Hvordan smi en gavldrage? (på etisk* forsvarlig vis?)

Alle valg er valg enten du velger å ta dem eller ei.

Til Ola¹,
og den det måtte angå

Takrytterprosjektet byr på en progressiv serie avveininger omkring autentisitet og redelighet i rekonstruksjoner – for meg etiske spørsmål. Asterisken i tittelen hentyder nettopp denne forbløffende makten vi her har over hvordan fremtiden vil se på fortiden². Valgene vi tar i «kopien» av takrytteren påvirker hvordan både originalen leses og hvordan håndverket bak oppfattes. Vi former ikke bare kopien, men også hvordan samtid og framtid ser den originale takrytteren. 

Det er heller ikke vanskelig å finne konkrete eksempel på dette, jeg har allerede funnet ett eksempel på at min rekonstruksjon av ‘andrehøgdas’ utskjæringer er kopiert blindt over i en anna kontekst – tilfeldige variasjoner, tvilsomme tolkninger, tabber og det hele.³ Der mitt eget tolkningsforsøk i isolasjon er nettopp bare det – en tolkning – virker den skremmende nære å bli en «fasit» i det den er kopiert blindt. 

Konsekvensene av dette er kanhende ikke enorme i et tilfelle som dette utskårne feltet – originalen finnes så forholdsvis godt bevart at selv en litt upresis tolkning ikke avviker alt for langt.  Men nettopp derfor er disse feltene også de «enkelste» å jobbe med i min del av Takrytterprosjektet. Tolkningsutfordringene begrenser seg stort sett til å tyde hva som befinner seg bak og titter ut mellom tjæreklumpene og å omsette dette til ny skjæring på en håndverksmessig vettug måte. Få virkelig vriene avveininger med andre ord. Men herfra blir det mer vrient.

Noen eksempler fra denne progressive serie avveininger håper jeg kan hjelpe på å gjøre poenget klarere, og ikke minst få fram hva som er spesielt kinkig med nettopp gavldragene. Alle individuelle deler av konstruksjonen kunne vært plassert på denne lista, men jeg har forsøkt å plukke ut noen som viser spennet. 

De utskårne feltene er bevart nærmest i sin helhet – kun tildekt av tjukke lag tjære og vanskelig tilgjengelige på grunn av høyden over bakken. Men stort sett hele ornamentet er der om det bare leses på rett måte. Dette tar tid, og feil kan selvsagt oppstå, men det finnes en nogenlunde tilgjengelig fasit. I detaljene blir det likevel mye som i verste fall ender opp som kvalifisert gjetning, og jeg ser allerede detaljer som jeg gjerne skulle utført annerledes. Valget i prosjektet om å gjenskapning av prosess framfor nøyaktig gjenskapning av resultat betyr også at det her og der finnes mindre geometriske avvik. Men så lange originalen (og/eller god dokumentasjon av den) eksisterer, og gjenskapningen formidles på en grei måte, bør ikke dette føre til problemer. 

Taktekkingen finnes mest sannsynlig i sin originale form under dagens spontekking, og det er rimelig trygt å anta at takrytteren opprinnelig kun var tekket med bord, altså uten spon. Dette er en tolkning, men med tilstrekkelig indisier og spor å bygge tolkningen på til at den framstår ganske trygg. Valget om å ikke tekke gjenskapningen med spon er likevel kanskje et lite trinn videre fra de utskårne feltene hvor målet kun er å gjengi det som er tilstede på originalen mest mulig trofast. 

Åtte utsparinger står igjen etter [noe] som har hvert spikra fast i hvert hjørne av takrytterens to øvre tak. Disse kan aldri rekonstrueres «perfekt», siden ingenting står igjen in situ utover spikeren som en gang holdt dette fast (og utsparingen de sto i). Ingen perfekt parallell finnes heller bevart. Tilstrekkelig mange indirekte paralleller, indisier og antydende kilder finnes likevel⁴ til at jeg føler meg ganske trygg på å lage et forslag basert på dette. Dette blir en gjenskapning som selvsagt aldri blir mulig å fullt ut verifisere, men jeg føler selv en trygghet i nettopp det at ingenting står igjen på originalen. Dermed er det vanskelig å påstå min tolkning er sikker, og lettere å formidle usikkerheten i det forslaget jeg skjærer til den nye takrytteren. 

