Har Hylestadportalen landets eldste spor etter geitefot-jern?

Rapport fra studietur til Kulturhistorisk museum i Oslo (del I) (English below)

Flaut nok hadde jeg ikke sett noen av de utstillingene som står der i dag, så det daterer til en viss grad mitt forrige besøk. Men jeg måtte på et vis få sett middelalderutstillingen(e), og hadde samtidig et ærend ved Hylestadportalen. Et spørsmål meldte seg nemlig da jeg forleden kikka på nærbilder jeg tok av portalen fra Hylestad (nedrevne) stavkirke, da den var innom magasin for noen år siden. 

Er det spor av geitefot (geisfuss/v-jern) i skjegget til Regin og i håret til Sigurd på Hylestadportalen?

Geitefoten, eller geisfuss som den ofte kalles (lånt fra tysk) er et v-forma treskjærerjern som sparer en del arbeid når en skal skjære linjer med nogenlunde jevn bredde. Det er ikke et fryktelig komplisert verktøy i prinsippet, og er relativt overkommelig å smi, men har to iboende ulemper. Fordi det skjærer begge sider av v-sporet samtidig, vil nesten alltid den ene siden jobbe mot vedretningen. Derfor må geitefoten være ekstra skarp, og der kommer den andre ulempen inn – geitefoten er betydelig mer utfordrende å kvesse, og å holde skarp, enn andre treskjærerjern.

Formen på geitefot-jernet og andre treskjærerjern er som regel smidd varmt, og siden bryna eller slipt skarpt. I smiprosessen dannes uungåelig noe glødeskall utenpå stålet, og noe karbon vil også lekke ut nær overflaten. Glødeskallet er jernoksyd, og kan ikke kvesses til skarp egg. Karboninnholdet er det som gjør stålet hardt i herdeprosessen, og dermed har ikke den karbonfattige overflaten samme evne til å herdes som stålet lengre inn. I sum gjør dette at innsiden så vel som utsiden av treskjærerjern må slipes eller brynes etter smiing. For de fleste former av jern er ikke dette et stort problem, men å bryne innsiden av geitefot-jern byr på en ekstra utfordring. Den innerste delen av V-en er den mest essensielle å få skarp og presist forma. Men denne delen er også så smal og vanskelig tilgjengelig at en er avhengig av et bryne som har både rett form og er hardt nok til å tåle det å være forma til en tynn spiss. Gode natursteinsbryner som sliper godt er også gjerne formet av svært bløt stein, og i dette ligger en viktig del av utfordringen. Å lage et brukbart geitefot-jern er avhengig av (å lage) et godt bryne. 

Den andre hovedutfordringen med geitefot-jern er å bryne det riktig. Om en kun sliper utsiden som to skråstilte kniver vil det bli stående ut en pigg i møtet mellom dem. Denne kommer av at innsiden ikke kan formes til en helt skarp innvendig V, blant annet på grunn av de nevnte utfordringene med bryner. Om denne piggen ikke brynes bort vil den gi stygg oppriving i bunnen av det v-sporet en skjærer, og jernet er ubrukelig til treskjæring. Om en bryner denne piggen, og med det hælen på geitefoten, for langt tilbake, vil den heller ikke skjære godt. Tilsvarende blir resultatet heller ikke brukbart om én side av jernet er bryna lengre tilbake enn den andre. Brynevinkelen må også være riktig for at den skal skjære rett, og som nevnt er kravene til skarphet helt andre enn for andre jern. 

Summen av disse utfordringene gjør det egentlig ikke rart at geitefotjern er nesten fraværende fram til industrialiseringen. De skal ha dukket opp i Tyskland på 1500-tallet¹, men ble nok først utbredt med den industrielle revolusjon. I Norge ser en dem nok først omkring barokken, kanskje på 1700-tallet, kanskje innpå 1800 – med andre ord ganske tett på samme tid som industrialiseringa gjorde produksjonen av dem enklere og rimeligere. (Om noen har innspill på denne kronologien er jeg veldig glad for innspill i kommentarfeltet eller på anna vis!)

