Hvorfor er disse redskapene interessante?

Er det fordi de former måten vi former materialet?

Er det fordi de forteller tause historier om håndverket «den gang»?

Er det fordi de påvirker (selv om vi ofte prøver å skjule det) hvaslags overflater som settes igjen i materialet?

Er det et slags inngrodd rituale?

Noe vi gjør bare fordi det er slik man gjør det?

Er de talismaner?

Håper vi at disse enkle redskapene kan sette oss i kontakt med de som skapte originalen?

Det er nyttig nå og da å se seg selv utenfra. Jeg hadde et lite slikt øyeblikk på Instagram her forleden dag, da min flotte med-stipendiat Magnhild hadde lagt ut en liten betraktning og et sett bilder fra sin seneste reise. «Det er ikkje berre band eg ynskjer å sjå meir på dei neste åra men også reiskapane brukt til å veve banda»¹. Der jeg står i min «håndverks-dannelse» i dag virker dette helt selvsagt, men det er kun få år siden jeg leda rekonstruksjonen av et middelaldersk kirkemøbel uten at vi hadde mer enn noen ytterst få forsøk på rekonstruert verktøy på plassen. I 2019 skar og snekra vi hos Treskjærerverkstedet AS en rekonstruksjon av klokkerpulten fra Heddal stavkirke², på plassen utenfor stavkirka, og gjorde arbeidet så tett vi den gang klarte på slik det kan ha blitt gjort i middelalderen. Men utover benken og graset rulla vi ut dusinvis moderne treskjærerjern, holdt arbeidet fast med moderne skrutvinger, slipte redskapen på elektrisk Tormek slipestein, og øksene vi brukte var en blanding av en nysmidd vikingtidsmodell og «moderne» Mustad-økser. Tegninga ble overført til emnet med matpapir, og la oss ikke engang snakke om forskjellen på hvordan hengslene ble smidd i 2019 og på 1200-tallet. Men resultatet ble igrunnen ganske overbevisende like vel?

Ola Fjeldheim refererer fra Riksantikvarens Middelalderprosjekt:

Sag, ordinære høvler eller maskindreven redskap skulle dermed ikke brukes. Imidlertid ble det gjort en del unntak der hvor en oppfatter at redskapen ikke setter spor etter seg. Det ble brukt moderne mobile sagverk for å skjære stokker og plank, (…) Materialer som var bearbeidet med moderne hjelpemidler ble gått over til slutt, slik at kun spor etter tradisjonelle verktøy er synlige: ‘Endelig bearbeidelse blir alltid utført med tradisjonelt redskap og verktøy i en dybde som krever full kraft i prosessen.’³

Dette prosjektet var formativt for mange av de personene og institusjonene som i dag står fram som bautaer i vernet av bygnings-kulturminnearven vår, selv om selve prosjektet i liten grad er evaluert og dokumentert for ettertiden.⁴ Det kan diskuteres om det førte med seg en pendelbevegelse vel langt over fra ett ytterpunkt til et anna, hvor virkemidler som patinering og inntoning av utskifta deler (en gang i tiden, og fortsatt i mange land, helt selvsagt) nå er så fremmed at det virker rart å i det hele tatt diskutere det.⁵ En anna arv som later til å stå tydelig igjen fra prosjektet er «verktøy for verktøyets skyld».

Én med erfaring fra 1990-tallets nybrottsarbeid i sprettetæljing, én som knapt hadde begynt på skolen den gang.

Sprettetæljing er et godt eksempel på dette. Kontinuiteten i det håndverket var brutt her til lands, og i starten (og gjennom en del av 90-tallet) ble det fomla mye for å finne tilbake til en måte å framstille disse distinkte spora. Så vidt jeg har skjønt ble det sveisa sammen de underligste kontrapsjoner for å få øksa til å «sprette» på rett vis, før utviklinga gradvis (og helt naturlig?) gikk i retning av å bruke rekonstruksjoner av «den opprinnelige» øksa for hvert tilfelle. Skulle en skifte deler med spor etter sprettetæljing, datert for eksempel fra 1180-tallet og i Valdres, så ble idealet å finne (på museum/magasin) en øks som kunne passe i både vekt, form og alder, med proveniens fra Valdres, og helst med en egg-linje som tilsvarer sporene på originalmaterialet. Så er det bare å få smidd en eksakt kopi av denne øksa.