Gavldragene⁵ som glefser ut i været fra både skipets og takrytterens møner er der denne vurderinga begynner å bli ordentlig vrien, og hvor jeg tror det er essensielt å skille på hensikten med dette prosjektet. De dragehodene som står på kirka og takrytteren i dag er uttrykk for en forundelig tradisjon: både er de resultat av generasjon etter generasjon med trofast reparasjon og erstatning av ødelagte deler og til dels av hele hoder – men de var allerede i 1181 underlige etterlevninger av en stilart som ellers var forlatt generasjoner tidligere. 

Den gang de som står på kirka i dag må erstattes burde dermed vurderinga være enkel: tradisjonen med trofast erstatning basert på de delene som finnes på kirka er en viktig del av kulturminnet Borgund stavkirke. Forsvarlig forvaltning av det materielle så vel som det immaterielle kulturminnet krever dermed en opprettholdelse av denne tradisjonen. Enkelte avveininger må rett nok likevel gjøres: skal en ta utgangspunkt i kun de hodene som i dag rager over takene (til dels nylaga omkring 2010), eller skal en gå tilbake og basere arbeidet på de hodene bevart på museum (tatt ned i 1933 og i 2010) og dermed er en generasjon eller tre nærmere den originale intensjonen? Men nettopp på grunn av denne tradisjonen for trofast utskifting er forskjellen på å gå tilbake til de som finnes bevart på museum, og å kopiere direkte fra de som i dag finnes på kirka, minimal. 

Takrytteren vi lager i dette prosjektet forsøker ikke å stille seg i enden av denne tradisjonen, men er framsatt som et praktisk forsøk i stavkirkebygging⁶. Mitt prosjekt i dette handler om håndverket da de første gavldragene til Borgund ble smidd, slik jeg beskrev det for halvanna år siden: «i kortform skal jeg dykke ned i middelalderens stavkirke-treskurd»⁷. Jeg vil forme hypoteser om hvordan arbeidet med å formgi skurden på takrytteren da den var ny gikk for seg, og det å skjære denne ornamentikken blir en form for test av disse hypotesene. Likner ornamentene jeg skjærer til slutt passe mye er det en indikasjon på at hypotesene kanskje har noe for seg. På mange vis er disse gavldragene dermed en nær perfekt øvelse for mitt prosjekt. Det eneste som finnes igjen er nettopp slike fragment som kunne tjent som inspirasjon for datidens «tresmidhr», håndverkets logikk og en viss opparbeidet stilfølelse. Kopieringens stivhet er plutselig ikke en like reell fare, for ingen original finnes å kopiere. Gjenskapninga av prosessen bak blir et redskap for å gjenskape artefaktet slik det presumtivt har vært – med forbehold om at det materielle så vel som det immaterielle sluttproduktet dermed kun blir en hypotese. 

Forutsatt at de som ruver over takene på Borgund i dag ikke er like de som ble reist over takene der på 1180-tallet. 

Gavldragene på Borgund er tydelige uttrykk for kontinuitet. Det veldet som finnes av biter fra utskiftinger gjennom mange generasjoner tyder på trofasthet mot forbildet, og hele tiden har det vært fire stort sett like hoder på kirka.

Hvorfor mener jeg så at disse dragehodene på kirka i dag ikke gjenspeiler dem slik de engang var? Tanken er ikke ny, stort sett beskrives disse hodene som enten senmiddelalderske kopier av de originale, eller erstatninger fra 1700-tallet da også store deler av mønekamen ble skifta ut.⁸ Allerede Herman M. Schirmer mener kun selve ‘skallen’, hoved-emnet i hodene er originale fra da Borgun ble bygget:

Denne stamme, som oventil danner hovedet med øie og overkjæven, er ved Borgund kirke vistnok de eneste bevarede, oprindelige dele af hovederne^{9 10}

Få gir noe videre beskrivelse eller begrunnelse for disse påstandene om at Borgunds dragehoder neppe hører byggeåret til. Uten å skulle legge ord i pennen til noen andre som har skrevet om dette vil jeg selv presentere et par ulike tilnærminger til hvorfor disse hodene ganske sikkert ikke er originale, hvorfor de nok opprinnelig ikke så helt ut som i dag, og hvordan disse endringene kan ha skjedd. 