Det er ingenting som gjør det teknisk umulig å lage et geitefotjern i norsk middelalder, men det var simpelthen neppe verdt innsatsen i de aller fleste tilfeller. Hvorvidt det falt den jevne smed inn å prøve å smi noe som et geitfotjern, eller den jevne treskjærer å spørre etter et er et anna spørsmål. 

V-formede spor på utskjæringer fra vikingtid og middelalder er som regel i stedet utført med kniv,² som en serie på to eller tre snitt. Noen ganger er dette lett å se, andre ganger gjør kraftig slitasje eller presis utførelse det svært vanskelig å avgjøre sikkert om kniv eller geitefot er brukt. Men som regel kan en finne spor etter knivspissen på middelaldersk materiale om en leter godt nok, og med det en bekreftelse på at geitefot-jernet ikke har vært brukt. Den rådende holdningen i treskjærerfaget i dag er at geitefoten kom først mye senere, og var ukjent for middelalderens treskjærere. Erla Hohler understøtter dette synet³. 

Bo Granbo påpeker⁴ at håndverkerne som jobbet på Urnesportalen kan ha hatt egne verktøy (treskjærerjern) som ikke var kjent blant andre treskjærere i samtiden. Disse (hypotetiske) jerna ble derfor ikke laget i noe betydelig antall, og det er derfor ikke rart de nødvendige jerna for skjæring av Urnesportalens særegne utfordinger mangler i det arkeologiske materialet. 

«Kunnskapen om arbeider i en slik dybde, med spesielle teknikker og verktøy, kan ha vært begrenset til en liten gruppe håndverkere.» ⁵

Tilsvarende kan det kanskje tenkes at de eller den som skar Hylestadportalen hadde en variant av geitefot-jern i sitt repertoar uten at en finner spor av det i andre portaler eller i arkeologisk materiale. Hylestadportalen, som nordportalen fra Urnes, står fram blant stavkirkeportalene som eksempler på spesielt høy kunst-håndverksmessig kvalitet. De er dermed ganske sikkert skåret av håndverkere som skilte seg ut i sin samtid. Geitefoten (og ikke minst bruken og stellet av den) kan ha vært en yrkeshemmelighet som ikke ble delt med andre, og en nøkkel til blant annet det fantastisk filigrane håret til Sigurd og Regin på portalen.

Men dette kan jeg mene så mye jeg vil, uten at det gjør noen forskjell. Det interessante her i denne sammenhengen er sporene i originalmaterialet. Utstillingen «Arv» på Historisk museum gir en ypperlig mulighet til å se et ganske bra utvalg stavkirkeportaler opp mot hverandre. For å danne et slags referansegrunnlag har jeg derfor sett etter sammenliknbare spor på alle portalene. Jeg ville danne et bilde av hvor det var distinkte spor av kniv og dermed ikke geitefot, og hvor ulikt de detaljene slites.

Det er distinkte spor av kniv i de skårne v-spora på alle de andre portalene i utstillinga (Austad, Hemsedal, Sauland, Nesland, Ål og Øye). Sporene framstår litt forskjellig, men har til felles at vinkelen mellom de to sidene av v-sporet varierer, og det alltid går an å finne noen rester av skarpt knivriss i bunnen av v-en her og der. At bredden på v-sporet varierer nevnes av (blant anna) Erla Hohler som et tegn på at geitefot-jern ikke er brukt. Det er ikke et sikkert bevis i seg selv, siden bredden på sporet varierer med hvor dypt det er skåret. Men det er vanligere med stor variasjon i bredde om det er skåret med kniv enn med geitfot-jern. Sikrest er det om en finner spor av knivspissen i bunnen av v-sporet. Geitefotjernet er i prinsippet forma som to rette jern i vinkel forent med en hulkil imellom, og noen ganger kan en se denne hulkilen tydelig. På Hylestadportalen er overflaten på ornamentene telja ned i nyere tid,⁶ og en får der et veldig godt blikk på bunnen av v-sporet. Den presise hulkil-formen v-en ender i (se pil A under) gjør det for meg ganske sikkert at geitefot er brukt. 