Så virker det for meg, fullstendig anekdotisk, at denne utviklinga har stoppa nær fullstendig opp med øksene. Bryner og slipeutstyr er ikke like nøye, stemjern er så knakende nyttig å gripe etter moderne former av, og vateret – ja Hultafors lager utrolig robuste, smidige og lettvinte løsninger i aluminium og akrylplast. Selvsagt er dette en overforenkling og med mange hederlige unntak. Jeg holder for ordens skyld på likedan selv – vater-eksempelet er delvis fra min egen praksis. Selv om jeg har brukt dagesvis på å finne fram til, og spikke, den «riktige» passeren i tre så kjøpte jeg også et nytt vater fra Hultafors til å telje til materialene fordi det er så lettvint. Og kanskje dette heller ikke betyr så mye. Men hvorfor betyr de rette verktøyene da noe i utgangspunktet?

Som jeg var innom i blogginnlegget «En liten observasjon om boring på Urnesportalen» (3. november 2024) så kan valget av helt rett (variant av) et verktøy i noen sjeldne tilfeller nok være forskjellen på å få til og å ikke få til. Håndverk på sitt høyeste nivå handler om å kombinere faglig sikkerhet med å sondere yttergrensene for materiale og format. «Faglig sikkerhet» er rutinen som gjør håndverkeren ganske trygg på at det ikke går galt underveis i prosessen. «Sonderingen etter yttergrensene» gjør marginene mellom ‘vellykket resultat’ og et ødelagt emne papirtynne, spesielt om en står uten den spesifikke rutinen, erfaringen og spisskompetansen til mesteren bak gjenstanden. Urnesportalen er et godt eksempel på dette, hvor ornamentikken for «utenforstående» framstår «umulig» tynn, dyp og skjør⁶, men hvor erfaringa med å skjære en gjenskapning har vist at det er mulig, i hvert fall gitt nok tid⁷. Reparasjonene utført på originalen viser dog at selv originalens mester(e) nok har jobba i ytterkant av hva som var mulig – om jeg skulle gjette var nok den begrensende faktoren her tid. Uansett hjelper dette til å identifisere én grunn til at disse verktøyene kan være interessante: om de utgjør forskjellen på å å til og å ikke få til. Men som Urnesprosjektet også bød på eksempler på er det i mange situasjoner mulig å få til selv de (tilsynelatende) mest utfordrende detaljene med flere helt ulike typer verktøy.⁸

Noen ganger går det ganske enkelt galt – skyldes det da feil verktøy?

For å kunne gå dypere inn i årsaker til at verktøyene «bak gjenstanden» kan være interessante i seg selv må motivasjonen bak arbeidet avklares. Om det skal lages en «kopi» bare for kopiens skyld, og den skal tjene til utstilling, formidling eller pynt, er det kanskje like naturlig å velge verktøy håndverkeren er fortrolig med. Et eksempel på denne tilnærmingen er arbeidet som har pågått i hundre år på Vikingskipshuset med å skjære kopier av nær hele samlinga⁹. Disse skal primært være romlige sikkerhetskopier av originalene, og tjene som «vikarer» som er tryggere å sende avgårde på utlån – men tillater også andre formidlingsformer som berøring, håndtering og demonstrasjon. Som kilde til håndverket bak gjenstanden faller denne tilnærminga derimot litt kort. Dermed er verktøyene også relativt uinteressante her, så lenge de ikke er absolutt teknisk nødvendige for de visuelle resultatet, om målet bare er en «kopi», eller det som kanskje kan kalles en «faksimile»¹⁰. Men tillegges den gjenskapte gjenstanden verdi utover sin blotte likhet til originalen kan redskapene som brukes i framstillinga være interessante.