Borgund stavkirke har vært fotografert siden tidlig på 1860-tallet, og tegnet og malt enda noen tiår tidligere¹¹. Samles tilstrekkelig mange av de fotografiene som er gjort av kirkas tak viser den en nesten forbløffende utskiftingstakt på den eksteriøre dekoren. Før denne tid vet vi foreløpig lite om endringshistorien, med unntak av året 1738. Den gang ble mønekammen vest på skipet skifta, og den nye utstyrt med initialer og årstall – sannsynligvis ble også gavldragene og resten av skipets og takrytterens mønekammer samtidig fornya. Bildene fra 1860-tallet viser så et ganske «komplett» eksteriør, i klar overenstemmelse med Herman Major Schirmers tegninger fra 1861. Skipets vestre mønekam forvitrer deretter synlig bare på etpar tiår etter dette, og blir erstattet i sin helhet i 1904¹². Den østre blåser så delvis ned på 1920-tallet, blir bolta opp igjen, før den erstattes i sin helhet i 1949. I mellomtid er man og tunge på takrytterens vestre gavldrage erstatta en gang før 1907, hele skipets vestre gavldrage minus manen erstattes i 1933¹³, på starten av førtitallet er to utskårne «takspon» som støtter hver side av skipets vestre gavldrage spikra opp igjen etter å ha blåst ned en gang på 1890-tallet, litt senere på 40-tallet blir også «neseslyngene» på takrytterens vestre gavldrage erstatta. I -49 blir også den sterkt forvitra mønekamen over svalens vestport erstatta¹⁴. Siden blir man og tunge skifta ut på takrytterens østre hode en gang før 1964, kanskje allerede på starten av 50-tallet. Så blir hele det østre hodet på skipet og det vestre på takrytteren bytta ut i stavkirkeprosjektet omkring 2010, og enkeltdeler blir nok også bytta på de to andre hodene. Dessuten flyttes de to forsirte «takspona» som har støtta hver side av det østre hodet opp til takrytterens vestgavl – som for sin del ikke har hatt noe slikt ihvertfall siden Schirmer tegna kirka og pynten på den i 1861 eller Franz Wilhelm Schiertz¹⁵ tegna kirka på 1830-tallet. Eller – de to spona erstattes av nye kopier, men full oversikt over denne nyeste delen av historia har jeg ikke rukket å danne meg. 

Nær eneste del av takpynten som ikke er skifta i løpet av de siste tolv tiår er dermed mønekammen på takrytteren – den har til gjengjeld rukket på samme tid å forvitre fra nær fullstendig inntakt og til nær fullstendig tapt i dag. 

Hva fører denne utskiftningstakten til? Hver (kjente) utskifting er i seg selv ikke dramatisk – 1738 holdt utenfor. Derimot bidrar små endringer ved hver utskifting til små endringer, også der utskiftingen kun er på ett av fire hoder, og de resterende tre burde kunne tjene til fasit. For eksempel utføres neseslyngene på det nye hodet i 1933 rotert bakover, etter at de på «originalen» har løsna og gradvis sklidd gjennom 1900-tallets første tiår. «Kopien» har heller de hakkene som disse neseslyngene opprinnelig har vært registrert i, og som kunne avslørt feilen. På litt samme vis er den nye manen gavldragen på takrytteren fikk først på 1900-tallet utført med et ugjennombrutt felt nederst for å fylle ut der deler av mønekammen den gang mangla. Da makkeren øst på takrytteren fikk ny man på -50 eller -60-tallet ble denne detaljen kopiert, selv om mønekammen under allerede var så forvitret at endringen ikke tjener noe formål. Mest interessant, og vanskeligst å få øye på er likevel utskiftingen av mønekammen over kirkas vestre inngang, på svalen. Da originalen ble tatt ned i 1948 var den sterkt forvitret, og kun den enden lengst inn mot veggen lot seg lese. Erstatningen er derfor en «kopi» som glir over fra en relativt tro tolkning av middelalderens ranker lengst inn, og over i et nær abstrakt formspråk lengst ut – den illuderer bare originalens forvitring. En ærlig og grei løsning på tapt informasjon, men det er pussig å se hvor mye den «abstrakte» enden likner på 1700-tallets mønekam over skipet. 