Nettopp denne hulkilen er eksempel på det motsatte av den skarpe v-forma bunnen en får når det er skåret med kniv. Isolert sett kan en hulkil-formet bunn som dette også komme av værslitasje, som kamuflerer sporene etter at kniv er brukt. Men på Hylestad er ikke værslitasjen større enn at en kan se mange andre spor etter skjæreprosessen, og tverrsnittet på v-sporene er konsekvent med samme hulkil i bunnen og ikke spor av knivspiss. Fravær av bevis er ikke bevis på fravær, men i dette tilfellet er det tilsynelatende fullstendige fraværet av knivspor i de v-forma linjene på Hylestadportalen et sterkt indisium. 

Det siste poenget som til slutt gjør meg overbevist om at Hylestadportalen har merker etter geitfot-jern, er hvor presist disse v-snittene er skåret i skjegget til smeden Regin. De er skåret helt jevnt, uten nevneverdig variasjon i bredden, helt over fra de delene som stikker lengst ut i relieffet, og til de vertikale flatene hvor det knapt er mulig å komme til med verktøy. De sistnevnte v-sporene er svært tuklete å skjære uten spesialjern om en skal gjøre det gjennom et sett knivsnitt. Det lar seg teknisk sett gjøre, jeg har gjort liknende selv i (et forsøk på en) kopi av denne medaljongen fra Hylestadportalen da jeg var lærling. Men resultatet har langt fra den nerven en ser i originalen, ei heller presisjonen. Dette til tross for at jeg skar denne kopien midt i en fase med intense studier av det å skjære skarpe, presise v-spor med skråkniv, og en nær religiøs overbevisning om at det var måten å gjøre det på. Jeg tviler på jeg kunne gjort det mer presist med skråkniv i dag et tiår senere. Et tynt geitefotjern derimot vil nok kunne brukes til å komme til omtrent like langt inn i relieffet som det en ser på bildet over.

Til sist et moment som gjør hypotesen om at geitefot ble brukt på Hylestad litt ekstra pussig. For om en ser på nedstikkene på portalen er de utført nær utelukkende med rett jern – det er knapt spor etter bruk av kurva jern til det. Skulle jeg selv satt sammen et verktøysett til å skjære en portal som Hylestad ville jeg prioritert noen bua jern mye høyere enn et geitefotjern – de er både enklere å framstille, greiere å kvesse, og mer allsidige. Men samtidig er jeg usikker på om de nevnte detaljene i skjegg og hår i det heletatt kan la seg skjære på det viset som er gjort uten geitefot.

I den store sammenheng er nok ikke spørsmålet om geitefot-jern eller ei det viktigste for forskninga. Men jeg mener dette eksempelet på bruk av dette jernet setter et interessant lys på hvor unik Hylestadportalen er, og det er også et interessant eksempel på en teknologisk innovasjon som tilsynelatende har dukket opp og forsvunnet brått, for så å komme tilbake nesten et halvt årtusen senere.

---

Fotnoter til flid og fornøyelse:

1. Etter personlig korrespondanse med Lara Domeneghetti. Om noen har forslag til gode kilder tas de imot med takk! ↩︎
2. Vesentlig å påpeke her igjen at «kniv» ikke er ensbetydende med tollekniv, se blogginnlegget «En kjekk liten tollekniv og en påtrengende erkjennelse» ↩︎
3. Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume I. Universitetsforlaget, Oslo. Side 62 ↩︎
4. Granbo, Bo Alexander (2024) Urnesstilens håndverk: Nettverk av billedskjærere fra 1025 til 1150 [masteroppgave, Universitetet i Oslo] tilgjengelig på: http://hdl.handle.net/10852/112820 ↩︎
5. ibid. Side 34. ↩︎
6. Nyere tid i denne sammenhengen betyr nok etter at stavkirka ble revet på 1600-tallet, omkring ca 1667 om en skal tro vår gamle Riksantikvar Hauglid ↩︎

---

English version, translated with the help of ChatGPT, manually checked and corrected by the author 

Does the Hylestad Portal Contain the Oldest Traces of a V-parting tool in Norway?

Report from a Study Visit to the Historical Museum in Oslo (Part I)

Embarrassingly, I hadn’t seen any of the current exhibitions at the Historical museum, so this somewhat dates my last visit. However, I felt I needed to see the medieval exhibition(s) there and also had an errand regarding the Hylestad Portal. A question arose recently when I was looking at close-up photos I took of the portal from the (demolished) Hylestad stave church while it was in storage a few years ago.