På dette punktet i drøftinga av verktøy må jeg ta et lite semantisk sidesprang. I teksten så langt har jeg brukt begrep som «rekonstruksjon», «kopi», «gjenskapning» og «faksimile» tilsynelatende arbitrært om hverandre. Hvert eneste tilfelle av hvert ord er likevel nøye overveid. «Kopi¹¹» er veldig lettvint å bruke – det forklarer umiddelbart omtrent hva målet er. Men nettopp i hvor alminnelig det er ligger òg en stor utfordring – det er vanskelig å styre hva leseren legger i det, og utfordrende å komme utenom en forventning om at resultatet skal se helt likt ut. «Rekonstruksjon» er enklere, men innebærer en forventning om at noe mangla i originalen og er konstruert på ny¹², og passer dermed ikke på alle prosjekt. Målet mitt i Takrytterprosjektet er å gjøre så lite rekonstruksjon som mulig, men heller finne støtte i originalen for så mye som mulig. På enkelte deler blir det likevel nødvendig med stor grad av rekonstruksjon, men jeg vil så langt som mulig holde det klart adskilt fra det jeg har blitt glad i å kalle «gjenskapning»¹³. Det ordet kler håndverk på en god måte – mer enn å framstille noe likt antyder det å skape noe på nytt, og passer dermed bedre for prosjekt som handler like mye om prosessen fram til et ferdig artefakt som det handler om artefaktet i seg selv. Den direkte motsatsen til «gjenskapning» blir dermed for meg «faksimile» slik det drøftes av Walkley (2023).

Av disse fire ulike tilnærmingene reflektert gjennom hver sine begrep er det kanskje i «gjenskapning» at den største interessen for verktøyene bak finnes. Verktøy-utprøvinga gjennom gjenskapningsprosessen blir en slags hypotetisk-deduktiv metode¹⁴. Spor i originalmaterialet leses for å forme en hypotese om prosess og verktøyvalg, og kun ved å være så nøye som rå er i å velge tilsvarende verktøy, emne og teknikker kan sporene på gjenskapninga brukes til å vurdere styrken i den hypotesen som ble satt opp. Holder det da at ‘Endelig bearbeidelse blir alltid utført med tradisjonelt redskap og verktøy i en dybde som krever full kraft i prosessen.’ ? Jeg skal ikke stille meg til dommer over det, men kanskje dette peker på (uutalt?) ulike mål med en tilsynelatende lik tilnærming. Forvaltning er ikke alltid samtidig forskning, men hver anledning som ikke brukes til forskning blir et lite tap av potensiale for å lære om håndverket som ligger bak gjenstandene vi jobber med. Men:

Hvorfor er disse verktøyene også fullstendig på siden av poenget?

Hadde det vi jobba med vært rent utilitaristiske ting, med en klar kausal forbindelse mellom redskapen brukt og formen eller funksjonen tingen får, ville det å rekonstruere også redskapen mest mulig presist vært selvsagt. Dette er også ofte en uttalt faktor i for eksempel tradisjons-tømring. Øksa kutter fibrene i treverket mye renere enn sag, og komprimerer også overflaten på en unik måte som gjør holdbarheten unikt mye bedre enn alternativet. Håndhøvel skjærer renere enn noe maskinverktøy. Tradisjonell navar lager hull på måter ingen elektrisk drill kan overgå. Et cetra ad naucea. Dette er ikke påstander helt uten rot i virkeligheten, og det finnes nok av eksempler på hvor galt det kan gå om de tradisjonelle måtene å gjøre det på forkastes ukritisk til fordel for moderne løsninger.¹⁵ Men det er heller ingen garanti for at (forsøk på) å følge tradisjonelle metoder garanterer et rett resultat. Dessuten ignorerer denne diskusjonen hva som egentlig er poenget med det hele.

Det er selvsagt viktig å ta vare på den tekniske tilstanden til byggene og gjenstandene vi forvalter. Men et kanskje like viktig poeng er opplevelsesverdien – hadde ikke denne vært viktig kunne nok mye vært spart på å simpelthen demontere disse gamle byggene og legge både dem og andre artefakt på sprit i et lystett hvelv. Opplevelsen av et artefakt blir ikke automatisk rikere av at håndverkeren som lagde den brukte rett verktøy. Haslestad er også kanskje inne på dette: «Endelig bearbeidelse blir alltid utført med tradisjonelt redskap og verktøy i en dybde som krever full kraft i prosessen.» (Egen understreking). Stegene før ‘endelig bearbeiding’ er ikke venta å etterlate synlige spor i originalmaterialet, og påvirker derfor ikke opplevelsesverdien.

