Jeg har et fotnoteproblem. Etter eget regnskap har jeg på bloggen til nå1 296 fotnoter, og i første årsrapport har jeg 28 til. Jeg streber etter å gjøre disse slik at de gir leseopplevelsen noe ekstra til den leseren som oppsøker dem, men også sånn at teksten er fullt leselig uten. Om jeg lykkes? Spør du meg vender jeg gjerne spørsmålet tilbake til deg. Kommentarfeltet under er åpent.
Et stort spørsmål jeg tangerer mye i nevnte årsrapport, men aldri stiller så enkelt som jeg kanskje burde, er:
Hvordan se?
To enkle ord, men hva mener jeg? Jeg refererer i blogginnlegget «Nyttige blindveier?» (21. november 2025) at «Å tegne er å se»2. Både nevnte blogginnlegg og årsrapporten kunne like gjerne hatt tittel «Å skjære er å se». Et av hovedbudskapene i begge er hvordan jeg først ble i stand til å tolke – å se – bildene og dokumentasjonen av Takrytterens ornamentikk etter å ha skåret et utkast. Et problem jeg ikke kom innom i noen av dem, men som jeg har skjøvet på til nå, er føttene som skal skjæres på de to feltene i førstehøgda. Jeg har et fotproblem. Løvene på nordsiden har hver fire føtter, dragene(?) på sydsiden har to. Til sammen blir dette 24 føtter, ingen like, men alle beslekta. Hvordan disse egentlig skal se ut har jeg slitt med å bli klok på – de subtile, delikate formene er nesten helt skjult av tjære, elde og i skyggen av takutstikk.
Løve-/drageføtter som disse er oftest bygget over en fast, anatomisk lest i middelalderens treskurd. Det finnes dermed en forutsigbar struktur i bunn som burde gjøre dem enklere å lese. Men føtter er komplekse, tredimensjonale greier. Og der for eksempel kropper, stengler og blader gjerne er ganske abstraherte er føttene som regel noe mer naturalistisk framstilt. Det er i mindre grad en fast måte de er abstrahert på, og de ulike valgene fra skjærer til skjærer, artefakt til artefakt blir kilde til mye spennende individuell variasjon. Derfor er det viktig – men utfordrende – å få disse (så nær som mulig) helt rett.
Kanskje burde jeg selv lest min egen årsrapport (særlig avsnitt tre av konklusjonen) enda nøyere. Utfordringa med føttene har unektelig vært en brems på arbeidet mitt i høst, og fikk (begynnelsen på) sin løsning først nå torsdag kveld. Endelig fikk jeg skåret en kjapp og impulsiv fullskala-prøve på en fot, på en ende av emnet som uansett skulle kappes av. Jeg skar ikke en av føttene som har voldt meg hodebry, men den ene som faktisk er ganske kurant å «lese». Prøven jeg skar ble heller ikke helt god, men i øyeblikket den sto ferdig som noe å måle bilder, tegninger og 3D-scan opp mot ble det brått mye lettere å skjønne også de mer tilslørte føttene i ornamentikken. I løpet av fredagen fikk jeg dermed skåret to av fire føtter på den første kvadranten på den ene siden av Takrytterens førstehøgde. Én av to ble jeg ganske nøgd med, den andre ikke helt, men begge er nok bra nok. Så gjenstår bare de 21 vanskeligste føttene, og et nytt forsøk på den aller enkleste. Kanskje de blir litt enklere om jeg leser min egen årsrapport enda en gang?
Uansett finnes link for nedlasting av min årsrapport for 2024-25 her:
https://handverksinstituttet.no/content/download/24945/349030
og så setter jeg stor pris på tilbakemeldinger på den om noen finner noe verdt å diskutere.
Fotfotnoter
- Før dette innlegget. Medregnet dette innlegget (og denne nota) er tallet 298 ↩︎
- Kunne den gang gjerne vist til boka med samme tittel: «Å tegne er å se : hvordan du lærer å tegne ved å bruke høyre hjernehalvdel«, av Betty Edwards, oversatt til norsk i 2001 av Hans Normann Dahl. ↩︎