Are there traces of a parting tool (or «geisfuss»/V gouge) in the beard of Regin and the hair of Sigurd on the Hylestad Portal? (fig. 10)

The parting chisel, often called «geisfuss» (borrowed from German), is a V-shaped carving chisel that can save time when carving lines of relatively uniform width. It’s not overly complex in principle and is relatively feasible to forge, but its use contains two distinct inherit challenges. Because it cuts both sides of the V-groove simultaneously, you will almost always be carving against the grain on one side. Thus, the parting tool must be exeptionally sharp, leading to the second challenge—it is significantly more difficult to hone and maintain sharpness compared to other chisels.

The shape of the parting tools, as other chisels, is usually hot-forged, then ground or honed to a keen edge. The forging process inevitably produces a scale on the steel surface, and some carbon also dissipates from the outermost layer of steel. The scale is iron oxide, which can’t be honed to a sharp edge. The carbon content in the steel is what makes it hard during tempering, so the surface that has lost carbon does not retain the same hardening capacity as the steel beneath. This means both the inside and outside of the carving chisel must be ground or honed after forging. For most chisels, this isn’t a major issue, but honing the inside of the goat-foot is an added challenge. It is essential for the innermost part of the V to be sharp and precisely shaped, yet it’s so narrow and difficult to access that it requires a honing stone of exactly the right shape and hardness. Good natural stones that grind well are often made of very soft rock, adding to the challenge. Making a functional V-parting chisel depends on crafting a suitable honing stone.

The other main challenge with the goat-foot gouge is honing it correctly. If you only sharpen the outside as if it was two angled knives, a pointy bit will remain where they meet. This happens because the inside can’t be formed into a perfectly sharp internal V, partly due to the previously mentioned honing issues. If this point isn’t honed away, it will tear up the wood in the bottom of the V-groove and render the gouge unsuitable for wood carving. If honed too far, the burr or “heel” of the goat-foot won’t cut well. Similarly, it won’t perform correctly if one side is honed more than the other. The honing angle must also be precise, as the gouge needs to be sharp to a degree far exceeding other chisels.

Given these challenges, it’s no wonder that goat-foot chisels are nearly absent from woodcarving before the industrialization. They seem to have appeared in Germany in the 1500s (per Lara Dommeneghetti, private correspondence, Oct. 2024) but likely only became common with the technological advances during  industrial revolution. In Norway, they probably emerged around the Baroque period, maybe in the 1700s or into the 1800s—essentially around the same time that industrialization made their production easier and more affordable. (If anyone has input on this timeline, I’d be happy to hear in the comments or otherwise!)

There’s nothing technically preventing the making of a V-parting tool in medieval Norway, but it simply wasn’t worth the effort in most cases. Whether the average blacksmith even considered forging such a tool, or the average carver contemplated asked for one, is another question.

V-shaped grooves on carvings from the Viking Age and medieval periods were typically made with knives* in a series of two or three cuts. Sometimes, this is easy to spot, while other times, significant wear or precise craftsmanship makes it difficult to determine whether a knife or parting tool was used. But usually, knife tip traces can be found on medieval material, confirming that a parting tool wasn’t used. The prevailing opinion today is that the V-parting tool came much later and was unknown to medieval carvers. Erla Hohler (1999 Vol. 1, p. 62) supports this view. (see fig. 6, fig. 8)

Bo Granbo points out that craftsmen working on the Urnes Portal may have had unique tools (carving chisels) unknown to other carvers at the time. Therefore those tools were never made in significant numbers, and it’s unsurprising that these chisels are absent from the archaeological record. “Knowledge of work at such depth, with specialized techniques and tools, may have been limited to a small group of craftsmen.” (Granbo 2024, p. 34) Similarly, it’s possible that those who carved the Hylestad Portal had a variant of the V-parting tool in their toolkit, even if traces of it aren’t found in other portals or archaeological material. The Hylestad Portal, like the one from Urnes, stands out among stave church portals as an example of particularly high craftsmanship and artistry and may be the work of craftsmen unique to their time. The parting gouge (and its maintenance) could have been a trade secret that was not shared, possibly being the key to the remarkably intricate hair of Sigurd and Regin on the portal.