Godal presenterer i Fortidsminneforeningens Årbok 2004¹⁶ en nyttig liste over ulike former for verdi autentisk materiale i et kulturminne kan ha, og ulike former for autentisitet i restaurering. «Prosessuell autentisitet» går igjen som både punkt 14 og 21, men selv om han lister det to ganger er det 19 andre punkt på lista. Dette er viktig å ha i mente når vi jobber med kulturminner. Selv om Godals liste kun er én framstilling, og ikke en matematisk perfekt gjengivelse av alle kulturminnevernets verdier, viser den grundig at kulturminner handler om langt mer enn huggespor. Til sammenlikning er «lista» til Riksantikvaren¹⁷ ikke lik, men presenterer en liknende vekting. Kanskje bør dette lede til noen spørsmål rundt den «selvsagte» streben etter bruk av «autentiske» verktøy?

Er det vel så «prosessuelt autentisk» å la håndverkeren jobbe med de redskapene hen er vøren med, heller enn å skulle tvinge seg til å arbeide med uvante redskap? Det er vanskelig å vurdere «kvaliteten»¹⁸ på gamle artefakt opp mot nye – få ting kompenserer så effektivt for en klønete og naiv utførelse som patina og aldersverdi. Like vel opplever jeg som interessert fag-betrakter av både gamle artefakter og moderne gjenskapninger av sådanne at det er litt for lett å gå seg blind i huggesporene. Det er skummelt å komme med konkrete eksempel, siden det lett òg blir en kritikk av konkrete personer. Men om jeg skal trekke fram ett vil jeg nevne vestportalen på Haltdalen stavkirke, som fram til denne stavkirka ble gjennoppført på museum hørte til Ålen stavkirke¹⁹. Denne portalen er enkel, men særdeles vakker og velformet, og med spennende paralleller i stein²⁰. Den svært eksponerte plasseringen på vestveggen, i Trondheims kystklima, og med varierende vedlikehold, har tæret på portalen. Derfor ble den vedtatt utskiftet med en kopi på tampen av Riksantikvarens stavkirkeprogram²¹. Kopien ble laget lokalt²², uten at jeg har klart å oppdrive særlig dokumentasjon fra den, men arbeidet ser ut til å ha satt spor i «Trondheims-miljøet». Bachelor-oppgaven Ålen stavkirke; en gjenoppdagelse gjennom handverket – å lage en middelalderportal (Jenssen 2019) er kanskje det aller mest håndfaste eksempelet på dette.

Mangelen på dokumentasjon av arbeidet gjør det vanskelig å ettergå, men om Jenssen 2019 kan brukes som en indirekte indikator på tankesettet som har ligget til grunn er den en slående forklaring på det inntrykket jeg satt igjen med etter å ha besøkt kirka på starten av 2025. Oppgaven beskriver grundig prosessen fram til de to vangetilene er ferdig formet med øks, og emnet til det som skal bli baser, søyleskaft og kapitél. Men etter 60 siders beskrivelse av teljing av det jeg som treskjærer fortsatt vil kalle emnene til en portal har disse fortsatt ikke fått noen av Ålen-portalens utsøkte men subtile former.

Det var en siste avgrensning som falt seg naturlig på grunn av kapasitet og omfanget til oppgaven. Det ble kun tid til grovformingen av portalen og ikke selve utskjæringene. […] Derimot har detaljerte utskjæringer av dekor i portalen fra Ålen et begrenset omfang, […] Likevel kan det virke merkelig å utelate utskjæringene, siden disse preger den endelige estetikken, og er det som blir lagt merke til. Men nettopp derfor var det interessant å fokusere på forarbeidet, og bakgrunnen for formene vi er vant til å se. De originale sidestykkene er tilgjengelig, […] Derfor virket det på sin plass å her fokusere på et stadium i prosessen som senere vil være utilgjengelig.²³

Avgrensing er viktig i oppgaveskriving, og jeg skal ikke påstå avgrensingen for Jenssens oppgave var feil. Men det er påfallende at denne stopper i det arbeidet med øks er ferdig, sett i lys av hvor mye fokus øksa som redskap ellers får²⁴. Dette frykter jeg òg har skjedd i arbeidet med «kopien» som ble satt inn i Haltdalen stavkirke i 2016. Sverresborg skriver:

Ny portal skal lages som kopi av den gamle. I arbeidet med kopien er det viktig å forsøke å tilnærme seg de arbeidsteknikkene man antar er brukt på den opprinnelige portalen.
Arbeidet med portalen utføres som en del av Riksantikvarens nasjonale stavkirkeprogram med museets egne håndverkere!²⁵