Denne «abstraheringen» i vestportens mønekam er resultat av én «generasjon» utskifting. Hvor mange ganger resten av den eksteriøre dekoren på Borgund har vært skifta ut er vanskelig å si, men en vei inn kan være å se på levetiden til de delene vi vet noe om. Mønekammen over skipet er ganske sikkert ikke eldre enn 1738, og ble bytta ut i 1904 og 1949. Levetiden på den var med andre ord neppe mer enn 200 år. Det er vanskelig å si hvor gamle dragehodene i gavlene var da hver av dem ble skifta ut, men tre av fire er skifta i sin helhet iløpet av de siste nitti år, og deler av enkelte har vært skifta mer enn én gang bare siden de første fotoene av kirka på 1860-tallet. En levetid på et par århundrer virker dermed ikke helt urimelig – basert på det burde dagens dragehoder være fjerde, kanskje femte, generasjon. Og i hver slik «generasjon» har det nok også vært nødvendig med betydelige utskiftninger. 

Noen endringer er det dermed nærmest helt sikkert at har skjedd, men hva består de i?

Dette kan neppe besvares helt sikkert, men en sammenlikning med de beste parallellene som finnes kan nok antyde mye. I vurdering av disse parallellene er det også verdt å holde i mente at mens stavkirkematerialet overordnet er ganske heterogent, så er stavkirkeskurden i siste halvdel av 1100-tallet forbløffende homogen. Portalskurden fra denne tiden faller i all hovedsak inn i det som omtales som sogn-valdres-gruppen, og selv om størrelse, proporsjoner, kompleksitet og kvalitet varierer, så er utførelsen av ornamentikken i hovedsak relativt lik. Selv om det er portalskurden som har fått mest oppmerksomhet preger formspråket også det meste annet av bevart samtidig dekor i stavkirkene fra denne tiden. Korskiller, kapitéler og møbler er dekorert med de samme romanske rankene, og på Lom stavkirke myldrer disse også utover én gavldrage og et parti mønekam. En variant¹⁶ av det samme går også igjen på Borgunds takrytter, hvor ornamentikken for det meste har overlevd tidens tann særdeles godt (om enn tilslørt av generøse mengder tjære). I tillegg finnes det også bevart én liten bit mønekam på/fra Borgund rikt forsiret med de sogn-valdreskeste¹⁷ ranker. For å låne ord fra Magerøy d.y. : «Borgund-hodene er så crazy stiliserte»¹⁸ (i sammenlikning). Selv om få (kun én) gavldrage finnes bevart med liknende ranker intakt (Lom stavkirke/originalen utstilt like ved), er det ganske sikkert at de veldig stiliserte mønstrene på Borgunds dragehoder er en forenkling/stilisering/abstrahering av «klassiske» romanske ranker som de resten av kirka prydes av. Bevarte paralleller på relikvieskrin¹⁹ og liknende understreker dette ytterligere. Selve formen på hodet svarer godt til både disse andre eksemplene som nok er nærmere Borgunds byggeår i tid, og til sitt eget forbilde i Urnesstilen. Hver av de utskårne, påspikra delene later også til å ha sin «siluett» i grove trekk bevart. Innsausa i tilstrekkelige mengder tjære er det dermed ikke sikkert Borgunds gavldrager av 1180-tallsmodell og av 1730-tallsmodell ser nevneverdig ulike ut fra bakkenivå. 

Den mest forsvarlige tilnærmingen til disse gavldragene i kontekst av dette spesifikke prosjektet blir kanskje dermed å forme silhuetten av hver del av dem så nær som mulig lik de bevarte delene. Deretter kan hullmønsteret i disse delene tjene til å antyde hvordan overflatene bør dekkes i ornamentikk i tråd men den på takrytteren, portalene og den vesle biten med romansk mønekam. 

Er dette en forsvarlig øvelse eller et uttrykk for hybris? Ingenting jeg har funnet tyder på at noe anna eksempel på «gavldrage» kan kopieres direkte over – det mest «troverdige» blir et puslespill basert på bevarte former, brukbare paralleller og håndverksmessige så vel som kunsthistoriske spekulasjoner. Å utstyre den nye takrytteren vi bygger med dragehoder helt like de på kirka i dag vil om noe bare tjene til å skape et bilde av Borgund om mer statisk enn den er, og indirekte dekke over den fascinerende historien av pietetsfull utskifting. 

Hvor mye grunnlag finnes det for denne typen «kunsthistoriske utledninger»? Materialet er ikke 28 bevarte stavkirker men over 120 bevarte portaler og anna beslekta utstyr. I praksis har det også stort sett vist seg at kunsthistoriske dateringer av sogn-valdresgruppen i det store og hele holder overraskende godt i møte med naturvitenskaplige teknikker.