But my opinion alone doesn’t settle the question. What’s most interesting are the traces in the original material. The «Arv»/“Heritage” exhibition at the Historical Museum provides an excellent opportunity to see a good selection of stave church portals side by side. To establish a basis for comparison, I examined all comparable traces on the portals. I aimed to determine where there were distinct knife marks, thereby ruling out the parting tool in that instance, and noted the wear variations. There are distinct knife traces in the V-shaped grooves on all other portals in the exhibition (Austad, Hemsedal, Sauland, Nesland, Ål, and Øye). The traces vary slightly, but they share common traits: the angle between the two sides of the V-groove varies, and one can always find remnants of sharp knife incisions at the bottom of the V. Variations in V-groove width are noted by (among others) Erla Hohler as evidence that a parting tool wasn’t used. It’s not definitive proof by itself since the groove width varies with cutting depth, but variation is more common when a knife rather than a parting tool is used. The most reliable evidence is finding knife tip incisions at the bottom of the V-groove. The parting tool is essentially shaped like two straight chisels at an angle, joined by a concave section in between, which is sometimes clearly visible. On the Hylestad Portal, the ornament surfaces have been hewvn down in recent times**, providing a very clear view of the bottom of the V-groove. The precise U-shape in the V-bottom makes it seem quite certain to me that a parting tool was used. (Fig. 9 arrow A)

This concave groove is the opposite of the sharp V-shaped bottom created by a knife. Isolated, a concave bottom could also result from weathering, which could mask knife traces. However, on the Hylestad Portal, the weathering is mild enough to see many other traces of the carving process, and the V-groove cross-section consistently shows the same concave bottom with no knife-tip marks. Absence of evidence is not evidence of absence, but in this case, the apparent complete lack of knife marks in the V-grooves on the Hylestad Portal is a strong indication.

The final point that convinces me that the Hylestad Portal has marks from a v-parting tool is the precision of these V-cuts in the beard of the smith Regin. (fig. 10) They are cut evenly, with no noticeable variation in width, across both the raised parts of the relief and the vertical planes, where it’s nearly impossible to reach with standard tools. These V-grooves are almost impossible to carve without specialized tools if done through a series of knife cuts. However, a thin parting tool could likely be used to reach as deep as shown in the image here.

One last aspect that makes the goat-foot hypothesis for the Hylestad Portal a bit peculiar is that nearly all the rough forming on the portal was done with straight chisels—there’s hardly any evidence of curved chisels. If I were assembling a tool kit to carve a portal like Hylestad’s, I would prioritize some curved gouges much higher than a V-parting tool—they’re simpler to make, easier to sharpen, and more versatile. However, I doubt the mentioned details in the beard and hair could be carved as precisely as they are without a parting tool.

In the broader scope, the question of whether a parting tool was used isn’t the most critical for medieval research. But this example of using this gouge sheds interesting light on the unique nature of the Hylestad Portal, as well as illustrating a technological innovation that appears to have surfaced and vanished abruptly, only to re-emerge nearly half a millennium later.

---

*It is important to point out here again that «knife» is not synonymous with belt knife (tollekniv), see the blog post: En kjekk liten tollekniv og en påtrengende erkjennelse (norwegian). Try https://stipendiat-handverksinstituttet-no.translate.goog/treskjarerbloggen/en-kjekk-liten-tollekniv-og-en-patrengende-erkjennelse/?_x_tr_sl=auto&_x_tr_tl=en&_x_tr_hl=no&_x_tr_pto=wapp

**’Recent times’ in this context probably means after the stave church was demolished in the 17th century, around 1667 if one is to believe the former Riksantikvar Roar Hauglid.

Literature:

Granbo, Bo Alexander (2024) Urnesstilens håndverk: Nettverk av billedskjærere fra 1025 til 1150 [master thesis, University of Oslo] avaliable at: http://hdl.handle.net/10852/112820 ↩︎

Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume I. Universitetsforlaget, Oslo. Page 62 ↩︎

---

I would love it if you leave a comment whether you found the English version helpful. Its a bit more work to make a dual-language version of these blog posts, but I hope it can lead to a broader discussion