Mer om prosessen har jeg knapt funnet, anna enn på involvertes personlige sosiale medier-profiler. Men jeg frykter Jenssens formulering fra 2019 også beskriver holdningen fra 2016: «Derimot har detaljerte utskjæringer av dekor i portalen fra Ålen et begrenset omfang». Den nye portalen som i dag står i Haltdalen/Sverresborg stavkirkes vestvegg er nok centimeter for centimeter svært lik Ålen-portalen som (forhåpentlig!) ligger trygt på magasin. Men inntrykket den nye portalen gir er langt stivere, og vitner for meg om at sentrale punkt i treskjæringsprosessen er misforstått. Portalen fra 2016 sammen med teksten fra 2019 vitner tilsynelatende om en tro på at ‘om huggesporene er riktige så blir alt rett’. Portalen fra 1160-tallet opp mot portalen fra 2016 viser tydelig at en slik antakelse ikke holder.

En betydelig fare ved å fokusere på stoppspor og rekonstruerte verktøy er hvor lett en blir nærsynt og mister oversikt over det (viktigste?) helhetlige uttrykket.

Hvorfor er verktøyene da likevel så viktige?

Verktøyene som brukes setter ofte igjen mer eller mindre tydelige spor, noen ganger ganske iøyenfallende, noen ganger svært subtile. Disse verktøysporene kan utvilsomt berette spennende og verdifulle fortellinger, og et artig eksempel på dette finnes i Høre stavkirke. Høre har som mange av de andre bevarte stavkirkene utskårne masker i toppen av midtromsstavene som vender inn mot kirkerommet. Disse maskene som fenomen er langt mindre studert enn for eksempel stavkirkeportalene, men bærer likevel på spennende brikker av fortellinga om stavkirkehåndverket og -håndverkerne. Maskene i Høre stavkirke er seg i mellom ganske ulike i karaktér, men uttrykksfulle og mange av dem drevent formet. Påfallende var det derfor da jeg var innom Høre stavkirke på studietur høsten 2024 og kunne ta verktøysporene på både disse maskene men også portalene, takrytter-delene og ikke minst de utskårne kapitélene (også på midtromstavene) ved nærmere ettersyn. Treskurden på Høre stavkirke bærer tydelige spor etter spesialiserte treskjærredskap, mens maskene øverst på midtromstavene kun vitner om bruk av øks, stemjern og kanskje kniv. Mange steder på disse plastisk modellerte maskene ville det være naturlig å gripe etter spesialiserte treskjærerjern – om dette var for hånden – men dette finnes ingen spor etter. Fraværet av spor etter treskjærerjern valgte jeg å tolke som en indikasjon på at disse maskene ikke er skåret av stavkirkas treskjærer, men av tømrerne (i flertall). Denne tolkninga støtter seg ikke på verktøysporene alene, men starta med dem som en katalysator, og hadde neppe funnet sin form uten.

Å se etter fravær av spor faller mest naturlig etter praktisk erfaring med tilsvarende redskap og former. Helst erfaring fra å stå i dette håndverket over tid. Fravær av bevis er ikke bevis på fravær, og tilsvarende er det langt fra selvsagt at fravær av spor etter et bestemt verktøy beviser at dette verktøyet ikke var brukt. Men i tilfeller som maskene oppunder taket på Høre taler sporene som finnes i overflaten temmelig tydelig, om de leses ut fra en erfaring med å bruke liknende redskap.

Tilsvarende gir denne erfaringa en intuisjon for hvor verdifulle verktøyspor gjerne kan finnes, og gjør overgangen fra spor i treverk til rekonstruerte verktøy lettere. Disse rekonstruerte verktøyene, og erfaringa med å bruke dem, blir med andre ord en måte å lese sporene i originalmaterialet.

Kanskje mitt favoritt-verktøysporfunn fra 2024 – spor etter skråkniv på Borgund stavkirkes sydportal

Dessuten blir denne øvelsen i lesing av spor, tolkning av håndverksprosesser og tolkning og gjenskapning av verktøy en måte å forstå selve verktøyene. Mange av de treskjærerjerna (og andre redskap) som finnes på museer over det ganske land er tause. De ligger der som rustne små og store klumper med jern, og er ofte avspist med benevnelser som «kniv» (7107 gjenstander av jern²⁶) «celt» (864), «meisel» (385) eller liknende. Å hente disse fram, rekonstruere deres opprinnelige form, og prøve seg fram til en troverdig bruksmåte gir nye måter å forstå dette som ellers kun er rust. Å ta verktøyene som ligger bak gjenstanden på alvor blir en måte å forstå selve verktøyene på.²⁷ Så får det bli en vurdering fra prosjekt til prosjekt om det er rom til å forske i verktøy eller om målet kun er gjenstanden.

