på disse urørte flatene. Tilsvarende burde det finnes liknende spor av knivriss på nær alle stavkirkeportaler om dette var måten de ble komponert på.
Dette innlegget var primært ment for å rapportere noen observasjoner fra ett to museumsbesøk. De tendensene som ble synlige gjorde det likevel uungåelig å trekke noen lengre linjer. Det kan se ut som det utskårne stavkirkematerialet kan deles i to distinkte grupper hva oppmerkingsprosess angår. Fraværet av rissespor i den ene gruppen sier ikke automatisk hva slags teknikk som er brukt, men gjør rissing med kniv mindre troverdig for disse. Tilsvarende mener jeg en ikke automatisk kan slutte at alle de som har tydelige rissespor primært er tegna opp med kniv. For denne gruppen er likevel knivriss mer troverdig som hypotese. Uten å skulle konkludere, virker det nærliggende å peke på at det er noen tydelige tendenser i materialet som bør undersøkes nærmere. Blant anna takrytteren på Borgund har noen interessante trekk i ornamentikken som kan brukes til å belyse dette, og også andre utskårne deler fra Borgund har noen interessante spor jeg vil trekke fram i et framtidig innlegg.
Forsøksvist forklarende fotnoter:
- Selv om Kai har vært den som fremmet hypotesen om riss med kniv i Urnesprosjektet har denne hypotesen lengre røtter i forskninga, og vært beskrevet av blant andre Erla Hohler og Martin Blindheim. ↩︎
- Edward Catich krediters gjerne som den viktigste for utformingen av denne hypotesen om seriffene opphav i penselstrøk. Mange takk til min gode veileder, venn og kollega gjennom mange år Lara Domeneghetti for å ha introdusert meg til denne teorien, og lånt meg Catich’s verk ‘The Origin of the Serif: Brush writing and Roman letters‘ (1968) da jeg var på besøk i London en gang før pandemien. ↩︎
- Privat korrespondanse 8.11.2024. ↩︎
- Hoher, Erla Bergendahl (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. Side 97 ↩︎
- Hohler, Erla Bergendahl (1993) Norske stavkirkeportaler – II studier (Doktorgradsavhandling) Utg. E. B. Hohler. Oslo. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2015042408149?page=297 ↩︎
- Fra Johansen, Kai (2023) https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/tanker-om-verktoy [lest 12.11.2024] ↩︎
- Privat samtale under montering av portalkopien på Ornes, september 2024 ↩︎
- Antakelig «høvla» med skavl/pjål – jeg mener ikke å insinuere at de brukte en høvel i moderne forstand i 1070. ↩︎
- Hoher, Erla Bergendahl (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. Side 97 ↩︎
- 1070 er det antatte byggeåret for «Urnesstilens kirke» – som Urnesportalen ble laget til. ↩︎
- Igjen – kniv er ikke nødvendigvis tollekniv ↩︎
- Min veileder Lara Domeneghetti og jeg prøvde ut flere ulike malingstyper og pensler i starten av november (2024), og fant flere alternativ som både er mer plausible fra et historisk perspektiv, og fungerte bedre i praksis. Mer om dette i et senere innlegg. ↩︎
Foto der ingenting anna er nevnt Jon Anders Fløistad (CC-BY-NC-SA). Ellers mange takk til den enkelte fotograf. Til sist men ikke minst en stor takk til min kjære samboer Frøydis for gjennomlesning og innspill til både dette og de fleste andre av mine innlegg – dine innspill er avgjørende for at dette skal bli lesbart for andre enn meg selv.
Knife Marks on Church Portals
Report from the study trip to Oslo, Part II, with some notes from Maihaugen’s «Impulser» exhibition. A follow-up to «Does the Hylestad Portal hold the oldest trace of V-parting tool in Norway?»
The second reason I wanted to visit the Historical Museum this time was to see if I could find traces of the layout-process. More specifically, I was looking for signs of how the ornaments were marked before the portals of stave churches were carved in the Middle Ages. I was especially interested in finding traces on any of the portals that might support the hypothesis that they were marked with a knife (as described by Kai here (in Norwegian))1. A closer investigation of this is, in my view, a necessary step in working on an alternative hypothesis that the markings might have been done with paint and a brush — that the ornament was calligraphed rather than drawn. This hypothesis was first proposed to the Urnes Project by Boni Wiik (English), but it closely aligns with the current prevailing hypothesis for how Roman stone carvers marked out letters to be chiselled into stone2. In that sense, it’s less radical than it might otherwise seem.
