En tanke slo meg på stipendiat-samling på Maihaugen i november. Vi hadde besøk av to tidligere stipendiater: bunadstilvirker Mona Løkting og smed Terje Granås, og de delte raust av sine erfaringer. Terje Granås tok oss gjennom sin DKS-produksjon «Smi mens jernet er varmt», et opplegg hvor godt over ti tusen skoleungdom har fått prøve seg på å smi. Det er noe magisk med å oppleve jern bli glødende varmt, og å kunne føye det plastisk under hammeren. Gjennom kullrøyk, kyndig veiledning, en fast oppgave og nøye utprøvde rammer ligger mye til rette for praktisk mestringsfølelse – enten en er stipendiat ved Håndverksinstituttet eller skoleungdom i en distriktskommune. Den faste oppgaven i Granås’ opplegg er å smi en ildrake. Jeg har det med å vri og vende på ting, særlig når jeg koser meg, og opplegget bød på akkurat passe stramme rammer, litt begrensa tid og fast rytme, i lag med lave skuldre og god stemning. Ut av glørne dro jeg dermed en ild-drake.

Denne ild(d)raken er i seg selv knapt mer enn eksempel på en trang til å dekorere, og kanskje på Boni Wiiks poeng om hvordan ornament kan springe ut av formen på emnet. Men opplevelsen av å dra dette hodet ut av glørne katalyserte også en annen tanke for meg:

Kan middelalderens tresmidhr ha båret med seg forbilder og forelegg i en annen form enn vi har diskutert så langt?

Som Erla Hohler påviser1, er likheten i detaljene mellom enkelte stavkirkeportaler så påtrengende at det må ha vært brukt en form for forelegg da disse ble skåret. Dette kan ha vært mønsterbøker, som den Harry Fett tok for seg allerede for 120 år siden2; det kan ha vært illuminerte manuskript relatert til kirkegjerningen slik det Ingeborg Magerøy skisserer i sist nummer av Årboka3; det kan i noe grad ha vært brukt eksisterende kirker som direkte forelegg4; men kan det også ha vært andre overføringsmekanismer i spill? 

Det er svært relevant for dette spørsmålet om portalmestrene har reist dit kirkene ble bygget, eller portalene blitt fraktet dit. Den diskusjonen er for lang til å ta i sin helhet i dette innlegget, men jeg kan nevne et par argument i kortform. Om en skal tro Martin Blindheim5, og anta det er en sammenheng mellom ristningene inni enkelte av stavkirkene og skurden utenpå, så må utskjæringene ha foregått på omtrent samme sted og tidsrom som resten av tømrer-arbeidet. Sett i lys av at det etterhvert er vist lokalt opphav til tømmeret i mange av stavkirkene, og ikke minst den enorme kostnaden det ville innebåret å frakte en hel stavkirke over større avstander6, så virker det usannsynlig at dette arbeidet har skjedd noe anna sted enn ganske nær kirketuften. Dessuten viser håndverket i stavkirkene en større spesialisering enn at de kan være et produkt kun av lokale krefter. Dermed må håndverkerne ha reist, og motivene med dem. 

Den visuelle hukommelsen, stil-følelsen og håndlaget til de som skar på stavkirkene er selvsagt viktige, men noe uberegnelige, faktorer i motivoverføringa. Men likhetene Hohler påviser, og det rike utvalget av senere (men pre-industrielle) eksempler på motivoverføring og -utvikling gjennom forbilder og forelegg7 gjør det likevel relevant for meg å se etter former for forelegg også omkring 1180-tallet. 

Slåe fra dør i Borgund stavkirke.