«Kniv». Mus.nr C60001/13 hos Kulturhistorisk museum.

Så?

Det hadde vært hendig om jeg lettvint kunne konkludere med at disse verktøyene er viktige og interessante av én bestemt årsak, eller at de av gode og universelle grunner ikke egentlig er interessante i seg selv. Men én enkel konklusjon i dette spørsmålet mener jeg ville være en grov undervurdering av kompleksitetene i det. Likevel vil jeg forsøke noen punkt til slutt.

Verdiene av disse verktøyene er svært kontekstavhengig. Brukes «riktig» øks til å sprettetælje en overflate som siden skal være synlig er den praktisk/estetiske nytten også synlig. Brukes derimot et «autentisk» treskjærerjern til å grovforme flater som siden blir bearbeida til alle spor er borte er nytten mindre synlig. Refleksjonene, erfaringene og erkjennelsene som kommer gjennom arbeidet med «riktig» verktøy er derimot like stor om sporene er synlige til slutt eller ei – forutsatt at dette immaterielle utbyttet forvaltes på en god måte.

Så bør heller ikke den rituelle og symbolske verdien undervurderes. Forvaltingen av kulturminner handler sjelden om kun den praktiske nytteverdien, men ivaretakelse av kultur: materiell så vel som immateriell. Brukt på rett måte vil jeg påstå disse gamle redskapene faktisk kan være en slags talismaner, knytta til ritualer vi kaller håndverk, som gjennom dette håndverket lar oss komme i kontakt – nonverbalt – med våre forgjengere i faget.

Mye av verdien i disse gamle verktøyene er dermed ikke primært i å betrakte dem eller i å prøve dem, men i å erfare dem i bruk over tid. Det trenger ikke koste mye ekstra ved hver anledning, men krever en viss bevissthet over tid. Også er det samtidig viktig at oppmerksomheten på verktøyene ikke kommer i veien for men styrker gjenstanden. At øksa brukt til grovforming har etterlatt de rette merkene sikrer ikke at uttrykket til utskjæringene blir riktig til slutt. Sånn sett er verktøyet – om ikke uvesentlig – så i hvert fall underordnet. Det overordnede målet kan kanskje bedre beskrives ved å låne ord fra min med-stipendiat Peder Alme:

linjeføringen er trygg men lett og ledig, og formene er modellert fritt og åpent. Ikke slurvete og ikke pirkete, men (akkurat) nok til å oppnå ønsket effekt!²⁸

Fortsattnoter for den som måtte være dristig nok til å springe etter den kaninen:

Gilje, 4.10.2025 ↩︎
Les gjerne Bonis betraktninger fra dette prosjektet på: https://stipendiat.handverksinstituttet.no/treskjaereren/klokkarpulten-og-brugdebenken-fra-heddal-stavkirke/ ↩︎
Fjeldheim, 2012, s. 73,
med sitat fra Haslestad, 1994, s. 87 ↩︎
Fjeldheim, 2012, s. 3 ↩︎
Veldig forfriskende dermed å treffe fagfeller fra andre kanter av Europa på konferanse i Bulgaria og lære at der er patinering fortsatt i høyeste grad praktiseres. Som «privatpraktiserende bygningsvern-håndverker» er for øvrig også spørsmålet om inntoning og patinering høyst relevant her i landet. ↩︎
Fortidsminneforeningen, 2021. Intervju med en del av de intervjuede treskjærerne i prosjektet, før prosjektstart. Ville vel kanskje ikke selv formulert meg på nøyaktig samme vis i dag, men tror jeg står inne for budskapet om jeg tolker meg selv (d.y.) i beste mening. ↩︎
Tidsbruk på original og kopi, håndverk da og nå, er et eget og spennende tema. På Urnes-prosjektet «Treets mester» (2020-2024) har vi strødd om oss med spekulasjoner om at de nok skar originalen «på halve tida» av det vi brukte, uten at det er mulig å reise tilbake til 1070 å måle. Helt feil tror jeg likevel ikke det estimatet er, og tallet er «ca 1000». Se forøvrig https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/ for flere spekulasjoner om det prosjektet. ↩︎
Fløistad, 2024 ↩︎
Aarseth, 2012 ↩︎
Se Walkley, Nick (2023) The Matter of
Illusion for mer om begrepsbruken rundt «kopier» og særlig Factum Foundations snedige bruk av «faksimile»-begrepet. ↩︎
Se https://naob.no/ordbok/kopi og https://snl.no/kopi ↩︎
Verdt å merke seg bruken av ‘antatt’ i Det norske akademis ordbok sin beskrivelse av ‘Rekonstruksjon’: «gjenskape, gjenoppbygge i (antatt) opprinnelig skikkelse med utgangspunkt i bevarte rester eller fragmenter» (egen understreking) ↩︎
https://naob.no/ordbok/gjenskape er svært sparsommelig i sin beskrivelse, men nettopp det er litt av verdien til ordet «gjenskapning» – det drar på lite ballast. Leddet «skape» i «gjenskape» har forøvrig en fin og treffende beskrivelse: https://naob.no/ordbok/skape ↩︎
Alnes (u.å.) – Det er vel sjelden vi er ryddige nok som håndverkere til å sette opp helt klare hypoteser og så etterprøve dem systematisk, men det er fint med noen fine prinsipp (og begrep!) å strekke seg etter. ↩︎
Taktekking er kanskje noe av den hardeste realitetsorienteringa en kan utsette seg for. To slående eksempel på utfordringer med å innføre «nyvinninger» i tradisjonelle løsninger fra taktekkingas verden er forskjellen i holdbarhet på sagd og stukket (kløyvd) takspon, og også hvor galt det har fått på mange steder never er erstatta med for eksempel eternitt eller «knotteplast» under torvtak. Men tilsvarende finnes det også kjedelige eksempler hvor ukritisk tilbakeføring til «tradisjonell» nevertekking under torv har ført til store skader. Sprøyting av museumsbygg med gift (blant anna på Maihaugen og Folkemuseet i perioden ca 1950-1990) har også vist seg å ha til dels store negative konsekvenser uten videre nytte – alt som er nytt er ikke nødvendigvis bra. ↩︎
Godal, 2004, s.27—33 ↩︎
Riksantikvaren, 2013, Verdisetting og verdivekting av kulturminner og -miljø ↩︎
Klarer ikke la være å assosiere ordet «kvalitet», og ikke minst vanskene med å helt sette fingeren på nøyaktig hva det betyr, med Robert M. Pirsigs bok Zen and the Art of Motorcycle Maintenance (1974). Les den gjerne, boka er en underlig reise. ↩︎
Hohler 1999 I, s. 103; Holen, 2016, s. 195 ↩︎
Se for eksempel Syrstad, 2001 s. 75—89 ↩︎
Holen, 2016, s. 195 ↩︎
Sverresborg Trøndelag folkemuseum, 2016 ↩︎
Jenssen, 2019, s. 13 «4.7 Avgrensning» ↩︎
Se doktorgradsavhandlingen til Harald Benz Høgseth (2007) Håndverkerens redskapskasse som et talende eksempel ↩︎
Sverresborg Trøndelag folkemuseum, 2016 ↩︎
Alle tre tallene her er begrensa til gjenstander på unimus.no/portal/ som svarer til både «Kniv», «Celt» eller «Meisel» og «Jern». Tallene kan selvsagt være noe upresise, men uten begrensingen av «jern» er de 50-300% høyere. Til sammenlikning gir «treskjærerjern» kun ett treff, og da i form av et beslag av «kobberlegering», som kun slekter på et «treskjærerjern» i form. ↩︎
Om dette gjøres ryddig og etterrettelig nok kan det kalles eksperimentell arkeologi, men det er utenfor hva jeg har formell kompetanse på. ↩︎
Alme, Niste på veien, 31.10.2025 ↩︎

Litteratur og andre kilder:

Aarseth, Bjarte Einar (2012) Biletskjerarverkstaden på Vikingskipshuset. (nettside) Kulturhistorisk museum, Oslo. Tilgjengelig på: https://www.khm.uio.no/forskning/prosjekter/saving-oseberg/dokumentasjon-av-osebergfunnet/billedskjererverkstaden-pa-vikingskipshuset.html [lest 27.9.2025]

Alme, Peder (2025) Niste på veien (blogginnlegg, 31. oktober 2025). Fra Norsk Håndverksinstitutt, Gipsmaker-bloggen. Tilgjengelig på https://stipendiat.handverksinstituttet.no/peder-alme-gipsmaker/niste-pa-veien/ [lest 22.11.2025]

Alnes, Jan Harald (u.å.) hypotetisk-deduktiv metode i Store norske leksikon på snl.no. Fra https://snl.no/hypotetisk-deduktiv_metode (lest 7.10.2025)

Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (u.å.) «rekonstruksjon». I: Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Tilgjengelig på https://naob.no/ordbok/rekonstruksjon (hentet 26. november 2025).