«It struck me at some point in life that you need real drawing skills to master the Urnes style, as opposed to the earlier Viking style forms which likely have their origin in the more or less three-dimensional objects they adorn. They hardly function graphically, unlike the Urnes style, which is purely two-dimensional line work. Thus, it became important for me to explore the origins of the various styles to understand them. Marius [Moe] constantly talked about the origins of serifs from brush strokes, and this led me quickly to extended Urnes-feet and snout curls.»
––Boni Wiik3
It’s not self-evident that any of these marking or composing processes would leave any direct traces in the surviving material. Wood carving is a purely subtractive process, and all the surfaces where the markings were made will essentially be carved away. However, in the Urnes Project, we still found some direct and indirect traces that might remain from the marking process. For example, one of the spirals marking the hip or shoulder joints on the Urnes portal’s animal ornamentation was once marked, but it was carved out a few centimeters below the marking. The remaining lines were carved with a knife. However, it’s worth noting that these traces have a subtle V-shape, as if formed by multiple cuts rather than a single scratch — which might be significant for their interpretation. There are also some (very few) other places on the portal where one can see certain lines that might be knife scratches. More on them later.
At the same time, there’s something striking about the wear on the door leaf at Urnes Church, which may hold clues about the marking process. There is significantly more wear at the bottoms that were carved down than on the surface of the ornament that protrudes. Since the door is carved in a flat, extremely shallow relief, the surface of the ornament here is the same planed surface where the marking was done. Therefore, it’s tempting to wonder if the ornament was constructed by painting, with a medium that later protected the surface. Apart from this, there are notably few other signs of marking on the door leaf.
There are also some direct and other indirect signs of compasses being used. Erla Hohler points to an example from Iceland,5 Kai has noted some from Urnes, and this fragment from the Science Museum in Trondheim has a clear mark from a compass point exactly at the center of a notably circular loop.
That these marks have been preserved gives hope that we might find other traces of scratches elsewhere if scratching was used to «draw.» Alternatively, it also means that it could be significant if no scratch traces are found. Seeing the portals together in an exhibition also provides a valuable opportunity to view the whole, trying to form a picture from the similarities and contrasts between them. Therefore, it was very useful to spend a day wandering between them at the Cultural History Museum.
The most striking feature is how easy it is to find scratching marks on some of the portals. Even though it’s «plastic» ornamentation where much of the wood has been carved away, the outer parts of the ornament remain close to the original surface, showing clear traces of enthusiastic scratching with a knife or other sharp tools.
Below follows a review of the individual portals I studied. Interesting traces are marked with white arrows. Due to alarms and lighting conditions, it was challenging to take good photos that do justice to the traces. Where there were many traces of scratching, only a few are marked with arrows. See the descriptions of each one for further details.
Austad Portal has distinct traces of scratching with a sharp tool, where a line has been carved across nearly every element where it crosses over another.
On Hylestad, it’s almost impossible to find traces of scratching, which is especially interesting since the motifs are so similar. The only possible trace I found is a line just below the snakehead on the upper medallion, on the right cheek of the portal. But this could equally be an unfinished detail that was later changed during the carving process, rather than a trace of marking with the tip of a knife.
The Hemsedal Portal has visible traces of scratching with a knife. I also noted in the margin of my notebook, «not exceptional line work.» More on that later.
The Sauland Portal shows few traces of scratching; I may have found something that resembles it, see the image below. But this is the only one I found that could resemble a scratch.
The Ål Portal did not have visible traces of scratching. However, there were clear marks of a knife rather than goat-foot iron in the V-runes, which is interesting given the overall quality of the carving, especially when compared to Hylestad.
The portal parts from Øye also didn’t have visible traces.
Finally, there were generous marks from scratching on the Nesland stave church portal, though I didn’t spend much time on it.
Example of scratch marks on Nesland.
After a quick visit to «Impulser» at Maihaugen, I also found clear traces of knife scratching on both of the stave church portals on display there.