Denne utfordringen med gavldragene minner for meg igrunnen mye om en utfordring min gode kollega gipsmakerstipendiat Peder Alme jobber med for tiden. Over inngangen til Parkgata 14 eller ‘Ynglingen’ i Ålesund «er det rester av opprinnelig bladdekor, og ellers synlige skjolder i pussen som avslører hele den opprinnelige formgivningen: en lav halvmåneformet nisje- en lunette– med bladdekor i form av laurbærblader til venstre, tekst/ initialene AAYF i midten og (tilsvarende?) bladdekor til høyre.»²⁰ Laurbærbladene til venstre er godt bevart, av bladverket til høyre står kun en svak skisse igjen. Spørsmålstegnet i sitatet over er ganske ladd, og blir adressert bare litt senere i Peders bloggpost:

På foto ser det ellers ut som bladdekoren til høyre har vært ulik den eksisterende dekoren til venstre. Kan det ha vært eikeblader?²¹

Fotoet som finnes er dessverre ikke spesielt klart, og Peders grundige undersøkelser har vist at dette mulige eikeløvet på høyre side nok forsvant ganske tidlig. Sannsynligheten for å finne et perfekt fotografi til å jobbe ut fra er derfor liten. Men nok finnes til å gjøre det overveldende sannsynlig at høyre og venstre side ikke var like opprinnelig. Blir ikke dermed en nøyaktig speiling av venstre side over på høyre en vel så stor «løgn»²² som en langt friere skjønnsmessig tolkning av eike(?)løvet som etter alt å dømme har vært der? Der en detaljfeil i ornamentikken som gjenskapes blir nettopp en detalj, vil det å feilaktig introdusere en symmetri som aldri har vært der før å undergrave helhetsvirkningen. Som jeg også var innom i årsrapporten for i fjor, kan det være vel så viktig «å gjenskape bredde, ikke minste felles multiplum, eller i hvert fall være bevisst hva som går tapt (…) En av [middelalderens] styrker er heller variasjonsrikdommen, og fraværet av rigid symmetri og repetisjon. Mye går dermed tapt om alle bladformer, stengler, grenpunkt og hoder rekonstrueres like»²³. Denne problemstillingen kan (og bør) bearbeides videre, men en bevissthet på originalmaterialets rikdom virker uansett essensiell.

Hvilken side jeg enn lander på med galvdragen er det likevel tydelig at formidlinga av resultatet blir viktig. Hvordan den skal løses for ettertiden er heldigvis ikke bare opp til meg, og heller ikke noe som skal løses i dag. I disse dager baler jeg fortsatt med å finne ut av hva som egentlig er riktig tre å smi etpar drageskaller av. Inntil det er på plass er det også noen netter igjen til å gruble på hvordan detaljene skal løses. 

---

Hodenoter:

1. Jeg har diskutert problematikken i dette innlegget med mange, og bør vel passe på å her takke så mye for tålmodigheten til dere alle. Men få har jeg diskutert dette like mye og intenst med som Ola Fjeldheim i Fortidsminneforeningen – og ikke minst har jeg hatt spesielt mye glede a våre diskusjoner om emnet. Mange takk! ↩︎
2. Se også note ²² ↩︎
3. Jeg velger å la denne kopien av min tolkning forbli «anonym» for nå. ↩︎
4. Se for eksempel luke 1––7, 15 & 16, 21, 22 og 24 av Treskjærerbloggens adventskalender 2025 for noe av dette grunnlaget og avveiningene rundt dise hodene. ↩︎
5. Uttrykket «Gavldrage» mener jeg fortjener en ørliten drøfting i seg selv. Utover den engere på Treskjærerverkstedet AS later det ikke til at vi er mange som bruker denne betegnelsen på stavkirkenes dragehoder. Men Peter Blix bruker det også allerede i 1895 på side 6 i Nogle Undersøgelser i Borgund og Urnæs Kirker : med Bemærkninger vedkommende Hoprekstadkirken og om en del Udtalelser i L. Dietrichsons «De norske Stavkirker». Nyord kan det altså neppe kalles. Et kjapt søk avslører også at Erla Hohler bruker begrepet i sin doktorgradsavhandling fra 1993, og med det er vel begrepet etablert. ↩︎
6. Norheim (u.å.) Å bygge en stavkirke ↩︎
7. Fra blogginnlegget Hvem er jeg – hva er jeg? (1. oktober 2024) ↩︎
8. Anker, 2005, s. 147 ↩︎
9. Schirmer, 1906, s.73 ↩︎
10. Den nær sømløse sammenfellingen av de ulike delene av «Heiberg-hodet» får meg forøvrig til å tvile på at «stammen» i dette er noe eldre enn resten, men det virker rimelig at formen på denne overlever bedre enn de andre delene. Den har formodentlig også gått gjennom færre runder med utskifting. ↩︎
11. Se for eksempel tegning av Thomas Fernley fra 1826 og maleri av Knud Baade fra 1833 ↩︎
12. Heiberg, G.F., 1905, s. 277 ↩︎
13. Fortidsminneforeningen, 1935, s. 172 ↩︎
14. den Bergenske avdeling, 1951, s. 127 ↩︎
15. I.C.Dahls assistent som tegna grunnlaget for Dahls illustrasjoner i Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens (1937) ↩︎
16. Det er pussig hvor ulik ornamentikken på takrytteren er fra det som ellers finnes av stavkirketreskjæring fra 1100-tallets andre halvdel (mer om dette blant anna i min årsrapport fra 2024), men det er også viktig å presisere at likhetene i hovedsak likevel er langt større enn ulikhetene. ↩︎
17. Jeg velger å insistere på at sogn-valdresk er et adjektiv. Protester den som vil ↩︎
18. Magerøy, Ingeborg (2026) Privat korrespondanse ↩︎
19. Verdt å påpeke at de fleste(?) bevarte relikvieskrin dateres til nær hundre år etter Borgunds byggetid. Dette er nok forklaringa på detaljer som pupillen på det vesle hodet som er avbildet over – stilen begynte allerede å bli et historisk «fremmedelement» da disse skrina ble laga. Men de skrina som er bevart har ihvertfall ikke vært utsatt for særlig mye hverken tjære eller vær. ↩︎
20. Alme, Peder (2025) I det siste ↩︎
21. ibid. ↩︎
22. Ref. hvordan Ruskin i Seven Lamps of Architecture og Max Dvořák i sin Katechismus der Denkmalpflege (1916) sammenlikner liberal «restaurering»/rekonstruksjon med dokumentfalsk. Takk Hans-Henrik Egede-Nilsen for å ha minnet på dette i sist nummer av Fortidsvern (nr. 1 – 2026, s. 37), selv om jeg også har dette på pensum. Kjekt med påminnelser på uventa steder!. ↩︎
23. Fløistad, 2025, s. 20 ↩︎

Litteratur:

Alme, Peder (2025) I det siste. Gipsmakerens blogg, Norsk Håndverksinstitutt.

Anker, Leif (2005). Kirke i Norge, bind 4: Middelalder i tre: Stavkirker. Oslo, ARFO

den Bergenske avdeling (1951) «Årsberetning for den Bergenske avdeling, 1949» (126–130) i Årsberetning for 1949. Oslo, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring

Blix, Peter (1895) Nogle Undersøgelser i Borgund og Urnæs Kirker : med Bemærkninger vedkommende Hoprekstadkirken og om en del Udtalelser i L. Dietrichsons «De norske Stavkirker»

Fløistad, Jon Anders (2025) Årsrapport 2025 : Alt kan kopieres?. Nittedal, Norsk Håndverksinstitutt.

Fortidsminneforeningen (1935) «Det antikvariske arbeide : Beretning for 1933» (169–196) i Årsberetning for 1933. Oslo, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring

Heiberg, G.F (1905) «Aarsberetning fra Sogn for 1904» (276––277) i Aarsberetning for 1904. Kristiania, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring

Hohler, Erla Bergendal (1993) Norske stavkirkeportaler. 2 : Studier. E.B.Hohler, Oslo

Norheim, Kjetil Storeheier (u.å.) Å bygge en stavkirke (web) tilgjengelig på: https://handverksinstituttet.no/prosjekter/aa-bygge-en-stavkirke

Schirmer, Herman M. (1906)«Dragehoveder» (57—111) i Aarsberetning for 1905. Kristiania, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/3a4bee1780d56db855e7b1ff9ba6462a?page=71