Fjeldheim, O. H. (2012). Tanker i tre : en studie av Middelalderprosjektet (Masteroppgave) Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo, Oslo.

Fløistad, Jon Anders (2024) Langsmale åpninger : Om nedhugging, verktøyspor og en hypotese for hvilke jern de kan ha brukt. (Blogginnlegg) Fortidsminneforeningen, Fornebu. Tilgjengelig på: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/langsmale-apninger/

Fortidsminneforeningen (2021) Urnes stavkirke: En 950 år gammel treskjærerutfordring. (Youtube-video) Tilgjengelig på https://youtu.be/gkviudbb6Hk?si=xlFenSAcdURFOk4W (sett 23.11.2025)

Gilje, Magnhild Peggy (2025) Det er ikkje berre band eg ynskjer å sjå meir på dei neste åra men også reiskapane brukt (…) (uten tittel) Instagrampost, tilgjengelig på https://www.instagram.com/p/DPW3l6EiKal/

Godal, Jon Bojer (2004) «Restaurering og autentisitet» (27—33) i Årbok 2004 : Fortidsminneforeningen (Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring). 2004 Vol. 158. Tilgjengelig på https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2017112381142_001

Haslestad, Anders (1994) Riksantikvarens middelalderprosjekt : innhenting av gammel kunnskap om trekonstruksjoner. Artikkel i Kulturmiljövärd 2-3, 1994 s. 87

Hohler, Erla Bergendahl (1993) Norske stavkirkeportaler (Doktorgradsavhandling) Utg. E. B. Hohler, Oslo.

Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume I & II. Universitetsforlaget, Oslo

Holen, Lars Daniel (2016) Utført arbeid i Stavkyrkjeprogrammet. i Bakken, Kristin (red) Bevaring av stavkirkene : Håndverk og forskning. (191—205). Oslo:Pax forlag. Tilgjengelig i digital utgave på: https://hdl.handle.net/11250/3195881

Høgseth, Harald Benz (2007) Håndverkerens redskapskasse: En undersøkelse av kunnskapsutøvelse i lys av arkeologisk bygningstømmer fra 1000-tallet. NTNU, Det historisk-filosofiske fakultet. (Doktorgradsavhansling) http://hdl.handle.net/11250/242854

Jenssen, Henrik (2019) Ålen stavkirke; en gjenoppdagelse gjennom handverket – å lage en middelalderportal (batcheloroppgave) Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/2612810

Sverresborg Trøndelag folkemuseum (2016) Haltdalen Stavkirke har i årene 2015 og 2016 gjennomgått en større restaurering [uten tittel] (Facebookpost) tilgjengelig fra: https://www.facebook.com/sverresborg/posts/haltdalen-stavkirke-har-i-årene-2015-og-2016-gjennomgått-en-større-restaureringk/1290855057592561/ [lest 2.11.2025]

Syrstad, Margrete H. (2001) «Smekre vannliljekapiteler og rike chevroner. Spor av Yorkbygghyttens folk i Trondheims- og Bergensområdet 1160-80». (75—89) i Årbok 2001 : Fortidsminneforeningen : Norske kirker (Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring). 2001 Vol. 155. Tilgjengelig på https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2017112381176_001

Riksantikvaren (2013) Verdisetting og verdivekting av kulturminner og -miljø. (nettside) 9. januar 2013. Tilgjengelig på: https://riksantikvaren.no/veileder/verdisetting-og-verdivekting-av-kulturminner/ [lest 2.11.2025]

Walkley, Nick “The Matter of Illusion: Seeing the Surface of Facsimiles,” Metode (2023), vol. 1 ‘Deep Surface’. Tilgjengelig på https://metode.rom.no/media/files/articles/nick-walkley.pdf