On the Bødal stave church portal, it was immediately hard to say whether there were signs of scratching. But it’s interesting to look at the weaving of the ornamentation on this portal, for example, about two-thirds up on the right plank. Here, there are traces that may indicate that the weaving wasn’t carefully planned, and one crossing seems to have just begun before the carver changed their mind and did it the opposite way. Could this indicate a marking method that didn’t give a good overview of the whole?
A little later, but still after a relatively short time, I did find clear marks from the initial scratching, despite significant weather wear.
The portal planks from Fåberg have clear signs of a marked outline that wasn’t followed — it looks like the carver marked up a sketch but then changed their plan. Still, these marks weren’t carved or planed away. There are also some signs of scratching elsewhere on the portal.
Moreover, it’s strikingly clear on this portal that compasses were probably not used to construct the circular elements in the ornamentation, and there is a striking absence of negative space in the ornament. There are also many traces of only one chisel-like tool, about one centimeter wide.
Although there are a few lines on both the Sauland and Hylestad portals that might resemble knife scratches, it should be emphasized that the amount of scratching on portals with visible traces was so extensive that they appear to form a distinct group. It therefore seems meaningful to talk about two groups of portals: those with clear scratching and those with little or no scratching. I have not found any truly convincing grey-area cases – including Bødal.
There are a couple of significant differences in the process and mindset between scratching with a knife and calligraphy with a brush. These are so distinct that they should also lead to differences in the results. This concerns marking visibility, ergonomics, and efficiency in the drawing process, negative space, contour versus midline, and overview in the carving process. It’s too extensive to go into all of these here, but I will try to address them individually later.
The first two factors where calligraphy might make a difference compared to knife scratching (but also drawing with a pencil) are visibility and ergonomics. When you calligraph the ornament, it immediately results in a «filled» drawing, whereas scratching with a pencil or knife only produces thin contour lines. On small objects, this may not be so important, but as the scale increases, it makes a difference. Contour lines make it difficult to step back and gain an overview of what you’re working on, and it’s easy to lose track of both the linework and composition. The thickness of the line doesn’t grow with the format you’re working on. Brushes and paint, however, are about building up the ornamentation as something that covers the surface rather than just contour lines, giving a good overview even from a great distance. We tested this successfully when Øystein Lønvik, August Horn, and I carved a freehand copy of the corner post from the Urnes style church last summer (2023).
Similarly, one gains a better overview during the marking process. Scratching with a knife requires a certain amount of force – some to cut and a lot to control the knife. Kai Johansen himself addresses some of the challenges this presents:
«Another issue that needs to be thought through is that if you use a whittling knife to mark V-shaped grooves, you almost have to pull the knife toward you to have good control. But then, can you manage to carve spirals or circular shapes? Will the knife leave nicks when it meets the wood grain?» 6
––Kai Johansen
This forces one to work closely with the wood surface and limits the ability to maintain an overview of the linework. A brush, on the other hand, requires a light hand and large movements, and it can be used with an extended arm. This allows one to work from a much greater distance from the object, providing a broader perspective in the moment. The medium is also much more suited to transcend the inherent stiffness of the wood and compose the fundamentally plastic tendrils that we see in many of the medieval stave church portals.
The door panel of the Urnes portal is interesting in this context. As noted by Boni Wiik7, the ornamentation on the door is «almost like an exercise in drawing lines from knot to knot.» This makes the carving work significantly easier, since they mostly avoided carving through the knots, letting them remain in the finished, planned8 surface. At the same time, the linework remains apparently unaffected by this technique. This precise avoidance of the knots, combined with the effortless elegance of the linework, makes it clear to me that they used a technique for marking as well as composing that is both intuitive and allows for a good overview during the process. «Calligraphy» with a brush and paint is one such way of working.
It is relevant here to bring up the portals displayed at the Historical Museum. As I mentioned, I noted in the margin «not exceptional linework» about the stave church portal from Hemsedal. Similarly, Austad is not known for its finest linework, while Ål, Sauland, and Hylestad all appear to be of a different quality in composition. Nesland also has some traces of scratching and is probably not one of the most elegant portals. One should be cautious about setting up binary categories and clear divisions, but this may resemble a pattern that fits well with two distinct methods of working. One group where the ornamentation is «calligraphed» with a brush, often supported by compass markings and other geometric aids, as described by Erla Hohler9, and another group where the ornamentation is primarily composed through scratching with a knife. The latter is what Kai Johansen describes here and what can also be seen in many «graffiti» traces inside stave churches and other locations. I will return to an interesting case of such a dichotomy from Borgund Stave Church in a future post.