For det meste er stavkirkeskurden todimensjonal ornamentikk som er skåret i tre dimensjoner. Den tredje dimensjonen tilfører (i beste fall) klarhet, oversikt og dynamikk, men ikke flere betraktningspunkt – ornamentet oppleves fortsatt i sin helhet fra ett punkt8. Dette står i kontrast til rundskulptur som er virkelig tredimensjonal, i at betraktning fra ulike retninger gir ulike opplevelser.  Ornamentikken i sin «todimmensjonalitet» egner seg dermed godt for planlegging i, og overføring fra, todimensjonale medier. En kan forøvrig videre undres om ornamentene også stammer fra todimensjonale uttrykksformer9. Men i ganske mange stavkirker kan en også se detaljer som er genuint tredimensjonale i utførelsen – det kan være løver som troner toppen av kapiteler, hoder som former basen på pilastre, enden på en slåe – alle sammen ofte svært drevent formgitt. Her strekker den flate tegningen i mindre grad til som forelegg, særlig med den strenge stilfastholdenheten mange av disse viser. Fullkommen rundskulptur kan de kanskje ikke riktig kalles, men disse får meg til å undres på om tredimensjonale forelegg også har vært i bruk? 

Bitteliten spikka drage, fra Kulturhistorisk museums samlinger. Mus.nr. C34761/G.24909

Små spikka pinner og andre underlige fragmentariske artefakt dukker nå og da opp, og kanskje har noen av disse hatt en slik funksjon. Men ild(d)raken fra starten av dette innlegget nøret opp under en idé. Har et spikka hode på enden av et skaft, en plastisk knop i enden av en stokk eller en glefsende kjeft som biter over den smidde tangen på et bor hatt praktisk funksjon som forbilder? Kan redskapen treskjærerne bar med seg i seg selv ha vært substrat for forelegg?10

Forsøker fortsatt å komme på fornøyelige overskrifter over fotnotene

  1. Hoher, Erla Bergendahl (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. Side 97 og i Hoher, Erla Bergendahl (1976)The capitals of Urnes church and their background. Munksgaard, Copenhagen. ↩︎
  2. Fett, Harry (1910) En islandsk tegnebog fra middelalderen. Dybwad, Christiania. Tilgjengelig fra: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040804142 ↩︎
  3. Magerøy, Ingeborg (2024) «Urnesstilen og annen tidlig kirkedekor i Norge – en teori om opphav». Kapittel i Fortidsminneforeningen – Årbok 2024, 178, s 119-150. ↩︎
  4. Mer eller mindre direkte kopiering fra én kirke til en annen diskuteres i første artikkel (s. 6) i den følgende boka om produksjon av middelalderske korstoler — Seligerm Anja (2017) Getting the Idea: The Role of Drawing in the Manufacturing Process of Choir Stalls. Artikkel i Choir Stalls and their Workshops: Proceedings of the Misericordia International Colloquium 2016. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne, England. Utdrag tilgjengelig fra: https://www.cambridgescholars.com/resources/pdfs/978-1-4438-7901-9-sample.pdf ↩︎
  5. Blindheim, Martin (1985) Graffiti in Norwegian stave churches c. 1150-c. 1350. Universitetsforlaget, Oslo. ↩︎
  6. Se Stige, M., Vestad, Ø. H. (2024) Rødven stavkirke. Bygningshåndverk og ressursbruk 1250–1595. Kapittel i boka «Rødven stavkirke». Utgitt av: Romsdalsmuseet, Fortidsminneforeningen og Institutt for sammenlignende kulturforskning  ↩︎
  7. Jernverkshistorien her i landet, og hvordan verkene ustanselig kopierte jernovn-design av hverandre og etter mønsterbøker, kan være en interessant parallell her. Det er også passende nok en parallell som involverer treskjærere. ↩︎
  8. For ordens skyld hender det at todimensjonal ornamentikk er lagt på en tredimensjonal flate på en måte som gjør at hele ornamentet ikke kan oppleves fra samme punkt. Men dette blir som en tegning på et stykke papir – tegningen er fortsatt todimensjonal selv om arket er krummet i et tredimensjonalt rom. 
    ↩︎
  9. Se Ingeborg Magerøy artikkel (note 3) ↩︎
  10. Jeg mener det er interessant i seg selv å drøfte hva slags utgangspunkt de jobba ut fra. Men implikasjonene av å (eventuelt) finne flere former for forelegg brukt av middelalderens treskjærere er bredere – det kan også gi arbeidet med gjenskapninger og rekonstruksjoner et stødigere fundament. Om en enten kan finne forbilder brukt, eller rekonstruere hypotetiske, felles forbilder for eksisterende gjenstander, så kan det gi litt mer å gå ut fra når en skal driste seg til å mene noe om det som er tapt. ↩︎