I promised to return to Urnes at the end of this post. To nuance the traces one should expect from each of the processes, it’s relevant to bring up again the experiments Øystein, August, and I did outside Urnes Stave Church last summer. We were to make a «freehand copy» of the carved corner post, which was not intended to stand as a finished replica, but rather to demonstrate techniques and processes for the audience, and test tools and methods for ourselves and the project. This meant we were free to take much greater risks in the work than we could on the actual portal copy, and with that, we could get much closer to what we perceived as the original process.
The material we used was a pine tree felled the same summer. Therefore, it had significantly higher moisture content than the original material likely had when it was carved. That material, in turn, was from a thicker tree, where only the heartwood remained, and it was probably felled in winter. Winter felling results in lower moisture content in the wood, and heartwood naturally has much less moisture than sapwood. The wood we used was considerably thinner than the original they used in 107010, and we kept the sapwood intact. This means the material we used had properties that differed significantly from the original. But the deviations in the material properties also forced us to focus more closely on reconstructing the process. Because the material was a bit too small in diameter, even with the sapwood intact, we had to adapt the ornament more than if the material had been «correct.» We used some guidelines to transfer the ornament geometrically in its roughest forms, but mostly we worked freehand, ensuring the ornament looked right. We started sketching with bits of charcoal, then gradually built up the ornament with a brush and black linseed oil paint. Linseed oil as a medium wasn’t ideal either from a historical authenticity perspective or from a practical standpoint in the work. Particularly the drying time, and how much transferred to our hands, clothes, and tools, was impractical, but other properties also made it less suitable. However, the way we built up the ornament as flat and filled lines made it possible to work both with the linework and negative space, close-up and from a distance. The method enabled us to transfer a complex ornament onto a challenging surface.
What makes this experiment especially relevant is how we ended up using a knife11 in the work. Once the ornament was built up with the brush and the surfaces and lines were set, shallow cuts in the surface were used to trim back to a sharp contour and define the weaving – a useful «tool.» In hindsight11, new rounds of testing have shown that this need would have been less with another type of paint, but some adjustments like this will likely occur anyway. These adjustments can also leave shallow «knife scratches» that could be interpreted as marks from direct marking with a knife. What differentiates the marks from these two approaches to marking is the braids in the ornament. To compose an ornament from scratch with knife scratches, it would be natural to scratch both elements of an ornament that cross each other, and then choose one of them to carve. Traces of this can be seen, for example, on the Austad portal. On the other hand, if the ornament is «calligraphed,» one would only need to carve the contour of the element that crosses over. Thus, both approaches to marking can result in traces of knife scratches, but these traces should have distinctly different characteristics.
The door panel of the Urnes portal becomes relevant again here towards the end. The surface of the ornament on the door is the same, presumably untouched surface on which the markings were made. This could suggest that it wasn’t scratched with a knife during the marking process, as it would have left traces – traces that, for example, they didn’t bother to remove from the previously mentioned «hip curl». This is not necessarily obvious when looking at Urnes in isolation, but when comparing it to other portals with visible traces of markings through knife scratches, there is a striking absence of scratching lines on the door. If the marking process had been the same as what can be seen in many other portals, there should be significant knife marks on these untouched surfaces. Similarly, there should be similar traces of knife scratches on nearly all stave church portals if this was the method they were composed with.
This post was primarily meant to report on some observations from two museum visits. However, the tendencies that became visible made it inevitable to draw some broader lines. It seems that the carved stave church material can be divided into two distinct groups when it comes to the marking process. The absence of scratching marks in one group does not automatically reveal which technique was used, but it makes knife scratching less credible for these. Similarly, I don’t think we can automatically conclude that all those with clear scratching marks were primarily drawn with a knife. For this group, knife scratches are more credible as a hypothesis. Without concluding, it seems plausible to point out that there are some clear tendencies in the material that should be further explored. Among other things, the turret at Borgund has some interesting features in the ornamentation that can help shed light on this, and other carved parts from Borgund have some intriguing traces that I will bring up in a future post.
